Sno. Snø.

Skjerfet som dekker nese og munn er vått og varmt. Det lukter varm ull.
Snøen knaker under hvert skritt. Den er så lett og pudderaktig at den blåser opp rundt føttene.
Før jeg har fått tid til å snu meg har vinden blåst bort sporene mine.
Det er stille. Det er hvitt. Det er midnatt, natt til fredag og ingen er ute. Kanskje på grunn av de -20 gradene og den stive kulingen.

Og innpakket i lue, jakke og skjerf, på vei hjem, helt isolert fra vind og kulde er alt egentlig helt, helt fint.

Øynene som ser

Jeg kommer stadig opp i pussige situasjoner jeg aldri hadde vært borti hadde det ikke vært for at klassen min består av splitter nyankomne og egentlig relativt konservativt religiøse immigranter. Vel, i mine øyne, selvsagt.

Jeg gikk bortover gangen sammen med en av damene i klassen min. Og hun lurte på hvordan det gikk med.. umn.. eh.. den der.. umn..

élie: Er det kjæresten min du mener?
damen: Ja.. Jeg prøvde bare å finne et finere kallenavn på ham.
élie: Som..?
damen: forloveden, kanskje?
élie: Vi er ikke forlovet.
damen: Ikke? Noen burde ta seg et alvordsord med han der!

Og jeg tror faktisk at hun mente det.
Fem år etter og et forhold er ikke noe verd så lenge en ikke har ring på fingeren.

Fyrstelig godt

Forrige helg var da jeg var ute og tuslet meg bortover bakkene på ski, fikk jeg en ustoppelig trang og et veldig stort behov til å spise fyrstekake. Ikke spør meg hvorfor. Vanligvis går det ganske så lenge mellom hver gang jeg dytter i meg kake, for ikke å snakke om mandelkake fra hjemlandet. For et fyrstekakebehov byr jo nødvendigvis på problemer når en bor på andre siden av andedammen. De spiser ikke så mye fyrstekos i Quebec.

Men damen har jo internett! Og på nettet skorter det ikke på løsninger på allskens problemer. Så fredag ettermidag, i god tid før avfarten til fjells, sto jeg på kjøkkenet med mandelmasse og hvetemel til oppetter albuene. Og lørdag ettermiddag, da vi hadde funnet oss en skjul til å puste litt i, fant jeg frem kaken som jeg hadde hatt med meg i et hemmelig rom i sekken. Riktignok hadde den mer tatt formen som smuler enn som kake, men de tre quebecoierene jeg var med, kastet seg over hvetemel og mandelmasse som sultne ulver. Og når ting var borte og fortærte, ville de ha mer!

Jeg innså at kaken faktisk inneholder mye det samme som en energibar: sukker, nøtter og fett. Så kanskje det var det som gav meg slikt et fyrstekakesug forrige helg da jeg manglet energi og så den rødkledde ryggen til Skipartneren forsvinne inn mellom trærne.

Men det blir nok baking neste helg og..

Frukt og grønt i lange baner

Jeg er en av dem som tror at dersom folk flest kjøpte grønnsaker som var dyrket litt nærmere enn fra et annet kontinent, ville verden vært et mye bedre sted. Litt sånn av bensinforbrukhensyn når en tenker på transport, men også med tanke på at mindre gårder gjerne behandler jorden sitt litt bedre enn gigantene. Og giganter har en tendens til å dyrke det samme år ut og år inn og det er heller ikke så flott for moder jord.

Men. Nok om det. Montréal ligger i St. Laurent deltaet. Og som Nil-deltaet som vi hadde om på skolen, er det veldig veldig god jord. Uheldigvis driver Montréal og spiser seg sakte innover denne kjempegode jordbruksjorden.

I min idealistiske overbevisning (jada, du kan få peke å le litt) gikk jeg derfor til innkjøp av "aksjer" i en gård som ligger like utenfor byen. Istedenfor utbytte, får jeg en gigantisk sekk (de kaller det "kurv", men la oss nå kalle en spade for en spade. Det er en sekk) med diverse grønt hver annen uke. Økologisk grønt fra gården like ved. Og hvem kan klage når det ser slik ut i slutten av november?

Ting i solnedgang II

Etter en fantastisk jul i familiens skjød har jeg kommet tilbake til Montréal. Litt trinnere om livet enn jeg var i desember og litt tyngre i sessen bestemte vi oss for å få oss en tur ut i løypene en liten kjøretur sør for byen.

I fjorten minus og i én meter med snø, kan en ikke tillate seg mange pauser av typen "solvegg med appelsin", men da jeg en sjelden gang kikket opp fra den totale utmattelse (heldigvis hadde jeg ikke snørr på kinnet i beste Dæhlie-stil), innså jeg at jeg befant meg midt i et postkort! Det var rett og slett fantastisk nydeligere og enda til litt bedre enn elg i solnedgang!

Og bare for å være på den sikre siden (eller som et ledd i min hukommelsestrening), hadde jeg lagt igjen kameraet hjemme.

Sel i solnedgang

Det hender eg sym. Litt som ein sel plaskar eg meg framover i vatnet i det som eingong var den olympiske stadion i Montréal, men som no er idrettsanlegget til det universitetet som ber same namn som byen. Uheldigvis for meg, er eg meir som ein sel på land enn som ein sel i vatn der eg plaskar meg framover, litt sånn hjelpelaust med dei rare luffane mine. For å auke kulheitsfaktoren litt til, har eg i tillegg på meg badehette.

Sidan det er fleire enn eg som sym, så sym vi ofte litt sånn i kø. Dei som sym kjempefort har ein bane, dei som sym litt sånn middels har ein bane og dei som eigentlig ikkje kan symje i det heile har ein bane der dei kan ligge og plaske, ikkje som sel på land, men meir som fisk. Fisk på land med munn som opnar og lukkar seg utan lyd.  

Av og til når eg er i symjehallen, sym eg så langt eg kjem på ein halv time. Eller 25 minutt eller så. Alt etter kva eg gidd. Men av og til sym eg eit passeleg stykkje så fort eg berre kan før eg tar ein pause. Og så sym eg så fort eg kan igjen. Slik held eg på ei stund.  

Og det er i den samanheng eg har bite meg merke i ein ting. Når eg står der ved kanten og pustar som ein sel som har krype 100 meteren på land, hender det at dei andre som sym i same bane som meg kjem og skal snu. Og viss det er ein gut eller ein mann med hårete skuldrer kastar dei så vidt eit blikk i min retning før dei snur seg rundt som ein sel i vatn og fortsett som om ingenting har skjedd. Men viss det er ei dame som kjem, kikkar ho alltid to gongar på meg som for å forvisse seg om at eg ikkje skal til å kaste meg uti igjen. Av og til hender det at dei spør òg.  

Kvifor er det slik? Kvifor ber mennene seg åt som om dei eig bassenget mens damene berre er så heldige at dei fekk kome på besøk?