Maine del 4: Ikke akkurat ute på viddene

Det er én ting en bare må innse når en driver og nasjonalparker seg i NordAmerika: Det er ikke akkurat Hardangervidda. Og da snakker jeg ikke om store, endeløse flater, jeg snakker størrelse. For selv om spesielt Canada er et helt enormt land med ingen mennesker inni, er det ikke bare å leke Lars Monsen og slenge seg på tur ut i ødemarken. Til det trengs det langt mer mot og erfaring og utstyr enn hva byslabben élie har. Så det blir nasjonalparker. Små, hyggelige nasjonalparker.

Og i forhold til hvor små disse bynærliggende parkene er, har de mange byslabber som meg som kommer på besøk. Så de har sett seg nødt til å lage anmerkede plasser hvor en kan sette opp telt, eller eventuelt campingvogn dersom en er av det slaget. Og vanligvis kjører en bare rett opp til plassen og slenger ut telt og hva det nå måtte være. Noe som av og til kan være like greit. Med tanke på at det er både vaskebjørn og, enda verre, svartbjørn i skogen, og en skal strengt tatt låse ned mat og matavfall i bilen. Og hvertfall ikke beholde det inne i teltet.

Vår heim på plass 102. 

Vanligvis er det greit nok. En har vanligvis litt skog rundt seg og er relativt isolert fra nærmeste nabo. Men Maine er veldig populært som campingmål og det vrimler av campere på sykkel, i bil eller enorm bobilbuss. Så mye at interessen nok er mye større en den lille Acadia nasjonalpark kan klare å huse. Så de utdelte campingsonene har nok gradvis krympet. Til det var ganske lite igjen.

Primusen i forgrunnen er vår. Hagebordet til høyre med alt dillet er også på vår plass. Men de to blå teltene tilhører naboen. Og dersom en ser skikkelig godt etter, kan en faktisk se et grått telt innimellom trærne. Vi følte oss i ett med naturen. Og naboen.

Maine del 3: Du er hva du spiser

 Hvem kan la være å fryde seg over slik idyll?

Det er bare å si det. Jeg innrømmer det. Maine var fantastisk. Camden var fantastisk. Acadia nasjonalpark var fantastisk. Båttur på sjøen i en 80 år gammel seilskute var spektakulært. Sjøkajakking var utrolig bra. Og fjelltur til en av fjellknausene var utrolig fint. Den milde sjøbrisen var en lettelse uten like etter de 30 fuktige gradene Montreal hadde å by på så altfor lenge (og fremdeles har). Det var langt (vi kjørte en distanse som tilsvarer Oslo-Bodø på de fire dagene), men det var finfint som tur.

Her var vi:

Vis større kart
A er Montreal, B er Cambden og C er Acadia nasjonalpark.

Og ved kysten i Maine, har de utrolig mye god fisk. Masse fisk jeg ikke aner hva er på norsk, men også blåskjell og kamskjell og krabbe og hummer. Vi gledet oss på veien ned. Det skulle bli godt. Trodde vi.

Da jeg var i Boston med mitt faderlige opphave tidligere i vår (Boston er og på kartet, der nede til høyre), mesket vi oss i noe av de beste rekene (sånne store, vet du) og kamskjellene jeg noen gang har smakt. Til og med Fish n' chipsen jeg spiste var perfekt. Den hadde vært lenge nok i frityren til at fisken var kokt, men ikke så lenge at den hadde rukket å bli fettete helt inn. Men i Maine. Å, kjære Maine. Selv om naturen var spektakulær, får ikke Maine helt til maten. Alt var dekket av centimetertykke lag med fityrskorpe og hold nede i oljen til alt dryppet av fett. Og alt var servert som sandwicher, mellom to skiver av hva jeg vil kalle skikkelig dårlig brød. Med påmm fritt på siden. Og kanskje en tomat. Dersom vi var heldige. På ett tidspunkt bestilte Morsmål seg en hummersalat. Og salat fikk han. Men hummeren var iblandet så mye majones at det knapt var hummer igjen.

Men selv om maten kanskje ikke var noe å rope hurra for, kunne vi så absolutt ikke klage på omgivelsene. Måkeskrik og hummerteiner. Og en meny hvor det sto "vennligst ikke fisk ut fra vinduene eller fra terrassen".

Maine del 2: Hvordan lese et amerikansk skilt?

Så vi satte oss i campomobilen og råkjørte videre vestover. Men straks vi kom oss tilbake på den berømte amerikanske highway-en oppstod det et lite problem. For uten advarsel, konverteringsskilt eller noe, ble plutselig stilen en annen. Og hva betyr egentlig 60 miles per time?

Dette kan virke som en digresjon, men jeg kommer tilbake til poenget; da jeg først bekynte å så smått kikke på (og prate med) Morsmål, nevnte han i en eller annen glemt forandledning at i Canada, bruker de veldig mye bilder på trafikkskiltene siden folket er tospråklig og de har mye immigranter (som er noe-helt-annet-språklige). Jeg husker at jeg ikke kunne skjønne hva han snakket om. Skiltene i Canada ser mye ut som de hjemme og at de hadde spesielt mye bilder hadde aldri falt meg inn.

Vel. Det var før jeg satt i forsetet som passasjer i uniten. For her måtte jeg lese skiltene for sjåføren. Som rett og slett ikke alltid hadde tid til å lese de lange og finurlige tekstene som sto på noen før vi hadde sust forbi. Andre ganger tror jeg rett og slett ikke at det hadde vært spesielt forsvarlig. Og plutselig gikk det opp for meg hva Morsmål hadde ment den gangen, for mange år siden: I forhold til i uniten har også gode gamle mor Norge billedskilter an mass.

Bump-skiltet (hump), bortsett fra skiltet det sto moose (elg) på, var min personlige favoritt. 

Jeg knipset også et bilde av denne entusiastiske arbeideren. Når en har mye arbeidskraft og høy ledighet, kan en gjøre sånn for å markere at en kjører inn i et område hvor de driver med veiarbeid. Av og til snudde han skiltet og på andre siden sto det "stopp".

Maine del 1: Om å sprenge sine egne grenser

Så satte vi oss i bilen, da. Spente oss fast og vente snuten sørover. Hver gang (det er riktignok såpass få at de kan telles på èn litt luben neve, men likevel) jeg kommer til grensen til storebror i sør, blir jeg litt overrasket over hvor kort det faktisk er. Når en har kommet seg ut av kaoset i Montreal, er det ikke mer enn en liten halvtimes råkjøring før en blir stoppet og spurt om pass og hvor mye alkohol en har med seg.

Vi hadde med oss akkevitt. Som det sømmer seg når en skal på campingtur. Så når vi hadde forklart det til den amerikanske grensemannen (godt utstyrt med pistol i beltet, må vite), fikk vi beskjed om å parkere bilen og komme inn i det ganske-så-store huset de har der på grensen. Norsken måtte tas fingeravtrykk av og bilde, må vite. Og sånn for å forsikre seg om at vi ikke skulle stikke av og bare råkjøre videre, tok de selvsagt passene våre mens vi parkerte.

Etter en havltimes ventetid og litt bildeknipsing og 6 overleverte amerikanske dollar, fikk jeg stempel og pass og beskjed om at leidet var fritt. Og det var jo riktig så fornøyelig. Men da jeg spurte om ikke min canadiske halvdel kanskje kunne få tilbake sitt pass også, ble ting litt verre. Det var rett og slett ikke å oppdrive. Og to av de skumle grensevaktene kikket på hverandre og så forvirrede ut. For canadierne har rett til å bare spasere over grensen, sånn helt egentlig. Så lenge de kan bevise at de er nettopp det: canadiere. Så da må det et pass til. Men vanligvis må de ikke engang forlate bilen. Den eneste grunnen til at Morsmål hadde måttet entre grensehuset var på grunn av sitt skumle europeiske reisefølge.

Etter litt romstering og forvirrede blikk, dukket det opp. En av grensevaktene hadde funnet det i stabelen med pass tilhørende alle de som satt og ventet og lurt på hvorfor det hadde havnet der. Så han hadde like så greit satt i gang et søk på diverse databaser sånn for å sjekke at eieren ikke var en rømt kriminell. Og det kan jeg egentlig forstå. For med det obligatoriske morske uttrykk på alle dagens passbilder, kan selv den snilleste canadier gi inntrykk av å være en hardbarket kriminell.

Neste gang: Amerikanerne i skilt.

Å utsette det utsettelige

Når jeg har lite å gjøre, får jeg gjort enda mindre. Det er faktisk helt fryktelig. Etter at jeg inntok denne jobbsøkerstatusen, har jeg tilbrakt flere timer foran fjesbokfjaset og Dagbladet på nett enn hva jeg har gjort noen gang før. Jeg skriver søknader i siste øyeblikk, fordi jeg har jo så god tid. Rotet vokser rundt meg fordi jeg kan jo "rydde det litt senere". Og middagslaging, som jeg burde kunne bruke timesvis på og trylle frem de mest fantastiske kreasjoner fra bunn, er det smått med. En ferdigstekt kylling går i dag og. Mest sitter jeg på sofaen. Det er passivitet i nær perfeksjon. Og ikke gjør det meg spesielt fornøyd heller.

Så da det rundet juli og nummeret jobbannonser sank dramatisk og ethvert nordlig land ser ut til å ha gått inn i en slags passivitet grunnet varme og iskrem og sommer, sank aktivitetsnivået mitt ned til under dovendyrets. Da jeg spiste en gammel brødskive med en tørr ostebit på til middag fordi jeg ikke hadde ork til å lage noe (enda jeg ikke hadde vært ute av døren den dagen), innså jeg at noe måtte gjøres.

Vi fant fram teltet. Vi har lånt bil. Vi kjøpte en guidebok. Vi drar til Maine. Pinglestaten Maine som jeg har hatt lyst til å se helt siden jeg kom hit (men som jeg selvsagt har utsatt og utsatt). Med sin lange kystlinje og evigvarende sceneri for John Irving sine bøker. Jeg har tenkt til å sitte passivt foran teltet med tærne gravd ned i sanden på en strand i Maine. Kanskje kommer vi til å gå en tur. Kanskje kommer jeg til å steke en pannekake på stormkjøkkenet. Kanskje. Men så lenge jeg ikke sitter på sofaen hjemme i stuen, kan det hvertfall kalles ferie. Og bilder. Det skal jeg ta.