Av og til er 5 minutter nok

Av en eller annen grunn tuslet jeg hjemmefra fem minutter tidligere enn jeg pleier. Kanskje det var fordi manden hadde et møte og ville bruke badet tidligere enn han pleier. Kanskje fordi jeg hadde pakket sekken kvelden før. Jeg vet ikke. Men verdenen som møtte meg var en helt annen enn den jeg vanligvis pleier å hilse på.

Skolegården til barneskolen var nesten tom. Ingen skolebuss sto utenfor døren (den gule en ser i amerikanske filmer, ja), ingen biler passerte for å kaste ut småbarn idet de svingte forbi. Perrongen på metrostasjonen var nesten tom, ingen trengsel eller redsel for å bli dyttet ut foran metroen. Og da dørene gled fra hverandre var det som en åpenbaring av en ballsal som viste seg.

Men det mest absurde var likevel at, i min trøtthet, hengende i håndtaket jeg fikk holde i, kunne jeg høre damen som forkynner hvilken stasjon vi ankommer til, snakke i sakte film denne morgenen. Og to svensker diskuterte fransk gramatikk og riktig bruk av fortidsformer.

Av redsel for at klassen min skulle ha grodd julenisseskjegg og fått kråkeføtter over natten, kjøpte jeg meg en god, sterk kaffe like rundt hjørnet for skolen.

Tanker om at lære et sprog

Da jeg gikk på ungdomsskolen måtte jeg ta et annet fremmedspråk. Jeg hadde ikke noe lyst -jeg likte jo ikke engelsk engang. Men det ble da til at jeg puslet med tysk i to år på ungdomsskolen. Det var kjedelig. Vi lærte grammatikk, kasus og leste lesestykker som helt sikkert skulle lære oss nye ord samtidig som vi lærte om Tyskland og Tysklands historie. Men det føltes ikke nyttig. Jeg hadde ikke vært i Tyskland (jeg har faktisk fremdeles ikke vært der) og jeg merket ikke noe til fremgang eller økt språkforståelse. Og det var så lett å heller pludre på norsk når vi skulle jobbe sammen i grupper.

Da jeg begynte på videregående hadde jeg selvsagt tysk med en bråte med nye mennesker. Men de hadde hatt samme bok på ungdomsskolen som jeg og hadde lært akkurat de samme tingene. Så dersom noen av oss manglet et ord, et uttrykk eller en måte å si ting på, var det ingen andre som kunne det heller.

De andre jeg studerer fransk sammen med nå, kommer fra en helt annen bakgrunn enn meg. Vi kan alle litt fra før, men siden vi har plukket det opp på forskjellige steder, kan vi helt forskjellige ting. Og enten det er i pausen eller i timen, dersom det er noe som er vanskelig å si, må vi bare krongle oss til å få sagt det, på en eller annen måte, for fransk er det eneste språket vi har felles. Og etter at dagen er over, går vi ut i en verden som foregår på fransk. Ikke bare beskjedene som bråkes ut fra høyttalerene på metroen, men til og med plakater og menyer, ser ut til å være på kjapp, mumlete fransk.

Men for en mestringsfølelse første gang en skjønner hva som blir sagt! For en seier første gang en diskuterer fargevalget av det potensielt nye klesplagget med ekspeditrisen! En hel verden av små seiere åpner seg og jeg kan nesten ikke vente til å gå tilbake på skolen for å lære litt mer for så å karre til meg enda en liten seier.

Den virkelige fransk for begynnere

Jeg har blitt student. Ikke fordi jeg noen gang sluttet å være det, men jeg har altså gått hen og tatt ett skritt tilbake, beveget meg ned i det tidligste grumset av studenttilværelsen og begynt på det som helt sikkert hjemme på den kjære potethaugen ville blitt kalt "grunnfag i fransk (eller årsemne om du vil, nå etter Den Store UniversitetsReformen)".

Ikke for det. Jeg har heldigvis ikke havnet sammen med en bråte nittenåringer. Ikke fordi nittenåringer ikke er utrolig sjarmerende, men mer fordi jeg tenkte å tilbringe litt tid med å lære meg lokalsproget heller enn å utføre en sosialantropoligisk studie over canadieres reaksjoner på å flytte hjemmefra. Så istedenfor å søke direkte til universitetet, søkte jeg via immigrasjonen og kulturutdannelsen i Quebec.

Så istedenfor å være eldst i klassen er jeg yngst.
Fordi immigrasjonen og styret og stellet her i lønnesirupens provins har funnet ut at immigranter med masse utdannelse lærer på en helt annen måte enn flyktningene som knapt kan lese å skrive. Så jeg sitter i et knøttlite klasserom sammen med en bråte ingeniører, leger, en arkitekt og en advokat. Det er en glimrende ordning og alle som én sitter som lys med lærelyst i blikket vel vitende om at desto bedre de behersker språket, desto bedre (og raskere) kommer de gode jobbene (potensielt sosialantropologisk studie nummer to, i grunnen).

Jeg er svært så nøgd og full av pågangsmot!
Jeg legger denne følelsen på glass og skrur korken godt på slik at så lite som mulig av denne godfølelsen siver ut. Den skal jeg ta frem å lukte litt på etter at alle bladene har falt av trærne og høsten ser lang og mørk ut med sitt regn og 30 timers skole i uka.