Jul er ikke for barn, jul er for de som bor i langt borte

Da jeg var liten og adventskalenderen ble hengt opp med sine 24 pakker, føltes det som om det var en evighet til jul. Set var uendelig mange skoledager og uendelig mange helger før julen faktisk begynte. Så jeg begynte egentlig ikke å glede meg sånn ordentlig før julen omtrent begynte. Eller sammen med tre nøtter til askepott.

Nå som jeg bor relativt skikkelig langt borte, begynner julen samtidig som jeg kjøper flybillett, sånn i midten av oktober. Da er det plutselig helt klart at jeg skal hjem. Og snart. Om bare.. .. 12 korte uker. 12 helger. Det er jo ikke mer enn en trenger for å kjøpe julegaver. Så planlegges julegavene. Og jeg begynner å mase på de der hjemme om at "kan vi ikke treffes fjerde dag, da?". Dessverre er det ingen andre som har begynt å tenke i de baner ennå. Så ingen vil foreløpig treffe meg fjerde dag.

Selv har vært så klar for julen så lenge at 1. november, da butikkene kastet ut halloweenpynten og plutselig hadde ferdig pyntede juletrær i vinduene (jeg aner ikke hvordan de fikk det til så raskt, men det skjedde virkelig på noen få timer), syntes jeg egentlig at det var på høy tid (mens jeg nikket iherdig og var enig).  Ett slag er bakt og jeg ble direkte såret, såret da jeg ikke klarte å oppdrive lilla lys og adventsstake.

Julen varer mye lengre når en har en kaldender en krysser av fra oktober. Og en gleder seg desto mer når den skal feires med morsmål og brunost. Julen har aldri vært bedre enn etter at jeg flyttet meg til andre siden av atlanterhavet.

Skole skole ikke..

Takket være min sjarmerende venn som har tenkt til å entre den edle lærergjerning, har jeg vært på to pedagogikkforelesninger i mitt liv. På den ene forelesningen snakket den utrolig flinke og engasjerende proffessoren (selvsagt er en engasjerende, en er da proffessor i pedagogikk, må vite), om hvordan en prøve aldri bør stå alene, men burde brukes som grunnlag for videre arbeid (hva trenger eleven jobbe mer med? Hva har han/hun forstått? Hva har ingen forstått og må derfor forklares om igjen?).

Jeg syntes at det var et interessant perspektiv på prøven. I mitt lange skoleliv har prøven vært noe vi fikk etter at vi hadde gjennomgått et kappittel eller flere for å se om vi husket hva vi hadde (eller skulle hatt) lært. Prøven ble, etter en ukes tid når klassen var vel inni et nytt tema, levert tilbake uten videre kommentar enn "bra" eller "flott" dersom det var på barneskolen eller en mystisk bokstav eller et tall dersom det var senere. Mellom meg og læreren ble den senere aldri nevnt.

Så da vi uti tredje uken på franskkurset fikk en uventet prøve i adjektivenes verden (som på fransk involverer langt mer enn å skille mellom blå bil og blått hus), tenkte jeg at "fillern. Dette kommer ikke til å gå spesielt bra". Det gjorde det heller ikke. Og ikke for de andre i klassen for den slags skyld.

Men dagen etter møtte Læreren opp med papirprøvebunken under armen. Han hadde sett på dem, funnet ut hvilke feil som gikk igjen og nå visste han hva vi skulle arbeide mer med. Så vi gikk i gang med oppgaver. Men ikke ett sett med oppgaver som var felles for alle ("gjør oppgavene på side ti i boken din"). Ut fra hvilke feil vi hadde gjort, ble vi anbefalt å jobbe med noen få bestemte oppgaver av et ganske stort utvalg. Så mens jeg jobbet med nummer 5 og 16, jobbet sidemannen (som har russisk som morsmål og følgelig roter med helt andre ting enn meg) med nummer 5 og 10.

Så enkelt. Men så veldig veldig lurt.

Eplemos

Jeg liker å lage mat. Jeg liker det veldig godt, faktisk. Jeg liker å planlegge hvilke ting jeg skal bruke, hvordan sette dem sammen med krydder og hvordan få til et mest mulig balansert måltid (litt søtt, litt salt, litt surt, litt protein, litt karbohydrat og aller helst en andel av de fem om dagen). Men matlaging forutsetter en del ting. For eksempel rene gryter eller panner. Det kan være en utfordring. Også liker jeg ikke å være sulten når jeg lager mat. Eller, rettere sagt, jeg liker å bli sulten mens jeg holder på. Noe som forhinrer fancy hverdagsmatlaging (stor respekt for middag hver bidige dag gjennom hele oppveksten, mor). Mange av de beste kreasjonene mine har faktisk blitt til på kveldstid, etter middag.

Men selv om jeg er i stand til å slenge sammen en anstendig middag på kort tid (eller en fancy middag på dobbelt så lang) er og blir jeg fullstendig ute av stand til å bake. Dersom jeg følger oppskriften til punkt å prikke, blir det feil. Dersom jeg forandrer litt (fordi jeg tenker at det kommer til å bli for søtt, for mye eller for melete), blir det et moderne kunstverk. Et av de som en ser på og tenker "jaha. Hva er nå dette..?".

Jeg prøvde å lage den nordamerikanske Apple Crumble (litt sånn, omtrent. Bortsett fra at det er epler involvert som frukt). Det ble halvflytende fruktgrøt med brødsmuler i. Neste gang jeg har epler som holder på å skrumpe inn i kjøleskapet, blir det tilslørte bondepiker. Der et hvertfall eplegrøt og brødsmuler viktige bestanddeler.

Forøvrig har jeg jobbet med en oversettelse av navnet "tilslørte bondepiker" til engelsk. Så langt uten suksess.

Laubær

Mens jeg hviler meg selv på mine frynsete og utslitte laubær etter disputase, kan jeg foreslå litt lesning for den leselystne. For eksempet har matbloggeren Joacim Lund skrevet en liten tekst om hvorfor en ikke bør kjøpe kylling fra Rema1000.

Grått skue

Politikeren ser utover sin fødeby som har tatt på seg sin grå kjole i anledningen valgnederlaget. Han forventer seg nok grått i de kommende seks månedene nå som trærne har kastet bladene og gresset har sagt takk for seg. Men det har nok mer med vinterens komme heller enn valg.

Studier

Jeg er overbevist om at det å se film er en god måte å eksponere seg selv på når en lærer et nytt språk. Jeg tror at det er grunnen til at den jevne norsking forstår engelsk så godt, alle filmene fra uniten med norske undertekster. Og så gir det så hyggelige hjemmelekser. Det er svært så trivelig å si til seg selv at det er bra for studiene når en ikke føler for å gjøre hjemmeleksene og tusler over gaten til videoutleien istedet.

Høst

Jeg liker høsten. Ikke vestlandshøsten med sur regn som er som små nåler og vind som finner en vei inn under klærne og like inn til beina uansett hvor mange lag en tar på seg, men Montréalhøsten med sitt tørre løv og kalde, klare dager. Når september kommer og løvet blir rødt og markedet strømmer over av lokale grønnsaker som ser litt friskere ut og smaker litt bedre enn sine importerte søskenbarn. Når oktober kommer med tørt løv på bakken som knaser når en går til metroen og en kan ta på seg lue og ny kåpe. Og oktober avløses av november. I en fest ikledd godt krydret gresskar-suppe og gresskar-pai ispedd en bråte med utkledde småbarn som springer fra hus til hus høye på sukker.

Og så kommer november. Snøen faller, men det blir aldri så kaldt at den faktisk blir. Vinden surner og uler litt der den suser rundt hushjørnene. Og tiden kommer for supper. Og kakao. Og klassisk musikk på høytaleren. Og et varmt pledd. Jeg startet litt før skjemaet i år. Jeg ble så veldig veldig inspirert. Men det var surt ute.

Pludreplante

I sommer ble hjertet mitt litt knust da ekornene brukte tomatplanten som sto på terassen som lekeapparat med det resultat at den lille, tynne tomatplantekvisten som jeg hadde drevet frem fra et lite frø, knakk ned til gunnen og sto igjen som en eneste liten stump. Av manglende tiltakslyst, lot jeg bare stumpen stå der, uten noe særlig stell, men kaste den gjorde jeg heller ikke. Og da jeg en sommerdag bestemte meg for å nyte min utrolig sunne og fiberrike frokost (bestående av en croissant og kaffe med uhorvelige mengder varm melk) på terassestumpen min, viste det seg at tomatstumpen hadde fått blader og hadde vokst seg stor og sterk igjen. Jeg var mektig imponert. Ikke bare over effekten å bli ignorert har på planter, men også fordi den klarte å starte omigjen fra ingenting. Dersom noen kutter av en av mine armer, tror jeg ikke at jeg kommer til å klare å gro en ny.

Så da jeg var i botanisk hage her om dagen, ble jeg igjen fasinert av en plante. Denne gangen av en kar som hadde bestemt seg for at en egen kropp har han ikke bruk for. Det er jo så mange andre kropper rundt omkring. Så istedenfor å gro sin egen stamme, har den rett og slett plantet seg selv på et annet tre. Og grodd sine livlige rosagrønne løv flere meter over bakken. Og det stakkars treet som har blitt omdannet fra sin egen plantelighet til strukturell støtte kan ingenting gjøre. For han har ikke fingre til å plukke av den ubudne gjest.

Kantinekos

Etter så lang tid mer eller mindre alene på et stort laboratorium, var det overraskende å bli kastet ut i det virkelige livet. Universitetet utenfor det naturvitenskaplige fakultetet var et helt annet. Fremfor alt var det mange flere mennesker per kvadratmeter. Bordene sto tettere, plassen mellom stolryggene var mindre. For å snike seg inn til enden og den ledige stolen, måtte en smyge seg mellom en rekke stolrygger og over sekker, vesker og paraplyer. De evinnelige paraplyene med sine krokete håndtak, alltid klare til å gripe tak i en passerende ankel. Slik at en, når en puster ut etter å ha arbeidet seg frem til et ledig sete og kan puste ut og senke armene som har holdt vesker og papirer trygt over andres hoder, griper de tak og røsker til.

Heldigvis kan en, når en endelig har arbeidet seg frem til en ledig krok, synke ned bak bok og lunsj og stenge bråket ute. For det er noe som er fint når fire hundre mennesker samles i et eneste rom: støyen går over fra å være bråk til å bli hvit, summende lyd. Og den hvite støyen stenger også ute gnagingen og slafsingen fra sideneandertaleren.

Men det er en ting jeg aldri klarer å få meg til å forstå og det er at på et universitet med 60 000 studenter, hvordan kan det ha seg at hver eneste student, professor og sekretær, hver eneste IT-konsulent og damen i bokbutikken, hvorfor skal de absolutt, alle sammen, spise lunsj klokken 12?

Hverdagslige observasjoner

I en hage på omtrent 2 ganger 2 meter har noen satt opp dette alteret (?) til Jomfru Maria. Jeg fant tanken på den personen som bestemte seg for at et alter i hagen var nødvendig besnærende. Og jeg kan ikke si at fasinasjonen avtok da jeg oppdaget at taket er halvparten av et gammelt badekar.

Tusletur

Jeg var ute og tuslet. Jeg gjør det av og til. Spesielt når det er høst og naturen tar på seg alle yndlingsfargene mine og luften er sånn kald og frisk. Og så liker jeg lyden av tørt løv under føttene mine. Jeg var i ferd med å krysse en gate da jeg fikk øye på skribleriene til noen som har en sprayboks. På fortauet hadde noen skrevet "You are golden baby, don't worry about a thing". Høsten er en fin ting. Gylden, faktisk.

Nytt fjes

Det har gått opp for meg at "Chaiselongen" som er slikt et populært sofakjøp om dagen betyr "lang stol" på fransk. Noe jeg syntest var ganske passende og treffende. Det samme kan jeg ikke si om hudpleieproduktmerket "Nivea visage". Hva for slags rett har de til å si at jeg trenger ett "nytt fjes"?

Knask eller knep

Av og til skjønner jeg at jeg har misforstått. Fullstendig og komplett og uten tvil. Det kan være en teori, en nyhet eller en eller annen kulturgreie her i Franco-Canada (franco her være fransktalende, og har ingenting å gjøre med Italia). Nå har jeg misforstått noe igjen. Og jeg oppdaget det da jeg hold på å forberede meg til Halloween.

I mitt hode inneholder Halloween et gresskar og småkaker eller snop til barna og utkledninger som heks, vampyr, spøkelse eller flaggermus. Siden jeg har fått høre at mine svarte skjørt og fingeløse vanter får meg til å se ut som en heks på en daglig basis, bestemte jeg meg for å strekke meg ut av min gamle, vante komfortable sone og kle meg ut som flaggermus. Jeg liker flaggermus og synes at de har fått et ufortjent dårlig rykte. Hvem kan mislige et dyr som deler middagen sin med sin hulekamerat som ikke har lykkest med dagens jakt?

Uansett, siden garderoben min består av haug etter haug av svarte klesplagg, ville vinger være det eneste jeg faktisk trenger å betale for. Så jeg tok for meg butikk etter butikk etter butikk, på jakt etter vinger. Og det var da jeg innså at jeg hadde tatt fullstendig feil. For dersom en er en voksen dame (eller litt mindre voksen for den saks skyld), skal en ikke være flaggermus eller spøkelse eller zombie. Ikke nok med at alle butikkene har de samme kostymene, men jeg skal visstnok kle meg ut som "sexy edderkoppheks" (med vinger som ligner på edderkoppnett) eller "sexy vampyrheks" eller min personlige favoritt "sexy fertilitestgudinneheks".

Det blir svartkledd, ikke-fullt-så-sexy-heks på meg i år også. Med en kjele fylt med giftige epler.

Av og til er 5 minutter nok

Av en eller annen grunn tuslet jeg hjemmefra fem minutter tidligere enn jeg pleier. Kanskje det var fordi manden hadde et møte og ville bruke badet tidligere enn han pleier. Kanskje fordi jeg hadde pakket sekken kvelden før. Jeg vet ikke. Men verdenen som møtte meg var en helt annen enn den jeg vanligvis pleier å hilse på.

Skolegården til barneskolen var nesten tom. Ingen skolebuss sto utenfor døren (den gule en ser i amerikanske filmer, ja), ingen biler passerte for å kaste ut småbarn idet de svingte forbi. Perrongen på metrostasjonen var nesten tom, ingen trengsel eller redsel for å bli dyttet ut foran metroen. Og da dørene gled fra hverandre var det som en åpenbaring av en ballsal som viste seg.

Men det mest absurde var likevel at, i min trøtthet, hengende i håndtaket jeg fikk holde i, kunne jeg høre damen som forkynner hvilken stasjon vi ankommer til, snakke i sakte film denne morgenen. Og to svensker diskuterte fransk gramatikk og riktig bruk av fortidsformer.

Av redsel for at klassen min skulle ha grodd julenisseskjegg og fått kråkeføtter over natten, kjøpte jeg meg en god, sterk kaffe like rundt hjørnet for skolen.

Tanker om at lære et sprog

Da jeg gikk på ungdomsskolen måtte jeg ta et annet fremmedspråk. Jeg hadde ikke noe lyst -jeg likte jo ikke engelsk engang. Men det ble da til at jeg puslet med tysk i to år på ungdomsskolen. Det var kjedelig. Vi lærte grammatikk, kasus og leste lesestykker som helt sikkert skulle lære oss nye ord samtidig som vi lærte om Tyskland og Tysklands historie. Men det føltes ikke nyttig. Jeg hadde ikke vært i Tyskland (jeg har faktisk fremdeles ikke vært der) og jeg merket ikke noe til fremgang eller økt språkforståelse. Og det var så lett å heller pludre på norsk når vi skulle jobbe sammen i grupper.

Da jeg begynte på videregående hadde jeg selvsagt tysk med en bråte med nye mennesker. Men de hadde hatt samme bok på ungdomsskolen som jeg og hadde lært akkurat de samme tingene. Så dersom noen av oss manglet et ord, et uttrykk eller en måte å si ting på, var det ingen andre som kunne det heller.

De andre jeg studerer fransk sammen med nå, kommer fra en helt annen bakgrunn enn meg. Vi kan alle litt fra før, men siden vi har plukket det opp på forskjellige steder, kan vi helt forskjellige ting. Og enten det er i pausen eller i timen, dersom det er noe som er vanskelig å si, må vi bare krongle oss til å få sagt det, på en eller annen måte, for fransk er det eneste språket vi har felles. Og etter at dagen er over, går vi ut i en verden som foregår på fransk. Ikke bare beskjedene som bråkes ut fra høyttalerene på metroen, men til og med plakater og menyer, ser ut til å være på kjapp, mumlete fransk.

Men for en mestringsfølelse første gang en skjønner hva som blir sagt! For en seier første gang en diskuterer fargevalget av det potensielt nye klesplagget med ekspeditrisen! En hel verden av små seiere åpner seg og jeg kan nesten ikke vente til å gå tilbake på skolen for å lære litt mer for så å karre til meg enda en liten seier.

Den virkelige fransk for begynnere

Jeg har blitt student. Ikke fordi jeg noen gang sluttet å være det, men jeg har altså gått hen og tatt ett skritt tilbake, beveget meg ned i det tidligste grumset av studenttilværelsen og begynt på det som helt sikkert hjemme på den kjære potethaugen ville blitt kalt "grunnfag i fransk (eller årsemne om du vil, nå etter Den Store UniversitetsReformen)".

Ikke for det. Jeg har heldigvis ikke havnet sammen med en bråte nittenåringer. Ikke fordi nittenåringer ikke er utrolig sjarmerende, men mer fordi jeg tenkte å tilbringe litt tid med å lære meg lokalsproget heller enn å utføre en sosialantropoligisk studie over canadieres reaksjoner på å flytte hjemmefra. Så istedenfor å søke direkte til universitetet, søkte jeg via immigrasjonen og kulturutdannelsen i Quebec.

Så istedenfor å være eldst i klassen er jeg yngst.
Fordi immigrasjonen og styret og stellet her i lønnesirupens provins har funnet ut at immigranter med masse utdannelse lærer på en helt annen måte enn flyktningene som knapt kan lese å skrive. Så jeg sitter i et knøttlite klasserom sammen med en bråte ingeniører, leger, en arkitekt og en advokat. Det er en glimrende ordning og alle som én sitter som lys med lærelyst i blikket vel vitende om at desto bedre de behersker språket, desto bedre (og raskere) kommer de gode jobbene (potensielt sosialantropologisk studie nummer to, i grunnen).

Jeg er svært så nøgd og full av pågangsmot!
Jeg legger denne følelsen på glass og skrur korken godt på slik at så lite som mulig av denne godfølelsen siver ut. Den skal jeg ta frem å lukte litt på etter at alle bladene har falt av trærne og høsten ser lang og mørk ut med sitt regn og 30 timers skole i uka.

Om å beskue sin egen navle

Med master oversendt til Den Store Sjefen, er det relativt lite jeg kan gjøre. Bortsett fra å sitte her og vente. Så, etter et altfor-langt-tidsrom-med-hardt-arbeid-med-tanke-på-at-det-kun-er-en-master-det-er-snakk-om, ble jeg overmannet av akutt tafathet og mistet enhver mulighet til å skrive blågg, lage middag eller svare på en del hyggelige emailer som råtner bort i postkassen. Eller gå ut og ta en øl. Eller.. eller..

Samtidig leste jeg om Sabrinas veninne som er i Rowanda. Og om Elana, en dame jeg har lest blåggen til en tid som har MS. Plutselig var ikke mine mini-problemer så fryktelig viktige lengre. De var med ett veldig, veldig små og uviktige. Og navlebeskuende. Og det ble med ett enda vanskeligere å pludre om mine ting. Det er større ting der ute enn økologske grønnsaker og bensinpriser.

Så mens jeg sitter her og prøver å komme meg ut av min egen navlebeskuende apati, vil jeg anbefale blågrullen der nede til høyre.

Bevæpnet ekorn

Ekornet utfører geriljakrig inne i vegetasjonen på balkongen.
Vi har spurt hva det vil, men vi forstår ikke svaret.

Eksperimenter fra kjøkkenbenken

Selv om såpeboblen jeg omgir meg med, forhindrer nyheter å trenge inn i fornuftig fart, tenkte jeg nå at jeg skulle kaste meg på denne lavglykemiske trenden. Det at Fedon visstnok har gått konkurs er ikke så viktig. En trenger ikke koke med fruktose, for å være fasjonabel. Det er visstnok et vell av alternative sukkertyper der ute og alle gjør underverker med blodsukkeret. Og når jeg sier underverker, mener jeg ingenting. Lavglykemisk skal røske så lite så mulig med blodsukkeret. For eksempel er steviaekstrakt ett av disse alternativene, produsert av en plante som vokser i Peru.

Alternativt gikk jeg til innkjøp av lavglykemisk sukkererstatning fordi jeg så et bilde på en nettside som fikk meg til å sugle. En av to.

Sukkerarter ble innkjøpt og kokkelering startet. Jeg svettet over grytene og syntest at jeg var riktig så eventyrlysten. Helt nye ingredienser og greier. Definitivt ute av min sedvanlige komfortsone. Eksperimenteringen endte i denne sjokoladepuddingen:

Og alt så ut til å både være vel og bra. Puddingen satte seg og stivnet gradvis der den var forvist til kjøleskapet og ble kremete og overraskende lik bildet inspirajonen kom fra. Altingen var i grunnen helt glimrende. Helt til prøvesmakingen. For sukkererstatninger smaker ikke som sukker. Og stevia ekstrakt går ikke engang på samme skole som sukker. Ikke litt engang. Jeg tror at steviaekstrakt henger mer sammen med suketter. På røykehjørnet.

Forsøket ble gjentatt på nasjonaldagen. Men med mer tradisjonelle smaksettere denne gangen. Det var langt mere suksessfult. Godt, faktisk.

Bok og atter bok

Til Linn som driver og blar seg gjennom meningsløse bøker om dagen og ikke er helt sikker på om det er meningsløst og fordummende (mine ord) eller ikke: Jeg har tenkt litt i de samme baner den siste tiden. Særlig etter at jeg begynte å taste hemningsløst på det som skal bli en masteroppgave en dag.

Jeg leser mye. Hver dag tar jeg metro, så buss for å komme til skolen og én vei tar omtrent 40 minutter. Etter å ha gremmet meg over hvor mye kostbar til som forsvinner med å stirre ut et bussvindu i en verden som ser ut til å ha nok av alt bortsett fra akkurat tid, begynte jeg å tenke på alternativer til aktivitet mens jeg sitter der. Sånn for å maksimere utbyttet av hvert ett øyeblikk. Jeg begynte å lese. Først en side eller to, men etter hvert som jeg sluttet å bli kvalm, har jeg nå nesen i en bok cirka fra jeg går ut døren hjemme til jeg sitter ved pulten på kontoret. Men lesing i 80 minutter hver dag krever en del bøker. Så jeg leser alt jeg klarer å røske ut av hendene på venner og bekjente. Og det betyr at de alltid er på engelsk. Tettheten av bokhandlere som fører Seierstad og Ibsen på originalspråket er ikke så høy her i byen.

Så jeg har lest mye rart de siste årene. Alt mulig fra søppel funnet i bunnen av bokhylla hos en bekjent til fantastisk litteratur som jeg syntes gav meg nye tanker og perspektiver på ting donert av en venn.

Men mang en gang har jeg kikket opp fra boken mens bussen snegler seg mellom husene og lurt på om det ikke er bedre måter å utnytte tiden på. Annet enn å lese meningsløs fiksjon.

Så begynte sjefen å hinte om at det kanskje var på tide å skrive oppgave. Og den skal jo også være på engelsk, visstnok. I lange tider før jeg faktisk satte meg ned og begynte, gruet jeg meg litt. For jeg kan ikke skyve under en stol at ordforrådet mitt er mindre på engelsk enn det er på gamlespråket. Og jeg kan heller ikke dytte under teppet at jeg av og til ikke får sagt ting helt nøyaktig på den måten jeg ville.

Men så kom jeg i gang med skrivingen. Og det viser seg at det var ikke noe særlig å være redd for. Det var ikke på langt nær så vanskelig og har til nå heller ikke gitt meg så mange grå hår som jeg hadde trodd. Det er mulig å beskrive alle de tullete tingene jeg har drevet med og nøyansene i resultatene på dette underlige hybridspråket. Og jeg tror at alt er takket være de hundre skjønnlitterære bøkene jeg har fordøyd utenom skoletiden.

Så meningsløs lesing?
Dersom en er det minste interessert i ord og hvordan uttrykke seg, tror jeg ikke at selv den dårligst skrevne bok er meningsløs lesning. For å vite hva som er bra, må en også være i stand til å se hva som er dårlig. Det er når det gjelder ordforråd. Dersom selve historien gav meg noe, da har jeg jo hatt en fantastisk reise i tillegg. Det skal en jo ikke kimse av.

élie skriver i bloggen sin

Noen ganger tenker jeg at jeg er i ferd med å bli en gammel dame. Spesielt de gangene jeg lurer på om noen ting faktisk ikke tenderte mor å være en smule, anelse litegranne bedre før (jeg hører meg selv meg en gammel dames knirkestemme si ”alt var bedre da jeg var ung”).

Vel. Nå lurer jeg igjen. Og det er mens jeg sitter her og tenker på twitter og facebook og tekstmeldinger som sendes inn til debattprogram på TV. Twitter, for eksempel, går ut på å sende små korte tekstmeldinger om hva en driver med nå, i dette nu til en slags hjemmeside. For eksempel ”élie drikker kaffer på kafeene på hjørnet” eller ”élie er på bussen etter en lang og slitsom dag”. Facebook har litt samme tendensen hvor en har statuser litt av samme format. Og jeg kan ikke hjelpe meg fra å lure på om disse tekniske nyvinningene ikke gjør oss veldig navlebeskuende?

Jeg liker stort sett andre mennesker. Det er mange hyggelige folk ute og går. Noen litt mere enn andre, men jeg synes at nesten alle har noe å fare med. Noen interessante perspektiver. En erfaring som gjør dem spennende. Noe sånt.

For meg reduserer twitter og facebook oss til selvsentrerte objekter som synes at det de driver med er mest interessant. Fullstendig uten perspektiver og tanker utenfor sin egen boble.

Så jeg lurer på: Var ikke ting i grunnen litt bedre før når det var litt mere arbeid å tigjengeliggjøre tankene sine? Når en måtte sette seg ned å skrive et brev istedenfor å skrive en 160 tegns tekstmelding til debattprogrammet på TV? 160 tegn gir ikke rom til mange tanker. Bare en kjapp oppdatering om hva akkurat den tekstende personen syns. Men har en mening noen verdi uten refleksjonen rundt? Er ikke setningen: ”jeg synes at det du sier er irrelevant tatt i betraktning at nå er det offentlige rom og den offentlige tale åpnet for mer enn bare en selvutnevnt elite” mer verd enn ”jeg synes at det du sier bare er tull”.

Det tenker jeg på. Og skriver om det i min blogg. Min blogg, bare min.

Frankenbok

Jeg har lest en bok. Det hender det skjer. Denne gangen var det en av disse som har blitt gitt betegnelsen "klassiker". En som "alle" må lese. Den skulle visstnok få meg til tenke. På store ting.

Jeg leste og leste og bladde meg fra side til side mens jeg gremtes. Først litt, så mer og mer. Av og til la jeg den bort og jeg glemte den fullstendig. Til den dukket opp igjen. Under en avis eller klemt imellom syltetøyet i kjøleskapet. Sakte men sikkert nærmet jeg meg slutten, mens jeg hele veien bladde fremover for å vite hvor mange sider jeg hadde igjen til kapittelet var slutt. Til boken var ferdig.

Men så, fire sider før slutten (jeg hadde akkurat sjekket), forandret hundre sider av klagende pjatt seg til ren bokmagi! Og da boken var over ville jeg at det skulle være mer.

Her sier de at "en skal ikke dømme boken utfra framsiden". En skal tydeligvis ikke dømme den før en har lest de fire siste sidene heller.

Studier og observasjon

På veggen like ved siden av døren min er det en bitte liten korktavle. Så liten er den, at det er plass til å feste et hjørne av et A4 ark. Kanskje to dersom en er heldig. Jeg tror den er ment til å henge opp lapper om foredrag og kanskje forsiden av siste publikasjoner. Eller kontortider. Eller noe annet nyttig. Selv er jeg ikke noen fancyperson. Jeg arrangerer ikke foredrag og har heller ikke kontortider. Så jeg bruker ikke den lille korktavlen særlig ofte.

Her om dagen leste jeg en tegneseriestripe som fikk meg til å fnise. Så jeg printet den ut og hang den opp utenfor døren. Hele dagen satt jeg med døren på gløtt og hørte på ”tap tap tap” av folk som gikk i gangen. ”Tap tap tap”. Stopp. Fnis. Og så ”tap tap tap” av skritt som fjernet seg.

Selv om jeg ikke fikk gjort så mye, var det en veldig fin dag.

Kraft og duppe

For en tid tilbake lest jeg en artikkel om hvor mye mat en gjenomsnittlig person i vesten kaster. Selv om jeg ikke har den fjerneste idé om noen tall lengre, husker jeg at jeg var overrasket og deretter beskjemmet over hvor mye det var. Så med tanken om at en trenger ikke sløse bare fordi en kan, bestemte jeg meg for å gjøre mitt beste for å tømme kjøleskapet etter at jeg har fylt det opp. Det startet med store mengder hjemmelaget tomatsaus fordi jeg tydeligvis har en tendens til å kjøpe langt flere tomater en holdbarheten tilsier at jeg bør.

Etterhvert har jeg blitt litt flinkere til å planlegge, både handling og koking og kanskje har jeg blitt litt mer bevisst også. Nå har jeg slått meg på å koke kraft. Både på de gamle gønnsakene som ligger der og ikke er så fryktelig fine lengre, men også på beinrestene som ligger som spor etter den karnivore beboeren her i heime. Etter å ha fylt fryseren med kraft, grønnskakskraft, kyllingkraft og kraftkraft, begynte jeg å vurdere om jeg faktisk skulle bruke all denne kraften til noe. Ti liter med saus ble vurdert og forkastet. Så selv om solen skinner for harde livet og våren banker på vinduet ble det suppe. God varm høstsuppe. I dag ble løkkraften fra onsdag omgjort til karrisuppe. Jeg lagte mer enn nok og tenkte at det kunne være en fin lunch til uken mens jeg sitter og taster. Det ble det ikke. Suppen er borte, den.

Heldigvis har jeg et kamera slik at jeg kan fortsette å nyte måltidet etter at jeg er mett og maten er borte.

Solkyss

I går hadde jeg på Den Lille Jakken for første gang i år. Den som ikke når lengre enn til hoftebeinet og hverken har fôr eller fyll. Jeg satt utenfor skolen midt i den fredelige søndags ettermidagen og pustet inn lukten av varm asfalt. Til slutt lukket jeg både boken og øynene og lot solen synke inn og danse lunt over ansiktet mitt.

Jeg var nesten skuffet da bussen ankom på tiden.

Grønn finger

I fjor vår sådde tomater. Det var noe spesielt med de små plantene som jeg hadde fra de var frø. De skjøt sine første, lysegrønne skudd som ble erstattet med litt mørkere blader. Etter hvert ble de større og flyttet ut på balkongen. Mot slutten av sommeren satte de frukt som det lokale ekornet så sitt snitt til å spise mens de fremdeles var gønne små erter.

Det ble ikke store matauken i fjor. I år prøver jeg igjen, denne gangen med koriander. Og mens jeg sitter på kne og kikker på planten i vinduskarmen, entusiastisk over hvert eneste nye lille skudd og blad, håper jeg at ekornet som jeg vet fremdeles bor i treet på hjørne enten har gått av med pensjon eller viser seg å være mer kresen når det kommer til krydderurt enn det var til kart.

Vår i luften, vår i livet

Bakerst i bussen har tre fnisete ungdomsskolejenter funnet sin plass. De sitter henslengt, nesten liggende i setene og snakker høyt om gutter og om neste prøve og om hva de skal i påskeferien (eller påskedagen som er rekkevidden av ferien her i landet). De sitter der i uniformene sine og er så sjuskete som tenåringer i skoleuniform kan være før skoledagen har offisielt begynt. Skjørtet er trukket godt opp slik at hele låret vises, sokker rullet ned til knærne og skjorten utenpå skjørtet.

De tre er overraskende opplagte til halv ni om morgenen å være, når alle andre på bussen viser seg fra sitt verste, mest gretne og mest morgentrøtte. Og de er selvsagt nydelige. Så nydelige som bare 15-årige jenter kan være.

Morgentrøtte mennesker med sovehår går av og på bussen mens den snirkler seg gjennom boligfeltet og på ett tidspunkt kommer en litt aldrende dame på og setter seg på det ledige setet midt i jentegjengen. Fornuftig kledd i flate, sorte sko, bukse som er høy i løvet og smal i ankelen kombinert med allværsjakke og en frisyre som bare kan ha vært anskaffet hos en middelmådig herrefrisør ser hun på de fnisende med stor misnøye og et heller dømmende ansiktuttrykk. Hun kniper munnen sammen til den er en liten strek og snur seg halvveis i setet slik at det ikke er vil om at hun i hvert fall ikke er i selskap med dem!

Småjentene lar seg ikke merke av den heller uvennlige damen. De ler og koser seg. Og står i perfekt harmoni til årets første vårdag.

Metrotanker

Selv gjennom den svimete tåken som er mitt liv fikk jeg med meg at det var dyrt å kjøpe bensin i høst. Folk snakket om det. Spesielt var det vondt og vanskelig i det landet som ligger rett syd for der jeg er, skjønte jeg.

Selv bor jeg i en by der jeg personlig ikke ser behovet for eget transportmiddel. Der er busser og metroer og for litt i overkant av 300 kroner måneden kan jeg reise alt jeg vil, dag som natt. Så trenger jeg heller aldri bekymre meg for parkering, mangel på sådan eller for at bilen plutselig forsvant fordi den sto i veien for snøfreseren.

Hver morgen tar jeg meg en tur ned i det dypeste av det dypeste, til tunnelsystemet under Montreal for å ta metroen. Selvsagt tar jeg den på samme tid som resten av befolkningen i byen, så det er ofte litt trangt om plassen. Her om dagen måtte jeg holde i samme stang som en annen dame. Men det går greit. Jeg får komme med.

I høst, derimot var det en helt annen historie. Jeg ble reist fra opptil flere ganger; det var rett og slett ikke rom. Dørene åpnet seg og jeg ble møtt av en menneskevegg. Når jeg til slutt klarte å presse meg inn i en åpning i veggen, ble jeg vanligvis stående tett og intimt med nesen i noens armhule eller ansiktet i noens uvaskede hår.

Men nå er det tilbake til normalen. Bensinprisen har gått ned. Metroprisen har gått opp og jeg får igjen komme med uten problemer. Men det har aldri slått meg hvor stor effekt denslags har på presset på den offentlige transporten. Og på toppen tar jeg metroen fra den minst folkerike ruten. Lurer på hvordan det var der nede i sentrum i november..?

Om å krysse grenser

Jeg har kanskje nevnt dette før, men til glede for alle mine nye lesere.. Um.. Eller.. Til glede for mine lesere med dårlig hukommelse..

Jeg leste i Aftenposten at nå skal vi få nytt pass. Igjen. Jeg har ikke noe imot nytt pass. Bortsett fra det faktum at jeg føler jeg må skaffe meg nytt hver gang det kommer et. Alt på grunn av storebror i sør. For dersom en ikke har det nyeste av det nye, må en nemlig ha visum. Og det er ikke det at jeg tar turen de 20 minuttene sørover så veldig ofte, jeg pleier vanligvis å holde meg her i franskenland selv når jeg har en "ut av byen"-opplevelse. Men når jeg faktisk tar turen, pleier det å være på impuls. Da har en ikke tid til visumsøknader og å reise til Ottava for å møte opp på ambassaden. Så ingen av passene jeg har hatt har fått lov til å leve i nærheten av de ti årene de var gyldige. Heldigvis for meg er dette bare et puslete luksusproblem.

I fjor innførte også ameriken passplikt for canadiere som vil krysse grensen. Det var mye diskusjon og kritikk fra canadierne i forkant. De aller fleste canadiske byer ligger spredt langs grensen til USA. Og det er kortere for veldig mange canadiere å ta bilferien til nærmeste amerikanske by enn nærmeste canadiske. Og billigere. Men nå må hele familien skaffe seg pass før de kan ta turen. Og pass er slett ikke billig. På toppen er et canadisk pass gyldig omtrent like lenge som et dypt sukk. Så nå er det mange av de bilferierende canadiere som rett og slett ikke har råd til å reise til ameriken.

Det som er interessant er, dersom en tar en titt på nordamerikakartet, er at grensen mellom USA og Canada er temmelig lang. Den skjærer tvers over hele noramerika, cirka der nordamerika er tykkest. Og ved hver hovedvei er det en grensepost. Men hva med områdene mellom veiene? Kilometer på kilometer med skog og ødeland? Det er jo ikke som om det er trangt om plassen. Vel, der markeres grensen med påler, slått ned i jorden med omtrent to meters avstand. Faktisk har Canada/USA verdens lengste ubevoktede grenseovergang. Så dersom du vil ta familien med deg til ameriken, og bare har råd til ett pass, er det bare å sette dem av i skogen i Canada, la dem spasere over grensen til USA og plukke dem opp på andre siden av grensen. Fine ting?

Våren og stanken

På størrelse med en middels stor huskatt, svart og hvit med stor buskete hale, ser skunken ut som et veldig koselig husdyr. Visstnok er den lett å temme og liker å være blandt mennesker. Middels lydig stiller den et sted mellom hund og katt. Skunken er rett og slett det perfekte kjæledyr. Helt til den blir presset opp i et hjørne og redd. Da snur den rumpa til og sprøyter irritasjonesobjektet full av en skikkelig illeluktende væske. Skikkelig illeluktende. Noen har visst prøvd å fjerne luktkjertlene på helt små skunkbabier for å se om dette kunne gjøre dem til fine husdyr. Men selv om lilleskunken aldri hadde fått brukt luktsprayen sin, virket det som om den visste at noe manglet og ble deprimert og lei seg.

Det jeg synes er rart med skunken, er at lukten den skiller ut er lett gjenkjennelig andre steder. Som ølen i en flaske som har stått ute hele dagen. Eller en mann som akkurat er ferdig med treningen. Og det er slettes ikke ubehagelig. Til det blir vanvittig mye og veldig, veldig sterkt.

Nå er det hvertfall vår igjen også i Quebec. Fordi Montreals sikreste vårtegn lå som en illeluktende grønn sky over kvartalet i dag morges.

Og sevjen stiger

På et sted som tradisjonelt fikk mer eller mindre alt søtningsstoffet sitt fra lønnetreet, er det kanskje ikke så unaturlig at de ukene i året hvor trærne våkner til liv og sevjen stiger, er festuker..

Det fungerer nemlig omtrent sånn: Om vinteren gjemmer treet all sevjen sin ned i røttene under jorden. Om våren, når det ikke lengre er frost, vil sevjen (eller sukkerlaken eller blodet om du vil) begynne å stige opp i treet i tynne rør for å gi mat og sukker til de spirende bladene. Her i det som var Canada men som nå kalles Quebec, fant en eller annen smart fyr ut at dersom han satte et rør inn i treet og hang en bøtte under dette røret, ville sevjen renne ut og dryppe ned i bøtten. Litt som årelating. Dersom en etterpå koker dette sukkervannet som kommer ut, får en lønnesirup (eller lønnesukker dersom en koker det skikkelig lenge).

Men lønnesirupsanking skjer kun én gang i året. Og det er akkurat mens sevjen stiger. Og da må en jo selvfølgelig ha fest. Et alternativ er bakeren som plutselig har en kampanje han kaller “kreativt med lønnesirup”. Det betyr egentlig at bakverket er søtsatt med sirup istedenfor sukker. Eller sjokoladen som plutselig smaker av lønn. Eller iskremen.

Men det er jo selvsagt ikke nok å smaksette maten med lønnesirup i byen. En må selvsagt også reise ut av byen, til en gård der de ”lager” lønnesirup for å kjøre rundt i lønneskogen i hest og kjerre fulgt av tradisjonell middag (bestående av svin i forskjellige fasonger, poteter, egg og pannekaker –skikkelig tømmerhuggerkost) druknet i lønnesirup (ikke glem å ha sirup i kaffen!) med dertil tilhørende tradisjonell musikk, felespill og treskjetromming.

Det er galskap. En blir stappmett og tung og samtidig så høy på sukker at en får lyst til å danse med felespilleren. Det er en sukkersøt himmel dersom en liker store mengder svin og lønnesirup. Eller et sukkersøtt mareritt om en ikke.

Skinke, sprøstekt svor, pølsebiter og bønner druknet i sirup.
Næringsmessig helt korrekt.
Det ser ikke noe godt ut. Men det gjør i grunnen ikke komler heller.