Tradisjonsrik og tradisjonsbunden

I går hadde jeg husmorkaffe på trappen til Simon. Jeg kaller det husmorkaffe fordi jeg stakk innom ham på veien for å gjøre noe helt annet. Mannen som åpnet døren var relativt uflidd (hadde han vært husmor på femtitallet hadde han hatt krøllspenner i håret) men han var mer en villig til å slenge en jakke over T-skjorten og tråkke inn i tøflene før vi vaglet oss på trappen med nybakte muffins (mitt bidrag) og en kaffekopp. Det var desidert min favorittdag i året. Det er den første dagen hvor solen faktisk varmen pittelitt dersom en sitter foran en hvit vegg, mens luften fremdeles er kald og det ligger små klatter av snø her og der.

Jeg tenkte på påske. Jeg har lyst på fjell, kvikklunch og appelsiner. En hytte med furupanel og peis. Desverre ser det relativt dårlig ut for fjellet. Det finnes ikke en eneste topp som strekker seg en millimeter over tregrensen i mils omkrets.

Fryktelig så tradisjonsforheligende en blir av å bo i utlandet..
Men neste år.. Da skal jeg vise Han en skelig kvikklunchpåske!

Science and Music - Without Both, You Know Neither!

Jeg har altså vært åndsfraværende i det siste. Eller, som en også kan si det, opptatt av arbeid og øldrikking i ulike sammengenger. Slikt blir det ikke mange interessante tanker av (kanskje for meg, riktignok, men ikke for noen andre. Dersom vi ekskluderer mine kolleger, rett nok).

Men jeg hadde en tanke her en dag. Jeg kom inn i klasserommet hvor mitt kjære kurs av semesteret foregår. I løpet av formiddagen hadde en av de mer eller mindre religiøst fanatiske gruppene vært rundt i det som måtte være av klasserom på unitetet mitt og lagt ut lapper om deres avsløringer av vitenskaplige feil. Slike ting er vanligvis så ladde av kunnskapssvikt og misforståelser at jeg ikke er helt sikker på om at jeg skal le eller grine. Men denne lille pamfletten tok altså den store kaken.

The LaRouche Youth Movement har nemlig omfavnet Kepler (hvem det er nevnes ikke) og utbasunerer så vennlig: "Vitenskap og Musikk - Uten begge, kjenner du ingen!"

La meg sitere et avsnitt:
"Animations" represent an explicit representation of a pattern of "dots" by methods of "curvefitting". No scientific principle as such is involved, only those of mere mathematics which fall outside the domain of actual physical science: e.g., the ontologically infinitesimal. The usefulness of "animations" is to pose a question to the domain of experimental, ontological actuality.. ..".



Så, du gadd ikke lese det? Du tenkte kanskje at engelsken din ikke var god nok til å oppfatte den utsøkte meningen i dette skrivet.

Vel, du tar feil; det finnes ikke mening. Ordene er satt sammen gramatisk korrekt, men sammen gir de null informasjon. Skriv om din oppdagelse så ullent og diffust at ingen forstår det (og dermed kan lese hva som helt inn i det) at de må ta deg for å være et geni! Og selvsagt; det skal jo bare en litenliten oppdagelse til for at vi kan kaste all kunnskapen vi har om verden (les: videnskaben) på sjøen. Bra jobba, LaRouche!

Prinsesse, du vakreste, du!

Jeg kom over denne bloggen og den opptok meg veldig. Jeg har aldri tenkt på at det å være rosa i huden er et skjønnhetsideal over alt. Jeg fikk vondt inne i meg og klump i halsen av barna i videosnutten. Jeg synes at alle skal lese den, så jeg nevner den her istedenfor i lenkelisten. Se den og send meg tanker.

Prinsesse, du vakreste, du! av Undre

Her er linken til filmen hun snakker om: A Girl Like Me

"Du får ikke gjort noe uten fagforeningen"

Fagforeningene star sterkt i Quebec. Så sterkt at når ni veiarbeidere bruker ni dager på å fylle ni små hull i veien, får de ikke sparken, de blir omplassert. Og når en ansatt i en industribedrift stempler inn femten minutter etter påbegynt arbeidstid og ut igjen femten minutter før avsluttet dag, får han også beholde jobben sin. Det kan hende slike avisskriblerier bare er urbane myter. Men det er mange av dem. Og de gir et signal om at respekten for fagforeningene er på vikende front (en kan også påstå at en eller annen kakse finner opp slike historier for at respekten skal minke og at folk skal slutte å organisere seg og vi alle vender tilbake til tidlig industrialisering når det gjelder rettigheter for arbeiderne, men vent nå litt før du kommer med konklusjoner, for jeg har mer å si. Og ikke glem at journalisten som skrev artiklene også var organisert).

Jeg trodde at arbeidere begynte å organisere seg for å kreve ting som lunchpause og vask til å vaske hendene i før de spiste. Ting som er nødvendige for ve og vel. For å beskytte arbeiderne mot åpenbar urett fra arbeidsgiverne. Så hvorfor har da master- og doktorgradsstudentene ved universitetet mitt organisert seg? Det gjelder de som er ”lærerassistenter” og bruker en tre -fire timer i uken på å rette rapporter eller midsemestereksamener eller så. Ikke skjønte jeg hvorfor de føler seg så fryktelig urettferdig behandlet, for TA stillinger blir opprettet i hopetall slik at alle som ikke får stipend eller noe skal få mulighet til å tjene litt ekstra. ”Jaja”, tenkte jeg, ”selv om folk er fornøyde på Biologi, betyr jo ikke det at det er like bra i alle de andre avdelingene”. Jeg så for meg scenarioer hvor jentene ble kløpet i rumpa og skitne professorer som ville ha ”tjenester” og sånn. Det var inntill jeg mottok den lykkelige e-mailen fra lederen for unionen. ”Vi har nå organisert oss, satt in ledelse etc etc., og nå er det på tide å komme med våre krav. Hvilke krav har våre kjære medlemmer?” Og under denne vennligsinnede hilsen kom en liste med foreslåtte krav (dersom en ikke har klart å komme opp med noen selv).

På listen sto ”gratis kaffe og doughnuts hver dag”. Jeg gjentar: Gratis kaffe og smultringer??? Hver dag?? Ikke rart at de innfødte mister troen på fagforeninger, dette minner mer om elevrådstyret på ungdomsskolen løpt løpsk.

Ode til den Andre Koppen

Campusen min ligger relativt langt unna alt annet. Så langt unna at mange ikke har hørt om stedet når jeg nevner hvor jeg. Det er skikkelig fint der ute, grøntområder, en fin, stor plen vi spiser lunch på om sommeren og en togstasjon. Det er vel omtrent det som er der ute. Det betyr at dersom en ikke har lunch en dag (eller dersom en har spist den og fremdeles er sulten), må en enten benytte seg av det dårlige utvalget som finnes på Loyola. Eller ta bussen en halv times tid. Ute i ingenmannsland kan en få kjøpt utrolig fettete pizza i en utroli fettete pizzarestaurant eller dagspåsmurte skiver i en liten kiosk. Ellers er alternativene kantinen på skolen (dyr og dårlig som alle kantiner bortsett fra den på Statoil) eller Subway.

På mine vandringer rundt om kring i området det året jeg har tilbragt på ingenmannskampusen har jeg lagt merke til et bygg som sto tomt. Første etasjen ville vært perfekt for en kafë eller noe annet hyggelig. Og jeg har tenkt for meg selv i mitt stille sinn at det er underlig at ingen av de to store kaffebarkjedene som finnes i Montreal har oppdaget dette stedet. De er dumme dersom de ikke gjør det. For det lille ledige lokalet som ville vært perfekt for en kafe ligger i krysningen mellom to videregående skoler og Concordias Loyola Campus (med sine ca. 7000 studenter). Jeg vet ikke med kafeteriaene til de videregående skolene (jeg tror de er ganske fancy, for de har skoleuniform), men kafeteriaen på universitetet selger mer hestesvette isatt garvesyre enn nydelig kaffebrygg. Jeg tror markedet absolutt ville vært til stede.

I januar åpnet kaffebaren. Heldigvis ble det Second Cup og ikke Starbucks (Second Cup er canadisk. Og de behandler de ansatte mye finere). Og det er stapp fullt hele tiden. Det er bortimot poengløst å gå før etter seks om kvelden. En får seg kanskje en kaffe, men bord får en ikke (heldigvis er de mer enn villige til å helle "ta med"-kaffen i en medbragte kopp). Jeg tror det må være mitt favorittsted i hele området. Enhver dag kan bli reddet av litt velsmakende kaffedrikke.

Jeg elsker min kaffe latte.

Hurra på Dagen til Alle de Fine Damene!

I dag er jeg litt oppgitt, kjenner jeg. Det er internasjonal kvinnedag og dersom jeg hadde vært hjemme i gamlelandet hadde jeg gått i tog og på foredrag og drukket øl og feiret. Det pleier å være riktig så hyggelig. Men istedet sitter jeg altså her i Montreal for tredje året på rad og for tredje året på rad er jeg overrasket over at ingenting skjer. Ingen markering. Ikke noe tog. Ikke noen film eller noenting. Neste år får jeg være bedre forberedt og arrangere min egen parade.

Men jeg vil hvertfall si: Gratulerer med dagen alle damene! La oss aldri glemme all uretten som har blitt begått og fremdeles skjer mot kvinner i hele verden!

Valgets kval

Nok en gang nærmer det seg valg i Quebec. Denne gangen er det provinsvalget som står for tur. Datoen er 23. mars og da skal den sittende regjeringen kastes. Det har hvertfall min andre halvdel bestemt og har dermed meldt seg inn, blitt sækretær i lokallaget for Parti Quebecois og startet å henge opp plakater. Jeg sitter og aner i mitt stille sinn oppløpet til et aggressivt valg.

I Canada kjører de det samme systemet som i England (de er jo, teknisk sett, fremdeles en Engelsk koloni). Det betyr at det er den sittende regjering som utlyser når neste valg skal være. Det skal skje en gang mellom tre og fem år etter at de ble valgt. Til høsten er det fem år siden sist, og vi (ikke meg så mye, men) har sett det komme, men på meg virker det likevel som om den sittende regjeringen har et urettferdig stort forsprang når det gjelder seiersmuligheter. For eksempel hadde de selvsagt all reklame og plakater liggende ferdig opptrykte på bakrommet før de gjorde datoen offisiell.

Systemet er heller ikke proporsjonelt, men hvert parti stiller med en representant for hver bydel. Så stemmer en. "Vil jeg at han eller han skal representere meg i parlamentet?". Enten får en sin representant. Eller ikke. Dette leder jo igjen til en voldsom kamp for å bli "kompis" med mennesker i bydelen sin. Det arrangeres coctailselskaper og sammenkomster. De har til og med en viss oversikt over hvem som stemte hva ved forrige valg. Så kanskje din mulige representant ringer for å slå av en prat og forsikre seg om at han har stemmen til den personen.

Jeg synes det hele er fryktelig rart. Og personfokusert.
Men de har jo bare tre partier. Så de har kanskje ikke noe valg.

Entre Deux Arrets

Det går en voldtektsbølge over gamlelandet. Det har jeg lest i filleavisene Dagbladet og Aftenposten. Der kommer det ene intervjuet etter det andre om hvor redde jentene i Oslo er og at de aldri går alene hjem. Men kjører selv eller tar drosjebil. Det er kommer selvsagt en masse forslag om hvordan damene skal oppføre seg for å ikke utsette seg for denslags farer. Jeg synes personlig at det er noe galt med et samfunn hvor jentene ikke kan gå over Karl Johan eller Torgalmenningen uten følge.

Nå skal jeg være forsiktig med å si at "alt er mye bedre i Quebec", for jeg setter virkelig pris på gamlelandet og kunne tenke meg å flytte tilbake. Men jeg liker hva den offentlige transporten, STM har gjort for at pikerne skal føle seg trygge i StorMontreal. Ikke bare går det buss hver natt, men de har også kampanjen "mellom to stopp". Det betyr at dersom du er engstelig kan du, etter klokken 19:30, spørre bussjåføren om han ikke kan stoppe mellom to holdeplasser. Slik at en kan gå av bussen så nærme hjemmet sitt som mulig. Jeg synes at det er litt fint. Det er kanskje ikke så mye, men jeg liker initiativet. Selv om jeg helt egentlig synes at alle burde kunne gå hjem, helt nakne dersom de følte for det, uten å bekymre seg for noen ting.

Hipp/Uhipp

I går var jeg i selskap. En av frøknene jeg kjenner hadde bursdag og vi gikk ut for å feire begivenheten. Mat og vin ble fortært og det hele var en hyggelig stund. Men etter at slik spising er over, er jo kvelden enda ung og det er ikke tid for bursdagsbarn å gå hjem. Det ble foreslått at vi skulle gå på Pub St. Jaques i gamlebyen. Vel, tenkte jeg, Gamlebyen er langt borte. Men alt med "Pub" i navnet sitt pleier å være ok. Det innbyr til godt utvalg i øl og støynivå som passer til å sitte og prate på sofistikert vis.

Så feil kan en ta. Da vi ankom var det kø. Jeg ble øyeblikkelig skeptisk. Jeg er generelt imot å stå i kø for å komme inn et sted i en by som har så mange steder som denne. Men greit. Det var bursdag. Da vi kom nærmere viste det seg at det ikke var en kø hvor en står i rad og rekke og blir sluppet inn etter når en ankom, men mer en halvsirkel rundt et rødt bånd. En sa hvor mange en var til dørvakten og dørvakten ville si "hvor mange jenter?". Jeg gjorde store øyne. Så kikket jeg litt på menneskene rundt meg. Samtlige jenter hadde stilletthæler, småsmå skjørt og en pitteliten jakke. Null lue, null skjerf. Jeg må legge til at det var -20 grader ute. Jeg begynte å tenke at dette kanskje ikke kom til å bli min nye favorittplass.

Så viste det seg at dørvakten sto der og valgte hvem som skulle få komme inn. Basert på kjørtlengde og mengde sminke og antall jenter i gruppen, antar jeg. Da gikk jeg. Bursdag eller ikke brusdag, slikt et sted vil jeg ikke støtte med så mye som en penny.