Journalistikken

I Dagblabladet (som Lise, moren til Nemi kaller det) var det er om dagen en artikkel skrevet av Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen som tok for seg hvor uintilligent den politiske debatten er (som for å understreke saken har Dagbladet forkortet artikkelen fra Samtiden. Som om det var trangt om plassen på Internettet). De har lagt sine forskjeller til sides og snakker om influensaen den politiske debatten lider under og om hvordan, når en har hodet tett av snørr, det er vanskelig å fokusere på fakta og ikke på sladder.

Jeg har tenkt litt på dette en stund. Det ble svært tydelig etter at jeg flyttet ut i verden. Mer spesifikt i et utland hvor jeg ikke snakker hovedspråket. Jeg kan få tak i en avis som er på engelsk, men den er ikke spesielt bra eller interessant. Så jeg leser aviser på nett. En vil jo holde seg oppdatert.

Men det er noe som ikke er helt rett med disse avisene. Artiklene deres er gjerne bare to små avsnitt, og når de forteller om den tidligere statsledende diktatoren i Indonesia med multippel organsvikt, snakker de heller om hvem som var på besøk heller enn hva slags effekt mannen har hatt på landet eller om noe kommer til å endre seg når han dør.

Dagbladet linker også helt ukritisk til Wikipedia. Ikke noe vondt mot Wiki. Jeg har brukt det. Ofte. Men artiklene på Wikipedia er ikke nødvendigvis skrevet av noen som har greie på temaet. Jada, de skal liksom skrive referanser og det er en viss utfiltrering av direkte feil siden noen som vet bedre kan gå inn og rette. Men det som står der kan likevel ikke tas for sannhet helt ukritisk. Artiklene på Wikipedia er i litt over gennomsnittet i beste fall. Fordi det er en gjennomsnittsperson med gjennomsnittskunnskap og tilgang til det Store Norske som har skrevet dem.

Ellers har vi TV-nyhetene. De norske kanalene er ikke så ille, men for eksempel CNN har et lite rullebånd med ekstra nyheter gående nederst på skjermen. Og enda et med sport. Og så går siste børsoppdateringer langs kanten. Og været. Og en digital klokke som viser sekunder. Alt i alt er det så mye bevegelse og så mye som skjer at det er ikke rart at de må illustrere nyheten sin om en lege som drev med seksuelle overgrep mot flere av sine pasienter med bilder av en hånd som stryker et nakent lår. Dersom en ser bort fra at det er helt feil, er det ikke så rart at en trenger illustrasjon, for det er jo så mye som skjer på en gang at det er umulig å følge med.

TVen viser reklame hver gang jeg har begynt å komme inn i programmet, men reklamepausen er bare så lang at jeg rekker å kjenne etter om jeg må på do, men slettes ikke gjøre det. Og så har en facebook. Som gjør det umulig å holde en komplett samtale om noenting. Som øker antallet bekjente, men sannsynligvis reduserer antallet venner. Og som dermed reduserer muligheten for at en eller annen interessant samtale om ting og tang kan skje.

Resultatet har blitt at jeg har en konsentrasjon som spenner seg over ti linjer og at jeg knapt klarer å holde en tanke i hodet lenge nok til å få den ned på papiret. Uansett hvor smart eller intelligent eller rett og slett bare latterlig det måtte være, ingen kommer noen gang til å få vite det. Det forsvant sammen med strømmen av uinterresant sladder.

Fly, flydde, har flydd

Jeg har vært ute på reisefot igjen. Denne gangen gikk turen til Mexico.

Når en flyr fra Canada til Mexico må en, dersom en ikke er veldig heldig, mellomlande i den store stygge ulven i sør, de Forente Statene av Amerika. Det ble en heller inntrykksfull opplevelse.

Da jeg var liten og ute og reiste var flyplassen "internasjonal sone" hvor en ikke trengte visum eller noe dersom en bare skulle mellomlande. En skulle jo ikke inn i landet i så måte. Vel, dersom en skal til FSA, er ting litt anderledes. Vi ankom flyplassen i Montreal og sjekket inn. Da vi ville gå gjennom sikkerhetskontrollen (den som jeg alltid går gjennom når jeg skal til Europa), fikk vi beskjed om at, nei, dette var feil sikkerhetskontrol. Dersom en skal til FSA, måtte en gjennom en annen. En helt egen sikkerhetskontroll. Vi stilte oss i kø, vi. Og ventet og ventet foran en lukket dør. Da døren endelig åpnet, ble vi møtt av et stort og hyggelig skilt som sa at vi nå var på amerikansk jord og at dersom vi skulle komme til å oppføre oss uskikkelig ville vi bli rettsforfulgt etter amerikansk lov.

Her er det på sin plass med en liten digresjon. For et par år siden var det en stor sak i Canada om en mann, opprinnelig fra Syria, men nå canadisk statsborger, som hadde "sett mistenkelig ut" da han mellomlandet i New York. Så de amerikanske myndighetene sendte ham like greit "hjem" til Syria fordi de ikke ville ha ham i landet sitt. Hvor han ble torturert før de canadiske myndighetene klarte å få ham utlevert. Se her for oppslag fra Dagbladet.

Så, tilbake til min reise i Ameriken. Etter den varme velkomsten ble vi lost gjennom gjennomlysning av tingene våre og passkontroll hvor jeg ble tatt bilde av, fingeravtrykk ble tatt og hvor jeg til slutt fikk utlevert visum. Dette ble etterfulgt av tollen (hvor de som var under 21 ble fratatt drikkevarene sine, enten de skulle til Europa eller ikke) før vi endelig fikk komme inn i området hvor utgangen vår var. Mens vi tuslet rundt der og ventet på at flyet vårt skulle gå, var det ikke hvilket fly som skulle til å lette som ble annonsert over høytaleranlegget, men en melding som gikk cirka som så: "Ikke ta imot eller bær bagasje for noen andre. Dersom dere ser noe mistenkelig, meld fra til sikkerhetsvaktene øyeblikkelig (de hadde pistol i beltet, så jeg følte meg trygg og god). Enhver kan på hvilket som helst tidspunkt bli utatt for full kroppskontroll".

Nevnte jeg at vi fremdeles var på flyplassen i Montreal?

Dei små hendene

Jeg vedder på at alle barna som har fått raketter inn i huset sitt i Midtøsten i det siste er helt enig i at det er forsvar det er snakk om. Småbarn er jo som kjent skikkelig farlige.

Sicko

En skal visstnok være litt kritisk til Roger Moore og arbeidteknikkene hans nå om dagen. Men jeg så nå Sicko likevel, jeg. Og jeg ble overrasket.

Snille lille élie, fra det snille landet Norge er overraskende naiv, viste det seg. Jeg har i alle år gått rundt og trodd at siden en må ha helseforsikring i USA, er det bare å skaffe seg en. Litt sånn som bilforsikring. Alle som har bil har en sånn. Litt dyrere for noen enn andre, men en alle som spør får en.

Sånn er det ikke. Siden hele systemet er privat, må det drives med profitt. Det betyr at dersom noen vil ha forsikring, så må de fylle ut et lengtig skjema om helsetilstander og ditt og datt. Og så vil helseforsikringsfirmaet ta frem sitt store regnestykke og kalkulere risiko og kostnader. Hvor stor er sjansen for at denne personen blir syk? Hvor stor er sjansen for at denne personen ikke blir syk. Og så får en forsikring dersom det er stor sjanse for at en ikke blir syk. De 40 millioner amerikanere uten helseforsikring har det ikke fordi de aldri kom seg til et firma som selger slike. De har det ikke fordi helsen deres ikke er god nok til å få forsikring.

Og selv om en har forsikring er en ikke garantert at den får behandling. Når en går til legen og det viser seg at det er noe skummelt fatt, vil legen vanligvis anbefale en test. Og så sender en et skjema til helseforsiktingsselskapet som får en annen doktor som aldri har møtt den aktuelle pasienten til å fastsette hvor nødvendig denne testen eller behandlinger eller hva det nå måtte være er. Dersom denne legen sier “nei, dette er ikke nødvendig”, så er det vel ikke det. Da er ikke den prosedyren dekket, og vil en ha den får en betale selv.

Bare ting som er forhåndsgodtjent er dekket. Er en skikkelig, skikkelig uheldig og blir påkjørt av en bil og blir slått bevisstløs og hentet av ambulanse, kan forsikringsselskapet nekte å betale for det. Det var jo ikke forhåndsgodtjent.
Jeg ble helt ulykkelig. Og deprimert. Amerikanerne blir opplært til å elske sitt land. Men landet ser ikke ut til å være særlig takknemlig.

Bare litt sutring

Noen ting er ganske forskjellige mellom gamlelandet og Quebec. For eksempel snakker de et språk jeg ikke skjønner spesielt bra her. Det er vanlig å spise lunch på restaurant. Er en jente og skal ut på byen er det obligatorisk å ha på høye hæler. Når en tar master får en betalt (en latterlig liten sum, men likevel). Thanksgiving er viktig. Halloween er skikkelig viktig. Dersom en har engelsk som morsmål kan en "date" flere personer på en gang. Dersom en har fransk som morsmål har en sex på første daten noe som igjen utelukker polydating (kanskje ikke så anerledes fra hjemme).

Men det er flere ting som er helt det samme-utenom-det-vanlige-kjedelig-og-norsk.

For eksempel har det snødd. Det kom snø fra himmelen. Hvitt, tørt vann. Det la seg på veien og på gresset og på de som måtte være ute og gå. Så kom det mer. Og enda litt til. Tre ganger kom det snø. Nå har vi bortimot en meter. Og det førte selvsagt til en enorm krise! Selv om det er måkt og alt er fint kjører folk som komplette idioter. Og siden vi nå har brøytekanter, har veien blitt litt smalere enn det som er vanlig. Men det hindrer ikke folk i å parkere i veikanten. Eller midt i veien som det blir nå. For eksempel slik at bussen ikke kommer forbi. Min 40 minutters skolevei har denne uken vært 1 1/2 time. Akkurat som hjemme med andre ord.

Jeg sitter nå og kikker på avgangene fra flyplassen. Jeg skal ta fly til Amsterdam i kveld. Så jeg holder et lite øye med og sjekker om det faktisk er noen fly som letter etter rute. Det er det ikke. Ikke ett.

Akkurat som hjemme. Er det ikke fint?