Om å krysse grenser

Jeg har kanskje nevnt dette før, men til glede for alle mine nye lesere.. Um.. Eller.. Til glede for mine lesere med dårlig hukommelse..

Jeg leste i Aftenposten at nå skal vi få nytt pass. Igjen. Jeg har ikke noe imot nytt pass. Bortsett fra det faktum at jeg føler jeg må skaffe meg nytt hver gang det kommer et. Alt på grunn av storebror i sør. For dersom en ikke har det nyeste av det nye, må en nemlig ha visum. Og det er ikke det at jeg tar turen de 20 minuttene sørover så veldig ofte, jeg pleier vanligvis å holde meg her i franskenland selv når jeg har en "ut av byen"-opplevelse. Men når jeg faktisk tar turen, pleier det å være på impuls. Da har en ikke tid til visumsøknader og å reise til Ottava for å møte opp på ambassaden. Så ingen av passene jeg har hatt har fått lov til å leve i nærheten av de ti årene de var gyldige. Heldigvis for meg er dette bare et puslete luksusproblem.

I fjor innførte også ameriken passplikt for canadiere som vil krysse grensen. Det var mye diskusjon og kritikk fra canadierne i forkant. De aller fleste canadiske byer ligger spredt langs grensen til USA. Og det er kortere for veldig mange canadiere å ta bilferien til nærmeste amerikanske by enn nærmeste canadiske. Og billigere. Men nå må hele familien skaffe seg pass før de kan ta turen. Og pass er slett ikke billig. På toppen er et canadisk pass gyldig omtrent like lenge som et dypt sukk. Så nå er det mange av de bilferierende canadiere som rett og slett ikke har råd til å reise til ameriken.

Det som er interessant er, dersom en tar en titt på nordamerikakartet, er at grensen mellom USA og Canada er temmelig lang. Den skjærer tvers over hele noramerika, cirka der nordamerika er tykkest. Og ved hver hovedvei er det en grensepost. Men hva med områdene mellom veiene? Kilometer på kilometer med skog og ødeland? Det er jo ikke som om det er trangt om plassen. Vel, der markeres grensen med påler, slått ned i jorden med omtrent to meters avstand. Faktisk har Canada/USA verdens lengste ubevoktede grenseovergang. Så dersom du vil ta familien med deg til ameriken, og bare har råd til ett pass, er det bare å sette dem av i skogen i Canada, la dem spasere over grensen til USA og plukke dem opp på andre siden av grensen. Fine ting?

Våren og stanken

På størrelse med en middels stor huskatt, svart og hvit med stor buskete hale, ser skunken ut som et veldig koselig husdyr. Visstnok er den lett å temme og liker å være blandt mennesker. Middels lydig stiller den et sted mellom hund og katt. Skunken er rett og slett det perfekte kjæledyr. Helt til den blir presset opp i et hjørne og redd. Da snur den rumpa til og sprøyter irritasjonesobjektet full av en skikkelig illeluktende væske. Skikkelig illeluktende. Noen har visst prøvd å fjerne luktkjertlene på helt små skunkbabier for å se om dette kunne gjøre dem til fine husdyr. Men selv om lilleskunken aldri hadde fått brukt luktsprayen sin, virket det som om den visste at noe manglet og ble deprimert og lei seg.

Det jeg synes er rart med skunken, er at lukten den skiller ut er lett gjenkjennelig andre steder. Som ølen i en flaske som har stått ute hele dagen. Eller en mann som akkurat er ferdig med treningen. Og det er slettes ikke ubehagelig. Til det blir vanvittig mye og veldig, veldig sterkt.

Nå er det hvertfall vår igjen også i Quebec. Fordi Montreals sikreste vårtegn lå som en illeluktende grønn sky over kvartalet i dag morges.

Og sevjen stiger

På et sted som tradisjonelt fikk mer eller mindre alt søtningsstoffet sitt fra lønnetreet, er det kanskje ikke så unaturlig at de ukene i året hvor trærne våkner til liv og sevjen stiger, er festuker..

Det fungerer nemlig omtrent sånn: Om vinteren gjemmer treet all sevjen sin ned i røttene under jorden. Om våren, når det ikke lengre er frost, vil sevjen (eller sukkerlaken eller blodet om du vil) begynne å stige opp i treet i tynne rør for å gi mat og sukker til de spirende bladene. Her i det som var Canada men som nå kalles Quebec, fant en eller annen smart fyr ut at dersom han satte et rør inn i treet og hang en bøtte under dette røret, ville sevjen renne ut og dryppe ned i bøtten. Litt som årelating. Dersom en etterpå koker dette sukkervannet som kommer ut, får en lønnesirup (eller lønnesukker dersom en koker det skikkelig lenge).

Men lønnesirupsanking skjer kun én gang i året. Og det er akkurat mens sevjen stiger. Og da må en jo selvfølgelig ha fest. Et alternativ er bakeren som plutselig har en kampanje han kaller “kreativt med lønnesirup”. Det betyr egentlig at bakverket er søtsatt med sirup istedenfor sukker. Eller sjokoladen som plutselig smaker av lønn. Eller iskremen.

Men det er jo selvsagt ikke nok å smaksette maten med lønnesirup i byen. En må selvsagt også reise ut av byen, til en gård der de ”lager” lønnesirup for å kjøre rundt i lønneskogen i hest og kjerre fulgt av tradisjonell middag (bestående av svin i forskjellige fasonger, poteter, egg og pannekaker –skikkelig tømmerhuggerkost) druknet i lønnesirup (ikke glem å ha sirup i kaffen!) med dertil tilhørende tradisjonell musikk, felespill og treskjetromming.

Det er galskap. En blir stappmett og tung og samtidig så høy på sukker at en får lyst til å danse med felespilleren. Det er en sukkersøt himmel dersom en liker store mengder svin og lønnesirup. Eller et sukkersøtt mareritt om en ikke.

Skinke, sprøstekt svor, pølsebiter og bønner druknet i sirup.
Næringsmessig helt korrekt.
Det ser ikke noe godt ut. Men det gjør i grunnen ikke komler heller.

Reven løper lett over jordene, forfulgt av det britiske jaktlag

Åslaug Haga gikk til slutt av. Etter å ha rotet det til for seg selv, skjemt seg ut og brutt loven på det mest alvorlige. Det var altfor mye å be om at hennes voldsomme lovbrudd ikke skulle bli oppdaget.

Rett nok bør en oppføre seg fint når en er en offentlig person. En bør kanskje ha papirene i orden før en begynner å bygge hus og hytte. Siden noen kommer til å finne ut av det dersom en er uærlig. Selv om de kanskje finner ut av det ved å ligge i buskene utenfor huset med kikkert til å se og vannkoker til å dampe opp posten. Kanskje grave litt i søpla også. Og krype inn gjennom en vindussprekk når offentlighetspersonen har gått på butikken.

Dersom noen hadde ligget rundt i buskene utenfor huset mitt kveld etter kveld, tror jeg at jeg hadde ringt til politiet. Men nå er ikke jeg kjendis og trenger ikke akseptere sånt.

Men jeg lurer på hvor Bondevik var når disse sladderskriblerne hang rundt i trærne og holdt øye med Haga? Skulle ikke han utrydde mobbing innen 2004? Selv om han ikke har lykkest spesielt bra med det, burde han ikke hjelpe en gammel ministerkollega når hun blir mobbet fire år etter mobbeutryddelsen? Han kunne jo, for eksempel, fortelle om sine egne små lovbrudd. Han har sikkert en parkeringsbot liggende ett eller annet sted. Eller han kunne fått alle kjendisene fra KrF til sammen å gå ut og fortelle om når de var på epleslang eller skrev svarene til gloseprøven på viskelæret. Støtte hverandre i at alle kan gjøre en feil. Slå hverandre på skuldrene og presse frem en tåre og snakke om angeren. Eventuelt kan en si "hvil deg og kom tilbake i full kraft". Det er jo nesten det samme.

En reise til den kulinariske hovedstad i Vest-Canada

Canada er et stort land. I store land kan det hende at folk er litt forskjellig fra hverandre. For eksempel er det stor forskjell på norskingene som bor i nord (som ustraffet kan si hæstkuk til politimenn) og norskingene i sør (som må betale 5000 kroner for å få lov til å kalle politiet et tilfelig valgt kjønnsorgan).

Jeg har vært i Calgary, på universitetet der, på konferanse. Vi bodde i studentboligene og gikk på forelesninger og presentasjoner i vidskabskomplekset. Mange store hjerner fra hele landet snakket om seg og sitt og litt om mikrobiologi og det hele var stort og flott og imponerende. Priser ble delt ut til mest lovende unge forsker, til han som hadde gitt mest til feltet de siste årene og beste studentpresentasjonen. Alt var skinnende, dyrt og flott.

Men dessverre var maten hverken stor, flott, imponerende. Derimot var den dyr og skinnende av fett.

Underlig nok var ikke noen måltider inkludert i konferanseavgiften (vi pleier vanligvis få lunch), men det sto i programmet at det skulle være en rekke spisesteder rundt om kring på det nærmeste universitetsområdet.

Vi fant en "food court".

Jeg innsert at ikke alle vet hva dette relativt uapetittelige fenomenet er, så her kommer en kjapp definisjon:

Food Court - adj. Kjennetegnes av et avgrenset område i et kjøpesenter hvor det er høy konsentrasjon av Hurtigmatrestauranter med et sentralt spiseområde. Maten skal være smakløs, fri fpr grønnsaker og helst inneholde så mye fett som mulig. Den skal tilberedes på under fem minutter mens kunden venter, stående med sitt serveringsbrett av orange eller brun plast. Eksempler på restauranter kan være Subway, Taco Bell og Burger King. Spiseområdet skal helst bestå av billige respatexbord, gjerne med en overflate av ingrodd fett og plastoler. Både bord og stoler kan gjerne være skrudd fast i gulvet. Glass, skåler og talerker bør være av ikke-gjenbruksbar polypropylen plast eller isopor.

I tre dager spiste jeg kjøtt med fettsaus eller fett med kjøttsaus.

Men så innså vi at det måtte være et alternativ. Studenthjemmet vi bodde på hadde nemlig ikke kjøkken! Mange av de nyutflyttede ungdommene kjøper seg nemlig inn i en matplan hvor en kan gå i en kantine og forsyne seg med mat tre ganger om dagen, hver dag, gjennom hele semesteret. Dersom en ikke er medlem, kan en vanligvis betale seg inn for et måltid eller to.

Vi satte ut på jakt.

Og vi fant!

Til frokost fikk jeg tilbud og kaffe og en sjokolademuffins. Eller stekte poteter, eggerøre, pølser (i fettsaus) og bacon, alt lekkert dandert på et isoporfat og spist med plastbestikk.

Nevnte jeg at det er 17-18 åringer som går og spiser på dette stedet tre ganger om dagen, hver dag, gjennom hele semesteret?

Dette er ca. tre dagers isoporfatforbruk. Isopor brytes ikke ned i naturen og kan ikke gjenvinnes.