Og DER.. ..

dro jeg visst på ferie.

Jaja.

Litt andre perspektiver på ting

Av og til lurer jeg på hvordan jeg hadde vært dersom jeg hadde vært litt anderledes. Dersom jeg hadde vært mann, for eksempel. Hadde verden vært helt forskjellig? Hadde jeg sett den ikledd helt andre farger og fasonger? Hadde jeg valgt en helt annen utdanning, likt andre filmer, stemt på et annet parti og foretrukket en blodig biff fremfor fiskesuppe? Hva med dersom jeg var svart? Eller buddist? Verden ville nok tatt imot meg på en litt annen måte, og slik hadde jeg nok hatt litt andre perspektiver og tanker om ting. Min svarte venn ser rasisme i alt mulig som det aldri hadde falt meg inn å tenke på som forskjellsbehandling. Som feminist ser jeg forskjellsbehandling av kvinner i mye større grad enn hva min andre halvdel gjør som har vokst opp i Montreal med deres "finn din indre kvinne"-feminister.

Ulikheter leder til ulike perspektiver på ting, greit nok. At de også leder til ulike utfordringer, skjønner jeg også. Men hvilke ulike utfordringer ulike mennesker møter synes jeg at er vanskelig å se for meg. Det er så mange småsmå detaljer jeg ikke tenker på og tar for gitt.

Sosial og helsedirektoratet har for tiden en kampanje jeg likte godt. Den setter søkelyset på hvilke hindringer en kan møte dersom en har en funksjonshemning. Blant annet gir de eksempler på hva som er god design eller arkitektur. De har også tre små filmsnutter hvor de viser hvordan den samme strekningen fortoner seg for tre ulike mennesker med tre ulike funkjsonshemninger. Jeg syntes at de var svært tankevekkende og opplysende på en gang. Jeg har aldri tenkt på hvor vanskelig en svingdør må fortone seg for en som nesten ikke ser eller en som sitter i rullestol.

Den bortkomne postdue

Av og til er jeg ute og tusler litt langs hovedgaten jeg bor ved. Det er en stor gate med mye trafikk og butikker og allslags en måtte ønske seg, og som de aller fleste gatene her i NordAmeriken er den rett som en snor med mange små gater som krysser den helt perfekt vinkelrett. Jeg bor i en av de små gatene som krysser den store gaten. Siden den store gaten er frykteligfryktelig lang (husnummerne går helt opp til langt over 7000), hender det at jeg møte mennesker som spør hvor den butikken eller den tverrgaten eller slike ting er. Det er jo så fryktelig kjedelig å gå 2000 husnumre før en finner ut at en gikk feil vei. Og dersom jeg vet hvor det de leter etter er, pleier jeg vanligvis fortelle dem det. Det er jo helt normal imøtekommenhet, synes jeg.

Ikke så langt fra der jeg bor, i denne store gaten, er et postkontor. Det er et av hovedpostkontorene hvor postbudene henter posten sin, stapper dem i trillebagen og så tusler de av gårde i den blå uniformsshortsen sin (de har da uniform det står Postes Canada og Canada Post på (ting må jo stå på begge offisielle språk, må vite)).

Jeg synes at det er litt morsomt med voksne mennesker som har shorts som uniform.

I dag da jeg var på vei til skolen, vandrende litt sånn i halvsvime på mine to stutte bein, ble min utrolig dype og filosoferende tankerekke plutselig avbrutt av noen som sa "unnskyld" i øret mitt. "Unnskyld, vet du hvor postkontoret er?". Jeg snudde meg, med noe jeg tror var et vennligsinnet smil, beredt til å hjelpe, for jeg, jeg vet jo hvor postkontoret er! Og der sto han, en middelaldrende mann med trillebag, shorts og skjorte som det sto "Postes Canada/Canada Post" på.

I dag har jeg hjulpet en forvillet postdue hjem til vaglepinnen.

Ein liten blome

Den siste uka har eg sitte på kontoret mitt og stirra tomt inn skjermen til arbeidsboksen. Så har eg klødd litt på myggestikket eg har på leggen, sukka tungt, før eg har venda tilbake til skjermen. Og stirra. Etter en times tid eller så, når øyet er i ferd med å varta firkanta, har eg gått ut i gangen og kikka inn på nabokontoret. "Kaffi?" seier eg. Då vert det ofte kaffi.

Så sit vi ei stund på plenen foran bygget der kontora våre er og drikk kaffi og nyt sola og kjenner på at det er sommar. Før vi, med bøyde nakker vender tilbake til det kalde halvmørket i kvar vår boks, foran kvar vår arbeidsmaskin. Og stirrar tomt inn i skjermen i nokon timar til. Og når klokka vart fem og eg skunder meg å komme meg ut (for å vere sikker på at ingen sjef stopper meg på vegen mot døra med spørjesmål), har eg frykteleg dårleg samvittighet for at eg absolutt ikkje har fått gjort nokon ting i dag heller.

4 dagar igjen til somarferie.

Ei fullmoden kvinne

Av og til, der i heimlandet, når eg nevner (eller det kjem fram sånn heilt av seg sjølve) at eg er feminist, er det nokon som blir litt sinte. Av ei eller anna grunn. Byrjar å snakke om traktorlesber og stygge damer og mangel på barberte armhular og mannehat. Og så blir gjerne heile situasjonen litt ubehageleg. Då gjer eg gjerne ein av to. Enten vert eg læraren som prøver å plukke dummheter av eleven eller, dersom eg ikkje orkar være lærar, smyg eg meg vekk medan eg mumlar noko om toalettet.

Her, i Canada (kor kvinner forøvreg fekk stemmerett i 1944!), er det ingen som vert sinte. Dei klappar meg heller på hovudet og seier "ja, ja". Eg undra lenge på korleis eg klarte å gå frå provoserande til søt berre ved å skifta kontinent. Eg har funne svaret. Stikkorda er kvinne og styrke (eller female empowerment). Indre styrke. Og livmor, sjølvsagt.

For, dersom ei feministgruppe samlast i Montreal, er det ikkje for å diskutere mangelen på statlege midler til krisesenteret, kriminalisering av horekunder eller om korleis forhindra at den rundjulte invandrerkvinna blir satt på fyste fly ut av landet fordi ho berre var gift med sin norske ektemann i litt under tre år. Feministane i Montreal tenner ein røykelsespinne, tar på seg dei flagrande gevantane, sett seg i ring, held kvarandre i hendene og snakker om korleis finne sin indre styrke, zen og farge auraen blå. Etterpå snakker dei litt med livmora si før dei går ut i skogen for å klappe på, og forstå trea. "Men kva gjer dykk?" seier eg. "Vi hjelper oss sjølve bli betre kvinner. Fulle og modne kvinner".

Jaha, ja.