Fransk for Begynnere

Det motsatte av å dra ut i verden

2010-07-20T05:23:00.000-04:00

Kloken er fem om morgenen og jeg sover ikke. Det går ikke, det. Det er i grunnen helt umulig, faktisk. Når leiligheten er full av rot. Rot som skal kastes, gis bort, resirkuleres, bøker som skal gis til bruktbokhandelen og mange valg om hva som skal få være med. 20 kilo over Atlanterhavet. En må være streng. Ordentlig streng.

Om en uke drar jeg. Kanskje skal jeg aldri bo her mer. Besøke, ja. Men bo?

Litt kjøtt mellom to brød?

2010-07-19T20:48:00.001-04:00

Nå har jo jeg vært i Store Bror Uniten i sør to ganger i sommer og kjenner meg nesten som en ekspert på feltet etter hvert. Når en har vært i to-tre stater, kan en vel nesten regne seg selv som ekspert?

Jeg har ofte lurt på hvor idéen til McDonald's kom fra. Hvor fant de ut at de skulle servere litt kjøtt mellom to brødskiver, påmm fritt og brus? Vel. Etter å ha frekventert litt diverse billige restauranter i Maine, vei jeg nå hvor hele konseptet kommer fra. Det er rett og slett det de serverer. Det er billig mat fra mons. Og i mange tilfeller, har de ikke engang delt "sandwichene" (finnes det et norsk ord for sandwich, forresten?) fra hamburgerene (godt, norskt ord). Billig og greit nok.

Men da jeg kom over denne, sa det liksom litt stans i meg. En hamburger, uten brød, men med dypfrityrt kylling med litt ost, beiken og majones innimellom?

Klikk på bildet for å komme til KFC, den Friterte Kyllingen fra Kentucky.

Festivalsommer

2010-07-18T17:21:00.000-04:00

Jeg må ha snakket om det til alle i hele verden, men jeg tror faktisk at jeg aldri har satt et ord i dataens nuller og enere om emnet: Jazzfestival. Montreal sin, for å være nøyaktig.

Jeg er en treiging med mange gode ideer som forblir.. ideer. Jeg har for eksempel aldri kommet meg på Kvartfestival. Eller Roskilde. Jeg har aldri fått lov til å bo i telt i et gjørmehull og drikke øl til frokost, la være og vaske meg og fryde meg over muligheten til å høre på verdens beste band. Jeg har liksom aldri kommet meg så langt.

Så siden jeg er så utrolig treig, er det så utrolig, utrolig bra at Montreal har opp til flere musikkfestival å by på, midt i sitt eget hjerte om sommeren. Min personlige favoritt er Montreal Internasjonale Jazzfestival. For ikke bare er den i sentrum, så alt treiginger som meg trenger å gjøre er å sette seg på en enslig buss, men de har massevis av utendørs konserter, helt, helt gratis. En kan også betale for å gå på konsert og se kjente band, men jeg har aldri kommet meg så langt (overrasket?); det er jo så utrolig mange kjekke, ukjente sangere, grupper og band som synger helt gratis. Og siden vi er i en relativt alkoholliberal provins, kan en kjøpe seg en øl. Eller et glass vin eller to. Og tusle rundt på festivalområdet med øl i neven (ikke noe øltelt her i gården, nei). Dersom en ikke liker konserten en er på, er det bare å tusle rundt kvartalet og finne en annen.

Det er så kjekt. Det er så utolig kjekk stas at selv bussen gleder seg!

Gratulerer med dagen på fransk er

2010-07-17T10:39:00.000-04:00

Joyeux anniversaire dersom du er i Frankrie

Bonne fête dersom du er i Quebec

Maine del 6: Mil etter bil

2010-07-16T20:22:00.003-04:00

Vi har vel stort sett alle skjønt at uniten, verdens mest bilelskende folk (både i nummer biler per person og i nummer biler totalt), har.. vel.. et godt utbygget system for bil. Ikke bare observerte jeg en familie som kjøpte seg iskrem for så å gå og sitte i den enorme pickup bilen sin mens de spiste (sikkert i velbalsamert luft som holdt kjølige 21 grader. Ikke for å bli forvekslet med de 27 i skyggen), men de hadde også kjør-og-kjøp muligheter (drive through) på omtrent hver eneste MacDonald's observert. Og dersom du ville ha en smultring og kaffe. Eller om du ville gå i minibanken. Alt kan gjøres med bakdelen godt plantet i bilsetet. Men det er jo litt arbeid å strekke seg så langt, da. Dersom en har stoppet litt uheldig, mener jeg.

Interessant syntes jeg og at dette var:

Kanskje ikke så spennende dersom jeg ikke nevner at bildet er tatt i 120 kilometer i timen på motorveien. Så hva er det egentlig den grønne bilen driver med så tett opp i bobilen? Er det en selvmordsbilist? Neida. Den lille grønne bilen blir slept etter bobilen. Sånn i tilfelle det ville bli bruk for den senere. En vet jo aldri og en bør jo aldri reise på ferie med bare én bil!

Det var ikke et unikt tilfelle.

Oppdatering: Dagbladet har også vært i Maine. Vi er ikke helt enige om kvaliteten på maten.

Maine del 5: Hus og hjem

2010-07-15T16:51:00.001-04:00

Da tiden kom for å vende nesen hjemover (mer på grunn av et bryllup i Montreal enn fordi jeg var lei. Langt ifra), bestemte vi oss for å ta den sceniske veien, gjennom et relativt ubebodd område av Maine før vi krysset grensen til det så uendelig store Quebec (sånn morsom fakta: En får lett plass til to Frankriker i én Quebec. Dersom en Frankrike var en måleenhet). Jeg satt som vanlig med strak hals og kikket. Og kikket. Og kommenterte til sjåføren som gryntet til svar. Mer fokusert på veien enn på noe annet.

Og nordlige Maine var interessant. Veldig. For det var to ting som sto for meg som rare: Nesten alle husene var så utrolig lange og tynne og så heller.. billige ut. Og det var flust av loppemarkeder, bruktboder og steder som solgte "antikviteter" og nips. Mange av hagene (kan enorme gressplener kalles for hager?) var fulle av gammelt maskineri, biler og annet skrot, slengt litt sånn utover. Da jeg kommenterte husene til Sjåføren, kikket han på meg fra øyenkroken (uten å ta blikket fra veien; ganske utrolig i grunnen) og sa noe sånt som "men kjære deg, det er mobile hjem". Jeg kikket på ham med det lekre ansiktsuttrykket en får når en holder en halvåpen munn og et tomt blikk. Et mobilt hjem, ble jeg fortalt, er et hjem som kan lastes på en trailer og transporteres dit en måtte ønske. Noe som gjør at det er relativt tynt (det må passe på veien) og lengden kan være noe.. begrenset. Det har ikke kjeller eller noen egentlig grunnmur og er laget av ganske billige materealer. Det er en av de billigste må måtene å skaffe seg et eget hjem på.

Mobilt hjem. Dette hjemmet er langt mer fansy enn de fleste vi kjørte forbi.

Klikk på bilde for lenke til hjemmeside hvor bildet kommer fra og flere modeller.

Så krysset vi grensen og voila (som de sier her), Quebec! Vi ble møtt av store, grønne åkre og ryddige hager med blomsterbed og små, men noe som så ut som solide, hus. Med grunnmur. Jeg var forundret. For selv om vi hadde krysset en landegrense var den faktiske luftdistansen ikke annet enn noen få hundre meter.

Jeg gikk til ekspertisen. Svigerfar, den pensjonerte økonomiprofessor kunne fortelle at uten noen som helst form for sosial støtte og stønad, både til sykefravær, barnepenger eller landbruket, hadde de aller fleste gårdene i nordøst av Maine blitt utkonkurrert av enormgårdene i Florida og det var ikke stort å leve av i området, enda jordsmonnet er både fint og flott. De aller fleste hjem har bare én inntekt (om de aldri så mye kunne tenke seg flere). Mens på andre siden av grensen, holder Quebec en solid landbruksproduksjon. Den er kanskje ikke billigere å drive enn i Uniten, men den er deres. Så gårdene trives. Og det samme gjør området.

Maine del 4: Ikke akkurat ute på viddene

2010-07-14T19:45:00.001-04:00

Det er én ting en bare må innse når en driver og nasjonalparker seg i NordAmerika: Det er ikke akkurat Hardangervidda. Og da snakker jeg ikke om store, endeløse flater, jeg snakker størrelse. For selv om spesielt Canada er et helt enormt land med ingen mennesker inni, er det ikke bare å leke Lars Monsen og slenge seg på tur ut i ødemarken. Til det trengs det langt mer mot og erfaring og utstyr enn hva byslabben élie har. Så det blir nasjonalparker. Små, hyggelige nasjonalparker.

Og i forhold til hvor små disse bynærliggende parkene er, har de mange byslabber som meg som kommer på besøk. Så de har sett seg nødt til å lage anmerkede plasser hvor en kan sette opp telt, eller eventuelt campingvogn dersom en er av det slaget. Og vanligvis kjører en bare rett opp til plassen og slenger ut telt og hva det nå måtte være. Noe som av og til kan være like greit. Med tanke på at det er både vaskebjørn og, enda verre, svartbjørn i skogen, og en skal strengt tatt låse ned mat og matavfall i bilen. Og hvertfall ikke beholde det inne i teltet.

Vår heim på plass 102.

Vanligvis er det greit nok. En har vanligvis litt skog rundt seg og er relativt isolert fra nærmeste nabo. Men Maine er veldig populært som campingmål og det vrimler av campere på sykkel, i bil eller enorm bobilbuss. Så mye at interessen nok er mye større en den lille Acadia nasjonalpark kan klare å huse. Så de utdelte campingsonene har nok gradvis krympet. Til det var ganske lite igjen.

Primusen i forgrunnen er vår. Hagebordet til høyre med alt dillet er også på vår plass. Men de to blå teltene tilhører naboen. Og dersom en ser skikkelig godt etter, kan en faktisk se et grått telt innimellom trærne. Vi følte oss i ett med naturen. Og naboen.

Maine del 3: Du er hva du spiser

2010-07-13T17:51:00.002-04:00

Hvem kan la være å fryde seg over slik idyll?

Det er bare å si det. Jeg innrømmer det. Maine var fantastisk. Camden var fantastisk. Acadia nasjonalpark var fantastisk. Båttur på sjøen i en 80 år gammel seilskute var spektakulært. Sjøkajakking var utrolig bra. Og fjelltur til en av fjellknausene var utrolig fint. Den milde sjøbrisen var en lettelse uten like etter de 30 fuktige gradene Montreal hadde å by på så altfor lenge (og fremdeles har). Det var langt (vi kjørte en distanse som tilsvarer Oslo-Bodø på de fire dagene), men det var finfint som tur.

Her var vi:

Vis større kart
A er Montreal, B er Cambden og C er Acadia nasjonalpark.

Og ved kysten i Maine, har de utrolig mye god fisk. Masse fisk jeg ikke aner hva er på norsk, men også blåskjell og kamskjell og krabbe og hummer. Vi gledet oss på veien ned. Det skulle bli godt. Trodde vi.

Da jeg var i Boston med mitt faderlige opphave tidligere i vår (Boston er og på kartet, der nede til høyre), mesket vi oss i noe av de beste rekene (sånne store, vet du) og kamskjellene jeg noen gang har smakt. Til og med Fish n' chipsen jeg spiste var perfekt. Den hadde vært lenge nok i frityren til at fisken var kokt, men ikke så lenge at den hadde rukket å bli fettete helt inn. Men i Maine. Å, kjære Maine. Selv om naturen var spektakulær, får ikke Maine helt til maten. Alt var dekket av centimetertykke lag med fityrskorpe og hold nede i oljen til alt dryppet av fett. Og alt var servert som sandwicher, mellom to skiver av hva jeg vil kalle skikkelig dårlig brød. Med påmm fritt på siden. Og kanskje en tomat. Dersom vi var heldige. På ett tidspunkt bestilte Morsmål seg en hummersalat. Og salat fikk han. Men hummeren var iblandet så mye majones at det knapt var hummer igjen.

Men selv om maten kanskje ikke var noe å rope hurra for, kunne vi så absolutt ikke klage på omgivelsene. Måkeskrik og hummerteiner. Og en meny hvor det sto "vennligst ikke fisk ut fra vinduene eller fra terrassen".

Maine del 2: Hvordan lese et amerikansk skilt?

2010-07-12T20:29:00.000-04:00

Så vi satte oss i campomobilen og råkjørte videre vestover. Men straks vi kom oss tilbake på den berømte amerikanske highway-en oppstod det et lite problem. For uten advarsel, konverteringsskilt eller noe, ble plutselig stilen en annen. Og hva betyr egentlig 60 miles per time?

Dette kan virke som en digresjon, men jeg kommer tilbake til poenget; da jeg først bekynte å så smått kikke på (og prate med) Morsmål, nevnte han i en eller annen glemt forandledning at i Canada, bruker de veldig mye bilder på trafikkskiltene siden folket er tospråklig og de har mye immigranter (som er noe-helt-annet-språklige). Jeg husker at jeg ikke kunne skjønne hva han snakket om. Skiltene i Canada ser mye ut som de hjemme og at de hadde spesielt mye bilder hadde aldri falt meg inn.

Vel. Det var før jeg satt i forsetet som passasjer i uniten. For her måtte jeg lese skiltene for sjåføren. Som rett og slett ikke alltid hadde tid til å lese de lange og finurlige tekstene som sto på noen før vi hadde sust forbi. Andre ganger tror jeg rett og slett ikke at det hadde vært spesielt forsvarlig. Og plutselig gikk det opp for meg hva Morsmål hadde ment den gangen, for mange år siden: I forhold til i uniten har også gode gamle mor Norge billedskilter an mass.

Bump-skiltet (hump), bortsett fra skiltet det sto moose (elg) på, var min personlige favoritt.

Jeg knipset også et bilde av denne entusiastiske arbeideren. Når en har mye arbeidskraft og høy ledighet, kan en gjøre sånn for å markere at en kjører inn i et område hvor de driver med veiarbeid. Av og til snudde han skiltet og på andre siden sto det "stopp".

Maine del 1: Om å sprenge sine egne grenser

2010-07-11T18:29:00.000-04:00

Så satte vi oss i bilen, da. Spente oss fast og vente snuten sørover. Hver gang (det er riktignok såpass få at de kan telles på èn litt luben neve, men likevel) jeg kommer til grensen til storebror i sør, blir jeg litt overrasket over hvor kort det faktisk er. Når en har kommet seg ut av kaoset i Montreal, er det ikke mer enn en liten halvtimes råkjøring før en blir stoppet og spurt om pass og hvor mye alkohol en har med seg.

Vi hadde med oss akkevitt. Som det sømmer seg når en skal på campingtur. Så når vi hadde forklart det til den amerikanske grensemannen (godt utstyrt med pistol i beltet, må vite), fikk vi beskjed om å parkere bilen og komme inn i det ganske-så-store huset de har der på grensen. Norsken måtte tas fingeravtrykk av og bilde, må vite. Og sånn for å forsikre seg om at vi ikke skulle stikke av og bare råkjøre videre, tok de selvsagt passene våre mens vi parkerte.

Etter en havltimes ventetid og litt bildeknipsing og 6 overleverte amerikanske dollar, fikk jeg stempel og pass og beskjed om at leidet var fritt. Og det var jo riktig så fornøyelig. Men da jeg spurte om ikke min canadiske halvdel kanskje kunne få tilbake sitt pass også, ble ting litt verre. Det var rett og slett ikke å oppdrive. Og to av de skumle grensevaktene kikket på hverandre og så forvirrede ut. For canadierne har rett til å bare spasere over grensen, sånn helt egentlig. Så lenge de kan bevise at de er nettopp det: canadiere. Så da må det et pass til. Men vanligvis må de ikke engang forlate bilen. Den eneste grunnen til at Morsmål hadde måttet entre grensehuset var på grunn av sitt skumle europeiske reisefølge.

Etter litt romstering og forvirrede blikk, dukket det opp. En av grensevaktene hadde funnet det i stabelen med pass tilhørende alle de som satt og ventet og lurt på hvorfor det hadde havnet der. Så han hadde like så greit satt i gang et søk på diverse databaser sånn for å sjekke at eieren ikke var en rømt kriminell. Og det kan jeg egentlig forstå. For med det obligatoriske morske uttrykk på alle dagens passbilder, kan selv den snilleste canadier gi inntrykk av å være en hardbarket kriminell.

Neste gang: Amerikanerne i skilt.

Å utsette det utsettelige

2010-07-03T18:18:00.001-04:00

Når jeg har lite å gjøre, får jeg gjort enda mindre. Det er faktisk helt fryktelig. Etter at jeg inntok denne jobbsøkerstatusen, har jeg tilbrakt flere timer foran fjesbokfjaset og Dagbladet på nett enn hva jeg har gjort noen gang før. Jeg skriver søknader i siste øyeblikk, fordi jeg har jo så god tid. Rotet vokser rundt meg fordi jeg kan jo "rydde det litt senere". Og middagslaging, som jeg burde kunne bruke timesvis på og trylle frem de mest fantastiske kreasjoner fra bunn, er det smått med. En ferdigstekt kylling går i dag og. Mest sitter jeg på sofaen. Det er passivitet i nær perfeksjon. Og ikke gjør det meg spesielt fornøyd heller.

Så da det rundet juli og nummeret jobbannonser sank dramatisk og ethvert nordlig land ser ut til å ha gått inn i en slags passivitet grunnet varme og iskrem og sommer, sank aktivitetsnivået mitt ned til under dovendyrets. Da jeg spiste en gammel brødskive med en tørr ostebit på til middag fordi jeg ikke hadde ork til å lage noe (enda jeg ikke hadde vært ute av døren den dagen), innså jeg at noe måtte gjøres.

Vi fant fram teltet. Vi har lånt bil. Vi kjøpte en guidebok. Vi drar til Maine. Pinglestaten Maine som jeg har hatt lyst til å se helt siden jeg kom hit (men som jeg selvsagt har utsatt og utsatt). Med sin lange kystlinje og evigvarende sceneri for John Irving sine bøker. Jeg har tenkt til å sitte passivt foran teltet med tærne gravd ned i sanden på en strand i Maine. Kanskje kommer vi til å gå en tur. Kanskje kommer jeg til å steke en pannekake på stormkjøkkenet. Kanskje. Men så lenge jeg ikke sitter på sofaen hjemme i stuen, kan det hvertfall kalles ferie. Og bilder. Det skal jeg ta.

Tøff i trynet

2010-06-25T13:44:00.000-04:00

Jeg er ganske tøff. Hvertfall liker jeg å tro det der jeg brisker meg av gårde. Så når folk flest har klaget over den intense varmen som brer seg over Montreal om sommeren, for så å bli etterfulgt av en luftfuktighet på nærmere 100%, har jeg tenkt i mitt ikke så veldig stille sinn at "Sommeren i Montreal? Ikke noe problem!". Og de som kommer fra varme breddegrader og har vokst opp med en vintertemperatur som ligner min barndoms sommertemperatur kikker på meg der jeg sitter i skyggen med hummerrød hud etter turen over plassen for å komme treets varmedøyvende underside.

Vel. I år har ting vært litt anerledes. Og vi teller fremdeles bare 25. juni. Der jeg har gjort forsøk på å gå på handlerunde der nede i sentrum i de 28 gradene som ble lovet meg. Men vel inne i prøverommet, når jeg prøver å vrikke meg inn i ett eller åletrangt lite og moteriktig plagg slik at svetten såvidt begynner å piple frem på pannen, er det ingen nåde. For med slik en ekstrem luftfuktighet fordamper ikke svettedråpene. De blir liggende. Og når jeg endrelig får vrikket meg ut av plagg og tredd mine egne filler tilbake over en kropp som plutselig både er fuktig og mye større enn det den var for fem minutter siden, er ikke damen lengre så kjempetøff. Og hun som forlater prøverommet, litt lett dyvåt og med hår hengende slapt og fuktig mens det klistrer seg til halsen er ikke noe videre lekkert syn.

Sommeren ser helt anerledes ut når en tilbringer den i den luftbalsamerte (eller air conditionerte om du vil), luftfiltrerte atmosfæren som konstant holder 21 kjølige grader i et forskingslaboratorium. Da kan en være eplekjekk. I år tilbringer jeg sommerferien på toppen av en vannpytt. Men det kan være sjarmerende det også. Dersom en liker fisk.

En ettermiddag på Galtvort skole for hekseri og trolldom

2010-06-22T20:32:00.001-04:00

Jeg liker Harry Potter. Jeg synes det er storveis faktisk. Og da jeg leste dem, var jeg alltid fasinert over fantasien til Rowling. Alt hun diktet opp og fant på. Spesielt likte jeg bildet av alle professorene der de sitter på scenen i storsalen hver semesterstart i sine rare kapper og hatter og frakker og kikker ned på elevene i salen. Jeg har alltid syntest at det var kjempemorsomt og lurt på hvor hun fikk ideen fra. Vel. I går fikk jeg svaret.

Jeg var på "ferdig med studiene"-sermoni på universitetet.

Kappe og hatt
Alle som skulle få diplom for bestått grad ble utstyrt med en svart kappe før vi ble geleidet inn i den store hallen. Vi ble selvsagt delt inn i hus, eller oppnådd grad om du vil. Doktorene fikk sitte på første rad, fulgt av mesterene og til slutt de 600 enslige bachelorene. Familie, venner og generell fanklubb ble lempelig henvist til balkongene.

Rektor Hummlesnurr snakker til forsamlingen på Galtvort. I bakgrunnen kan en se lærerene med sine rare hatter.

Bildet er lånt herfra.

Og så kom professorene og akademia vandrende. Til fanfare og sekkepipespill toget de inn. Ikledd frakker, kapper og hatter i allslags herlige farger før de benket seg på scenen med en alvorlig mine og så ned på oss over (de halvmåneformede) brilleglassene. Rektor satt selvsagt på en liten trone i midten.

Akademia. Med hatt i neven i anledning nasjonalsangen. Og med norsk flagg i bakgrunnen.

Sorteringssermoni
Etter at rektor hadde pludret litt til forsamlingen, var det tid for diplom og heder og ære av hver enkelt student. En unik mulighet for hver en student til å bli annonsert, vandre opp og over scenen og få diplom i neven. Derretter var det tid til å gå tilbake til plassen sin. Det hele tok 9 sekunder per student. 9 sekunder med heder og ære og filmkamera og spotlys festet på seg før en setter seg og atter en gang siger inn i glemselen. Ikke ulikt utvelgelsessermonien på Galtvort, kan jeg tenke meg. Og også jeg hadde blitt plassert og fått utlevert en gruppe.

"Kjære professor, tusen takk for den fine diplomen. Men kan ikke jeg får være i Griffing sammen med Harry?"

Den store jakten II

2010-06-20T12:26:00.000-04:00

Dersom jeg legger fryktelig mye arbeid i jobbsøknader til jobber jeg kunne tenke meg, er det da mer sannynlig at jeg får den jobben jeg aller aller helst vil ha?

Jeg synes nemlig ofte det er sånn, ting kommer ofte i flokk. Eller når det passer aller minst. Da jeg reiste til Montreal for å være der i noen få måneder og leve livet og opplevet det eksotiske Quebec før jeg reiste hjem og angrep en mastergrad, ramlet jeg over det som etter hvert viste seg å være en fantastisk mann. Det var jo ikke det som var planen.

Da jeg flyttet til Montreal for så å være med denne fantastiske mannen, gikk jeg rundt og var Viggo venneløs og litt sånn sosialt desperat en stund. Men da jeg fikk én venn, begynte det plutselig å balle på seg.

Så dersom jeg jobber masse med en bråte med jobbsøknader, kanskje jeg får flere jobber i løpet av sommeren? Og kanskje én av dem er den jeg sikler etter?

Den store jakten

2010-06-01T10:53:00.000-04:00

Det er vanskelig å søke på jobb.

Det er vanskelig å ta kontakt med firmaer som har utlyst en stilling og stille det beste og det aller mest interessante spørsmålet som gjør at de husker akkurat meg og ikke alle de andre som også ringte.

Det er vanskelig å skrive søknad og si at jeg er passe flink, passe smart og at jeg kan lære omtrent hva som helst uten å si akkurat det.

Det er vanskelig å få potensielle arbeidsgivere til å skjønne at det er meg de burde ansette og ikke alle de andre.

Og det er bortimot helt umulig å ta kontakt med noen og si "dere gjør kjekke og spennende ting. Jeg har lyst til å være med jeg og".

Samtidig føles det ikke helt riktig å ha sommerferie når jeg ikke vet når den kommer til å ta slutt.

Steg etter steg

2010-03-05T21:09:00.000-05:00

Hverdagshelten må trene mer, sies det. Men hverdagshelten stritter imot. Og det kan jeg egentlig forstå, for enhver helt, om det er til hverdags eller fest, har en innebygget tendens til å ønske å sitte stille og spare på så mange kalorier som mulig (en vet jo aldri når en kan få litt kalorier neste gang). Men hverdagsheltens reflekser passer nok litt bedre for en hulehelt heller enn noen som lever på det travle 2000-tallet og de aller fleste burde beveget seg mer og spart mindre kalorier.

Men trening er jo ikke spesielt gøy. Og så gjør det vondt. I lungene. Og i beina. Og over alt i grunnen. Så i blader og magasiner er det idéer om hvordan en kan bevege seg uten all denne irriterende ubehageligheten. Som for eksempel å ta trappen isteden for heisen. Eller å gå av bussen en holdeplass før.

Så her en dag da jeg sto i rulletrappen opp fra metroen bestemte jeg meg for at nå var det på tide. Jeg skulle ta trappen opp fra dypet hvor metroen bor og opp i dagen. Hver dag. Spesielt siden jeg er ung, sprek og i min beste alder (selv om alle strengt tatt er i sin beste aldre nå om dagen, fullstendig uavhengig av alder), dette måtte jo gå greit. 100 trinn, pfft. Og litt fint er det at dersom en tar trappen i denne byen, er en helt alene. Det er noe helt annet enn å stå som sild i tønne i rulletrappen. En har virkelig masser av plass i tussmørket hvor trappen ligger (for hvem bryr seg om å bytte lyspærer i en trapp ingen bruker?). Så jeg angrep mitt februarforsett med stort mot og så for meg hvor sprek og spretten og fast i lårene jeg skulle bli.

Men da jeg sto der en morgen og kikket opp på trappene, kjente jeg meg ikke lengre så høy i hatten. De var da virkelig ikke så bratte i går kveld? Og jeg kikket bort på menneskene i rulletrappen som lente seg så nosjalant mot rekkverket mens de leste avisen og ble fraktet opp mot lyset. Men jeg tok nå trappen fatt og småløp oppover mens jeg så for meg selv plante et flagg på toppen av Galdhøypiggen etter endt strabasiøs ferd.

Da jeg litt sånn prustende og pesende etter en lett jogg nådde toppen (god og klam og litt småvarm på ryggen), var det litt andre bilder som for gjennom hodet mitt mens de andre morgenpendlerne kikket på meg med et flir i den ene munnviken før de brettet sammen avisen og fortsatte ut i dagen.

Så av pur trass har jeg fortsatt. Og kanskje litt for å vise at jeg er bedre enn dem. Og selv om mitt behov for å vise meg for folk jeg strengt tatt ikke kjenner kanskje ikke gjør meg til et veldig godt menneske, er jeg hvertfall bli flink til å gå i trapp!

Colaslush

2010-03-03T18:36:00.000-05:00

I Astrid Lindgrens bøker var våren fantastisk. Hun beskrev den som en idyllisk, varm tid, hvor snøen smeltet og det ble fine dammer på jordene hvor en kunne seile med små båter mens solen varmet i ryggen. Hvor løvet spratt, blomstene spirte og fuglene sang. Og jeg syntest alltid at det hørtes så fint ut. Det var liksom mitt bilde på en ordentlig vår. Og kanskje det er sånn i Småland i Sverige. Men det er ikke slik på Vestlandet. Og det er ikke slik i Montréal.

For i Montréal faller dessverre ikke snøsmeltingen sammen med noen varmende solstråler. Det er faktisk et par måneder mellom dem. Noe som gjør mars til en relativt miserabel affære. Som den morgenen en tusler ut av bygget en bor i, litt sånn trøtt og småtufs (på toppen av det hele, er det selvsagt en mandag. Det er alltid en mandag) og idet en skal krysse gaten og blir forhindret av en fin og trivelig liten dam. En sjø, faktisk. En sjø av smeltevann og is som strekker seg så langt øyet kan se. Omgitt av små snøfonner som ser så herlige og trygge ut for foten. Men som isflaket som senket Titanic bedrar også disse flakene. For de synker som stein med mus og fot. En fot som er kald og våt i en sko av isvann før en når buss og metro.

Det hele minner egentlig om slushen jeg fikk da jeg hadde vært i turnhallen da jeg var liten. Slush-puppies, het den og bestod av vann, knust is, smaksatt med de herligste E-stoffer. E-stoffer nok til å fryde ethvert barnehjerte. Cola og jordbærsmak var best.

Og slik ser det ut. Gatene strømmer over av brun, herlig colaslush. Det er nesten så jeg blir fylt av barnslig glede og får lyst til å finne meg et sugerør. Heldigvis varer ikke fristelsen særlig lenge (det kunne jo hende jeg ikke klarte å stå imot). For til natten fryser det, og byen blir en gigantisk skøytebane. Men det er jo heller ikke bare dumt. Jeg kan jo alltids kjøpe meg skøyter. Eller en spark.

Lek og spill

2010-02-28T21:36:00.000-05:00

I skrivende stund er stengselssermonien etter OL i Vancouver godt i gang og flammen skal snart slukkes. En gedigen fest er over. Selv har jeg kikket på ski og kost meg, men som vanlig er det noen spørsmål som kommer opp mens jeg undrer meg over hva disse innfødte egentlig mener. Sånn helt egentlig..?

For eksempel har det vært mye snakk om at vi må støtte atletene. "Atletene må støttes!" sier TVen. Jeg har liksom ikke helt skjønt hvorfor atletene trenger all denne støtten, spesielt med tanke på at de allerede er i Vancouver. Det må da være begrenset hva min støtte kan gjøre; og så har denne støttingen alltid noe med å kjøpe ting å gjøre. Votter med lønneblad på. Eller glass med ringer på. Eller en bamse. Dersom jeg kjøper alt dette nipset, vil altetene gjøre det bedre? Og dersom jeg ikke gjør det, vil de slutte å gi mat til en av dem? En av de skøyteløperne som ikke gjorde det så bra som forventet, for eksempel?

Selv bestemte jeg meg for å oppmuntre atletene moralsk. Jeg kunne ringt dem og sagt "heia, heia", men siden det sikkert hadde ledet til politianmeldelse og andre ekkelheter, gjorde jeg det indirekte og gikk en knapp tremil på ski. Bare at jeg gjorde det i løpet av to dager med innlagt spisepause istedenfor i løpet av en formiddag.

Og det må jo virkelig ha fungert bra, for når medaljeneoversikten ble klar nå i ettermiddag, viste det seg at Canada har gjort det kjempebra og fått masse gull og grønne skoger (eller, skogene hadde de jo fra før, men).

Er det ikke sånn det virker?

Fransk for begynnere i Gaspésie 10: Heim igjen

2010-02-23T17:55:00.001-05:00

Vi sitter i bilen og kjører sørover (vel, det er jeg som kaller det sørover. Egentlig er det vestover) og jeg kikker på husene og gårdene som ligger langs veien der vi kjører forbi en en voldsom fart. Det er bare såvidt jeg får tid til å lurer på hvorfor hvert eneste hus og hvert eneste bygg ligger rett ved hovedveien enda de har gigantiske tomter og hager og åkrer liggende bak. Hvorfor har de ikke trukket huset litt lengre bort fra veien og plantet en busk i for å skjerme det fra veien.

Og det tar ganske lang tid før vestlendingen i meg skjønner hvorfor. I et område hvor det kan falle et par meter med snø i løpet av en natt, vil en da aller helst ha en så kort oppkjørsel så mulig (med mindre en er den stolte eier av en traktor) og så kort vei som mulig å måke til en når den offentlige veien. Selv om det kanskje ikke er så altfor trivelig med tanke på utsikt.

Og så var vi hjemme igjen.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Fransk for begynnere i Gaspésie 9: Ut på truge

2010-02-22T22:32:00.002-05:00

Tuslende rundt i skogen på en litt sur dag, kom jeg til et vann. Det var bunnfrosset som seg hør og bør vintertider og midt utpå sto en litt snål type og filosoferte over livet, døden og kjærligheten iført noe litt rart fottøy som visstnok ikke er så uvanlige blandt de innfødte.

På TV i romjulen og i påsketider er det alltid en bråte med ventebilder der Norge er idyllisk dekket med snø og solen skinner mellom frosne greiner. Postkort og kalendere er også fylt av det samme landskapet. Snø, fjell og furu i solnedgang dekket av et lag snø som gjør at trærne ser ut som spøkelser. Eller kremkaker. Alt etter om en er sulten eller ikke. Som vestlending har jeg aldri vært vant til å ha mye snø. Sånn snø som ligger i tunge lag og dekker hele verden. Og dersom jeg har vært på et sted med mye snø, har det vanligvis ikke vært så mye trær i området.

Jeg måtte reise til Gaspésie, Québec, for å finne Det Norske Postkortet. Med truger på føttene, etter å ha prustet meg opp på en fjellknaus som raget 750 meter over havet, snudde jeg meg vekk fra solen som hadde stukket meg i øynene hele den lange oppturen, og hva fant jeg ikke, om en ikke et postkort?

Fransk for begynnere i Gaspésie 8: Reinsdyr

2010-02-21T21:49:00.001-05:00

Reinsdyr liker å leve der det er kaldt. Ved foten av isbreen og sånn. Så da isbreen trakk seg tilbake etter siste istid, fulgte reisndyrene etter. Men de stakkars dyrene som endet opp i Gaspésie ble liksom litt fanget da isbreen trakk seg enda litt lengre bort og dersom reinsdyrene fremdeles hadde lyst til å følge etter, måtte de ta seg en svømmetur ut i havet. Så de ble bare værende i fjellene på Gaspépeninsulaet og har blitt verdens mest sydlige reinsdyrpopulasjon. Og det er kanskje ikke så rart at de ble værende når trærne er så fulle av grønngul, deilig lav som dette treet her.

Fransk for begynnere i Gaspésie 7: Ut på tur..

2010-02-17T16:51:00.005-05:00

Middagen inntas sittende rundt langbord. Det er guidene som serverer maten før de setter seg ned blandt turistene og pludrer om dagen og morgendagen og skogen og elgen. Mellom hovedretten og desserten, etter at guidene har studert værkartet, presenteres aktivitetsmenyen for morgendagen.

Den første kvelden kunne guidegruppa melde om 27 minusgrader og vind opp mot 35 km/t den kommende morgenen. Jeg vet ikke 35 km/t vil si når det gjelder vind, det er jo strengt tatt ikke så mye dersom en kjører bil. Men det hørtes fryktelig mye ut. Og vi skulle ut i skogen og gå på truger, hadde det blitt bestemt (det finnes jo ikke dårlig vær..). Vi skulle lete etter elg. Jeg kjente jeg var skeptisk. Selv elger må da holde seg inne i slikt vær.

Den aktuelle morgenen tok jeg på meg alt jeg hadde av ull. Og så fleece. Og så hva jeg måtte klare å karre sammen av votter, skjerf, luer og skibriller. Jeg følte meg litt som Micheleinkvinden. Og da walkietalkien ble lagt i lommen (slik at jeg kunne pludre meg guidene dersom jeg skulle finne på å gå i feil retning) og radiotransmitteren som skulle være til hjelp dersom jeg skulle slumpe til å bli tatt av et skred bundet til brystet, var jeg allerede så varm at jeg var god og rød i fjeset og litt svette-våt på ryggen. På det tidspunktet følte jeg meg mer dumnaiv. I minus 27 grader celsius, sammen med all slags elektorniske duppeditter (bare spbb for sikkerhets skyld) hadde jeg tenkt å leke meg og ha det gøy i snøen.

Heldigvis var dagsguiden fjellskredekspert (han kunne stolt fortelle at han var opplært av nordmenn, så utdannelsen og ekspertisen var det ingenting i veien med).

Så tuslet vi oss ut, da. En 16, litt småskeptiske asfalttråkkere, på jakt etter en elg og en foss. Men skeptisken ble snart snudd til barnslig glede. Jeg har aldri sett noe så hysterisk som en bråte med velutdannede, litt tørre byfanter skli nedover en åskant dekket av hoftehøy puddersnø. Og det iført truger. Trugene fikk vi se mye til, ettersom de fleste prøvde seg på noen akrobatiske krumspring. Vi hadde det faktisk veldig gøy. Eller kanskje det var desperasjon. Jeg er ikke sikker. Og inne mellom trærne (jeg er fremdeles helt himmelfallen over at det går an å ha et fjell med trær på) møtte vi på den lokale elgkua. Til og med hun hadde våget seg ut på middag.Hun sto halvgjemt under ei furugranbjørk og tygget på noe fristende granbar.

Etter denne turen er jeg absolutt ikke redd for noenting mere. Jeg har vært ute i hardt vær. Og jeg har overlevd!

Så lenge turde jeg ha neven utenfor votten. Det ble med ett forsøk.

Fransk for begynnere i Gaspésie 6: Auberge de Montagne des Chic-chocs

2010-02-15T20:50:00.003-05:00

Se det for deg: 30 mennesker. En hytte. Ingen vei. Ingen mobil. Ingen inn og ingen ut mellom mandag og fredag. Høres det ut som et mareritt?

Midt i fjellene Chic-chocs ligger et herberge, avkuttet fra verden rundt. Trasporten opp og ned går to ganger i uken. Der er ikke dekning til vår alles kjæreste favorittdupeditt mobilen. Der er ikke TV. Der er ikke internett. Maten er hentet fra lavlandet rundt og en kokk tilbereder tre måltider om dagen til turister og guider. For klimaet er såpass tøft at her vokser ikke rosmarin utendørs.

Men de har derimot elg. Og verdens sørligstbeboende reinsdyr.
Og omtrent syv meter med snø hver vinter.

I mangel på vei, blir de glade turister hentet ved veien av et noen underlig kjøretøy. Et kjøretøy som bruker to timer på å åle seg opp fjellsiden til herberget, gjennom en skog som minner mistenkelig om vestlandsskogen: Gran og furu så langt øyet kan se iblandet med en og annen bjørk.

Vi har kommet til målet. Selv om, i mine øyne, turen var litt mål i seg selv.

Fransk for begynnere i Gaspésie 5: Vindmøller så langt øyet kan se

2010-02-14T20:43:00.000-05:00

Matane, Matane. De innfødte kaller ikke lengre elven en elv. De kaller den heller ikke flod. Nå er den sjøen og det er ikke mulig å se den andre bredden. Så dersom en fester blikket vestover er det sjøen en ser. Is ispekket med vann kilometer på kilometer. Dersom en kikker østover, derimot, er utsikten en helt annen. Vindmøller og kraftledninger så langt øyet kan se.

Og der det er vindmøller, der er det konflinkt. For alle synes at vindmøller er en kjempeidé. Helt til de får vite at akkurat de skal få en vindmølle i hagen. Og med det skal få lov til å høre på summingen fra dynamoen hver gang det er vind (og her er det vind.. Alltid. Mye) og skal få bli smågale av blinkingen hver gang et av vindmøllebladene farer forbi den settende solen.

Jeg snakket med en innfødt som mente at det hadde vært en bedre idé å lage en vindmøllehage i en av de nedlagte gruvebyene i området. Jorden er så forurenset etter gruvedriften at det er ingen som bor der likevel, men infrastukturen er til stede. Men foreløpig står de der i byggefeltet. Vindmøllene som alle liker men som ingen vil ha.

Fransk for begynnere i Gaspésie 4: Tanker på veien

2010-02-12T19:45:00.000-05:00

På veien til Morsmåls fødeby, Rimosky, spaserte vi litt i Riviere-du-loup (Ulveelven). Riviere-du-Loup er åpenbart kalt opp etter elven som går gjennom byen. Og den er åpenbart ikke kalt opp etter elven fordi den er så fin. Midt i sentrum av denne mini-byen er der en demining, et gigantisk monument som forsyner byen med strøm. Da byen ble grunnlagt var det vindmøller i elven (eller, langs den, da).

Ellers har jeg tre tanker i hodet der ferden går med radig fart:
Franskmennene som begynte å bygge byer langs St. Laurent-elven litegranne dårlig fantasi. Dersom byen ikke har et navn som indianerne gav den for lenge lenge siden, er den kalt opp etter en sankt. For eksempel Sankta Élisabeth. Sankt Simon. Nabobyen til Sankt Simeon.

Hver en landsby har en kirke. Uten kirke er en ikke en landsby på disse kanter. Den gangen for lenge siden da det var en prest i hver kirke må prestetettheten ha vært veldig høy.

På dette tidspunktet har St. Laurent-elven blitt mer en flod enn en elv. Og den er halvveis frosset igjen. Det ligner et månelandskap hvor en ikke kan se hvor veien slutter og elven begynner.

St. Laurent i vinterklær. Benkene står faktisk på elvekanten. Skal vi sette oss ned og nyte utsikten litt?

Fransk for begynnere i Gaspésie 3: Morsomme fakta fra Quebec

2010-02-12T13:20:00.000-05:00

Veien i Quebec er hevet litt i forhold til omgivelsene rundt, slik at vinden skal blåse snøen ned i grøftekantene rundt, heller enn ned på veien og fange den der.

Dette virker selvsagt kun tidlig om vinteren når snødybden er mindre enn en halvmeter og veien fremdeles faktisk er hevet over brøytekanten.

Men det virker sikkert med vann også. Sånn til sommerbruk.

Fransk for begynnere i Gaspésie 2: Livet i den amerikanske drømmen

2010-02-11T17:13:00.001-05:00

"Åh, det er en sånn diner!" utbrøt jeg entusiastisk iden jeg gikk inn på stedet Morsmål hadde valgt som passende frokoststed. Serveringsdamen som kom oss i møte for å vise oss til et bord så på meg med et blikk som insinuerte at dersom jeg ikke var fra en annen planet, så var jeg ihvertfall sprøyte gal. Min entusiasme var visst ikke helt passende når en snakker om tjukke pannekaker og frityrstekte poteter.

Men jeg var fornøyd. Jeg hadde sovet på et hotell av den gode gamle amerikanske-film-typen og fikk pannekaker, pølser svart kaffe og alt annet som er sunt og helsebringende til frokost.

Og "Road trippen" nordøstover fortsatte. Og vinden blåste snøen over veien.

Fransk for begynnere i Gaspésie

2010-02-10T20:14:00.000-05:00

Fransk for begynnere hadde fri fra fransken. Og hva kan slik en uke brukes bedre til enn en tur nordøstover i Quebec for litt fransk fordypning? Så, en ettermiddag like før januar vek plassen for februar, satte Begynnere og Fransk som morsmål seg inn i lånt bil sammen med vinterklær, fyrstekake og langrennsski. I koppholderen var det en kopp kaffe til Begynnere og like ved lå en croissant (med mandler) til Morsmål.

Klokken halv til måtte vi gi opp. Vinden var så sterk at den blåste den pudderlette snøen over veien og sikten snakte seg knapt lengre enn til bilen foran og 1001-1002-1003. Så vi tok av motorveien ved første avkjørsel og fant, som tatt ut av en amerikansk film, et motell! Et motell med en rekke små rom med inngang fra utsiden og masser av plass til å parkere den obligatoriske bilen foran. Gjett om Begynnere var fornøyd! Ikke bare var hun på vei nordover mot Drømmen, men motell! Det var mer enn en kunne våge å håpe på.

Jeg ha laget et kart. Slik kan det lettere følges med på turen nordøstover og de ti timene med biltur (på sommerføre) vi har foran oss.

Sno. Snø.

2010-01-29T00:39:00.001-05:00

Skjerfet som dekker nese og munn er vått og varmt. Det lukter varm ull.
Snøen knaker under hvert skritt. Den er så lett og pudderaktig at den blåser opp rundt føttene.
Før jeg har fått tid til å snu meg har vinden blåst bort sporene mine.
Det er stille. Det er hvitt. Det er midnatt, natt til fredag og ingen er ute. Kanskje på grunn av de -20 gradene og den stive kulingen.

Og innpakket i lue, jakke og skjerf, på vei hjem, helt isolert fra vind og kulde er alt egentlig helt, helt fint.

Øynene som ser

2010-01-24T22:10:00.000-05:00

Jeg kommer stadig opp i pussige situasjoner jeg aldri hadde vært borti hadde det ikke vært for at klassen min består av splitter nyankomne og egentlig relativt konservativt religiøse immigranter. Vel, i mine øyne, selvsagt.

Jeg gikk bortover gangen sammen med en av damene i klassen min. Og hun lurte på hvordan det gikk med.. umn.. eh.. den der.. umn..

élie: Er det kjæresten min du mener?
damen: Ja.. Jeg prøvde bare å finne et finere kallenavn på ham.
élie: Som..?
damen: forloveden, kanskje?
élie: Vi er ikke forlovet.
damen: Ikke? Noen burde ta seg et alvordsord med han der!

Og jeg tror faktisk at hun mente det.
Fem år etter og et forhold er ikke noe verd så lenge en ikke har ring på fingeren.

Fyrstelig godt

2010-01-17T20:38:00.000-05:00

Forrige helg var da jeg var ute og tuslet meg bortover bakkene på ski, fikk jeg en ustoppelig trang og et veldig stort behov til å spise fyrstekake. Ikke spør meg hvorfor. Vanligvis går det ganske så lenge mellom hver gang jeg dytter i meg kake, for ikke å snakke om mandelkake fra hjemlandet. For et fyrstekakebehov byr jo nødvendigvis på problemer når en bor på andre siden av andedammen. De spiser ikke så mye fyrstekos i Quebec.

Men damen har jo internett! Og på nettet skorter det ikke på løsninger på allskens problemer. Så fredag ettermidag, i god tid før avfarten til fjells, sto jeg på kjøkkenet med mandelmasse og hvetemel til oppetter albuene. Og lørdag ettermiddag, da vi hadde funnet oss en skjul til å puste litt i, fant jeg frem kaken som jeg hadde hatt med meg i et hemmelig rom i sekken. Riktignok hadde den mer tatt formen som smuler enn som kake, men de tre quebecoierene jeg var med, kastet seg over hvetemel og mandelmasse som sultne ulver. Og når ting var borte og fortærte, ville de ha mer!

Jeg innså at kaken faktisk inneholder mye det samme som en energibar: sukker, nøtter og fett. Så kanskje det var det som gav meg slikt et fyrstekakesug forrige helg da jeg manglet energi og så den rødkledde ryggen til Skipartneren forsvinne inn mellom trærne.

Men det blir nok baking neste helg og..

Frukt og grønt i lange baner

2010-01-15T19:33:00.002-05:00

Jeg er en av dem som tror at dersom folk flest kjøpte grønnsaker som var dyrket litt nærmere enn fra et annet kontinent, ville verden vært et mye bedre sted. Litt sånn av bensinforbrukhensyn når en tenker på transport, men også med tanke på at mindre gårder gjerne behandler jorden sitt litt bedre enn gigantene. Og giganter har en tendens til å dyrke det samme år ut og år inn og det er heller ikke så flott for moder jord.

Men. Nok om det. Montréal ligger i St. Laurent deltaet. Og som Nil-deltaet som vi hadde om på skolen, er det veldig veldig god jord. Uheldigvis driver Montréal og spiser seg sakte innover denne kjempegode jordbruksjorden.

I min idealistiske overbevisning (jada, du kan få peke å le litt) gikk jeg derfor til innkjøp av "aksjer" i en gård som ligger like utenfor byen. Istedenfor utbytte, får jeg en gigantisk sekk (de kaller det "kurv", men la oss nå kalle en spade for en spade. Det er en sekk) med diverse grønt hver annen uke. Økologisk grønt fra gården like ved. Og hvem kan klage når det ser slik ut i slutten av november?

Ting i solnedgang II

2010-01-13T17:54:00.001-05:00

Etter en fantastisk jul i familiens skjød har jeg kommet tilbake til Montréal. Litt trinnere om livet enn jeg var i desember og litt tyngre i sessen bestemte vi oss for å få oss en tur ut i løypene en liten kjøretur sør for byen.

I fjorten minus og i én meter med snø, kan en ikke tillate seg mange pauser av typen "solvegg med appelsin", men da jeg en sjelden gang kikket opp fra den totale utmattelse (heldigvis hadde jeg ikke snørr på kinnet i beste Dæhlie-stil), innså jeg at jeg befant meg midt i et postkort! Det var rett og slett fantastisk nydeligere og enda til litt bedre enn elg i solnedgang!

Og bare for å være på den sikre siden (eller som et ledd i min hukommelsestrening), hadde jeg lagt igjen kameraet hjemme.

Sel i solnedgang

2010-01-11T19:12:00.003-05:00

Det hender eg sym. Litt som ein sel plaskar eg meg framover i vatnet i det som eingong var den olympiske stadion i Montréal, men som no er idrettsanlegget til det universitetet som ber same namn som byen. Uheldigvis for meg, er eg meir som ein sel på land enn som ein sel i vatn der eg plaskar meg framover, litt sånn hjelpelaust med dei rare luffane mine. For å auke kulheitsfaktoren litt til, har eg i tillegg på meg badehette.

Sidan det er fleire enn eg som sym, så sym vi ofte litt sånn i kø. Dei som sym kjempefort har ein bane, dei som sym litt sånn middels har ein bane og dei som eigentlig ikkje kan symje i det heile har ein bane der dei kan ligge og plaske, ikkje som sel på land, men meir som fisk. Fisk på land med munn som opnar og lukkar seg utan lyd.

Av og til når eg er i symjehallen, sym eg så langt eg kjem på ein halv time. Eller 25 minutt eller så. Alt etter kva eg gidd. Men av og til sym eg eit passeleg stykkje så fort eg berre kan før eg tar ein pause. Og så sym eg så fort eg kan igjen. Slik held eg på ei stund.

Og det er i den samanheng eg har bite meg merke i ein ting. Når eg står der ved kanten og pustar som ein sel som har krype 100 meteren på land, hender det at dei andre som sym i same bane som meg kjem og skal snu. Og viss det er ein gut eller ein mann med hårete skuldrer kastar dei så vidt eit blikk i min retning før dei snur seg rundt som ein sel i vatn og fortsett som om ingenting har skjedd. Men viss det er ei dame som kjem, kikkar ho alltid to gongar på meg som for å forvisse seg om at eg ikkje skal til å kaste meg uti igjen. Av og til hender det at dei spør òg.

Kvifor er det slik? Kvifor ber mennene seg åt som om dei eig bassenget mens damene berre er så heldige at dei fekk kome på besøk?

Jul er ikke for barn, jul er for de som bor i langt borte

2009-11-30T17:43:00.000-05:00

Da jeg var liten og adventskalenderen ble hengt opp med sine 24 pakker, føltes det som om det var en evighet til jul. Set var uendelig mange skoledager og uendelig mange helger før julen faktisk begynte. Så jeg begynte egentlig ikke å glede meg sånn ordentlig før julen omtrent begynte. Eller sammen med tre nøtter til askepott.

Nå som jeg bor relativt skikkelig langt borte, begynner julen samtidig som jeg kjøper flybillett, sånn i midten av oktober. Da er det plutselig helt klart at jeg skal hjem. Og snart. Om bare.. .. 12 korte uker. 12 helger. Det er jo ikke mer enn en trenger for å kjøpe julegaver. Så planlegges julegavene. Og jeg begynner å mase på de der hjemme om at "kan vi ikke treffes fjerde dag, da?". Dessverre er det ingen andre som har begynt å tenke i de baner ennå. Så ingen vil foreløpig treffe meg fjerde dag.

Selv har vært så klar for julen så lenge at 1. november, da butikkene kastet ut halloweenpynten og plutselig hadde ferdig pyntede juletrær i vinduene (jeg aner ikke hvordan de fikk det til så raskt, men det skjedde virkelig på noen få timer), syntes jeg egentlig at det var på høy tid (mens jeg nikket iherdig og var enig). Ett slag er bakt og jeg ble direkte såret, såret da jeg ikke klarte å oppdrive lilla lys og adventsstake.

Julen varer mye lengre når en har en kaldender en krysser av fra oktober. Og en gleder seg desto mer når den skal feires med morsmål og brunost. Julen har aldri vært bedre enn etter at jeg flyttet meg til andre siden av atlanterhavet.

Skole skole ikke..

2009-11-22T20:57:00.001-05:00

Takket være min sjarmerende venn som har tenkt til å entre den edle lærergjerning, har jeg vært på to pedagogikkforelesninger i mitt liv. På den ene forelesningen snakket den utrolig flinke og engasjerende proffessoren (selvsagt er en engasjerende, en er da proffessor i pedagogikk, må vite), om hvordan en prøve aldri bør stå alene, men burde brukes som grunnlag for videre arbeid (hva trenger eleven jobbe mer med? Hva har han/hun forstått? Hva har ingen forstått og må derfor forklares om igjen?).

Jeg syntes at det var et interessant perspektiv på prøven. I mitt lange skoleliv har prøven vært noe vi fikk etter at vi hadde gjennomgått et kappittel eller flere for å se om vi husket hva vi hadde (eller skulle hatt) lært. Prøven ble, etter en ukes tid når klassen var vel inni et nytt tema, levert tilbake uten videre kommentar enn "bra" eller "flott" dersom det var på barneskolen eller en mystisk bokstav eller et tall dersom det var senere. Mellom meg og læreren ble den senere aldri nevnt.

Så da vi uti tredje uken på franskkurset fikk en uventet prøve i adjektivenes verden (som på fransk involverer langt mer enn å skille mellom blå bil og blått hus), tenkte jeg at "fillern. Dette kommer ikke til å gå spesielt bra". Det gjorde det heller ikke. Og ikke for de andre i klassen for den slags skyld.

Men dagen etter møtte Læreren opp med papirprøvebunken under armen. Han hadde sett på dem, funnet ut hvilke feil som gikk igjen og nå visste han hva vi skulle arbeide mer med. Så vi gikk i gang med oppgaver. Men ikke ett sett med oppgaver som var felles for alle ("gjør oppgavene på side ti i boken din"). Ut fra hvilke feil vi hadde gjort, ble vi anbefalt å jobbe med noen få bestemte oppgaver av et ganske stort utvalg. Så mens jeg jobbet med nummer 5 og 16, jobbet sidemannen (som har russisk som morsmål og følgelig roter med helt andre ting enn meg) med nummer 5 og 10.

Så enkelt. Men så veldig veldig lurt.

Eplemos

2009-11-16T20:00:00.000-05:00

Jeg liker å lage mat. Jeg liker det veldig godt, faktisk. Jeg liker å planlegge hvilke ting jeg skal bruke, hvordan sette dem sammen med krydder og hvordan få til et mest mulig balansert måltid (litt søtt, litt salt, litt surt, litt protein, litt karbohydrat og aller helst en andel av de fem om dagen). Men matlaging forutsetter en del ting. For eksempel rene gryter eller panner. Det kan være en utfordring. Også liker jeg ikke å være sulten når jeg lager mat. Eller, rettere sagt, jeg liker å bli sulten mens jeg holder på. Noe som forhinrer fancy hverdagsmatlaging (stor respekt for middag hver bidige dag gjennom hele oppveksten, mor). Mange av de beste kreasjonene mine har faktisk blitt til på kveldstid, etter middag.

Men selv om jeg er i stand til å slenge sammen en anstendig middag på kort tid (eller en fancy middag på dobbelt så lang) er og blir jeg fullstendig ute av stand til å bake. Dersom jeg følger oppskriften til punkt å prikke, blir det feil. Dersom jeg forandrer litt (fordi jeg tenker at det kommer til å bli for søtt, for mye eller for melete), blir det et moderne kunstverk. Et av de som en ser på og tenker "jaha. Hva er nå dette..?".

Jeg prøvde å lage den nordamerikanske Apple Crumble (litt sånn, omtrent. Bortsett fra at det er epler involvert som frukt). Det ble halvflytende fruktgrøt med brødsmuler i. Neste gang jeg har epler som holder på å skrumpe inn i kjøleskapet, blir det tilslørte bondepiker. Der et hvertfall eplegrøt og brødsmuler viktige bestanddeler.

Forøvrig har jeg jobbet med en oversettelse av navnet "tilslørte bondepiker" til engelsk. Så langt uten suksess.

Laubær

2009-11-14T13:45:00.000-05:00

Mens jeg hviler meg selv på mine frynsete og utslitte laubær etter disputase, kan jeg foreslå litt lesning for den leselystne. For eksempet har matbloggeren Joacim Lund skrevet en liten tekst om hvorfor en ikke bør kjøpe kylling fra Rema1000.

Grått skue

2009-11-07T11:24:00.000-05:00

Politikeren ser utover sin fødeby som har tatt på seg sin grå kjole i anledningen valgnederlaget. Han forventer seg nok grått i de kommende seks månedene nå som trærne har kastet bladene og gresset har sagt takk for seg. Men det har nok mer med vinterens komme heller enn valg.

Studier

2009-10-30T18:12:00.003-04:00

Jeg er overbevist om at det å se film er en god måte å eksponere seg selv på når en lærer et nytt språk. Jeg tror at det er grunnen til at den jevne norsking forstår engelsk så godt, alle filmene fra uniten med norske undertekster. Og så gir det så hyggelige hjemmelekser. Det er svært så trivelig å si til seg selv at det er bra for studiene når en ikke føler for å gjøre hjemmeleksene og tusler over gaten til videoutleien istedet.

Høst

2009-10-28T21:04:00.000-04:00

Jeg liker høsten. Ikke vestlandshøsten med sur regn som er som små nåler og vind som finner en vei inn under klærne og like inn til beina uansett hvor mange lag en tar på seg, men Montréalhøsten med sitt tørre løv og kalde, klare dager. Når september kommer og løvet blir rødt og markedet strømmer over av lokale grønnsaker som ser litt friskere ut og smaker litt bedre enn sine importerte søskenbarn. Når oktober kommer med tørt løv på bakken som knaser når en går til metroen og en kan ta på seg lue og ny kåpe. Og oktober avløses av november. I en fest ikledd godt krydret gresskar-suppe og gresskar-pai ispedd en bråte med utkledde småbarn som springer fra hus til hus høye på sukker.

Og så kommer november. Snøen faller, men det blir aldri så kaldt at den faktisk blir. Vinden surner og uler litt der den suser rundt hushjørnene. Og tiden kommer for supper. Og kakao. Og klassisk musikk på høytaleren. Og et varmt pledd. Jeg startet litt før skjemaet i år. Jeg ble så veldig veldig inspirert. Men det var surt ute.

Pludreplante

2009-10-23T13:59:00.000-04:00

I sommer ble hjertet mitt litt knust da ekornene brukte tomatplanten som sto på terassen som lekeapparat med det resultat at den lille, tynne tomatplantekvisten som jeg hadde drevet frem fra et lite frø, knakk ned til gunnen og sto igjen som en eneste liten stump. Av manglende tiltakslyst, lot jeg bare stumpen stå der, uten noe særlig stell, men kaste den gjorde jeg heller ikke. Og da jeg en sommerdag bestemte meg for å nyte min utrolig sunne og fiberrike frokost (bestående av en croissant og kaffe med uhorvelige mengder varm melk) på terassestumpen min, viste det seg at tomatstumpen hadde fått blader og hadde vokst seg stor og sterk igjen. Jeg var mektig imponert. Ikke bare over effekten å bli ignorert har på planter, men også fordi den klarte å starte omigjen fra ingenting. Dersom noen kutter av en av mine armer, tror jeg ikke at jeg kommer til å klare å gro en ny.

Så da jeg var i botanisk hage her om dagen, ble jeg igjen fasinert av en plante. Denne gangen av en kar som hadde bestemt seg for at en egen kropp har han ikke bruk for. Det er jo så mange andre kropper rundt omkring. Så istedenfor å gro sin egen stamme, har den rett og slett plantet seg selv på et annet tre. Og grodd sine livlige rosagrønne løv flere meter over bakken. Og det stakkars treet som har blitt omdannet fra sin egen plantelighet til strukturell støtte kan ingenting gjøre. For han har ikke fingre til å plukke av den ubudne gjest.

Kantinekos

2009-10-22T18:40:00.000-04:00

Etter så lang tid mer eller mindre alene på et stort laboratorium, var det overraskende å bli kastet ut i det virkelige livet. Universitetet utenfor det naturvitenskaplige fakultetet var et helt annet. Fremfor alt var det mange flere mennesker per kvadratmeter. Bordene sto tettere, plassen mellom stolryggene var mindre. For å snike seg inn til enden og den ledige stolen, måtte en smyge seg mellom en rekke stolrygger og over sekker, vesker og paraplyer. De evinnelige paraplyene med sine krokete håndtak, alltid klare til å gripe tak i en passerende ankel. Slik at en, når en puster ut etter å ha arbeidet seg frem til et ledig sete og kan puste ut og senke armene som har holdt vesker og papirer trygt over andres hoder, griper de tak og røsker til.

Heldigvis kan en, når en endelig har arbeidet seg frem til en ledig krok, synke ned bak bok og lunsj og stenge bråket ute. For det er noe som er fint når fire hundre mennesker samles i et eneste rom: støyen går over fra å være bråk til å bli hvit, summende lyd. Og den hvite støyen stenger også ute gnagingen og slafsingen fra sideneandertaleren.

Men det er en ting jeg aldri klarer å få meg til å forstå og det er at på et universitet med 60 000 studenter, hvordan kan det ha seg at hver eneste student, professor og sekretær, hver eneste IT-konsulent og damen i bokbutikken, hvorfor skal de absolutt, alle sammen, spise lunsj klokken 12?

Hverdagslige observasjoner

2009-10-19T14:44:00.000-04:00

I en hage på omtrent 2 ganger 2 meter har noen satt opp dette alteret (?) til Jomfru Maria. Jeg fant tanken på den personen som bestemte seg for at et alter i hagen var nødvendig besnærende. Og jeg kan ikke si at fasinasjonen avtok da jeg oppdaget at taket er halvparten av et gammelt badekar.

Tusletur

2009-10-18T21:10:00.003-04:00

Jeg var ute og tuslet. Jeg gjør det av og til. Spesielt når det er høst og naturen tar på seg alle yndlingsfargene mine og luften er sånn kald og frisk. Og så liker jeg lyden av tørt løv under føttene mine. Jeg var i ferd med å krysse en gate da jeg fikk øye på skribleriene til noen som har en sprayboks. På fortauet hadde noen skrevet "You are golden baby, don't worry about a thing". Høsten er en fin ting. Gylden, faktisk.

Nytt fjes

2009-10-13T12:49:00.000-04:00

Det har gått opp for meg at "Chaiselongen" som er slikt et populært sofakjøp om dagen betyr "lang stol" på fransk. Noe jeg syntest var ganske passende og treffende. Det samme kan jeg ikke si om hudpleieproduktmerket "Nivea visage". Hva for slags rett har de til å si at jeg trenger ett "nytt fjes"?

Knask eller knep

2009-10-12T12:35:00.002-04:00

Av og til skjønner jeg at jeg har misforstått. Fullstendig og komplett og uten tvil. Det kan være en teori, en nyhet eller en eller annen kulturgreie her i Franco-Canada (franco her være fransktalende, og har ingenting å gjøre med Italia). Nå har jeg misforstått noe igjen. Og jeg oppdaget det da jeg hold på å forberede meg til Halloween.

I mitt hode inneholder Halloween et gresskar og småkaker eller snop til barna og utkledninger som heks, vampyr, spøkelse eller flaggermus. Siden jeg har fått høre at mine svarte skjørt og fingeløse vanter får meg til å se ut som en heks på en daglig basis, bestemte jeg meg for å strekke meg ut av min gamle, vante komfortable sone og kle meg ut som flaggermus. Jeg liker flaggermus og synes at de har fått et ufortjent dårlig rykte. Hvem kan mislige et dyr som deler middagen sin med sin hulekamerat som ikke har lykkest med dagens jakt?

Uansett, siden garderoben min består av haug etter haug av svarte klesplagg, ville vinger være det eneste jeg faktisk trenger å betale for. Så jeg tok for meg butikk etter butikk etter butikk, på jakt etter vinger. Og det var da jeg innså at jeg hadde tatt fullstendig feil. For dersom en er en voksen dame (eller litt mindre voksen for den saks skyld), skal en ikke være flaggermus eller spøkelse eller zombie. Ikke nok med at alle butikkene har de samme kostymene, men jeg skal visstnok kle meg ut som "sexy edderkoppheks" (med vinger som ligner på edderkoppnett) eller "sexy vampyrheks" eller min personlige favoritt "sexy fertilitestgudinneheks".

Det blir svartkledd, ikke-fullt-så-sexy-heks på meg i år også. Med en kjele fylt med giftige epler.

Av og til er 5 minutter nok

2009-09-29T20:40:00.003-04:00

Av en eller annen grunn tuslet jeg hjemmefra fem minutter tidligere enn jeg pleier. Kanskje det var fordi manden hadde et møte og ville bruke badet tidligere enn han pleier. Kanskje fordi jeg hadde pakket sekken kvelden før. Jeg vet ikke. Men verdenen som møtte meg var en helt annen enn den jeg vanligvis pleier å hilse på.

Skolegården til barneskolen var nesten tom. Ingen skolebuss sto utenfor døren (den gule en ser i amerikanske filmer, ja), ingen biler passerte for å kaste ut småbarn idet de svingte forbi. Perrongen på metrostasjonen var nesten tom, ingen trengsel eller redsel for å bli dyttet ut foran metroen. Og da dørene gled fra hverandre var det som en åpenbaring av en ballsal som viste seg.

Men det mest absurde var likevel at, i min trøtthet, hengende i håndtaket jeg fikk holde i, kunne jeg høre damen som forkynner hvilken stasjon vi ankommer til, snakke i sakte film denne morgenen. Og to svensker diskuterte fransk gramatikk og riktig bruk av fortidsformer.

Av redsel for at klassen min skulle ha grodd julenisseskjegg og fått kråkeføtter over natten, kjøpte jeg meg en god, sterk kaffe like rundt hjørnet for skolen.

Tanker om at lære et sprog

2009-09-19T13:53:00.002-04:00

Da jeg gikk på ungdomsskolen måtte jeg ta et annet fremmedspråk. Jeg hadde ikke noe lyst -jeg likte jo ikke engelsk engang. Men det ble da til at jeg puslet med tysk i to år på ungdomsskolen. Det var kjedelig. Vi lærte grammatikk, kasus og leste lesestykker som helt sikkert skulle lære oss nye ord samtidig som vi lærte om Tyskland og Tysklands historie. Men det føltes ikke nyttig. Jeg hadde ikke vært i Tyskland (jeg har faktisk fremdeles ikke vært der) og jeg merket ikke noe til fremgang eller økt språkforståelse. Og det var så lett å heller pludre på norsk når vi skulle jobbe sammen i grupper.

Da jeg begynte på videregående hadde jeg selvsagt tysk med en bråte med nye mennesker. Men de hadde hatt samme bok på ungdomsskolen som jeg og hadde lært akkurat de samme tingene. Så dersom noen av oss manglet et ord, et uttrykk eller en måte å si ting på, var det ingen andre som kunne det heller.

De andre jeg studerer fransk sammen med nå, kommer fra en helt annen bakgrunn enn meg. Vi kan alle litt fra før, men siden vi har plukket det opp på forskjellige steder, kan vi helt forskjellige ting. Og enten det er i pausen eller i timen, dersom det er noe som er vanskelig å si, må vi bare krongle oss til å få sagt det, på en eller annen måte, for fransk er det eneste språket vi har felles. Og etter at dagen er over, går vi ut i en verden som foregår på fransk. Ikke bare beskjedene som bråkes ut fra høyttalerene på metroen, men til og med plakater og menyer, ser ut til å være på kjapp, mumlete fransk.

Men for en mestringsfølelse første gang en skjønner hva som blir sagt! For en seier første gang en diskuterer fargevalget av det potensielt nye klesplagget med ekspeditrisen! En hel verden av små seiere åpner seg og jeg kan nesten ikke vente til å gå tilbake på skolen for å lære litt mer for så å karre til meg enda en liten seier.

Den virkelige fransk for begynnere

2009-09-14T18:11:00.003-04:00

Jeg har blitt student. Ikke fordi jeg noen gang sluttet å være det, men jeg har altså gått hen og tatt ett skritt tilbake, beveget meg ned i det tidligste grumset av studenttilværelsen og begynt på det som helt sikkert hjemme på den kjære potethaugen ville blitt kalt "grunnfag i fransk (eller årsemne om du vil, nå etter Den Store UniversitetsReformen)".

Ikke for det. Jeg har heldigvis ikke havnet sammen med en bråte nittenåringer. Ikke fordi nittenåringer ikke er utrolig sjarmerende, men mer fordi jeg tenkte å tilbringe litt tid med å lære meg lokalsproget heller enn å utføre en sosialantropoligisk studie over canadieres reaksjoner på å flytte hjemmefra. Så istedenfor å søke direkte til universitetet, søkte jeg via immigrasjonen og kulturutdannelsen i Quebec.

Så istedenfor å være eldst i klassen er jeg yngst.
Fordi immigrasjonen og styret og stellet her i lønnesirupens provins har funnet ut at immigranter med masse utdannelse lærer på en helt annen måte enn flyktningene som knapt kan lese å skrive. Så jeg sitter i et knøttlite klasserom sammen med en bråte ingeniører, leger, en arkitekt og en advokat. Det er en glimrende ordning og alle som én sitter som lys med lærelyst i blikket vel vitende om at desto bedre de behersker språket, desto bedre (og raskere) kommer de gode jobbene (potensielt sosialantropologisk studie nummer to, i grunnen).

Jeg er svært så nøgd og full av pågangsmot!
Jeg legger denne følelsen på glass og skrur korken godt på slik at så lite som mulig av denne godfølelsen siver ut. Den skal jeg ta frem å lukte litt på etter at alle bladene har falt av trærne og høsten ser lang og mørk ut med sitt regn og 30 timers skole i uka.

Om å beskue sin egen navle

2009-06-07T16:23:00.004-04:00

Med master oversendt til Den Store Sjefen, er det relativt lite jeg kan gjøre. Bortsett fra å sitte her og vente. Så, etter et altfor-langt-tidsrom-med-hardt-arbeid-med-tanke-på-at-det-kun-er-en-master-det-er-snakk-om, ble jeg overmannet av akutt tafathet og mistet enhver mulighet til å skrive blågg, lage middag eller svare på en del hyggelige emailer som råtner bort i postkassen. Eller gå ut og ta en øl. Eller.. eller..

Samtidig leste jeg om Sabrinas veninne som er i Rowanda. Og om Elana, en dame jeg har lest blåggen til en tid som har MS. Plutselig var ikke mine mini-problemer så fryktelig viktige lengre. De var med ett veldig, veldig små og uviktige. Og navlebeskuende. Og det ble med ett enda vanskeligere å pludre om mine ting. Det er større ting der ute enn økologske grønnsaker og bensinpriser.

Så mens jeg sitter her og prøver å komme meg ut av min egen navlebeskuende apati, vil jeg anbefale blågrullen der nede til høyre.

Bevæpnet ekorn

2009-05-19T10:42:00.002-04:00

Ekornet utfører geriljakrig inne i vegetasjonen på balkongen.
Vi har spurt hva det vil, men vi forstår ikke svaret.

Eksperimenter fra kjøkkenbenken

2009-05-18T18:21:00.006-04:00

Selv om såpeboblen jeg omgir meg med, forhindrer nyheter å trenge inn i fornuftig fart, tenkte jeg nå at jeg skulle kaste meg på denne lavglykemiske trenden. Det at Fedon visstnok har gått konkurs er ikke så viktig. En trenger ikke koke med fruktose, for å være fasjonabel. Det er visstnok et vell av alternative sukkertyper der ute og alle gjør underverker med blodsukkeret. Og når jeg sier underverker, mener jeg ingenting. Lavglykemisk skal røske så lite så mulig med blodsukkeret. For eksempel er steviaekstrakt ett av disse alternativene, produsert av en plante som vokser i Peru.

Alternativt gikk jeg til innkjøp av lavglykemisk sukkererstatning fordi jeg så et bilde på en nettside som fikk meg til å sugle. En av to.

Sukkerarter ble innkjøpt og kokkelering startet. Jeg svettet over grytene og syntest at jeg var riktig så eventyrlysten. Helt nye ingredienser og greier. Definitivt ute av min sedvanlige komfortsone. Eksperimenteringen endte i denne sjokoladepuddingen:

Og alt så ut til å både være vel og bra. Puddingen satte seg og stivnet gradvis der den var forvist til kjøleskapet og ble kremete og overraskende lik bildet inspirajonen kom fra. Altingen var i grunnen helt glimrende. Helt til prøvesmakingen. For sukkererstatninger smaker ikke som sukker. Og stevia ekstrakt går ikke engang på samme skole som sukker. Ikke litt engang. Jeg tror at steviaekstrakt henger mer sammen med suketter. På røykehjørnet.

Forsøket ble gjentatt på nasjonaldagen. Men med mer tradisjonelle smaksettere denne gangen. Det var langt mere suksessfult. Godt, faktisk.

Bok og atter bok

2009-05-09T13:44:00.005-04:00

Til Linn som driver og blar seg gjennom meningsløse bøker om dagen og ikke er helt sikker på om det er meningsløst og fordummende (mine ord) eller ikke: Jeg har tenkt litt i de samme baner den siste tiden. Særlig etter at jeg begynte å taste hemningsløst på det som skal bli en masteroppgave en dag.

Jeg leser mye. Hver dag tar jeg metro, så buss for å komme til skolen og én vei tar omtrent 40 minutter. Etter å ha gremmet meg over hvor mye kostbar til som forsvinner med å stirre ut et bussvindu i en verden som ser ut til å ha nok av alt bortsett fra akkurat tid, begynte jeg å tenke på alternativer til aktivitet mens jeg sitter der. Sånn for å maksimere utbyttet av hvert ett øyeblikk. Jeg begynte å lese. Først en side eller to, men etter hvert som jeg sluttet å bli kvalm, har jeg nå nesen i en bok cirka fra jeg går ut døren hjemme til jeg sitter ved pulten på kontoret. Men lesing i 80 minutter hver dag krever en del bøker. Så jeg leser alt jeg klarer å røske ut av hendene på venner og bekjente. Og det betyr at de alltid er på engelsk. Tettheten av bokhandlere som fører Seierstad og Ibsen på originalspråket er ikke så høy her i byen.

Så jeg har lest mye rart de siste årene. Alt mulig fra søppel funnet i bunnen av bokhylla hos en bekjent til fantastisk litteratur som jeg syntes gav meg nye tanker og perspektiver på ting donert av en venn.

Men mang en gang har jeg kikket opp fra boken mens bussen snegler seg mellom husene og lurt på om det ikke er bedre måter å utnytte tiden på. Annet enn å lese meningsløs fiksjon.

Så begynte sjefen å hinte om at det kanskje var på tide å skrive oppgave. Og den skal jo også være på engelsk, visstnok. I lange tider før jeg faktisk satte meg ned og begynte, gruet jeg meg litt. For jeg kan ikke skyve under en stol at ordforrådet mitt er mindre på engelsk enn det er på gamlespråket. Og jeg kan heller ikke dytte under teppet at jeg av og til ikke får sagt ting helt nøyaktig på den måten jeg ville.

Men så kom jeg i gang med skrivingen. Og det viser seg at det var ikke noe særlig å være redd for. Det var ikke på langt nær så vanskelig og har til nå heller ikke gitt meg så mange grå hår som jeg hadde trodd. Det er mulig å beskrive alle de tullete tingene jeg har drevet med og nøyansene i resultatene på dette underlige hybridspråket. Og jeg tror at alt er takket være de hundre skjønnlitterære bøkene jeg har fordøyd utenom skoletiden.

Så meningsløs lesing?
Dersom en er det minste interessert i ord og hvordan uttrykke seg, tror jeg ikke at selv den dårligst skrevne bok er meningsløs lesning. For å vite hva som er bra, må en også være i stand til å se hva som er dårlig. Det er når det gjelder ordforråd. Dersom selve historien gav meg noe, da har jeg jo hatt en fantastisk reise i tillegg. Det skal en jo ikke kimse av.

élie skriver i bloggen sin

2009-05-07T16:03:00.000-04:00

Noen ganger tenker jeg at jeg er i ferd med å bli en gammel dame. Spesielt de gangene jeg lurer på om noen ting faktisk ikke tenderte mor å være en smule, anelse litegranne bedre før (jeg hører meg selv meg en gammel dames knirkestemme si ”alt var bedre da jeg var ung”).

Vel. Nå lurer jeg igjen. Og det er mens jeg sitter her og tenker på twitter og facebook og tekstmeldinger som sendes inn til debattprogram på TV. Twitter, for eksempel, går ut på å sende små korte tekstmeldinger om hva en driver med nå, i dette nu til en slags hjemmeside. For eksempel ”élie drikker kaffer på kafeene på hjørnet” eller ”élie er på bussen etter en lang og slitsom dag”. Facebook har litt samme tendensen hvor en har statuser litt av samme format. Og jeg kan ikke hjelpe meg fra å lure på om disse tekniske nyvinningene ikke gjør oss veldig navlebeskuende?

Jeg liker stort sett andre mennesker. Det er mange hyggelige folk ute og går. Noen litt mere enn andre, men jeg synes at nesten alle har noe å fare med. Noen interessante perspektiver. En erfaring som gjør dem spennende. Noe sånt.

For meg reduserer twitter og facebook oss til selvsentrerte objekter som synes at det de driver med er mest interessant. Fullstendig uten perspektiver og tanker utenfor sin egen boble.

Så jeg lurer på: Var ikke ting i grunnen litt bedre før når det var litt mere arbeid å tigjengeliggjøre tankene sine? Når en måtte sette seg ned å skrive et brev istedenfor å skrive en 160 tegns tekstmelding til debattprogrammet på TV? 160 tegn gir ikke rom til mange tanker. Bare en kjapp oppdatering om hva akkurat den tekstende personen syns. Men har en mening noen verdi uten refleksjonen rundt? Er ikke setningen: ”jeg synes at det du sier er irrelevant tatt i betraktning at nå er det offentlige rom og den offentlige tale åpnet for mer enn bare en selvutnevnt elite” mer verd enn ”jeg synes at det du sier bare er tull”.

Det tenker jeg på. Og skriver om det i min blogg. Min blogg, bare min.

Frankenbok

2009-05-06T10:57:00.003-04:00

Jeg har lest en bok. Det hender det skjer. Denne gangen var det en av disse som har blitt gitt betegnelsen "klassiker". En som "alle" må lese. Den skulle visstnok få meg til tenke. På store ting.

Jeg leste og leste og bladde meg fra side til side mens jeg gremtes. Først litt, så mer og mer. Av og til la jeg den bort og jeg glemte den fullstendig. Til den dukket opp igjen. Under en avis eller klemt imellom syltetøyet i kjøleskapet. Sakte men sikkert nærmet jeg meg slutten, mens jeg hele veien bladde fremover for å vite hvor mange sider jeg hadde igjen til kapittelet var slutt. Til boken var ferdig.

Men så, fire sider før slutten (jeg hadde akkurat sjekket), forandret hundre sider av klagende pjatt seg til ren bokmagi! Og da boken var over ville jeg at det skulle være mer.

Her sier de at "en skal ikke dømme boken utfra framsiden". En skal tydeligvis ikke dømme den før en har lest de fire siste sidene heller.

Studier og observasjon

2009-05-05T09:10:00.001-04:00

På veggen like ved siden av døren min er det en bitte liten korktavle. Så liten er den, at det er plass til å feste et hjørne av et A4 ark. Kanskje to dersom en er heldig. Jeg tror den er ment til å henge opp lapper om foredrag og kanskje forsiden av siste publikasjoner. Eller kontortider. Eller noe annet nyttig. Selv er jeg ikke noen fancyperson. Jeg arrangerer ikke foredrag og har heller ikke kontortider. Så jeg bruker ikke den lille korktavlen særlig ofte.

Her om dagen leste jeg en tegneseriestripe som fikk meg til å fnise. Så jeg printet den ut og hang den opp utenfor døren. Hele dagen satt jeg med døren på gløtt og hørte på ”tap tap tap” av folk som gikk i gangen. ”Tap tap tap”. Stopp. Fnis. Og så ”tap tap tap” av skritt som fjernet seg.

Selv om jeg ikke fikk gjort så mye, var det en veldig fin dag.

Kraft og duppe

2009-04-25T18:32:00.000-04:00

For en tid tilbake lest jeg en artikkel om hvor mye mat en gjenomsnittlig person i vesten kaster. Selv om jeg ikke har den fjerneste idé om noen tall lengre, husker jeg at jeg var overrasket og deretter beskjemmet over hvor mye det var. Så med tanken om at en trenger ikke sløse bare fordi en kan, bestemte jeg meg for å gjøre mitt beste for å tømme kjøleskapet etter at jeg har fylt det opp. Det startet med store mengder hjemmelaget tomatsaus fordi jeg tydeligvis har en tendens til å kjøpe langt flere tomater en holdbarheten tilsier at jeg bør.

Etterhvert har jeg blitt litt flinkere til å planlegge, både handling og koking og kanskje har jeg blitt litt mer bevisst også. Nå har jeg slått meg på å koke kraft. Både på de gamle gønnsakene som ligger der og ikke er så fryktelig fine lengre, men også på beinrestene som ligger som spor etter den karnivore beboeren her i heime. Etter å ha fylt fryseren med kraft, grønnskakskraft, kyllingkraft og kraftkraft, begynte jeg å vurdere om jeg faktisk skulle bruke all denne kraften til noe. Ti liter med saus ble vurdert og forkastet. Så selv om solen skinner for harde livet og våren banker på vinduet ble det suppe. God varm høstsuppe. I dag ble løkkraften fra onsdag omgjort til karrisuppe. Jeg lagte mer enn nok og tenkte at det kunne være en fin lunch til uken mens jeg sitter og taster. Det ble det ikke. Suppen er borte, den.

Heldigvis har jeg et kamera slik at jeg kan fortsette å nyte måltidet etter at jeg er mett og maten er borte.

Solkyss

2009-04-20T09:04:00.003-04:00

I går hadde jeg på Den Lille Jakken for første gang i år. Den som ikke når lengre enn til hoftebeinet og hverken har fôr eller fyll. Jeg satt utenfor skolen midt i den fredelige søndags ettermidagen og pustet inn lukten av varm asfalt. Til slutt lukket jeg både boken og øynene og lot solen synke inn og danse lunt over ansiktet mitt.

Jeg var nesten skuffet da bussen ankom på tiden.

Grønn finger

2009-04-18T18:12:00.003-04:00

I fjor vår sådde tomater. Det var noe spesielt med de små plantene som jeg hadde fra de var frø. De skjøt sine første, lysegrønne skudd som ble erstattet med litt mørkere blader. Etter hvert ble de større og flyttet ut på balkongen. Mot slutten av sommeren satte de frukt som det lokale ekornet så sitt snitt til å spise mens de fremdeles var gønne små erter.

Det ble ikke store matauken i fjor. I år prøver jeg igjen, denne gangen med koriander. Og mens jeg sitter på kne og kikker på planten i vinduskarmen, entusiastisk over hvert eneste nye lille skudd og blad, håper jeg at ekornet som jeg vet fremdeles bor i treet på hjørne enten har gått av med pensjon eller viser seg å være mer kresen når det kommer til krydderurt enn det var til kart.

Vår i luften, vår i livet

2009-04-09T09:25:00.000-04:00

Bakerst i bussen har tre fnisete ungdomsskolejenter funnet sin plass. De sitter henslengt, nesten liggende i setene og snakker høyt om gutter og om neste prøve og om hva de skal i påskeferien (eller påskedagen som er rekkevidden av ferien her i landet). De sitter der i uniformene sine og er så sjuskete som tenåringer i skoleuniform kan være før skoledagen har offisielt begynt. Skjørtet er trukket godt opp slik at hele låret vises, sokker rullet ned til knærne og skjorten utenpå skjørtet.

De tre er overraskende opplagte til halv ni om morgenen å være, når alle andre på bussen viser seg fra sitt verste, mest gretne og mest morgentrøtte. Og de er selvsagt nydelige. Så nydelige som bare 15-årige jenter kan være.

Morgentrøtte mennesker med sovehår går av og på bussen mens den snirkler seg gjennom boligfeltet og på ett tidspunkt kommer en litt aldrende dame på og setter seg på det ledige setet midt i jentegjengen. Fornuftig kledd i flate, sorte sko, bukse som er høy i løvet og smal i ankelen kombinert med allværsjakke og en frisyre som bare kan ha vært anskaffet hos en middelmådig herrefrisør ser hun på de fnisende med stor misnøye og et heller dømmende ansiktuttrykk. Hun kniper munnen sammen til den er en liten strek og snur seg halvveis i setet slik at det ikke er vil om at hun i hvert fall ikke er i selskap med dem!

Småjentene lar seg ikke merke av den heller uvennlige damen. De ler og koser seg. Og står i perfekt harmoni til årets første vårdag.

Metrotanker

2009-04-07T15:59:00.003-04:00

Selv gjennom den svimete tåken som er mitt liv fikk jeg med meg at det var dyrt å kjøpe bensin i høst. Folk snakket om det. Spesielt var det vondt og vanskelig i det landet som ligger rett syd for der jeg er, skjønte jeg.

Selv bor jeg i en by der jeg personlig ikke ser behovet for eget transportmiddel. Der er busser og metroer og for litt i overkant av 300 kroner måneden kan jeg reise alt jeg vil, dag som natt. Så trenger jeg heller aldri bekymre meg for parkering, mangel på sådan eller for at bilen plutselig forsvant fordi den sto i veien for snøfreseren.

Hver morgen tar jeg meg en tur ned i det dypeste av det dypeste, til tunnelsystemet under Montreal for å ta metroen. Selvsagt tar jeg den på samme tid som resten av befolkningen i byen, så det er ofte litt trangt om plassen. Her om dagen måtte jeg holde i samme stang som en annen dame. Men det går greit. Jeg får komme med.

I høst, derimot var det en helt annen historie. Jeg ble reist fra opptil flere ganger; det var rett og slett ikke rom. Dørene åpnet seg og jeg ble møtt av en menneskevegg. Når jeg til slutt klarte å presse meg inn i en åpning i veggen, ble jeg vanligvis stående tett og intimt med nesen i noens armhule eller ansiktet i noens uvaskede hår.

Men nå er det tilbake til normalen. Bensinprisen har gått ned. Metroprisen har gått opp og jeg får igjen komme med uten problemer. Men det har aldri slått meg hvor stor effekt denslags har på presset på den offentlige transporten. Og på toppen tar jeg metroen fra den minst folkerike ruten. Lurer på hvordan det var der nede i sentrum i november..?

Om å krysse grenser

2009-04-04T10:14:00.002-04:00

Jeg har kanskje nevnt dette før, men til glede for alle mine nye lesere.. Um.. Eller.. Til glede for mine lesere med dårlig hukommelse..

Jeg leste i Aftenposten at nå skal vi få nytt pass. Igjen. Jeg har ikke noe imot nytt pass. Bortsett fra det faktum at jeg føler jeg må skaffe meg nytt hver gang det kommer et. Alt på grunn av storebror i sør. For dersom en ikke har det nyeste av det nye, må en nemlig ha visum. Og det er ikke det at jeg tar turen de 20 minuttene sørover så veldig ofte, jeg pleier vanligvis å holde meg her i franskenland selv når jeg har en "ut av byen"-opplevelse. Men når jeg faktisk tar turen, pleier det å være på impuls. Da har en ikke tid til visumsøknader og å reise til Ottava for å møte opp på ambassaden. Så ingen av passene jeg har hatt har fått lov til å leve i nærheten av de ti årene de var gyldige. Heldigvis for meg er dette bare et puslete luksusproblem.

I fjor innførte også ameriken passplikt for canadiere som vil krysse grensen. Det var mye diskusjon og kritikk fra canadierne i forkant. De aller fleste canadiske byer ligger spredt langs grensen til USA. Og det er kortere for veldig mange canadiere å ta bilferien til nærmeste amerikanske by enn nærmeste canadiske. Og billigere. Men nå må hele familien skaffe seg pass før de kan ta turen. Og pass er slett ikke billig. På toppen er et canadisk pass gyldig omtrent like lenge som et dypt sukk. Så nå er det mange av de bilferierende canadiere som rett og slett ikke har råd til å reise til ameriken.

Det som er interessant er, dersom en tar en titt på nordamerikakartet, er at grensen mellom USA og Canada er temmelig lang. Den skjærer tvers over hele noramerika, cirka der nordamerika er tykkest. Og ved hver hovedvei er det en grensepost. Men hva med områdene mellom veiene? Kilometer på kilometer med skog og ødeland? Det er jo ikke som om det er trangt om plassen. Vel, der markeres grensen med påler, slått ned i jorden med omtrent to meters avstand. Faktisk har Canada/USA verdens lengste ubevoktede grenseovergang. Så dersom du vil ta familien med deg til ameriken, og bare har råd til ett pass, er det bare å sette dem av i skogen i Canada, la dem spasere over grensen til USA og plukke dem opp på andre siden av grensen. Fine ting?

Våren og stanken

2009-04-03T16:24:00.002-04:00

På størrelse med en middels stor huskatt, svart og hvit med stor buskete hale, ser skunken ut som et veldig koselig husdyr. Visstnok er den lett å temme og liker å være blandt mennesker. Middels lydig stiller den et sted mellom hund og katt. Skunken er rett og slett det perfekte kjæledyr. Helt til den blir presset opp i et hjørne og redd. Da snur den rumpa til og sprøyter irritasjonesobjektet full av en skikkelig illeluktende væske. Skikkelig illeluktende. Noen har visst prøvd å fjerne luktkjertlene på helt små skunkbabier for å se om dette kunne gjøre dem til fine husdyr. Men selv om lilleskunken aldri hadde fått brukt luktsprayen sin, virket det som om den visste at noe manglet og ble deprimert og lei seg.

Det jeg synes er rart med skunken, er at lukten den skiller ut er lett gjenkjennelig andre steder. Som ølen i en flaske som har stått ute hele dagen. Eller en mann som akkurat er ferdig med treningen. Og det er slettes ikke ubehagelig. Til det blir vanvittig mye og veldig, veldig sterkt.

Nå er det hvertfall vår igjen også i Quebec. Fordi Montreals sikreste vårtegn lå som en illeluktende grønn sky over kvartalet i dag morges.

Og sevjen stiger

2009-03-30T18:20:00.003-04:00

På et sted som tradisjonelt fikk mer eller mindre alt søtningsstoffet sitt fra lønnetreet, er det kanskje ikke så unaturlig at de ukene i året hvor trærne våkner til liv og sevjen stiger, er festuker..

Det fungerer nemlig omtrent sånn: Om vinteren gjemmer treet all sevjen sin ned i røttene under jorden. Om våren, når det ikke lengre er frost, vil sevjen (eller sukkerlaken eller blodet om du vil) begynne å stige opp i treet i tynne rør for å gi mat og sukker til de spirende bladene. Her i det som var Canada men som nå kalles Quebec, fant en eller annen smart fyr ut at dersom han satte et rør inn i treet og hang en bøtte under dette røret, ville sevjen renne ut og dryppe ned i bøtten. Litt som årelating. Dersom en etterpå koker dette sukkervannet som kommer ut, får en lønnesirup (eller lønnesukker dersom en koker det skikkelig lenge).

Men lønnesirupsanking skjer kun én gang i året. Og det er akkurat mens sevjen stiger. Og da må en jo selvfølgelig ha fest. Et alternativ er bakeren som plutselig har en kampanje han kaller “kreativt med lønnesirup”. Det betyr egentlig at bakverket er søtsatt med sirup istedenfor sukker. Eller sjokoladen som plutselig smaker av lønn. Eller iskremen.

Men det er jo selvsagt ikke nok å smaksette maten med lønnesirup i byen. En må selvsagt også reise ut av byen, til en gård der de ”lager” lønnesirup for å kjøre rundt i lønneskogen i hest og kjerre fulgt av tradisjonell middag (bestående av svin i forskjellige fasonger, poteter, egg og pannekaker –skikkelig tømmerhuggerkost) druknet i lønnesirup (ikke glem å ha sirup i kaffen!) med dertil tilhørende tradisjonell musikk, felespill og treskjetromming.

Det er galskap. En blir stappmett og tung og samtidig så høy på sukker at en får lyst til å danse med felespilleren. Det er en sukkersøt himmel dersom en liker store mengder svin og lønnesirup. Eller et sukkersøtt mareritt om en ikke.

Skinke, sprøstekt svor, pølsebiter og bønner druknet i sirup.
Næringsmessig helt korrekt.
Det ser ikke noe godt ut. Men det gjør i grunnen ikke komler heller.

Reven løper lett over jordene, forfulgt av det britiske jaktlag

2008-06-20T16:21:00.005-04:00

Åslaug Haga gikk til slutt av. Etter å ha rotet det til for seg selv, skjemt seg ut og brutt loven på det mest alvorlige. Det var altfor mye å be om at hennes voldsomme lovbrudd ikke skulle bli oppdaget.

Rett nok bør en oppføre seg fint når en er en offentlig person. En bør kanskje ha papirene i orden før en begynner å bygge hus og hytte. Siden noen kommer til å finne ut av det dersom en er uærlig. Selv om de kanskje finner ut av det ved å ligge i buskene utenfor huset med kikkert til å se og vannkoker til å dampe opp posten. Kanskje grave litt i søpla også. Og krype inn gjennom en vindussprekk når offentlighetspersonen har gått på butikken.

Dersom noen hadde ligget rundt i buskene utenfor huset mitt kveld etter kveld, tror jeg at jeg hadde ringt til politiet. Men nå er ikke jeg kjendis og trenger ikke akseptere sånt.

Men jeg lurer på hvor Bondevik var når disse sladderskriblerne hang rundt i trærne og holdt øye med Haga? Skulle ikke han utrydde mobbing innen 2004? Selv om han ikke har lykkest spesielt bra med det, burde han ikke hjelpe en gammel ministerkollega når hun blir mobbet fire år etter mobbeutryddelsen? Han kunne jo, for eksempel, fortelle om sine egne små lovbrudd. Han har sikkert en parkeringsbot liggende ett eller annet sted. Eller han kunne fått alle kjendisene fra KrF til sammen å gå ut og fortelle om når de var på epleslang eller skrev svarene til gloseprøven på viskelæret. Støtte hverandre i at alle kan gjøre en feil. Slå hverandre på skuldrene og presse frem en tåre og snakke om angeren. Eventuelt kan en si "hvil deg og kom tilbake i full kraft". Det er jo nesten det samme.

En reise til den kulinariske hovedstad i Vest-Canada

2008-06-15T23:51:00.004-04:00

Canada er et stort land. I store land kan det hende at folk er litt forskjellig fra hverandre. For eksempel er det stor forskjell på norskingene som bor i nord (som ustraffet kan si hæstkuk til politimenn) og norskingene i sør (som må betale 5000 kroner for å få lov til å kalle politiet et tilfelig valgt kjønnsorgan).

Jeg har vært i Calgary, på universitetet der, på konferanse. Vi bodde i studentboligene og gikk på forelesninger og presentasjoner i vidskabskomplekset. Mange store hjerner fra hele landet snakket om seg og sitt og litt om mikrobiologi og det hele var stort og flott og imponerende. Priser ble delt ut til mest lovende unge forsker, til han som hadde gitt mest til feltet de siste årene og beste studentpresentasjonen. Alt var skinnende, dyrt og flott.

Men dessverre var maten hverken stor, flott, imponerende. Derimot var den dyr og skinnende av fett.

Underlig nok var ikke noen måltider inkludert i konferanseavgiften (vi pleier vanligvis få lunch), men det sto i programmet at det skulle være en rekke spisesteder rundt om kring på det nærmeste universitetsområdet.

Vi fant en "food court".

Jeg innsert at ikke alle vet hva dette relativt uapetittelige fenomenet er, så her kommer en kjapp definisjon:

Food Court - adj. Kjennetegnes av et avgrenset område i et kjøpesenter hvor det er høy konsentrasjon av Hurtigmatrestauranter med et sentralt spiseområde. Maten skal være smakløs, fri fpr grønnsaker og helst inneholde så mye fett som mulig. Den skal tilberedes på under fem minutter mens kunden venter, stående med sitt serveringsbrett av orange eller brun plast. Eksempler på restauranter kan være Subway, Taco Bell og Burger King. Spiseområdet skal helst bestå av billige respatexbord, gjerne med en overflate av ingrodd fett og plastoler. Både bord og stoler kan gjerne være skrudd fast i gulvet. Glass, skåler og talerker bør være av ikke-gjenbruksbar polypropylen plast eller isopor.

I tre dager spiste jeg kjøtt med fettsaus eller fett med kjøttsaus.

Men så innså vi at det måtte være et alternativ. Studenthjemmet vi bodde på hadde nemlig ikke kjøkken! Mange av de nyutflyttede ungdommene kjøper seg nemlig inn i en matplan hvor en kan gå i en kantine og forsyne seg med mat tre ganger om dagen, hver dag, gjennom hele semesteret. Dersom en ikke er medlem, kan en vanligvis betale seg inn for et måltid eller to.

Vi satte ut på jakt.

Og vi fant!

Til frokost fikk jeg tilbud og kaffe og en sjokolademuffins. Eller stekte poteter, eggerøre, pølser (i fettsaus) og bacon, alt lekkert dandert på et isoporfat og spist med plastbestikk.

Nevnte jeg at det er 17-18 åringer som går og spiser på dette stedet tre ganger om dagen, hver dag, gjennom hele semesteret?

Dette er ca. tre dagers isoporfatforbruk. Isopor brytes ikke ned i naturen og kan ikke gjenvinnes.

Sumar

2008-05-27T18:01:00.005-04:00

Graset er grønt og trea fått blader på seg. Det er fint og grønt i suburbia i Montreal no om dagen der bussen sneglar seg lengre og lengre vest og langt vekk fra den langt raskare metroen. Vanlegvis vil eg stå klemt, nesten oppå han som kjøyrer medan eg tviheld på det næraste som er noko solid slik at eg ikkje ramler over ei gammal kone eller oppi ei barnevagn når bussen bestemmer seg for å bråbremse i ett kryss.

Men ikkje no. No sit eg bakerst i bussen medan han brummer bedageleg av garde og drikk kaffi frå min raude termokopp. Det er berre meg og ein av sikkerhetsvaktane frå universitetet mitt på bussen. Ho som eg trur at eigentleg byrjar på jobb klokka ni, men som aldri får det helt til å komme i tide. Ingen hylande tenåringsjenter i sine altfor korte uniformsskjørt eller småknattar som skal på skulen. Ingen mødre som er på veg til barnehagen med ein liten i vagna. Berre meg og sikkerhetsvaktdama og kaffien.

élie forteljer folket om biologien

2008-04-29T10:43:00.004-04:00

Eg har vore på fest. Det skjer jo sånn av og til. Vanlegvis sit eg i ein krok med vinen min og snakkar med dei eg veit at eg likar, men det hender at eg tar sjansen og snakkar med totalt ukjende frammadfolk. Av og til er det skikkelig kjekt/koseleg/interressant. Av og til er det smertefult. Som, for eksempel, når nokon forteljer meg korleis biologien egentleg virkar. Då kjenner eg at eg blir litt irritert. Etter all denne skoleringa føler eg at det er eg som skal fortelje om biologien, ikkje ein tilfeldig hippie med fettete hår og veganøl.

I dette tilfellet var saken den at hippien hadde vore sjuk. Det er jo ikkje så stas, det kan jo til og med den enklaste biolog skjønna. Det hadde vore så mykje sjukdom at antibiotika hadde vore løysninga. Slikt går ein til doktoren for å få. Og doktoren, den skikkelig kjipe doktoren, som heilt sikkert var mot auraer og krystallar og hippier generelt, hadde, ut av rein forakt, gitt hippien ein svak pingle-antibiotika som slettes ikkje hadde virka! Berre for å vere ekkel. Så hippien var nødd til å gå tilbake og få ein ny. Men, den skikkeleg ekle doktoren ville framleis ikkje gi frå seg en resept på den skikkelig sterke kuren. Hippien måtte ta til takke med ein eller annan sekundær styrke. Hippien var no, etter all dette arbeitet, frisk og kjekk, men følde seg framleis litt snytt av denne doktoren som satt der og ruga på hestekuren.

Når nokon kjem opp til meg på fest og fortel meg og biologien på ein måte som visar at dei ikkje veit stort og ikkje har tenkt å vita meire heller, pleier eg berre å gå. Eg vil ikkje ta den diskusjonen når eg eigentlig skulle ha det kjekt (eg vil mykje heller snakka om ting eg ikkje har greie på. Som jagarflykjøp eller utenrikspolitikk). Sånn som den gangen ei jente sa at ein ikkje burde spisa sjampingjongar. Fordi sopp et daue folk. Jada.

Uansett. No er det slik at antibiotika er noko eg faktisk er opptatt av. Tanken på multiresistent tuberkulose i russiske fengelse skremmar meg. Eg gremmes over at ein kan få halspastiller mer antibiotika i og at ein tilfelig doktor ga meg ein tidagars kur med stoffet fordi eg hadde litt hoste. Eg jobbar med antibiotika. Kvar dag. Eh har klart å drive fram antibiotikaresistente bakteriar i ei petriskål på benken på laben. Det er ikkje vanskeleg. Det er lett.

Så eg vil sei dette ein gang for alle: Antibiotikatesistans betyr at bakteriane som gjer oss ekle infeksjonar ikkje døyr etter ei veke med penicillin. Det er blant anna overbruk som har ledd til dette. Ein gjer ikkje nokon "den aller sterkaste, siste utveg"- antibiotikaen før det virkeleg er krise, fordi det er den aller siste utveg. Ein skal spara på den. Slik at ikkje alle bakteriane blir resistente mot også denne og me kan gå tilbake til å legga groblad og graut på infeksjonane.

Det lille Franskkurs

2008-04-21T11:11:00.003-04:00

Antalet menneske som skriv på norsk, men leitar etter franskkurs (noko eg ikkje kan hjelpa med), eller berre fraser eller ord på fransk og som, etter eit raskt google-søk ender opp i min blogg, har fått meg til å innsjå at eg har svikta totalt. Dersom ein skriv ein blogg kalla "fransk for begynnare", må ein ta eit visst ansvar. Så her kjem Det lille Franskkurs. Her skal eg prøva å gje svar på dei store spørjesmåla som folk stiller seg og den store verdensveven.

Orda i firkantparantes er slik eg ville skrive fransken på norsk. Les høgt til deg sjølve og du vil ha omtrentlig uttale.

Sukker - Sucre [sukr]
Jeg snakker ikke fransk - Je ne parle pas francais [kjø nø parl pa franse]
Hva er klokken? - Quelle heure est-il? [kel ør etil?]
Lønnesirup - Sirop d'erable [Siro derabl]

Je vais retourner!

Springande oppdatering:

Det er - C'est [se]

La ville est Hockey!

2008-04-21T10:51:00.004-04:00

Sloganet til Montreals ishockeylag er "la ville est hockey", eller "byen er hockey" om du vil. Og selv om jeg sitter her med nakne legger i 21 grader og sol, er det ganske tydelig at Montreal er hockey nå om dagen.

I kveld spiller Montreal Canadiens, som laget heter, en viktigviktig "vinn-eller-forsvinn"-kamp. Seier mot Boston betyr kvartfinale. Tap betyr forsvinn. Og da må en selvsagt vise sin støtte.

Skjermene inne på metroen som vanligvis viser været, reklame og nyheter hadde i dag, mellom annenhvert innslag, blinkende tekst som sa "GO Canadiens, GO!". Bussen min skiftet mellom å vise rutenummeret sitt og, ja, ganske riktig, "GO Canadiens, GO!". Jeg så en politibil med Canadiens flagg i vinduet. Flere brannstasjoner har blitt reprimandert for å ha malt canadiens logoen på siden av brannbilene sine.

I kveld kommer enhver bar til å vise kampen. Og enhver bar kommer til å være full. The winner takes it all!

Kampen for å bli ferdig med masteren

2008-04-15T10:23:00.007-04:00

Dersom detter er livet som masterstudent, har jeg egentlig lyst til å ta en doktorgrad?

Matvarebeholder for transportformål

2008-04-10T16:09:00.007-04:00

La oss se for oss et scenario. Ikke noe vanskelig, et helt hverdagslig og enkelt ett.

Det er dagen for den store handleturen. Ikke noe pinglete "ett brød og melk", men pasta, sennep, kjeks, mel og hele pakken. Nå skal vi ikke snakke om den fryktelig, montrøse, prisen som kassaaperatet blinker mot deg (det får de som stemmer FrP eller middelaldrene koner å ta seg av), men hva som skjer etter at skandiabankens visakort (det er jo gratis, må vite), har blitt trukket gjennom kortleseren og koden tastes. Da skal jo alle disse trehundreogsekstifire enkeltgjenstandene ut fra butikken, inn i bilen, ut av bilen og inn på kjøkkenet. Det er vanskelig å bære firehundreogtrettiseks enkeltgjenstander. Så hva gjør en? En trykker dem selvsagt ned i en plastpose! Eller, dersom en er litt sånn økofrik med økologisk melko på handlelisten som også er enig med miljøminister Erik Solheim, kjøper en kanskje de litt dyrere, biologisk nedbrytbare, maisposen! Slikt et glimrende tiltak!

Eller..
I mexico kalles brødet en tortilla, det er flatt som en pannekake og lages av mais. Dersom en er en rik mexicaner, vil middagen sannsynligvis bestå av en bråte med kjøtt og grønnsaker og en tortilla til hver (men alltid, alltid en tortilla). Dersom en er en relativt fattig mexicaner, vil middagen ha omvendt proprosjon; En bråte med tortilla og en halv avocado. Dersom en er en skikkelig, skikkelig, lutfattig mexicaner, vil middagen sannsynligvis bestå av salt og tortilla.

Men hva skjer med markedet når alle disse bleikfete rikingene i den vestlige verden plutselig finner ut at de vil ha biodisel og biopose? Maisprisen går til himmels. Og den fattige mexicaneren sitter igjen med salt på middagsbordet. Jeg har hørt at å bare spise salt ikke er spesielt sunt.

Hva er det som er så galt med et handlenett i stoff som en kan bruke flere ganger?
Det er det som kalles gjenbruk.

Her er en annen kar som pludrer litt om mer eller mindre akkurat det samme.

Bitter som en Grapefrukt

2008-04-09T15:35:00.000-04:00

I dag skal det handle om meg. Fordi jeg, som person, slettes ikke får den oppmerksomheten jeg trenger for tiden. Og fordi jeg er bitter som en grapefrukt og derfor synes at verdens sentrum er ingen andre enn meg selv.

Våren har kommet til Montreal. Å, ikke mistforstå, det finnes ikke en eneste plante som har spirt eller et tre som har skutt sine små blader (det kommer ikke til å skje før uti mai. Plantene er litt sjenerte her i byen, nemlig), men temperaturen har steget til omtrent 15 grader og solen varmer. Noe som betyr at alle restaurantene i gaten min (som jeg kan se fra stuevinduet mitt, hvertfall) har fyllt fortauet med bord på ekte fransk vis. Der sitter det mennesker hele dagen i sine lette vårjakker og balerinasko og drikker kaffe mens de skjuler halve ansiktet sitt bak store solbriller.

Og hva driver så vår antiheltinne på med? Hun ligger på sofaen og hoster og harker og vrenger lunger og har omtrent ikke vært ute av huset siden siste snøfall på fredag. Her i gården vanker det kun kleenex og ikke noe sol eller utendørskaffe. Skikkelig bittert.

Botox på hjernen

2008-04-04T09:51:00.003-04:00

Maten du tar inn via munnen blir fraktet til hjernen via magen. Avfallet hjernen produserer fraktes til nyrene og urinblæren. Dette gjelder også avfallstoffene cellene i foten lager. Eller øret. Når du er stresset i hodet og har mange ting å tenke på, blir immunsystemet påvirket og du blir lettere syk. Når du klemmer fingeren i bildøren, blir beskjed om at du har vondt sendt til hjernen via nervene.

Kroppen er et system hvor alt henger sammen, hvor komunikasjon foregår og alle funksjoner påvirker hverandre. Den kan ikke sees på som separate deler, men som et holistisk system.

Mange som har fått lagt inn silikon på ulike steder i kroppen, får senere alle slags plager som følge av at silikonen sprer seg til steder det ikke var meningen at den skulle være. Dersom en ammer med silikon i brystet, kan en risikere å få et fint og fast barn.

Så er det virkelig overraskende at når en sprøyter nervegiften botox inn i ansiktet sitt for å lamme musklene slik at ansiktet blir fint og glatt, at denne giften blir transportert rundt omkring i kroppen via nervene og kan ende i hjernen?

Gammel artikkel, alltid aktuell: Norske universiteters middelmådige kvalitet

2008-03-16T14:42:00.007-04:00

McGill universitet i Montreal nekter studenter som ikke har C eller bedre i snitt å fortsette til siste året på Bachelorgraden. Dersom en har D i snitt etter første år, blir en bedt om å slutte eller "ta seg et tenkeår" (D er laveste ståkarakter på Nord-Amerikanske Universitetet. Karakteren "E" finnes ikke). McGill er, ifølge The Times Higher Education Supplement, verdens 21. beste universitet.

Samtidig som studenter på Nord-Amerikanske universiteter kastes ut over en lav sko dersom de ikke presterer, skriver Aftenposten om BI som nå skal begynne å "kaste studenter på dør". Studenter som ikke har flere enn 30 studiepoeng etter ett år, eller 60 etter fullført andreår vil bli kastet ut i kulden!

Sist jeg sjekket bestod ett års studier av 60 studiepoeng.

Det vil si at dersom en ikke klarer å fullføre et helt års studier i løpet av to, ønsker ikke BI å ha en som student lengre. Jeg vet ikke hvordan det er på BI, men sist jeg leste en artikkel om hvor mye studentene på UiB jobbet hver uke, lå det på rundt 20 timer. Til sammenligning forventer McGill at studentene skal jobbe 40-50 timer med studiene hver uke, hele semesteret.

Hert år er det store oppslag i media og bekymring bladt politikerene om hvordan norske universitetet og høyskoler ikke gjør det spesielt bra i forhold til andre universiteter i verden på internasjonale rangeringer. Er det virkelig så rart når de aller fleste insitusjonene ikke forventer hverken studieprogresjon eller har karakterkrav til elevene sine? Og når krav foreslås innført, blir det ramaskrik? Dersom halvparten av studentene får karakteren E Kjemi 1, vil læreren måtte bruke halve semesteret av kurset Kjemi 2 til å forklare pensum studentene allerede skulle hatt kunnskap om. Og hva skjer når en så kommer til Kjemi 3? Det kommer ikke til å være tid til å snakke om pensum i det hele tatt, fordi hele semesteret kommer til å gå med på å forklare det som ikke ble dekket tidligere. En situasjon som lett kunne vært unngått dersom en hadde krevd C eller bedre for å få forsette til neste semester.

En kan ikke få et universitet av høy kvalitet dersom en ikke stiller krav til studenten. Universitetene i Norge vil aldri nå internasjonalt nivå dersom studentene jobber 30 timer i uken ved siden av.

Ønsker en at en universitetsgrad skal være en rettighet eller at graden skal ha en verdi?
Er meningen med universitetet at norsk middelklasseungdom skal ha noe å gjøre mens de funderer på hva de egentlig vil bli når de blir store?
Får en et kvalitetsstudium dersom en ikke forventer at studentene skal ha bedre enn laveste ståkarakter?

Jeg snakker nok bare tull nå, men..

2008-03-11T13:21:00.002-04:00

Norske tenåringer har i det siste ikke gjort det så bra på internasjonale prøver som PISA som vi gjerne skulle ønske. Spesielt realfag står det dårlig med. Er dette så underlig når en politiker skriver at professorer bare snakker vås?

I diskusjonen forrige uken om hvordan barselspermisjon skal deles, skriver leder for mannspanelet Arild Stokkan-Grande (Ap), på SMS til Aftenposten at "Dette er så dumt at det bare kunne vært sagt av en professor". Terje Bongard, som er forsker i human adferdsøkologi ved Norsk institutt for naturforskning snakker tøv (og burde gjøre leksene sine bedre og forske mer), mens Arild-gutt, han vet hva han snakker om, han! Han vet hvordan forholdet mellom mennesker egentlig virker. For han har nemlig en toårig utdannelse i kirkemusikk!

Jeg tror jeg skal gå ut og få meg en skikkelig lang utdannelse nå, jeg, for det er da en blir hørt på!

Trille pille

2008-03-11T10:17:00.009-04:00

Jeg har vært bekymret over den noe ukritiske utdelingen av p-pillen til unge jenter I en verden hvor alle snakker om hvordan vi skal sitte, trimme, spise, og oppføre oss for å leve lengst mulig, synes jeg det er merkelig at legene oppmuntrer tenåringsjenter (som ikke engang nødvendigvis er ferdig utviklet) til å dytte i seg hormonelle preparater i store mengder. Naturen har laget et finurlig og fint hormonelt system for oss, men det er sensitivt og er lett å vippe av pinnen. Så når en gynekolog sier, på Nrks "Puls", at han er bekymret fordi flere og flere dropper p-pillen, kjenner jeg at jeg blir litt skremt. Gynekologen er redd for at dette kan lede til flere aborter og menssmerter og mener at pillen ofte har blitt stilt i et unødvenig dårlig lys. Han mener at før jenter slutter, bør de snakke med legen om alternativ prevansjon.

Nå finnes det faktisk et prevansjonsmiddel som ikke krever en leges involvering før det kjøpes og taes i bruk. Det er like effektivt, helt uten sideeffekter og kalles et kondom.

Jeg har stor respekt for p-pillen og hva den har gjort for kvinner. Jeg ser at uansett hvilke bieffekter den måtte ha, så er det bedre en elleve, sultne små. Og så kunne den tas uten hans viten, noe som sikkert var fint i en verden hvor kvinner ikke var spesielt likestilt.

Men nå har det seg sånn at P-pillen kan lede til mer enn "bare" blodpropp og migrene. Den har negativ påvirkning på utvikling av bein og gjenvekst etter brudd. Den har den også en negativ effekt på miljøet. Det har blitt funnet skremmende store mengder tvekjønnet og steril fisk som lever i områder hvor kloakken vår dumpes. Også mengden fisk med defekte kjønnsorganer er høy i disse områdene. For, mesteparten av hormonene går rett gjennom kroppen og ut igjen.

Jeg synes at det er skremmende at en ikke kan være i et langvarig forhold i Norge uten at det blir forventet at det blir tatt hormonell prevansjon. Jeg synes ikke at det er rett at hun skal lide av alle slags irriterende små bieffekter fordi han ikke synes at det er like kjekt med regnfrakk på.

Nodar

2008-03-05T19:53:00.004-05:00

Det hender jeg drikker kaffe. Temmelig ofte i grunnen. Bortimot hver dag skyller jeg ut av termokoppen min og går til "Den Andre Koppen" (Second Cup) og får den fylt opp med nydelig bønnebrygg. Av og til tar jeg kaffen i en porselenskopp og sitter litt, gjerne sammen med noen andre nerder. I slike sammenkomster løser vi alle slags problemer som krig og religion og metode og sånn. (Ikke bli bekymret for min ekstravagante livsstil; det hender ay jeg brygger kaffen min selv også).

Siden jeg går til denne spesifikke Koppen så ofte, kjenner jeg liksom de som jobber der litt. Jeg vet hva de heter og vi pludrer gjerne om tare og tang mens de finner passende innhold til å putte i koppen min. Så, her om dagen sto jeg og pludret litt med damen bak kassen før hun plutselig ser tankefull ut og spør om det er "bikbok" som står der på jakkeermet mitt. Og det må jeg nok innrømme at det er. Gode, gamle vinterjakken min fra bikbok som nok har sett sine bedre dager men som fremdeles holder kulden ute og varmen inne. Men i motsetning til alle NordAmerikanerne som ser veldig spørrende ut etter å ha fått høre det noe kuriose merkenavnet, nikker denne damen gjenkjennende og spør hvor jeg er fra.

Jada, det viser seg at jeg har kjøpt kaffen min av en dame fra Oslo i nærmere et år nå.
Vi ble enige om at en NOrske-raDAR kanskje hadde vært på sin plass.

Journalistikken

2008-03-05T00:42:00.008-05:00

I Dagblabladet (som Lise, moren til Nemi kaller det) var det er om dagen en artikkel skrevet av Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen som tok for seg hvor uintilligent den politiske debatten er (som for å understreke saken har Dagbladet forkortet artikkelen fra Samtiden. Som om det var trangt om plassen på Internettet). De har lagt sine forskjeller til sides og snakker om influensaen den politiske debatten lider under og om hvordan, når en har hodet tett av snørr, det er vanskelig å fokusere på fakta og ikke på sladder.

Jeg har tenkt litt på dette en stund. Det ble svært tydelig etter at jeg flyttet ut i verden. Mer spesifikt i et utland hvor jeg ikke snakker hovedspråket. Jeg kan få tak i en avis som er på engelsk, men den er ikke spesielt bra eller interessant. Så jeg leser aviser på nett. En vil jo holde seg oppdatert.

Men det er noe som ikke er helt rett med disse avisene. Artiklene deres er gjerne bare to små avsnitt, og når de forteller om den tidligere statsledende diktatoren i Indonesia med multippel organsvikt, snakker de heller om hvem som var på besøk heller enn hva slags effekt mannen har hatt på landet eller om noe kommer til å endre seg når han dør.

Dagbladet linker også helt ukritisk til Wikipedia. Ikke noe vondt mot Wiki. Jeg har brukt det. Ofte. Men artiklene på Wikipedia er ikke nødvendigvis skrevet av noen som har greie på temaet. Jada, de skal liksom skrive referanser og det er en viss utfiltrering av direkte feil siden noen som vet bedre kan gå inn og rette. Men det som står der kan likevel ikke tas for sannhet helt ukritisk. Artiklene på Wikipedia er i litt over gennomsnittet i beste fall. Fordi det er en gjennomsnittsperson med gjennomsnittskunnskap og tilgang til det Store Norske som har skrevet dem.

Ellers har vi TV-nyhetene. De norske kanalene er ikke så ille, men for eksempel CNN har et lite rullebånd med ekstra nyheter gående nederst på skjermen. Og enda et med sport. Og så går siste børsoppdateringer langs kanten. Og været. Og en digital klokke som viser sekunder. Alt i alt er det så mye bevegelse og så mye som skjer at det er ikke rart at de må illustrere nyheten sin om en lege som drev med seksuelle overgrep mot flere av sine pasienter med bilder av en hånd som stryker et nakent lår. Dersom en ser bort fra at det er helt feil, er det ikke så rart at en trenger illustrasjon, for det er jo så mye som skjer på en gang at det er umulig å følge med.

TVen viser reklame hver gang jeg har begynt å komme inn i programmet, men reklamepausen er bare så lang at jeg rekker å kjenne etter om jeg må på do, men slettes ikke gjøre det. Og så har en facebook. Som gjør det umulig å holde en komplett samtale om noenting. Som øker antallet bekjente, men sannsynligvis reduserer antallet venner. Og som dermed reduserer muligheten for at en eller annen interessant samtale om ting og tang kan skje.

Resultatet har blitt at jeg har en konsentrasjon som spenner seg over ti linjer og at jeg knapt klarer å holde en tanke i hodet lenge nok til å få den ned på papiret. Uansett hvor smart eller intelligent eller rett og slett bare latterlig det måtte være, ingen kommer noen gang til å få vite det. Det forsvant sammen med strømmen av uinterresant sladder.

Fly, flydde, har flydd

2008-03-04T00:13:00.005-05:00

Jeg har vært ute på reisefot igjen. Denne gangen gikk turen til Mexico.

Når en flyr fra Canada til Mexico må en, dersom en ikke er veldig heldig, mellomlande i den store stygge ulven i sør, de Forente Statene av Amerika. Det ble en heller inntrykksfull opplevelse.

Da jeg var liten og ute og reiste var flyplassen "internasjonal sone" hvor en ikke trengte visum eller noe dersom en bare skulle mellomlande. En skulle jo ikke inn i landet i så måte. Vel, dersom en skal til FSA, er ting litt anderledes. Vi ankom flyplassen i Montreal og sjekket inn. Da vi ville gå gjennom sikkerhetskontrollen (den som jeg alltid går gjennom når jeg skal til Europa), fikk vi beskjed om at, nei, dette var feil sikkerhetskontrol. Dersom en skal til FSA, måtte en gjennom en annen. En helt egen sikkerhetskontroll. Vi stilte oss i kø, vi. Og ventet og ventet foran en lukket dør. Da døren endelig åpnet, ble vi møtt av et stort og hyggelig skilt som sa at vi nå var på amerikansk jord og at dersom vi skulle komme til å oppføre oss uskikkelig ville vi bli rettsforfulgt etter amerikansk lov.

Her er det på sin plass med en liten digresjon. For et par år siden var det en stor sak i Canada om en mann, opprinnelig fra Syria, men nå canadisk statsborger, som hadde "sett mistenkelig ut" da han mellomlandet i New York. Så de amerikanske myndighetene sendte ham like greit "hjem" til Syria fordi de ikke ville ha ham i landet sitt. Hvor han ble torturert før de canadiske myndighetene klarte å få ham utlevert. Se her for oppslag fra Dagbladet.

Så, tilbake til min reise i Ameriken. Etter den varme velkomsten ble vi lost gjennom gjennomlysning av tingene våre og passkontroll hvor jeg ble tatt bilde av, fingeravtrykk ble tatt og hvor jeg til slutt fikk utlevert visum. Dette ble etterfulgt av tollen (hvor de som var under 21 ble fratatt drikkevarene sine, enten de skulle til Europa eller ikke) før vi endelig fikk komme inn i området hvor utgangen vår var. Mens vi tuslet rundt der og ventet på at flyet vårt skulle gå, var det ikke hvilket fly som skulle til å lette som ble annonsert over høytaleranlegget, men en melding som gikk cirka som så: "Ikke ta imot eller bær bagasje for noen andre. Dersom dere ser noe mistenkelig, meld fra til sikkerhetsvaktene øyeblikkelig (de hadde pistol i beltet, så jeg følte meg trygg og god). Enhver kan på hvilket som helst tidspunkt bli utatt for full kroppskontroll".

Nevnte jeg at vi fremdeles var på flyplassen i Montreal?

Dei små hendene

2008-03-03T10:40:00.002-05:00

Jeg vedder på at alle barna som har fått raketter inn i huset sitt i Midtøsten i det siste er helt enig i at det er forsvar det er snakk om. Småbarn er jo som kjent skikkelig farlige.

Sicko

2008-01-22T18:23:00.001-05:00

En skal visstnok være litt kritisk til Roger Moore og arbeidteknikkene hans nå om dagen. Men jeg så nå Sicko likevel, jeg. Og jeg ble overrasket.

Snille lille élie, fra det snille landet Norge er overraskende naiv, viste det seg. Jeg har i alle år gått rundt og trodd at siden en må ha helseforsikring i USA, er det bare å skaffe seg en. Litt sånn som bilforsikring. Alle som har bil har en sånn. Litt dyrere for noen enn andre, men en alle som spør får en.

Sånn er det ikke. Siden hele systemet er privat, må det drives med profitt. Det betyr at dersom noen vil ha forsikring, så må de fylle ut et lengtig skjema om helsetilstander og ditt og datt. Og så vil helseforsikringsfirmaet ta frem sitt store regnestykke og kalkulere risiko og kostnader. Hvor stor er sjansen for at denne personen blir syk? Hvor stor er sjansen for at denne personen ikke blir syk. Og så får en forsikring dersom det er stor sjanse for at en ikke blir syk. De 40 millioner amerikanere uten helseforsikring har det ikke fordi de aldri kom seg til et firma som selger slike. De har det ikke fordi helsen deres ikke er god nok til å få forsikring.

Og selv om en har forsikring er en ikke garantert at den får behandling. Når en går til legen og det viser seg at det er noe skummelt fatt, vil legen vanligvis anbefale en test. Og så sender en et skjema til helseforsiktingsselskapet som får en annen doktor som aldri har møtt den aktuelle pasienten til å fastsette hvor nødvendig denne testen eller behandlinger eller hva det nå måtte være er. Dersom denne legen sier “nei, dette er ikke nødvendig”, så er det vel ikke det. Da er ikke den prosedyren dekket, og vil en ha den får en betale selv.

Bare ting som er forhåndsgodtjent er dekket. Er en skikkelig, skikkelig uheldig og blir påkjørt av en bil og blir slått bevisstløs og hentet av ambulanse, kan forsikringsselskapet nekte å betale for det. Det var jo ikke forhåndsgodtjent.
Jeg ble helt ulykkelig. Og deprimert. Amerikanerne blir opplært til å elske sitt land. Men landet ser ikke ut til å være særlig takknemlig.

Bare litt sutring

2007-12-20T13:16:00.001-05:00

Noen ting er ganske forskjellige mellom gamlelandet og Quebec. For eksempel snakker de et språk jeg ikke skjønner spesielt bra her. Det er vanlig å spise lunch på restaurant. Er en jente og skal ut på byen er det obligatorisk å ha på høye hæler. Når en tar master får en betalt (en latterlig liten sum, men likevel). Thanksgiving er viktig. Halloween er skikkelig viktig. Dersom en har engelsk som morsmål kan en "date" flere personer på en gang. Dersom en har fransk som morsmål har en sex på første daten noe som igjen utelukker polydating (kanskje ikke så anerledes fra hjemme).

Men det er flere ting som er helt det samme-utenom-det-vanlige-kjedelig-og-norsk.

For eksempel har det snødd. Det kom snø fra himmelen. Hvitt, tørt vann. Det la seg på veien og på gresset og på de som måtte være ute og gå. Så kom det mer. Og enda litt til. Tre ganger kom det snø. Nå har vi bortimot en meter. Og det førte selvsagt til en enorm krise! Selv om det er måkt og alt er fint kjører folk som komplette idioter. Og siden vi nå har brøytekanter, har veien blitt litt smalere enn det som er vanlig. Men det hindrer ikke folk i å parkere i veikanten. Eller midt i veien som det blir nå. For eksempel slik at bussen ikke kommer forbi. Min 40 minutters skolevei har denne uken vært 1 1/2 time. Akkurat som hjemme med andre ord.

Jeg sitter nå og kikker på avgangene fra flyplassen. Jeg skal ta fly til Amsterdam i kveld. Så jeg holder et lite øye med og sjekker om det faktisk er noen fly som letter etter rute. Det er det ikke. Ikke ett.

Akkurat som hjemme. Er det ikke fint?

Juledram

2007-12-17T13:27:00.000-05:00

Han har snart bursdag. Julebarnet, kaller vi ham. Men siden jeg ikke skal være her, feiret vi bursdag litt tidlig. Vi hadde (neida, det var ikke elie som organiserte i det hele tatt):

Hjemmelaget gløgg (basert på kjip rødvin)
Freia melkesjokolade
Mandariner i lange baner
Akke, ekte linjeakke. Som ble utrolig godt mottatt av de innfødte. Flasken var tom før jeg fikk snudd meg.

Et sted hvor de fastboende vet å sette pris på en god akke, er ikke et så verst et sted.

Ein skal no passa på dei som er mindre enn seg sjølve

2007-11-04T21:04:00.000-05:00

Eg jobbar i ei bygning som kallas for vitskapskomplekset. Det er ei stor bygning med biokjemiavdeling, fysikkavdeling, biologiavdeling og av alle ting, ei psykologiavdeling. Her i det store utlandet blir psykologien rekna som ekte vitskap og får vere med på matematisk og naturviteinskapleg fakultet.

Psykologane held til i kjellaren. Ikkje eingong i den "vanlege" kjellaren, men i den etasjen som er under den valege kjellaren. Eg har aldri vore der. Kvifor? Ein må ha åtgangskort og kode og gjennomlysast før heisen i det heile tatt går ned.

Dei held på med rotteforsøk der i kjellaren.

Tidlegare har dyrevernsaktivistar brote seg inn og slept ut alle rottene.

Og det er jo snilt av dei. Dei som ikkje har det så kjekt burde definitivt ha det betre. Det er bare det at dei fleste av desse rottene manglar deler av hjernen sin. Det er jo slikt psykologar held på med; hjernar. Og så er dei kvite. Det er ikkje så lett å gøyma seg når ein er kvit og naturen er grøn. Eg kan se for meg alle rottene som slit seg ut av å springa i sirklar eller blit tatt av ein gribb eller huskatten. Snille dyrevernare, dersom dykk skal redde dyr som har det vondt, ikkje berre slepp dei ut av bura deira, men ta dei med heim og gje dei eit betre liv. Ingen likar å bu på gata.

Pol eller ikke pol?

2007-11-01T19:35:00.001-04:00

Det er ingen tvil at klimapolitikk er vanskelig. Det er ikke lett å etsimere hva som fører til hva og hva endeproduktet kommer til å bli. Jorden er samensatt av en bråte med komplekse systemer som alle påvirker hverandre og når meteorologene ikke klare å si bestemt hvorvidt det blir regn eller sol i Bergen i morgen, hvordan skal klimaforskerene klare å si om det blir kaldere, varmere eller mer vind? Jorden som system er mye mer komplekst enn luftrommet over vestlandets hovedstad.

Det som gjør klimapolitikken litt vanskeligere, er at ingen noengang snakker om nøyaktig de samme tingene. Jeg har akkurat skummet meg gjennom Dagbladets artikket "Havet vil ikke stige selv om Nordpolen smelter: Bjørn Lomborg plukker Al Gore fra hverandre".

Nå har jeg vanskelig for å tro at Al Gore noengang sa at havet vil stige fordi Nordpolen smelter. Nordpolen består, som barnekunnskapen sier, av is. Bare is. Dersom den smelter, vil vi, som Lomborg nevner i artikkelen, ha akkurat like mye vann som før og sammenligner isbiter i et vannglass med nordpolens smelting. Dette er noe alle vet, kjære Dagbladet. Men dersom en faktisk leser artikkelen, ser en at Lomborg ikke svarer på Gores hypotese i det hele tatt. Spørsmålet dreier seg om Grønland og SYDPOLEN. Og dette er en helt annen sak; isen der ligger nemlig på land.

Jeg siterer litt, jeg:
Gore: Hvis Grønland smelter eller brekker og faller ut i havet eller hvis halve Grønland og halve Sydpolen smeltet eller brakk fra hverandre og falt i havet, ville havnivået over hele verden stige med mellom 18 og 20 fot (5-6 meter)

Lomborg: Stemmer ikke.
Når havnivået stiger, er det ikke på grunn av issmelting. Isen erstatter sin egen vekt. Hvis du putter isbiter i et glass vann, får du ikke mer vann når de smelter. Smelting på Nordpolen vil ikke få havet til å stige, siden isen allerede flyter. Det er to grunner til at havet stiger: Når vann blir varmere, utvider det seg. Samt at vann fra landbaserte isbreer øker mengden vann. De siste 40 årene har isbrevann stått for 60% og vannutvidelse for 40% av den økte vannmengden.

Akkurat, ja, dersom den landbaserte isen på Grønland og Sydpolen smelter, vil altså vannmengden øke.

Hva har skjedd med korrekturlesningen, herr Dagbladet? Blir ikke dette litt som å legge ting i munnen til Gore som han aldri har sagt.

Ellers vil jeg også anbefale Dagens Onde Kvinners blåggpost om dustejournalistikk.

Gammel dame er vond at vende

2007-10-29T11:18:00.000-04:00

Jeg har utvekslingsstudent på labben. Selv om det til tider kan være litt som å ha skadedyr, er det strengt tatt en student som skal lære å jobbe selvstendig på en lab. Sånt trenger nemlig en del tilvenning. Som når en flytter inn i en ny leilighet hvor det alerede bor folk, finnes det uskrevne regler, ting som skal plasseres på bestemte steder og ting skal vaskes på bestemte måter. Smøret er felles for alle i leiligheten, men osten til Ove skal en bare ligge unna.

Siden jeg har vært der i en evighet etter hvert, vet jeg hvordan ting fungerer, hvor ting skal være. Og jeg kan også mesteparten av teorien bak det vi gjør. Det er sånt som skjer. Senior har jeg også blitt etter hvert (ikke det at det betyr stort annet enn at det er jeg som vet hvordan ting skal gjøres og hvilken leverandør det ulike utstyret skal bestilles fra). Så når utvekslingsstudenten spør, kan jeg vanligvis svare.

På et eller annet tidspunkt ble det spurt hvor gammel jeg var, og jeg svarte som sant var at jeg ligger og bakser i midten av 20-tallet.

Så, her om dagen måtte utveksleren innrømme noe.. Men jeg måtte love å ikke bli sur. Hun hadde trodd at jeg var 30 år da hun kom. Fordi hun er nærmere trettitallet og jeg kunne mye mer enn henne og var liksom litt autoritet, så måtte jeg jo selvsagt være eldre.

Verden er et underlig sted og alt er relativt.
Hjemme blir jeg fremdeles spurt om legitimasjon når jeg skal kjøpe sprit.

Er det noe galt

2007-10-27T02:04:00.000-04:00

med verden når hovedposten til Aftenpostens kultursider dreier seg om "Idol"?

Skal en skoleres eller utdannes?

2007-10-26T15:35:00.000-04:00

Selv om jeg bor langt borte fra "verdens beste land", hender det at jeg kikker innom dagbladet eller aftenposten på nett eller sål. Det skjer ikke for ofte, fordi nettaviser er bare sladder og er mer fordummende enn opplysende, men en ønsker jo å få med seg ting. Jeg har for eksempel fått med meg at det har vært omrokkeringer i statrådene. Og jeg skal ikke være den som gråter høyest over savnet av den gamle kunnskapsministeren.

Skole er noe som opptar meg meget. Det er det jeg er best til. Det er faktisk mer eller mindre det eneste jeg har gjort i hele mitt liv. Bortsett fra å gå. Og spise. Jeg har ikke greie på barneskoler og ungdomsskoler og barn generelt, men universiteter kan jeg litt om. Jeg har tross alt gått på tre, i to forskjellige land. Så jeg ser meg semi-pseudo-skikket til å gi vår nye kunnskapsminister noen råd om hvordan en kan endre universitetssystemet slik at ungdommen på UiB, UiO, NTNU og alle de andre blir de mest velutdannede i verden i motsetning til de noe bakstreverske, så-som-så- kunnskapsrike "kidza" de er nå.

1. Gjenninfør tregangersregelen. Dersom en student ikke klarer å stå på eksamen på tredje forsøk, er det kanskje på tide å gi eg?
2. Øk ståkravet fra 40% til 50%. At kandidaten skal kunne halvparten av pensum er virkelig ikke mye forlangt.
3. Kvalitetsreformens karakterskala kan ikke skille mellom noenting. Innfør en skala med plusser og minser (og bruk dem på vitnemålet) eller en 1-10 poengsskala med én desimal (prosent, ja!). Enkelt å tolke for enthvert vesen.
4. Innfør flere studieretninger innenfor ett program, av typen "ett av de følgende fem fagene er obligatorisk.." Fagene bør velges sammen med en kompetent studieveilerer slik at den ferdige graden blir noe meningsfull og spesialisert.
5. Ta vekk alle obligatoriske fag på masternivå. Masterstudentene bør, sammen med veileder, velge fag som passer til graden og studieområdet. Reduser i samme slengen obligatorisk fagmengde fra 60 studiepoeng til 30 og gjør mer rom for selvstendig arbeid. Dersom det er noe kandidaten ikke kan, får de slå det opp selv.
6. Siden karakterskalaen nå har blitt større og kan skille mellom elevene, kan midtsemestereksamen nå faktisk ha betydning for avsluttende karakter. Den bør telle ca. 30%. Avsluttende eksamen bør være nonkumulativ og telle 40-50%. Resten av karakteren kan baseres på labrapporter, oppmøte og slikt.
7. Innfør karakterkrav for å ta videregående kurs i ett fag. Det vil si, dersom en gjør det skikkelig dårlig i Biokjemi1, så får en ikke ta Biokjemi2.

Og vips så har vi en kunnskapsnasjon.

Tidspress lærer sulten kvinne at koke?

2007-10-25T22:24:00.001-04:00

Jeg driver jo på med denne masteren. Og det går relativt trått for tiden, så for at jeg skal noen gang bli ferdig, legger jeg igjen en del timer på universitetet for tiden. En sånn ti-tolv timer til dagen. I uken riktignok. I helgen tar jeg meg fremdeles fri.

Men siden jeg går hjemmefra litt før ni og kommer hjem nærmere midnatt, betyr det at mens dagligvareforretningen er åpen, er jeg fanget midt ute i tomhetslandet uten tilgang til dagligvarer dersom jeg ikke vil benytte meg av kolektivtransporten. Og det vil jeg jo helst ikke. På dagtid skal en jo jobbe, ikke drive å busse omkring. Så når jeg da kommer hjem, sulten som en tiger, der i kveldingen, og kikker inn i kjøleskapet, blir jeg vanligvis møtt av sennep, philadelphia, kokevin og en eller annen relativt rynkete grønnsak.

Jeg har alltid beundret de som kan lage mat fra det de måtte finne rundt omkring.

I går vanket det poteter med chilimarinert sopp og blomkål. I dag ble det spagetti med tinte reker og saus av philadelphiaost og pesto.

Jeg vet ikke om sulten er det beste krydder eller om jeg faktisk begynner å få taket på denne "man tager hvad man haver"- koketeknikken.

Men det er godt det nesten er helg, for jeg vasket akkurat de siste bladrestene ut av kjøleskapets grønnsaksskuff og satte pestoglasset i oppvaskemaskinen. Kanskje jeg kan klare å komme meg til grønnsakshandelen på hjørnet på lørdag. Ikke har jeg mer kokevin heller. Den havnet i glasset.

Drama lama på TV

2007-10-23T11:05:00.000-04:00

På slutten nittitallet var det serier som skulle sees på TV. For å være med i samtalen på skolen måtte en se serier som "Friends, Seinfeld og Frasier". Vi lo av dem, refererte til spøker av dem når vi snakket og klippet håret som Rachel. Så kom 2000 og det var "Reality" som var det store og det en snakket om. "Big Brother", "Farmen", "Medusa" og "Ursula". Vi snakket om hva for slags virkelighets-TV vi helst ville vært med i og om hvor mye snillere vi ville vært med hverandre enn de som faktisk var med.

Nå har jeg vagt fått med meg at det er, det som her i Nord-Amerika kalles "Mystery TV" som er det store. Jeg nevner "CSI", "House", "Bones" og "Numbers". I begynnelse var dette serier jeg satte svært så pris på. "CSI" handler om en gjeng med nerdete åstedsetteforskere og "Numbers" er om en kul matteprofessor som løser mordmysterier ved hjelp av avansert fysikk. Men etterhvert har de begynt å irritere meg mer og mer. Hvorfor? De har alle samme oppskrift. Så, jeg har bestemt meg for å lage min egen variant av "Mysterie TV" etter samme handlingsmønster. Serien heter "Kjæledyrsdetektivene".

*Dramatisk musikk med bjeffing og mjauing i bakgrunnen mens kameraet feier over det ene dyreliket etter det andre. Umerkelig går vi over til handling og en utrolig sexy, gammel dame kommer løpende ut av huset i sin gjennomsiktige nattkjole*

"Katten min, Pusi er døøøød!"

*Grining, sirener idet en svart varebil kommer til stedet. Ut hopper en stygg, eldre herre med et usympatisk fjes og nok en utrolig lekker blondine med høye bryster og bein som ender cirka under armen. De er begge kledd i siste mote bortsett fra en svart vest hvor det står "Kjæledyrsdetektivene" på ryggen og "KD" foran.*

"Så, dette er offeret?" Sier den usympatiske mannen.

Den eldre damen forteller gråtende om hvordan hun fant katten sin død på trappen den morgenen mens blondinen stryker henne over håret. Den usympatiske mannen stiller spørsmål om hvordan hun pleide ta seg av katten sin og setter spørsmålstegn om hun i det hele tatt var skikket til å ha en katt. På åstedet finner de også fortspor som de antar kommer fra en sjuskete rev som har blitt sett i området tidligere. Da den usympatiske mannen og den lekre blondinen setter seg inn i bilen for å finne reven, sier blondinen:

"Du hadde ingen grunn til å være så usympatisk med henne"

Den usympatiske kommer med ett eller annet dypt filosofisk svar som handler om at de aller fleste mord blir utført av noen som kjente offeret.

REKLAMEPAUSE

Etter en lengre og anstrengende leting finner de den sjuskete reven i hans miserable bol under et vedskjul. Han ser sliten ut og har et sår på den ene poten som med sikkerhet tas som et tegn på slosskamp. De tauer ham inn, får ham stilt for retten og dømt til døden til tross for at han bedyrer at han er uskyldig.

*Reven ligger bundet på et bord og en ser en lege (med klare likhetstrekk med Ken) gjøre klar en sprøyte, sjekker at det ikke er luft i sprøyten etc. Kamera skifter til Kjæledyrsdetektivenes kontor hvor den usympatiske mannen og den lekre blondinen snakker om hvorvidt de skal handle etter følelsene sine eller beholde forholdet på et strengt profesjonelt plan. Han vegrer seg for å ta steget, mens hun mener at det ikke gjør noe at de er sammen. De har jo så mye felles. Plutselig kommer en dame i stilletthæler og hvit, skreddersydd labfrakk med silikonlepper løpende med et papirark i hånden*

"Fotavtrykket var ikke fra en rev. Vi har målt lengden av neglen på den midterste tåen og den er 2/5 av lengden på nabotåen. På en rev ville den vært 3/5!"

"Hvilket dyr har en neglelengde på midttåen som er 2/5?" (den usympatiske mannen. Blondinen er altfor opptatt med å se forførende på mannen til å svare).

"Hunderasen Amstaff. Det har vært ulovlig å importere og avle slike hunder siden 2005"
"Jeg så et stort hundebur i nabohagen til katteeieren"
"Kom igjen, vi må stoppe henrettelsen"

*Alle løper i milelange, hvite ganger. Kameraet skifter til reven som er iferd med å få sprøyten.*

REKLAMEPAUSE

*Iden legen setter sprøyten i armen, stormer de tre inn i rommet. Henrettelsen er stoppet!
Fokuset skifter til en rekke biler med sirener som kjører til et stort og staselig hus og kjæledyrspolitiet hopper ut med løftede pistoler.*

"Lukk opp, det er Kjæledyrspolitiet" brøler den usympatiske mannen

*Kjæledyrspolitiet gjennomsøker huset, men finner ingen hund på tross av hundeskålen på kjøkkenet. Idet de skal til å gå henger stilletthælen til den lekre blondinen seg fast i en løs gulvplanke. Den viser seg å være løs. De løfter på planken og i et hull i gulvet sitter en stor, brun amstaff. I pelsen finner de restene etter blodig kattepels.*

Den usympatiske mannen "saken er løst! La oss ta en øl"
Blondinen "Hjemme hos meg?"

*Rulletekst og dramatisk musikk*

Dedikert til Cecilie og Dag.

Ellers fniser vi litt.

2007-10-22T22:24:00.000-04:00

Fnis

Om å gi seg når leken er god

2007-10-22T15:27:00.001-04:00

Så kom boken til forhenværende LO leder Valla. Jeg lurer på hva det er med disse politikerne og ledere som går av (i skam) og må benytte sjansen til å fortelle "sin side" av historien i bokform og lekser opp om "hvor såret en ble da en ble dolket i ryggen av den og den" og "den og dens egentlige ansikt".

Når det kommer til hele Valla/Yssen- saken, begynner jeg å få nok. Vi har alle fått med oss at Yssen mener hun ble mobbet og at Valla mener at hun aldri har gjort en flue fortred. Det er det. Det er greit. Alle oppfatter verden forskjellig. Og nå er det nå engang sånn at dersom Yssen følte seg mobbet av Valla, vel, så ble hun det. Alle har forskjellig tålegrense og forskjellige grenser og linjer og personlig rom. Noen takler å bli skreket til, andre gjør det ikke. Noen mener at å heve stemmen er det samme som å skrike, andre mener at det må mange flere decibel til. "Sannheten" er ikke noe objektivt begrep.

Jeg synes at det er på tide at Valla ber Yssen om unnskyldning og sier "Sorry, Yssen, jeg mente det faktisk ikke sånn" og at Yssen svarer med et "det er greit, jeg skjønner at du ikke var ufin med overlegg". Så kan de ta hverandre i hånden, gi hverandre en klem, gå hjem og sminke hverandre mens de lover å være Best Friends Forever. Dersom de om et par år kommer over det sutrende tenåringsstadiet, kan de kanskje gå på den lokale puben og ta en pils.

Lyckliga gatan

2007-07-16T12:31:00.000-04:00

I går prøvde jeg å telle antallet platoniske samboere, romvenniner og -kamerater jeg har hatt. Da jeg rundet 30 gav jeg opp. Etter å ha levd i diverse store leiligheter med et utall antall rom i snart 6 år og ikke har klart å holde meg noen steder i stort mer en åtte måneder, har antallet mennesker jeg har delt bad og kjøkken (og dersom vi var heldige, også stue) blitt så høyt at jeg ikke engang husker navnet på alle disse noe tilfeldige menneskene. Akkurat nå bor jeg sammen med fire andre jenter. De er sikkert hyggelige, de, men de to nyeste (som kom i går), kan jeg ikke engang navnet på. Jeg tror ikke at jeg kommer til å lære dem heller. For nå skal jeg flytte. Igjen. Men denne gangen skal jeg oppgradere!

Min kjære og jeg har tenkt å ta et steg oppover i forholdsseriøsitetsstigen og har funnet oss en treroms. Dette kommer til å bli fine ting. Det ekstra soverommet skal brukes til masteroppgaveskrivingsrom. Siden det er noe vi begge har planer om å gjøre etter hvert. Men heldigvis ikke samtidig. Alternativt skal det brukes til gjesterom (finfin seng står der også). Så grunnen til at jeg skriver dette er nok mest: Nå har jeg et ekstra soverom. Kom på besøk da vel!

élies lille skole om samtaleemner

2007-07-15T13:40:00.000-04:00

Når en bor på et nytt sted (spesielt i et nytt land) er det en del spørsmål som stadig dukker opp i samtaler med lokalbefolkningen. Spørsmål som i begynnelsen er hyggelige og viser interesse for ens person, men som etter et par måneders tid (kan ikke se for meg hva de gjør etter et par år!) blir intetsigende, kjedelige og gir en lyst til å brøle "det må da være mulig å finne et mer inerressant samtaleemne for svarte!" Jeg har tenkt å nevne disse spørsmålene her for å opplyse folket om ting som en ikke behøver å si i sitt møte med et menneske som har bodd i landet i mer enn ett år. Mye fordi jeg tror at folk ikke er bevisste på hva de sier og at alle andre faktisk sier det samme (og jeg beklager aldri så mye og virkelig at jeg tok den arrogante stemmen her).

1. Hvor lenge har du vært her, da (med et litt nedlatende smil).

2. Du snakker skikkelig godt fransk!

4. Liker du byen? Vil du ikke bo her resten av livet???

5. Jeg har skikkelig lyst til å reise til Skandinavia, spesielt Finland! (Hyggelig det du, men nå er ikke Finland i Skandinavia).

Bytt geografiske navn/språk med passende for situasjon eller lignende.

Fransk for ikke fullt så nybegynnere lengre.

2007-07-11T12:21:00.000-04:00

Jeg innser at jeg ikke har skrevet noe om hvordan det går med denne fransken. Så kanskje det var på tide. Nå som jeg har vært borte i fem uker og vent meg til å ikke høre fransk hver dag for så å vende tilbake hit og lytte til den delvis uforståelige snøvlingen til de innfødte. Det dukker jo nødvendigvis opp nye tanker.

Å lære et nytt språk er ikke spesielt lett. Spesielt ikke når en gjør det enten på kveldstid (fordi en, hvertfall i mitt tilfelle, er mer opptatt med tapre forsøk i å karre til seg en master) eller med metode "diffusjon" (som jeg driver med nå fordi jeg ble utslitt av kveldskurs tre ganger i uken og valgte å ta en midlertidig pause). Metoden diffusjon består i å være sammen med og omgås fransktalende og prøve så godt en kan å henge med i stroppen og forstå hva som skjer rundt en. Aldeles ikke blottet for frustrasjoner, men det går fremover. Om aldri så sakte.

Nå har jeg kommet til det punktet at jeg skjønner hva som blir sagt rundt meg under visse forutsetninger. Disse forutsetningene er at vi ikke er i en bar eller lignende lokaler med mye bakgrunnsstøy og at det ikke snakkes om emner som kan lede til opphisselse, avbrytninger og imunnenpåhverandre-snakk. Dette dekker dessverre svært mange interressante emner som for eksempel politikk (og å skjønne seg på det politiske systemet her er nå også en oppgave jeg prøver å mestre. Hvordan kan jeg påstå at det norske systemet er bedre dersom jeg ikke skjønner hvordan det canadiske fungerer ned til detaljnivå?).

Men selv om jeg skjønner hva som blir sagt, er det med en aldri så liten forsinkelse. Så når en kommentar har blitt sagt, jeg har forstått den og somlet meg til å lappe sammen et svar (vanligvis på engelsk; fransk hadde tatt tre ganger så lang tid), har noen allerede bragt ballen videre og samtalen har fortsatt inn i andre detaljer. Så jeg ender med å ikke få sagt noenting fordi jeg altid ender med å kommentere gårsdagens nyheter. Og det i seg selv reduserer meg til den lyttende, smilende partner som ler hjertelig av alles spøker (om enn noe forsinket), men ikke bidrar noe særlig i samtalen selv. Slik blir en lett oppfattet som litt enfoldig og kanskje litt dum. Jeg har til og med opplevd at en venn av Ham spurte Ham (og ikke meg) om hva jeg driver med og hvor lenge jeg har bodd i Montreal. Jeg er jo bare tilbehør, ikke verd å legge merke til. Noe som er litt uvanlig for en pige som har sagt sin hjertens mening i forsamling (dersom jeg har noen) siden jeg kom over ungdommens drepende sjenanse.

Så det er altså status quo: Fra å være tilbehør som ikke forstår noenting har jeg blitt tilbehør som forstår at jeg blit oppfattet som enfoldig (og sikkert temmelig kjedelig) men ikke er helt i stand til å ta til motmæle.

Men bare vent! En dag kommer jeg til å fortelle dem alle hvor David kjøpte ølet!

Og DER.. ..

2007-05-31T17:06:00.000-04:00

dro jeg visst på ferie.

Jaja.

Litt andre perspektiver på ting

2007-05-31T16:10:00.000-04:00

Av og til lurer jeg på hvordan jeg hadde vært dersom jeg hadde vært litt anderledes. Dersom jeg hadde vært mann, for eksempel. Hadde verden vært helt forskjellig? Hadde jeg sett den ikledd helt andre farger og fasonger? Hadde jeg valgt en helt annen utdanning, likt andre filmer, stemt på et annet parti og foretrukket en blodig biff fremfor fiskesuppe? Hva med dersom jeg var svart? Eller buddist? Verden ville nok tatt imot meg på en litt annen måte, og slik hadde jeg nok hatt litt andre perspektiver og tanker om ting. Min svarte venn ser rasisme i alt mulig som det aldri hadde falt meg inn å tenke på som forskjellsbehandling. Som feminist ser jeg forskjellsbehandling av kvinner i mye større grad enn hva min andre halvdel gjør som har vokst opp i Montreal med deres "finn din indre kvinne"-feminister.

Ulikheter leder til ulike perspektiver på ting, greit nok. At de også leder til ulike utfordringer, skjønner jeg også. Men hvilke ulike utfordringer ulike mennesker møter synes jeg at er vanskelig å se for meg. Det er så mange småsmå detaljer jeg ikke tenker på og tar for gitt.

Sosial og helsedirektoratet har for tiden en kampanje jeg likte godt. Den setter søkelyset på hvilke hindringer en kan møte dersom en har en funksjonshemning. Blant annet gir de eksempler på hva som er god design eller arkitektur. De har også tre små filmsnutter hvor de viser hvordan den samme strekningen fortoner seg for tre ulike mennesker med tre ulike funkjsonshemninger. Jeg syntes at de var svært tankevekkende og opplysende på en gang. Jeg har aldri tenkt på hvor vanskelig en svingdør må fortone seg for en som nesten ikke ser eller en som sitter i rullestol.

Den bortkomne postdue

2007-05-30T17:00:00.001-04:00

Av og til er jeg ute og tusler litt langs hovedgaten jeg bor ved. Det er en stor gate med mye trafikk og butikker og allslags en måtte ønske seg, og som de aller fleste gatene her i NordAmeriken er den rett som en snor med mange små gater som krysser den helt perfekt vinkelrett. Jeg bor i en av de små gatene som krysser den store gaten. Siden den store gaten er frykteligfryktelig lang (husnummerne går helt opp til langt over 7000), hender det at jeg møte mennesker som spør hvor den butikken eller den tverrgaten eller slike ting er. Det er jo så fryktelig kjedelig å gå 2000 husnumre før en finner ut at en gikk feil vei. Og dersom jeg vet hvor det de leter etter er, pleier jeg vanligvis fortelle dem det. Det er jo helt normal imøtekommenhet, synes jeg.

Ikke så langt fra der jeg bor, i denne store gaten, er et postkontor. Det er et av hovedpostkontorene hvor postbudene henter posten sin, stapper dem i trillebagen og så tusler de av gårde i den blå uniformsshortsen sin (de har da uniform det står Postes Canada og Canada Post på (ting må jo stå på begge offisielle språk, må vite)).

Jeg synes at det er litt morsomt med voksne mennesker som har shorts som uniform.

I dag da jeg var på vei til skolen, vandrende litt sånn i halvsvime på mine to stutte bein, ble min utrolig dype og filosoferende tankerekke plutselig avbrutt av noen som sa "unnskyld" i øret mitt. "Unnskyld, vet du hvor postkontoret er?". Jeg snudde meg, med noe jeg tror var et vennligsinnet smil, beredt til å hjelpe, for jeg, jeg vet jo hvor postkontoret er! Og der sto han, en middelaldrende mann med trillebag, shorts og skjorte som det sto "Postes Canada/Canada Post" på.

I dag har jeg hjulpet en forvillet postdue hjem til vaglepinnen.