Steg etter steg

Hverdagshelten må trene mer, sies det. Men hverdagshelten stritter imot. Og det kan jeg egentlig forstå, for enhver helt, om det er til hverdags eller fest, har en innebygget tendens til å ønske å sitte stille og spare på så mange kalorier som mulig (en vet jo aldri når en kan få litt kalorier neste gang). Men hverdagsheltens reflekser passer nok litt bedre for en hulehelt heller enn noen som lever på det travle 2000-tallet og de aller fleste burde beveget seg mer og spart mindre kalorier.

Men trening er jo ikke spesielt gøy. Og så gjør det vondt. I lungene. Og i beina. Og over alt i grunnen. Så i blader og magasiner er det idéer om hvordan en kan bevege seg uten all denne irriterende ubehageligheten. Som for eksempel å ta trappen isteden for heisen. Eller å gå av bussen en holdeplass før.

Så her en dag da jeg sto i rulletrappen opp fra metroen bestemte jeg meg for at nå var det på tide. Jeg skulle ta trappen opp fra dypet hvor metroen bor og opp i dagen. Hver dag. Spesielt siden jeg er ung, sprek og i min beste alder (selv om alle strengt tatt er i sin beste aldre nå om dagen, fullstendig uavhengig av alder), dette måtte jo gå greit. 100 trinn, pfft. Og litt fint er det at dersom en tar trappen i denne byen, er en helt alene. Det er noe helt annet enn å stå som sild i tønne i rulletrappen. En har virkelig masser av plass i tussmørket hvor trappen ligger (for hvem bryr seg om å bytte lyspærer i en trapp ingen bruker?). Så jeg angrep mitt februarforsett med stort mot og så for meg hvor sprek og spretten og fast i lårene jeg skulle bli.

Men da jeg sto der en morgen og kikket opp på trappene, kjente jeg meg ikke lengre så høy i hatten. De var da virkelig ikke så bratte i går kveld? Og jeg kikket bort på menneskene i rulletrappen som lente seg så nosjalant mot rekkverket mens de leste avisen og ble fraktet opp mot lyset. Men jeg tok nå trappen fatt og småløp oppover mens jeg så for meg selv plante et flagg på toppen av Galdhøypiggen etter endt strabasiøs ferd.

Da jeg litt sånn prustende og pesende etter en lett jogg nådde toppen (god og klam og litt småvarm på ryggen), var det litt andre bilder som for gjennom hodet mitt mens de andre morgenpendlerne kikket på meg med et flir i den ene munnviken før de brettet sammen avisen og fortsatte ut i dagen.

Så av pur trass har jeg fortsatt. Og kanskje litt for å vise at jeg er bedre enn dem. Og selv om mitt behov for å vise meg for folk jeg strengt tatt ikke kjenner kanskje ikke gjør meg til et veldig godt menneske, er jeg hvertfall bli flink til å gå i trapp!

Colaslush

I Astrid Lindgrens bøker var våren fantastisk. Hun beskrev den som en idyllisk, varm tid, hvor snøen smeltet og det ble fine dammer på jordene hvor en kunne seile med små båter mens solen varmet i ryggen. Hvor løvet spratt, blomstene spirte og fuglene sang. Og jeg syntest alltid at det hørtes så fint ut. Det var liksom mitt bilde på en ordentlig vår. Og kanskje det er sånn i Småland i Sverige. Men det er ikke slik på Vestlandet. Og det er ikke slik i Montréal.

For i Montréal faller dessverre ikke snøsmeltingen sammen med noen varmende solstråler. Det er faktisk et par måneder mellom dem. Noe som gjør mars til en relativt miserabel affære. Som den morgenen en tusler ut av bygget en bor i, litt sånn trøtt og småtufs (på toppen av det hele, er det selvsagt en mandag. Det er alltid en mandag) og idet en skal krysse gaten og blir forhindret av en fin og trivelig liten dam. En sjø, faktisk. En sjø av smeltevann og is som strekker seg så langt øyet kan se. Omgitt av små snøfonner som ser så herlige og trygge ut for foten. Men som isflaket som senket Titanic bedrar også disse flakene. For de synker som stein med mus og fot. En fot som er kald og våt i en sko av isvann før en når buss og metro.

Det hele minner egentlig om slushen jeg fikk da jeg hadde vært i turnhallen da jeg var liten. Slush-puppies, het den og bestod av vann, knust is, smaksatt med de herligste E-stoffer. E-stoffer nok til å fryde ethvert barnehjerte. Cola og jordbærsmak var best.

Og slik ser det ut. Gatene strømmer over av brun, herlig colaslush. Det er nesten så jeg blir fylt av barnslig glede og får lyst til å finne meg et sugerør. Heldigvis varer ikke fristelsen særlig lenge (det kunne jo hende jeg ikke klarte å stå imot). For til natten fryser det, og byen blir en gigantisk skøytebane. Men det er jo heller ikke bare dumt. Jeg kan jo alltids kjøpe meg skøyter. Eller en spark.

Lek og spill

I skrivende stund er stengselssermonien etter OL i Vancouver godt i gang og flammen skal snart slukkes. En gedigen fest er over. Selv har jeg kikket på ski og kost meg, men som vanlig er det noen spørsmål som kommer opp mens jeg undrer meg over hva disse innfødte egentlig mener. Sånn helt egentlig..? 

For eksempel har det vært mye snakk om at vi må støtte atletene. "Atletene må støttes!" sier TVen. Jeg har liksom ikke helt skjønt hvorfor atletene trenger all denne støtten, spesielt med tanke på at de allerede er i Vancouver. Det må da være begrenset hva min støtte kan gjøre; og så har denne støttingen alltid noe med å kjøpe ting å gjøre. Votter med lønneblad på. Eller glass med ringer på. Eller en bamse. Dersom jeg kjøper alt dette nipset, vil altetene gjøre det bedre? Og dersom jeg ikke gjør det, vil de slutte å gi mat til en av dem? En av de skøyteløperne som ikke gjorde det så bra som forventet, for eksempel?

Selv bestemte jeg meg for å oppmuntre atletene moralsk. Jeg kunne ringt dem og sagt "heia, heia", men siden det sikkert hadde ledet til politianmeldelse og andre ekkelheter, gjorde jeg det indirekte og gikk en knapp tremil på ski. Bare at jeg gjorde det i løpet av to dager med innlagt spisepause istedenfor i løpet av en formiddag.

Og det må jo virkelig ha fungert bra, for når medaljeneoversikten ble klar nå i ettermiddag, viste det seg at Canada har gjort det kjempebra og fått masse gull og grønne skoger (eller, skogene hadde de jo fra før, men).

Er det ikke sånn det virker?

Fransk for begynnere i Gaspésie 10: Heim igjen

Vi sitter i bilen og kjører sørover (vel, det er jeg som kaller det sørover. Egentlig er det vestover) og jeg kikker på husene og gårdene som ligger langs veien der vi kjører forbi en en voldsom fart. Det er bare såvidt jeg får tid til å lurer på hvorfor hvert eneste hus og hvert eneste bygg ligger rett ved hovedveien enda de har gigantiske tomter og hager og åkrer liggende bak. Hvorfor har de ikke trukket huset litt lengre bort fra veien og plantet en busk i for å skjerme det fra veien.

Og det tar ganske lang tid før vestlendingen i meg skjønner hvorfor. I et område hvor det kan falle et par meter med snø i løpet av en natt, vil en da aller helst ha en så kort oppkjørsel så mulig (med mindre en er den stolte eier av en traktor) og så kort vei som mulig å måke til en når den offentlige veien. Selv om det kanskje ikke er så altfor trivelig med tanke på utsikt.

Og så var vi hjemme igjen.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Fransk for begynnere i Gaspésie 9: Ut på truge

Tuslende rundt i skogen på en litt sur dag, kom jeg til et vann. Det var bunnfrosset som seg hør og bør vintertider og midt utpå sto en litt snål type og filosoferte over livet, døden og kjærligheten iført noe litt rart fottøy som visstnok ikke er så uvanlige blandt de innfødte. 

På TV i romjulen og i påsketider er det alltid en bråte med ventebilder der Norge er idyllisk dekket med snø og solen skinner mellom frosne greiner. Postkort og kalendere er også fylt av det samme landskapet. Snø, fjell og furu i solnedgang dekket av et lag snø som gjør at trærne ser ut som spøkelser. Eller kremkaker. Alt etter om en er sulten eller ikke. Som vestlending har jeg aldri vært vant til å ha mye snø. Sånn snø som ligger i tunge lag og dekker hele verden. Og dersom jeg har vært på et sted med mye snø, har det vanligvis ikke vært så mye trær i området.

Jeg måtte reise til Gaspésie, Québec, for å finne Det Norske Postkortet. Med truger på føttene, etter å ha prustet meg opp på en fjellknaus som raget 750 meter over havet, snudde jeg meg vekk fra solen som hadde stukket meg i øynene hele den lange oppturen, og hva fant jeg ikke, om en ikke et postkort?