Det motsatte av å dra ut i verden

Kloken er fem om morgenen og jeg sover ikke. Det går ikke, det. Det er i grunnen helt umulig, faktisk. Når leiligheten er full av rot. Rot som skal kastes, gis bort, resirkuleres, bøker som skal gis til bruktbokhandelen og mange valg om hva som skal få være med. 20 kilo over Atlanterhavet. En må være streng. Ordentlig streng.

Om en uke drar jeg. Kanskje skal jeg aldri bo her mer. Besøke, ja. Men bo?

Litt kjøtt mellom to brød?

Nå har jo jeg vært i Store Bror Uniten i sør to ganger i sommer og kjenner meg nesten som en ekspert på feltet etter hvert. Når en har vært i to-tre stater, kan en vel nesten regne seg selv som ekspert?

Jeg har ofte lurt på hvor idéen til McDonald's kom fra. Hvor fant de ut at de skulle servere litt kjøtt mellom to brødskiver, påmm fritt og brus? Vel. Etter å ha frekventert litt diverse billige restauranter i Maine, vei jeg nå hvor hele konseptet kommer fra. Det er rett og slett det de serverer. Det er billig mat fra mons. Og i mange tilfeller, har de ikke engang delt "sandwichene" (finnes det et norsk ord for sandwich, forresten?) fra hamburgerene (godt, norskt ord). Billig og greit nok.

Men da jeg kom over denne, sa det liksom litt stans i meg. En hamburger, uten brød, men med dypfrityrt kylling med litt ost, beiken og majones innimellom?

Klikk på bildet for å komme til KFC, den Friterte Kyllingen fra Kentucky.

Festivalsommer

Jeg må ha snakket om det til alle i hele verden, men jeg tror faktisk at jeg aldri har satt et ord i dataens nuller og enere om emnet: Jazzfestival. Montreal sin, for å være nøyaktig.

Jeg er en treiging med mange gode ideer som forblir.. ideer. Jeg har for eksempel aldri kommet meg på Kvartfestival. Eller Roskilde. Jeg har aldri fått lov til å bo i telt i et gjørmehull og drikke øl til frokost, la være og vaske meg og fryde meg over muligheten til å høre på verdens beste band. Jeg har liksom aldri kommet meg så langt.

Så siden jeg er så utrolig treig, er det så utrolig, utrolig bra at Montreal har opp til flere musikkfestival å by på, midt i sitt eget hjerte om sommeren. Min personlige favoritt er Montreal Internasjonale Jazzfestival. For ikke bare er den i sentrum, så alt treiginger som meg trenger å gjøre er å sette seg på en enslig buss, men de har massevis av utendørs konserter, helt, helt gratis. En kan også betale for å gå på konsert og se kjente band, men jeg har aldri kommet meg så langt (overrasket?); det er jo så utrolig mange kjekke, ukjente sangere, grupper og band som synger helt gratis. Og siden vi er i en relativt alkoholliberal provins, kan en kjøpe seg en øl. Eller et glass vin eller to. Og tusle rundt på festivalområdet med øl i neven (ikke noe øltelt her i gården, nei). Dersom en ikke liker konserten en er på, er det bare å tusle rundt kvartalet og finne en annen.

Det er så kjekt. Det er så utolig kjekk stas at selv bussen gleder seg!

Gratulerer med dagen på fransk er

Joyeux anniversaire dersom du er i Frankrie

Bonne fête dersom du er i Quebec

Maine del 6: Mil etter bil

Vi har vel stort sett alle skjønt at uniten, verdens mest bilelskende folk (både i nummer biler per person og i nummer biler totalt), har.. vel.. et godt utbygget system for bil. Ikke bare observerte jeg en familie som kjøpte seg iskrem for så å gå og sitte i den enorme pickup bilen sin mens de spiste (sikkert i velbalsamert luft som holdt kjølige 21 grader. Ikke for å bli forvekslet med de 27 i skyggen), men de hadde også kjør-og-kjøp muligheter (drive through) på omtrent hver eneste MacDonald's observert. Og dersom du ville ha en smultring og kaffe. Eller om du ville gå i minibanken. Alt kan gjøres med bakdelen godt plantet i bilsetet. Men det er jo litt arbeid å strekke seg så langt, da. Dersom en har stoppet litt uheldig, mener jeg.

Interessant syntes jeg og at dette var:

Kanskje ikke så spennende dersom jeg ikke nevner at bildet er tatt i 120 kilometer i timen på motorveien. Så hva er det egentlig den grønne bilen driver med så tett opp i bobilen? Er det en selvmordsbilist? Neida. Den lille grønne bilen blir slept etter bobilen. Sånn i tilfelle det ville bli bruk for den senere. En vet jo aldri og en bør jo aldri reise på ferie med bare én bil!

Det var ikke et unikt tilfelle.

Oppdatering: Dagbladet har også vært i Maine. Vi er ikke helt enige om kvaliteten på maten. 

Maine del 5: Hus og hjem

Da tiden kom for å vende nesen hjemover (mer på grunn av et bryllup i Montreal enn fordi jeg var lei. Langt ifra), bestemte vi oss for å ta den sceniske veien, gjennom et relativt ubebodd område av Maine før vi krysset grensen til det så uendelig store Quebec (sånn morsom fakta: En får lett plass til to Frankriker i én Quebec. Dersom en Frankrike var en måleenhet). Jeg satt som vanlig med strak hals og kikket. Og kikket. Og kommenterte til sjåføren som gryntet til svar. Mer fokusert på veien enn på noe annet.

Og nordlige Maine var interessant. Veldig. For det var to ting som sto for meg som rare: Nesten alle husene var så utrolig lange og tynne og så heller.. billige ut. Og det var flust av loppemarkeder, bruktboder og steder som solgte "antikviteter" og nips. Mange av hagene (kan enorme gressplener kalles for hager?) var fulle av gammelt maskineri, biler og annet skrot, slengt litt sånn utover. Da jeg kommenterte husene til Sjåføren, kikket han på meg fra øyenkroken (uten å ta blikket fra veien; ganske utrolig i grunnen) og sa noe sånt som "men kjære deg, det er mobile hjem". Jeg kikket på ham med det lekre ansiktsuttrykket en får når en holder en halvåpen munn og et tomt blikk. Et mobilt hjem, ble jeg fortalt, er et hjem som kan lastes på en trailer og transporteres dit en måtte ønske. Noe som gjør at det er relativt tynt (det må passe på veien) og lengden kan være noe.. begrenset. Det har ikke kjeller eller noen egentlig grunnmur og er laget av ganske billige materealer. Det er en av de billigste må måtene å skaffe seg et eget hjem på.

Mobilt hjem. Dette hjemmet er langt mer fansy enn de fleste vi kjørte forbi.

Klikk på bilde for lenke til hjemmeside hvor bildet kommer fra og flere modeller.

Så krysset vi grensen og voila (som de sier her), Quebec! Vi ble møtt av store, grønne åkre og ryddige hager med blomsterbed og små, men noe som så ut som solide, hus. Med grunnmur. Jeg var forundret. For selv om vi hadde krysset en landegrense var den faktiske luftdistansen ikke annet enn noen få hundre meter.

Jeg gikk til ekspertisen. Svigerfar, den pensjonerte økonomiprofessor kunne fortelle at uten noen som helst form for sosial støtte og stønad, både til sykefravær, barnepenger eller landbruket, hadde de aller fleste gårdene i nordøst av Maine blitt utkonkurrert av enormgårdene i Florida og det var ikke stort å leve av i området, enda jordsmonnet er både fint og flott. De aller fleste hjem har bare én inntekt (om de aldri så mye kunne tenke seg flere). Mens på andre siden av grensen, holder Quebec en solid landbruksproduksjon. Den er kanskje ikke billigere å drive enn i Uniten, men den er deres. Så gårdene trives. Og det samme gjør området.

Maine del 4: Ikke akkurat ute på viddene

Det er én ting en bare må innse når en driver og nasjonalparker seg i NordAmerika: Det er ikke akkurat Hardangervidda. Og da snakker jeg ikke om store, endeløse flater, jeg snakker størrelse. For selv om spesielt Canada er et helt enormt land med ingen mennesker inni, er det ikke bare å leke Lars Monsen og slenge seg på tur ut i ødemarken. Til det trengs det langt mer mot og erfaring og utstyr enn hva byslabben élie har. Så det blir nasjonalparker. Små, hyggelige nasjonalparker.

Og i forhold til hvor små disse bynærliggende parkene er, har de mange byslabber som meg som kommer på besøk. Så de har sett seg nødt til å lage anmerkede plasser hvor en kan sette opp telt, eller eventuelt campingvogn dersom en er av det slaget. Og vanligvis kjører en bare rett opp til plassen og slenger ut telt og hva det nå måtte være. Noe som av og til kan være like greit. Med tanke på at det er både vaskebjørn og, enda verre, svartbjørn i skogen, og en skal strengt tatt låse ned mat og matavfall i bilen. Og hvertfall ikke beholde det inne i teltet.

Vår heim på plass 102. 

Vanligvis er det greit nok. En har vanligvis litt skog rundt seg og er relativt isolert fra nærmeste nabo. Men Maine er veldig populært som campingmål og det vrimler av campere på sykkel, i bil eller enorm bobilbuss. Så mye at interessen nok er mye større en den lille Acadia nasjonalpark kan klare å huse. Så de utdelte campingsonene har nok gradvis krympet. Til det var ganske lite igjen.

Primusen i forgrunnen er vår. Hagebordet til høyre med alt dillet er også på vår plass. Men de to blå teltene tilhører naboen. Og dersom en ser skikkelig godt etter, kan en faktisk se et grått telt innimellom trærne. Vi følte oss i ett med naturen. Og naboen.

Maine del 3: Du er hva du spiser

 Hvem kan la være å fryde seg over slik idyll?

Det er bare å si det. Jeg innrømmer det. Maine var fantastisk. Camden var fantastisk. Acadia nasjonalpark var fantastisk. Båttur på sjøen i en 80 år gammel seilskute var spektakulært. Sjøkajakking var utrolig bra. Og fjelltur til en av fjellknausene var utrolig fint. Den milde sjøbrisen var en lettelse uten like etter de 30 fuktige gradene Montreal hadde å by på så altfor lenge (og fremdeles har). Det var langt (vi kjørte en distanse som tilsvarer Oslo-Bodø på de fire dagene), men det var finfint som tur.

Her var vi:

Vis større kart
A er Montreal, B er Cambden og C er Acadia nasjonalpark.

Og ved kysten i Maine, har de utrolig mye god fisk. Masse fisk jeg ikke aner hva er på norsk, men også blåskjell og kamskjell og krabbe og hummer. Vi gledet oss på veien ned. Det skulle bli godt. Trodde vi.

Da jeg var i Boston med mitt faderlige opphave tidligere i vår (Boston er og på kartet, der nede til høyre), mesket vi oss i noe av de beste rekene (sånne store, vet du) og kamskjellene jeg noen gang har smakt. Til og med Fish n' chipsen jeg spiste var perfekt. Den hadde vært lenge nok i frityren til at fisken var kokt, men ikke så lenge at den hadde rukket å bli fettete helt inn. Men i Maine. Å, kjære Maine. Selv om naturen var spektakulær, får ikke Maine helt til maten. Alt var dekket av centimetertykke lag med fityrskorpe og hold nede i oljen til alt dryppet av fett. Og alt var servert som sandwicher, mellom to skiver av hva jeg vil kalle skikkelig dårlig brød. Med påmm fritt på siden. Og kanskje en tomat. Dersom vi var heldige. På ett tidspunkt bestilte Morsmål seg en hummersalat. Og salat fikk han. Men hummeren var iblandet så mye majones at det knapt var hummer igjen.

Men selv om maten kanskje ikke var noe å rope hurra for, kunne vi så absolutt ikke klage på omgivelsene. Måkeskrik og hummerteiner. Og en meny hvor det sto "vennligst ikke fisk ut fra vinduene eller fra terrassen".

Maine del 2: Hvordan lese et amerikansk skilt?

Så vi satte oss i campomobilen og råkjørte videre vestover. Men straks vi kom oss tilbake på den berømte amerikanske highway-en oppstod det et lite problem. For uten advarsel, konverteringsskilt eller noe, ble plutselig stilen en annen. Og hva betyr egentlig 60 miles per time?

Dette kan virke som en digresjon, men jeg kommer tilbake til poenget; da jeg først bekynte å så smått kikke på (og prate med) Morsmål, nevnte han i en eller annen glemt forandledning at i Canada, bruker de veldig mye bilder på trafikkskiltene siden folket er tospråklig og de har mye immigranter (som er noe-helt-annet-språklige). Jeg husker at jeg ikke kunne skjønne hva han snakket om. Skiltene i Canada ser mye ut som de hjemme og at de hadde spesielt mye bilder hadde aldri falt meg inn.

Vel. Det var før jeg satt i forsetet som passasjer i uniten. For her måtte jeg lese skiltene for sjåføren. Som rett og slett ikke alltid hadde tid til å lese de lange og finurlige tekstene som sto på noen før vi hadde sust forbi. Andre ganger tror jeg rett og slett ikke at det hadde vært spesielt forsvarlig. Og plutselig gikk det opp for meg hva Morsmål hadde ment den gangen, for mange år siden: I forhold til i uniten har også gode gamle mor Norge billedskilter an mass.

Bump-skiltet (hump), bortsett fra skiltet det sto moose (elg) på, var min personlige favoritt. 

Jeg knipset også et bilde av denne entusiastiske arbeideren. Når en har mye arbeidskraft og høy ledighet, kan en gjøre sånn for å markere at en kjører inn i et område hvor de driver med veiarbeid. Av og til snudde han skiltet og på andre siden sto det "stopp".

Maine del 1: Om å sprenge sine egne grenser

Så satte vi oss i bilen, da. Spente oss fast og vente snuten sørover. Hver gang (det er riktignok såpass få at de kan telles på èn litt luben neve, men likevel) jeg kommer til grensen til storebror i sør, blir jeg litt overrasket over hvor kort det faktisk er. Når en har kommet seg ut av kaoset i Montreal, er det ikke mer enn en liten halvtimes råkjøring før en blir stoppet og spurt om pass og hvor mye alkohol en har med seg.

Vi hadde med oss akkevitt. Som det sømmer seg når en skal på campingtur. Så når vi hadde forklart det til den amerikanske grensemannen (godt utstyrt med pistol i beltet, må vite), fikk vi beskjed om å parkere bilen og komme inn i det ganske-så-store huset de har der på grensen. Norsken måtte tas fingeravtrykk av og bilde, må vite. Og sånn for å forsikre seg om at vi ikke skulle stikke av og bare råkjøre videre, tok de selvsagt passene våre mens vi parkerte.

Etter en havltimes ventetid og litt bildeknipsing og 6 overleverte amerikanske dollar, fikk jeg stempel og pass og beskjed om at leidet var fritt. Og det var jo riktig så fornøyelig. Men da jeg spurte om ikke min canadiske halvdel kanskje kunne få tilbake sitt pass også, ble ting litt verre. Det var rett og slett ikke å oppdrive. Og to av de skumle grensevaktene kikket på hverandre og så forvirrede ut. For canadierne har rett til å bare spasere over grensen, sånn helt egentlig. Så lenge de kan bevise at de er nettopp det: canadiere. Så da må det et pass til. Men vanligvis må de ikke engang forlate bilen. Den eneste grunnen til at Morsmål hadde måttet entre grensehuset var på grunn av sitt skumle europeiske reisefølge.

Etter litt romstering og forvirrede blikk, dukket det opp. En av grensevaktene hadde funnet det i stabelen med pass tilhørende alle de som satt og ventet og lurt på hvorfor det hadde havnet der. Så han hadde like så greit satt i gang et søk på diverse databaser sånn for å sjekke at eieren ikke var en rømt kriminell. Og det kan jeg egentlig forstå. For med det obligatoriske morske uttrykk på alle dagens passbilder, kan selv den snilleste canadier gi inntrykk av å være en hardbarket kriminell.

Neste gang: Amerikanerne i skilt.

Å utsette det utsettelige

Når jeg har lite å gjøre, får jeg gjort enda mindre. Det er faktisk helt fryktelig. Etter at jeg inntok denne jobbsøkerstatusen, har jeg tilbrakt flere timer foran fjesbokfjaset og Dagbladet på nett enn hva jeg har gjort noen gang før. Jeg skriver søknader i siste øyeblikk, fordi jeg har jo så god tid. Rotet vokser rundt meg fordi jeg kan jo "rydde det litt senere". Og middagslaging, som jeg burde kunne bruke timesvis på og trylle frem de mest fantastiske kreasjoner fra bunn, er det smått med. En ferdigstekt kylling går i dag og. Mest sitter jeg på sofaen. Det er passivitet i nær perfeksjon. Og ikke gjør det meg spesielt fornøyd heller.

Så da det rundet juli og nummeret jobbannonser sank dramatisk og ethvert nordlig land ser ut til å ha gått inn i en slags passivitet grunnet varme og iskrem og sommer, sank aktivitetsnivået mitt ned til under dovendyrets. Da jeg spiste en gammel brødskive med en tørr ostebit på til middag fordi jeg ikke hadde ork til å lage noe (enda jeg ikke hadde vært ute av døren den dagen), innså jeg at noe måtte gjøres.

Vi fant fram teltet. Vi har lånt bil. Vi kjøpte en guidebok. Vi drar til Maine. Pinglestaten Maine som jeg har hatt lyst til å se helt siden jeg kom hit (men som jeg selvsagt har utsatt og utsatt). Med sin lange kystlinje og evigvarende sceneri for John Irving sine bøker. Jeg har tenkt til å sitte passivt foran teltet med tærne gravd ned i sanden på en strand i Maine. Kanskje kommer vi til å gå en tur. Kanskje kommer jeg til å steke en pannekake på stormkjøkkenet. Kanskje. Men så lenge jeg ikke sitter på sofaen hjemme i stuen, kan det hvertfall kalles ferie. Og bilder. Det skal jeg ta.

Tøff i trynet

Jeg er ganske tøff. Hvertfall liker jeg å tro det der jeg brisker meg av gårde. Så når folk flest har klaget over den intense varmen som brer seg over Montreal om sommeren, for så å bli etterfulgt av en luftfuktighet på nærmere 100%, har jeg tenkt i mitt ikke så veldig stille sinn at "Sommeren i Montreal? Ikke noe problem!". Og de som kommer fra varme breddegrader og har vokst opp med en vintertemperatur som ligner min barndoms sommertemperatur kikker på meg der jeg sitter i skyggen med hummerrød hud etter turen over plassen for å komme treets varmedøyvende underside.

Vel. I år har ting vært litt anerledes. Og vi teller fremdeles bare 25. juni. Der jeg har gjort forsøk på å gå på handlerunde der nede i sentrum i de 28 gradene som ble lovet meg. Men vel inne i prøverommet, når jeg prøver å vrikke meg inn i ett eller åletrangt lite og moteriktig plagg slik at svetten såvidt begynner å piple frem på pannen, er det ingen nåde. For med slik en ekstrem luftfuktighet fordamper ikke svettedråpene. De blir liggende. Og når jeg endrelig får vrikket meg ut av plagg og tredd mine egne filler tilbake over en kropp som plutselig både er fuktig og mye større enn det den var for fem minutter siden, er ikke damen lengre så kjempetøff. Og hun som forlater prøverommet, litt lett dyvåt og med hår hengende slapt og fuktig mens det klistrer seg til halsen er ikke noe videre lekkert syn.

Sommeren ser helt anerledes ut når en tilbringer den i den luftbalsamerte (eller air conditionerte om du vil), luftfiltrerte atmosfæren som konstant holder 21 kjølige grader i et forskingslaboratorium. Da kan en være eplekjekk. I år tilbringer jeg sommerferien på toppen av en vannpytt. Men det kan være sjarmerende det også. Dersom en liker fisk.

En ettermiddag på Galtvort skole for hekseri og trolldom

Jeg liker Harry Potter. Jeg synes det er storveis faktisk. Og da jeg leste dem, var jeg alltid fasinert over fantasien til Rowling. Alt hun diktet opp og fant på. Spesielt likte jeg bildet av alle professorene der de sitter på scenen i storsalen hver semesterstart i sine rare kapper og hatter og frakker og kikker ned på elevene i salen. Jeg har alltid syntest at det var kjempemorsomt og lurt på hvor hun fikk ideen fra. Vel. I går fikk jeg svaret.

Jeg var på "ferdig med studiene"-sermoni på universitetet.

Kappe og hatt
Alle som skulle få diplom for bestått grad ble utstyrt med en svart kappe før vi ble geleidet inn i den store hallen. Vi ble selvsagt delt inn i hus, eller oppnådd grad om du vil. Doktorene fikk sitte på første rad, fulgt av mesterene og til slutt de 600 enslige bachelorene. Familie, venner og generell fanklubb ble lempelig henvist til balkongene.

Rektor Hummlesnurr snakker til forsamlingen på Galtvort. I bakgrunnen kan en se lærerene med sine rare hatter.

Bildet er lånt herfra.

Og så kom professorene og akademia vandrende. Til fanfare og sekkepipespill toget de inn. Ikledd frakker, kapper og hatter i allslags herlige farger før de benket seg på scenen med en alvorlig mine og så ned på oss over (de halvmåneformede) brilleglassene. Rektor satt selvsagt på en liten trone i midten.

 

Akademia. Med hatt i neven i anledning nasjonalsangen. Og med norsk flagg i bakgrunnen. 

Sorteringssermoni
Etter at rektor hadde pludret litt til forsamlingen, var det tid for diplom og heder og ære av hver enkelt student. En unik mulighet for hver en student til å bli annonsert, vandre opp og over scenen og få diplom i neven. Derretter var det tid til å gå tilbake til plassen sin. Det hele tok 9 sekunder per student. 9 sekunder med heder og ære og filmkamera og spotlys festet på seg før en setter seg og atter en gang siger inn i glemselen. Ikke ulikt utvelgelsessermonien på Galtvort, kan jeg tenke meg. Og også jeg hadde blitt plassert og fått utlevert en gruppe.

"Kjære professor, tusen takk for den fine diplomen. Men kan ikke jeg får være i Griffing sammen med Harry?"

Den store jakten II

Dersom jeg legger fryktelig mye arbeid i jobbsøknader til jobber jeg kunne tenke meg, er det da mer sannynlig at jeg får den jobben jeg aller aller helst vil ha?

Jeg synes nemlig ofte det er sånn, ting kommer ofte i flokk. Eller når det passer aller minst. Da jeg reiste til Montreal for å være der i noen få måneder og leve livet og opplevet det eksotiske Quebec før jeg reiste hjem og angrep en mastergrad, ramlet jeg over det som etter hvert viste seg å være en fantastisk mann. Det var jo ikke det som var planen.

Da jeg flyttet til Montreal for så å være med denne fantastiske mannen, gikk jeg rundt og var Viggo venneløs og litt sånn sosialt desperat en stund. Men da jeg fikk én venn, begynte det plutselig å balle på seg.

Så dersom jeg jobber masse med en bråte med jobbsøknader, kanskje jeg får flere jobber i løpet av sommeren? Og kanskje én av dem er den jeg sikler etter?

Den store jakten

Det er vanskelig å søke på jobb.

Det er vanskelig å ta kontakt med firmaer som har utlyst en stilling og stille det beste og det aller mest interessante spørsmålet som gjør at de husker akkurat meg og ikke alle de andre som også ringte.

Det er vanskelig å skrive søknad og si at jeg er passe flink, passe smart og at jeg kan lære omtrent hva som helst uten å si akkurat det.

Det er vanskelig å få potensielle arbeidsgivere til å skjønne at det er meg de burde ansette og ikke alle de andre.

Og det er bortimot helt umulig å ta kontakt med noen og si "dere gjør kjekke og spennende ting. Jeg har lyst til å være med jeg og".

Samtidig føles det ikke helt riktig å ha sommerferie når jeg ikke vet når den kommer til å ta slutt.

Steg etter steg

Hverdagshelten må trene mer, sies det. Men hverdagshelten stritter imot. Og det kan jeg egentlig forstå, for enhver helt, om det er til hverdags eller fest, har en innebygget tendens til å ønske å sitte stille og spare på så mange kalorier som mulig (en vet jo aldri når en kan få litt kalorier neste gang). Men hverdagsheltens reflekser passer nok litt bedre for en hulehelt heller enn noen som lever på det travle 2000-tallet og de aller fleste burde beveget seg mer og spart mindre kalorier.

Men trening er jo ikke spesielt gøy. Og så gjør det vondt. I lungene. Og i beina. Og over alt i grunnen. Så i blader og magasiner er det idéer om hvordan en kan bevege seg uten all denne irriterende ubehageligheten. Som for eksempel å ta trappen isteden for heisen. Eller å gå av bussen en holdeplass før.

Så her en dag da jeg sto i rulletrappen opp fra metroen bestemte jeg meg for at nå var det på tide. Jeg skulle ta trappen opp fra dypet hvor metroen bor og opp i dagen. Hver dag. Spesielt siden jeg er ung, sprek og i min beste alder (selv om alle strengt tatt er i sin beste aldre nå om dagen, fullstendig uavhengig av alder), dette måtte jo gå greit. 100 trinn, pfft. Og litt fint er det at dersom en tar trappen i denne byen, er en helt alene. Det er noe helt annet enn å stå som sild i tønne i rulletrappen. En har virkelig masser av plass i tussmørket hvor trappen ligger (for hvem bryr seg om å bytte lyspærer i en trapp ingen bruker?). Så jeg angrep mitt februarforsett med stort mot og så for meg hvor sprek og spretten og fast i lårene jeg skulle bli.

Men da jeg sto der en morgen og kikket opp på trappene, kjente jeg meg ikke lengre så høy i hatten. De var da virkelig ikke så bratte i går kveld? Og jeg kikket bort på menneskene i rulletrappen som lente seg så nosjalant mot rekkverket mens de leste avisen og ble fraktet opp mot lyset. Men jeg tok nå trappen fatt og småløp oppover mens jeg så for meg selv plante et flagg på toppen av Galdhøypiggen etter endt strabasiøs ferd.

Da jeg litt sånn prustende og pesende etter en lett jogg nådde toppen (god og klam og litt småvarm på ryggen), var det litt andre bilder som for gjennom hodet mitt mens de andre morgenpendlerne kikket på meg med et flir i den ene munnviken før de brettet sammen avisen og fortsatte ut i dagen.

Så av pur trass har jeg fortsatt. Og kanskje litt for å vise at jeg er bedre enn dem. Og selv om mitt behov for å vise meg for folk jeg strengt tatt ikke kjenner kanskje ikke gjør meg til et veldig godt menneske, er jeg hvertfall bli flink til å gå i trapp!

Colaslush

I Astrid Lindgrens bøker var våren fantastisk. Hun beskrev den som en idyllisk, varm tid, hvor snøen smeltet og det ble fine dammer på jordene hvor en kunne seile med små båter mens solen varmet i ryggen. Hvor løvet spratt, blomstene spirte og fuglene sang. Og jeg syntest alltid at det hørtes så fint ut. Det var liksom mitt bilde på en ordentlig vår. Og kanskje det er sånn i Småland i Sverige. Men det er ikke slik på Vestlandet. Og det er ikke slik i Montréal.

For i Montréal faller dessverre ikke snøsmeltingen sammen med noen varmende solstråler. Det er faktisk et par måneder mellom dem. Noe som gjør mars til en relativt miserabel affære. Som den morgenen en tusler ut av bygget en bor i, litt sånn trøtt og småtufs (på toppen av det hele, er det selvsagt en mandag. Det er alltid en mandag) og idet en skal krysse gaten og blir forhindret av en fin og trivelig liten dam. En sjø, faktisk. En sjø av smeltevann og is som strekker seg så langt øyet kan se. Omgitt av små snøfonner som ser så herlige og trygge ut for foten. Men som isflaket som senket Titanic bedrar også disse flakene. For de synker som stein med mus og fot. En fot som er kald og våt i en sko av isvann før en når buss og metro.

Det hele minner egentlig om slushen jeg fikk da jeg hadde vært i turnhallen da jeg var liten. Slush-puppies, het den og bestod av vann, knust is, smaksatt med de herligste E-stoffer. E-stoffer nok til å fryde ethvert barnehjerte. Cola og jordbærsmak var best.

Og slik ser det ut. Gatene strømmer over av brun, herlig colaslush. Det er nesten så jeg blir fylt av barnslig glede og får lyst til å finne meg et sugerør. Heldigvis varer ikke fristelsen særlig lenge (det kunne jo hende jeg ikke klarte å stå imot). For til natten fryser det, og byen blir en gigantisk skøytebane. Men det er jo heller ikke bare dumt. Jeg kan jo alltids kjøpe meg skøyter. Eller en spark.

Lek og spill

I skrivende stund er stengselssermonien etter OL i Vancouver godt i gang og flammen skal snart slukkes. En gedigen fest er over. Selv har jeg kikket på ski og kost meg, men som vanlig er det noen spørsmål som kommer opp mens jeg undrer meg over hva disse innfødte egentlig mener. Sånn helt egentlig..? 

For eksempel har det vært mye snakk om at vi må støtte atletene. "Atletene må støttes!" sier TVen. Jeg har liksom ikke helt skjønt hvorfor atletene trenger all denne støtten, spesielt med tanke på at de allerede er i Vancouver. Det må da være begrenset hva min støtte kan gjøre; og så har denne støttingen alltid noe med å kjøpe ting å gjøre. Votter med lønneblad på. Eller glass med ringer på. Eller en bamse. Dersom jeg kjøper alt dette nipset, vil altetene gjøre det bedre? Og dersom jeg ikke gjør det, vil de slutte å gi mat til en av dem? En av de skøyteløperne som ikke gjorde det så bra som forventet, for eksempel?

Selv bestemte jeg meg for å oppmuntre atletene moralsk. Jeg kunne ringt dem og sagt "heia, heia", men siden det sikkert hadde ledet til politianmeldelse og andre ekkelheter, gjorde jeg det indirekte og gikk en knapp tremil på ski. Bare at jeg gjorde det i løpet av to dager med innlagt spisepause istedenfor i løpet av en formiddag.

Og det må jo virkelig ha fungert bra, for når medaljeneoversikten ble klar nå i ettermiddag, viste det seg at Canada har gjort det kjempebra og fått masse gull og grønne skoger (eller, skogene hadde de jo fra før, men).

Er det ikke sånn det virker?

Fransk for begynnere i Gaspésie 10: Heim igjen

Vi sitter i bilen og kjører sørover (vel, det er jeg som kaller det sørover. Egentlig er det vestover) og jeg kikker på husene og gårdene som ligger langs veien der vi kjører forbi en en voldsom fart. Det er bare såvidt jeg får tid til å lurer på hvorfor hvert eneste hus og hvert eneste bygg ligger rett ved hovedveien enda de har gigantiske tomter og hager og åkrer liggende bak. Hvorfor har de ikke trukket huset litt lengre bort fra veien og plantet en busk i for å skjerme det fra veien.

Og det tar ganske lang tid før vestlendingen i meg skjønner hvorfor. I et område hvor det kan falle et par meter med snø i løpet av en natt, vil en da aller helst ha en så kort oppkjørsel så mulig (med mindre en er den stolte eier av en traktor) og så kort vei som mulig å måke til en når den offentlige veien. Selv om det kanskje ikke er så altfor trivelig med tanke på utsikt.

Og så var vi hjemme igjen.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Fransk for begynnere i Gaspésie 9: Ut på truge

Tuslende rundt i skogen på en litt sur dag, kom jeg til et vann. Det var bunnfrosset som seg hør og bør vintertider og midt utpå sto en litt snål type og filosoferte over livet, døden og kjærligheten iført noe litt rart fottøy som visstnok ikke er så uvanlige blandt de innfødte. 

På TV i romjulen og i påsketider er det alltid en bråte med ventebilder der Norge er idyllisk dekket med snø og solen skinner mellom frosne greiner. Postkort og kalendere er også fylt av det samme landskapet. Snø, fjell og furu i solnedgang dekket av et lag snø som gjør at trærne ser ut som spøkelser. Eller kremkaker. Alt etter om en er sulten eller ikke. Som vestlending har jeg aldri vært vant til å ha mye snø. Sånn snø som ligger i tunge lag og dekker hele verden. Og dersom jeg har vært på et sted med mye snø, har det vanligvis ikke vært så mye trær i området.

Jeg måtte reise til Gaspésie, Québec, for å finne Det Norske Postkortet. Med truger på føttene, etter å ha prustet meg opp på en fjellknaus som raget 750 meter over havet, snudde jeg meg vekk fra solen som hadde stukket meg i øynene hele den lange oppturen, og hva fant jeg ikke, om en ikke et postkort?