Fransk for begynnere i Gaspésie 9: Ut på truge

Tuslende rundt i skogen på en litt sur dag, kom jeg til et vann. Det var bunnfrosset som seg hør og bør vintertider og midt utpå sto en litt snål type og filosoferte over livet, døden og kjærligheten iført noe litt rart fottøy som visstnok ikke er så uvanlige blandt de innfødte. 

På TV i romjulen og i påsketider er det alltid en bråte med ventebilder der Norge er idyllisk dekket med snø og solen skinner mellom frosne greiner. Postkort og kalendere er også fylt av det samme landskapet. Snø, fjell og furu i solnedgang dekket av et lag snø som gjør at trærne ser ut som spøkelser. Eller kremkaker. Alt etter om en er sulten eller ikke. Som vestlending har jeg aldri vært vant til å ha mye snø. Sånn snø som ligger i tunge lag og dekker hele verden. Og dersom jeg har vært på et sted med mye snø, har det vanligvis ikke vært så mye trær i området.

Jeg måtte reise til Gaspésie, Québec, for å finne Det Norske Postkortet. Med truger på føttene, etter å ha prustet meg opp på en fjellknaus som raget 750 meter over havet, snudde jeg meg vekk fra solen som hadde stukket meg i øynene hele den lange oppturen, og hva fant jeg ikke, om en ikke et postkort?

Fransk for begynnere i Gaspésie 8: Reinsdyr

Reinsdyr liker å leve der det er kaldt. Ved foten av isbreen og sånn. Så da isbreen trakk seg tilbake etter siste istid, fulgte reisndyrene etter. Men de stakkars dyrene som endet opp i Gaspésie ble liksom litt fanget da isbreen trakk seg enda litt lengre bort og dersom reinsdyrene fremdeles hadde lyst til å følge etter, måtte de ta seg en svømmetur ut i havet. Så de ble bare værende i fjellene på Gaspépeninsulaet og har blitt verdens mest sydlige reinsdyrpopulasjon. Og det er kanskje ikke så rart at de ble værende når trærne er så fulle av grønngul, deilig lav som dette treet her.

Fransk for begynnere i Gaspésie 7: Ut på tur..

Middagen inntas sittende rundt langbord. Det er guidene som serverer maten før de setter seg ned blandt turistene og pludrer om dagen og morgendagen og skogen og elgen. Mellom hovedretten og desserten, etter at guidene har studert værkartet, presenteres aktivitetsmenyen for morgendagen. 

Den første kvelden kunne guidegruppa melde om 27 minusgrader og vind opp mot 35 km/t den kommende morgenen. Jeg vet ikke 35 km/t vil si når det gjelder vind, det er jo strengt tatt ikke så mye dersom en kjører bil. Men det hørtes fryktelig mye ut. Og vi skulle ut i skogen og gå på truger, hadde det blitt bestemt (det finnes jo ikke dårlig vær..). Vi skulle lete etter elg. Jeg kjente jeg var skeptisk. Selv elger må da holde seg inne i slikt vær.

Den aktuelle morgenen tok jeg på meg alt jeg hadde av ull. Og så fleece. Og så hva jeg måtte klare å karre sammen av votter, skjerf, luer og skibriller. Jeg følte meg litt som Micheleinkvinden. Og da walkietalkien ble lagt i lommen (slik at jeg kunne pludre meg guidene dersom jeg skulle finne på å gå i feil retning) og radiotransmitteren som skulle være til hjelp dersom jeg skulle slumpe til å bli tatt av et skred bundet til brystet, var jeg allerede så varm at jeg var god og rød i fjeset og litt svette-våt på ryggen. På det tidspunktet følte jeg meg mer dumnaiv. I minus 27 grader celsius, sammen med all slags elektorniske duppeditter (bare spbb for sikkerhets skyld) hadde jeg tenkt å leke meg og ha det gøy i snøen. 

Heldigvis var dagsguiden fjellskredekspert (han kunne stolt fortelle at han var opplært av nordmenn, så utdannelsen og ekspertisen var det ingenting i veien med). 

Så tuslet vi oss ut, da. En 16, litt småskeptiske asfalttråkkere, på jakt etter en elg og en foss. Men skeptisken ble snart snudd til barnslig glede. Jeg har aldri sett noe så hysterisk som en bråte med velutdannede, litt tørre byfanter skli nedover en åskant dekket av hoftehøy puddersnø. Og det iført truger. Trugene fikk vi se mye til, ettersom de fleste prøvde seg på noen akrobatiske krumspring. Vi hadde det faktisk veldig gøy. Eller kanskje det var desperasjon. Jeg er ikke sikker. Og inne mellom trærne (jeg er fremdeles helt himmelfallen over at det går an å ha et fjell med trær på) møtte vi på den lokale elgkua. Til og med hun hadde våget seg ut på middag.Hun sto halvgjemt under ei furugranbjørk og tygget på noe fristende granbar. 

Etter denne turen er jeg absolutt ikke redd for noenting mere. Jeg har vært ute i hardt vær. Og jeg har overlevd!

  Så lenge turde jeg ha neven utenfor votten. Det ble med ett forsøk.

Fransk for begynnere i Gaspésie 6: Auberge de Montagne des Chic-chocs

Se det for deg: 30 mennesker. En hytte. Ingen vei. Ingen mobil. Ingen inn og ingen ut mellom mandag og fredag. Høres det ut som et mareritt?

Midt i fjellene Chic-chocs ligger et herberge, avkuttet fra verden rundt. Trasporten opp og ned går to ganger i uken. Der er ikke dekning til vår alles kjæreste favorittdupeditt mobilen. Der er ikke TV. Der er ikke internett. Maten er hentet fra lavlandet rundt og en kokk tilbereder tre måltider om dagen til turister og guider. For klimaet er såpass tøft at her vokser ikke rosmarin utendørs.

Men de har derimot elg. Og verdens sørligstbeboende reinsdyr.
Og omtrent syv meter med snø hver vinter.

I mangel på vei, blir de glade turister hentet ved veien av et noen underlig kjøretøy. Et kjøretøy som bruker to timer på å åle seg opp fjellsiden til herberget, gjennom en skog som minner mistenkelig om vestlandsskogen: Gran og furu så langt øyet kan se iblandet med en og annen bjørk. 

Vi har kommet til målet. Selv om, i mine øyne, turen var litt mål i seg selv.

Fransk for begynnere i Gaspésie 5: Vindmøller så langt øyet kan se

Matane, Matane. De innfødte kaller ikke lengre elven en elv. De kaller den heller ikke flod. Nå er den sjøen og det er ikke mulig å se den andre bredden. Så dersom en fester blikket vestover er det sjøen en ser. Is ispekket med vann kilometer på kilometer. Dersom en kikker østover, derimot, er utsikten en helt annen. Vindmøller og kraftledninger så langt øyet kan se.

 

Og der det er vindmøller, der er det konflinkt. For alle synes at vindmøller er en kjempeidé. Helt til de får vite at akkurat de skal få en vindmølle i hagen. Og med det skal få lov til å høre på summingen fra dynamoen hver gang det er vind (og her er det vind.. Alltid. Mye) og skal få bli smågale av blinkingen hver gang et av vindmøllebladene farer forbi den settende solen. 

Jeg snakket med en innfødt som mente at det hadde vært en bedre idé å lage en vindmøllehage i en av de nedlagte gruvebyene i området. Jorden er så forurenset etter gruvedriften at det er ingen som bor der likevel, men infrastukturen er til stede. Men foreløpig står de der i byggefeltet. Vindmøllene som alle liker men som ingen vil ha.