Den virkelige fransk for begynnere

Jeg har blitt student. Ikke fordi jeg noen gang sluttet å være det, men jeg har altså gått hen og tatt ett skritt tilbake, beveget meg ned i det tidligste grumset av studenttilværelsen og begynt på det som helt sikkert hjemme på den kjære potethaugen ville blitt kalt "grunnfag i fransk (eller årsemne om du vil, nå etter Den Store UniversitetsReformen)".

Ikke for det. Jeg har heldigvis ikke havnet sammen med en bråte nittenåringer. Ikke fordi nittenåringer ikke er utrolig sjarmerende, men mer fordi jeg tenkte å tilbringe litt tid med å lære meg lokalsproget heller enn å utføre en sosialantropoligisk studie over canadieres reaksjoner på å flytte hjemmefra. Så istedenfor å søke direkte til universitetet, søkte jeg via immigrasjonen og kulturutdannelsen i Quebec.

Så istedenfor å være eldst i klassen er jeg yngst.
Fordi immigrasjonen og styret og stellet her i lønnesirupens provins har funnet ut at immigranter med masse utdannelse lærer på en helt annen måte enn flyktningene som knapt kan lese å skrive. Så jeg sitter i et knøttlite klasserom sammen med en bråte ingeniører, leger, en arkitekt og en advokat. Det er en glimrende ordning og alle som én sitter som lys med lærelyst i blikket vel vitende om at desto bedre de behersker språket, desto bedre (og raskere) kommer de gode jobbene (potensielt sosialantropologisk studie nummer to, i grunnen).

Jeg er svært så nøgd og full av pågangsmot!
Jeg legger denne følelsen på glass og skrur korken godt på slik at så lite som mulig av denne godfølelsen siver ut. Den skal jeg ta frem å lukte litt på etter at alle bladene har falt av trærne og høsten ser lang og mørk ut med sitt regn og 30 timers skole i uka.