Det fungerer nemlig omtrent sånn: Om vinteren gjemmer treet all sevjen sin ned i røttene under jorden. Om våren, når det ikke lengre er frost, vil sevjen (eller sukkerlaken eller blodet om du vil) begynne å stige opp i treet i tynne rør for å gi mat og sukker til de spirende bladene. Her i det som var Canada men som nå kalles Quebec, fant en eller annen smart fyr ut at dersom han satte et rør inn i treet og hang en bøtte under dette røret, ville sevjen renne ut og dryppe ned i bøtten. Litt som årelating. Dersom en etterpå koker dette sukkervannet som kommer ut, får en lønnesirup (eller lønnesukker dersom en koker det skikkelig lenge).
Men lønnesirupsanking skjer kun én gang i året. Og det er akkurat mens sevjen stiger. Og da må en jo selvfølgelig ha fest. Et alternativ er bakeren som plutselig har en kampanje han kaller “kreativt med lønnesirup”. Det betyr egentlig at bakverket er søtsatt med sirup istedenfor sukker. Eller sjokoladen som plutselig smaker av lønn. Eller iskremen.
Men det er jo selvsagt ikke nok å smaksette maten med lønnesirup i byen. En må selvsagt også reise ut av byen, til en gård der de ”lager” lønnesirup for å kjøre rundt i lønneskogen i hest og kjerre fulgt av tradisjonell middag (bestående av svin i forskjellige fasonger, poteter, egg og pannekaker –skikkelig tømmerhuggerkost) druknet i lønnesirup (ikke glem å ha sirup i kaffen!) med dertil tilhørende tradisjonell musikk, felespill og treskjetromming.
Det er galskap. En blir stappmett og tung og samtidig så høy på sukker at en får lyst til å danse med felespilleren. Det er en sukkersøt himmel dersom en liker store mengder svin og lønnesirup. Eller et sukkersøtt mareritt om en ikke.
Skinke, sprøstekt svor, pølsebiter og bønner druknet i sirup.Næringsmessig helt korrekt.
Det ser ikke noe godt ut. Men det gjør i grunnen ikke komler heller.
