Sno. Snø.

Skjerfet som dekker nese og munn er vått og varmt. Det lukter varm ull.
Snøen knaker under hvert skritt. Den er så lett og pudderaktig at den blåser opp rundt føttene.
Før jeg har fått tid til å snu meg har vinden blåst bort sporene mine.
Det er stille. Det er hvitt. Det er midnatt, natt til fredag og ingen er ute. Kanskje på grunn av de -20 gradene og den stive kulingen.

Og innpakket i lue, jakke og skjerf, på vei hjem, helt isolert fra vind og kulde er alt egentlig helt, helt fint.

Øynene som ser

Jeg kommer stadig opp i pussige situasjoner jeg aldri hadde vært borti hadde det ikke vært for at klassen min består av splitter nyankomne og egentlig relativt konservativt religiøse immigranter. Vel, i mine øyne, selvsagt.

Jeg gikk bortover gangen sammen med en av damene i klassen min. Og hun lurte på hvordan det gikk med.. umn.. eh.. den der.. umn..

élie: Er det kjæresten min du mener?
damen: Ja.. Jeg prøvde bare å finne et finere kallenavn på ham.
élie: Som..?
damen: forloveden, kanskje?
élie: Vi er ikke forlovet.
damen: Ikke? Noen burde ta seg et alvordsord med han der!

Og jeg tror faktisk at hun mente det.
Fem år etter og et forhold er ikke noe verd så lenge en ikke har ring på fingeren.

Fyrstelig godt

Forrige helg var da jeg var ute og tuslet meg bortover bakkene på ski, fikk jeg en ustoppelig trang og et veldig stort behov til å spise fyrstekake. Ikke spør meg hvorfor. Vanligvis går det ganske så lenge mellom hver gang jeg dytter i meg kake, for ikke å snakke om mandelkake fra hjemlandet. For et fyrstekakebehov byr jo nødvendigvis på problemer når en bor på andre siden av andedammen. De spiser ikke så mye fyrstekos i Quebec.

Men damen har jo internett! Og på nettet skorter det ikke på løsninger på allskens problemer. Så fredag ettermidag, i god tid før avfarten til fjells, sto jeg på kjøkkenet med mandelmasse og hvetemel til oppetter albuene. Og lørdag ettermiddag, da vi hadde funnet oss en skjul til å puste litt i, fant jeg frem kaken som jeg hadde hatt med meg i et hemmelig rom i sekken. Riktignok hadde den mer tatt formen som smuler enn som kake, men de tre quebecoierene jeg var med, kastet seg over hvetemel og mandelmasse som sultne ulver. Og når ting var borte og fortærte, ville de ha mer!

Jeg innså at kaken faktisk inneholder mye det samme som en energibar: sukker, nøtter og fett. Så kanskje det var det som gav meg slikt et fyrstekakesug forrige helg da jeg manglet energi og så den rødkledde ryggen til Skipartneren forsvinne inn mellom trærne.

Men det blir nok baking neste helg og..

Frukt og grønt i lange baner

Jeg er en av dem som tror at dersom folk flest kjøpte grønnsaker som var dyrket litt nærmere enn fra et annet kontinent, ville verden vært et mye bedre sted. Litt sånn av bensinforbrukhensyn når en tenker på transport, men også med tanke på at mindre gårder gjerne behandler jorden sitt litt bedre enn gigantene. Og giganter har en tendens til å dyrke det samme år ut og år inn og det er heller ikke så flott for moder jord.

Men. Nok om det. Montréal ligger i St. Laurent deltaet. Og som Nil-deltaet som vi hadde om på skolen, er det veldig veldig god jord. Uheldigvis driver Montréal og spiser seg sakte innover denne kjempegode jordbruksjorden.

I min idealistiske overbevisning (jada, du kan få peke å le litt) gikk jeg derfor til innkjøp av "aksjer" i en gård som ligger like utenfor byen. Istedenfor utbytte, får jeg en gigantisk sekk (de kaller det "kurv", men la oss nå kalle en spade for en spade. Det er en sekk) med diverse grønt hver annen uke. Økologisk grønt fra gården like ved. Og hvem kan klage når det ser slik ut i slutten av november?

Ting i solnedgang II

Etter en fantastisk jul i familiens skjød har jeg kommet tilbake til Montréal. Litt trinnere om livet enn jeg var i desember og litt tyngre i sessen bestemte vi oss for å få oss en tur ut i løypene en liten kjøretur sør for byen.

I fjorten minus og i én meter med snø, kan en ikke tillate seg mange pauser av typen "solvegg med appelsin", men da jeg en sjelden gang kikket opp fra den totale utmattelse (heldigvis hadde jeg ikke snørr på kinnet i beste Dæhlie-stil), innså jeg at jeg befant meg midt i et postkort! Det var rett og slett fantastisk nydeligere og enda til litt bedre enn elg i solnedgang!

Og bare for å være på den sikre siden (eller som et ledd i min hukommelsestrening), hadde jeg lagt igjen kameraet hjemme.