Oh, Honey, you baked!

Alle de av min generasjon som så filmen "Clueless" igjen og igjen husker kanskje den scenen hvor Silverstone mottar besøk av det hun tror kommer til å bli den nye flammen. Hun bruker tre timer på å bestemme antrekk og sminke og fem sekunder på å åpne en hermetikkboks med noe som ser ut som deig og slipper det i ovnen. Selvfølgelig brenner hun deigklumpen mens hun legger siste hånd på verket (seg selv). Da flammen ankommer ligger halve huset dekket av røyk og deigklumpen har blitt kull. Og den kjekke utbryter "Kjære, du har bakt" og får det til å høres ut som den ultimate kjærlighetsærklæringen at hun faktisk prøvde (det at det senere viser seg at han er homo er en helt annen sak).

Det jeg forsøker å si er at jeg har funnet bakervarer på boks! Min dagligvare er et foferdelig sted hvor en kan finne alt av halvfabrikata, men ingenting som må lages fra grunnen (frossen fisk som ikke allerede er badet i saus? Hørt sånt tull). Men på en av mine vandringer kom jeg over, i kjøleskapseksjonen, ferdiglaget deig! Deigen er klar og ferdig, pakket i noe som kan minne om en boks av hard papp og helt ferdig til å legges i ovnen. Dette måtte prøves!

Jeg kjøpte en boks med deig til croissanter, denne nydelige bakervaren som består av lite annet en smør. Boksen inneholdt noe som best kan minne om en pølse med deig, rullet sammen fra en utkjevlet, tynn leiv. Jeg rullet den opp (slik som det sto i oppskriften) klar til å dele den i triangler som deretter kunne rulles tilbake til passende croissantform. Men, neida, det var aldeles ikke nødvendig. Deigen var delt i 8 fine triangler, så alt som var nødvendig var å rulle dem tilbake og legge dem i ovnen på 200 grader. Og smaken? Slettes ikke verst!

Etter min erfaring, det å lage croissanter består altså av: 1. Åpne boks, 2. Rull croissanter, 3. Legg i ovn, 4. Spis. Hvorfor gjør ikke alle dette? Hele tiden?

Ølpludring

Molson er det mestselgende ølmerket i Canada. De har flere ulike typer øl, for eksempel Molson Export (også kalt Ex) og Molson Dry. De har utrolig mye midler å rutte med og kjøper opp rettigheter til å selge øl på ulike stadiumer og sportsarrangementer i hele Canada (hvem sa at sport og alkohol ikke passer sammen? Jeg sier som Odd Børrezen: "Men utøverne får jo ikke drikker!").

Og det smaker vondt. Veldig vondt.

Molson vil lage billig øl rask og derfor stapper de alt mulig oppi brygget sitt (ikke noe Tysk Renhetslov her, nei). Ris, kunstige enzymer og allslags kjemikalier legges i gryten. Resultater blir deretter. Det er selvsagt dette gule vannet som selges på de "hippe" klubbene. Sammen med Corona (de har kjøpt opp klubbene også, de svina!). Og de står alltid i kjøleskap i butikken! For produsenten må nemlig stille med kjøleskap selv dersom de vil ha ølet kaldt.

Det jeg synes er interressant med dem, er at Molson Ex finnes bare i Quebec. I resten av Canada er ølet kalt Moldon Canadien. De har insett at i separatistprovinsen får de kanskje ikke solgt så mye øl med navnet til staten. Kanskje det er derfor de har klart å bli så irriterende store.

Hockey live!

Jeg har vært på ishockeykamp! I NHL.

Alle som tilbringer litt tid i en by som har et ishockeylag i NHL bør gå og se, sies det. En billett koster en fortann og det hvite i øyet, men, jeg vil påstå at for opplevelsen sin del er det noe å få med seg.

Centre Bell som huser Montreal Canadiens rommer en 30 000 mennesker. Da vi gikk hadde 23 000 møtt opp (hvorfor noen kjøper dyre billetter og ikke møter opp, skjønner ikke jeg, men. For det er alltid utsolgt. Alltid!). Kampen var spennende, og svingte mellom tap, uavgjort og seier for Montreal, og endte på heldige 5-3 til heltene. Men selv om slike ting ikke interresserer en det smule, er det andre ting å gjøre på slik en kamp.

Stadium er for eksempel fullstendig dekket av reklame. Blinkende, støyende og aggresiv reklame. Alle veier bortsett fra på spillerne. På "balkongen" er det en stripe med blinkende lysreklame. På store TV skjermer over banen er det blinkende reklame. På veggene som skiller spillet fra publikum er det.. Reklame. I pausen kommer en dame og skravler for et eller annet produkt. Eller biler fra ølprodusenten Molson kjørte rundt på banen og kastet bokser med øl til publikum. Innimellom var det trekninger hvor publikum kunne vinne det ene produktet eller det andre.

Og selvsagt, som en ekte amerikansk film, går det selgere rundt med brett festet til livet og selger popcorn, brus og øl (øl, ja). Til fullstendig horrible priser, selvsagt. Omtrent dobbelt så høy som vanlig. Og ølet er selvsagt det kjipeste av de kjipe som er mulig å oppdrive av det canadiskproduserte (hvorfor er det alltid disse som har penger til å kjøpe seg monopol på stadiumer og slik skjønner ikke jeg).

Alt var kjøpt og betalt. Alt var reklame. For å ikke glemme navnet på stadiumen. Bell er telefonselskapet i Quebec (litt som Telenor). Og de har betalt en ublu sum for å få navnet på bygningen.

Om det var verd biletten? Absolutt. Å sitte i salen og føle på stemingen av 23 ooo fans av Canadiens og når de på toppen vant. Det var til å ta og føle på. Skuffelsen når de lå under, jubelen når de utlignet. Fantastisk! Jeg går mer enn gjerne igjen.

Sporty Ginger

Jeg har blitt rekrutert til et innebandylag her i Montreal. Serien er en slags promoteringsserie med relativt lavt nivå. Målet er mer å få sporten til å vokse i Quebec enn mye annet. Som for eksempel når nye potensielle spillere kontakter ligaen blir de fordelt mellom lagene på slik en måte at lagene skal være så jevne som mulig(bortsett fra dersom noen blir vervet av en venn. Da får de lov til å spille med vennen sin) slik at alle skal ha det gøy. Hvert enkelt lag har ikke egne treninger, men hele ligaen trener sammen. Slik kjenner folk hverandre på tvers av lagene og det er jo hyggelig. Men siden det er en promoteringsserie med organisert spilerfordeling, betyr det at det er en jente på hvert lag (det er 5 jenter i "unisexligaen", ja.. ). Så det betyr at det er meg.. Og gutta. Som vanlig (for her i min avdeling på universitetet er det også flest.. Menn.).

Men det at jeg spiller sammen med en bråte med guttunger betyr jo stort sett at jeg er treigere og mindre enn de andre. Og at jeg har dårligere kondis (det kan jo komme seg etter hvert). Men jeg har spilt før. Jeg kan reglene. Lagene er nemlig helt åpne for nye spillere gjennom hele sesongen. Så forrige kamp kom det to nye småtroll (de var vel 18 år eller så). Som aldri hadde spilt før (ishockey, ja, men ikke innebandy). Og de spilte etter ishockeyregler. Som betyr at de fikk et par utvisninger. Hver. Så selv om jeg er liten og treig betyr ikke det at jeg er den verste spilleren. Jeg går ihvertfall ikke til angrep på det andre lagets målmann og tror at jeg skal slippe unna med det.

Uansett. Siden det er en blandet serie, tenkte jeg at det kanskje kom til å være mindre drittslenging og baksnakking enn på mitt forrige lag. Det var jo grunnen til at jeg sluttet å spille sist. Det ble rett og slett for mange intriger og for dårlig stemning blant spillerne. Jeg håpet at slike tendenser kanskje ble mindre når det er spillere fra begge kjønn. Og gutta skal jo være så "reale" og direkte mot hverandre etter hva jeg har hørt (det var det store omkvedet på ungdomsskolen min, hvertfall). Vel. De skirker og hyler riktignok direkte til hverandre. Men så går de og surmuler og baksnakker de andre etterpå. De siste ukene har det toppet seg til emailer til de andre og baksnakking på fest. Skikkelig sjarmerende. Gutta er like ille. Definitivt.

Flere opplevelser i snø

Jeg er jo ikke så godt vant til snø, vestlending som jeg er, så av og til blir jeg forundret over hvordan dette fenomenet virker. På lørdag våknet jeg opp på landsbygda i Quebec og skulle ut og gå på ski. Siden det hadde snødd hele natten og hytten vi befant oss på lå midt inne i skogen, tenkte vi at vi kunne tusle litt rundt i naturen, sånn helt på måfå i all den fine snøen og nyte stillhet og fuglesang og slikt.

Vi spente på oss ski og beveget oss oppover bakken bak huset. Det gikk ikke så fort. Bakken var dekket av løssnø. To meter. Selv om jeg hadde ski, sank jeg ned til livet. Og der ble jeg stående. Snø i sokken fikk jeg også.

Det ble ferdiglagede løyper på oss, gitt.

Forhindret av snø

Det hender at det snør i denne byen som ligger midt inne i landet uten noen golfstøm. Av og til snør det en del. Et par meter, kanskje.

På fredag skulle jeg ut og kjøre. Planen var å stjele bilen til min kjæres opphav og kjøre til naturen for å stå på ski. Men da vi kom til oppkjørselen hvor bilen sto, hadde bilen snødd inne. Det var ikke mulig å få den ut uten å bli sittende helt fast. Heldigvis så vi brøytebilen oppe i veien, så vi tenkte at redningen var på vei og bestemte oss for å vente. Og brøytebilen kom. Og skuffet snøen til siden med den store spaden sin. Den flyttet snøen ut av veien og inn på fortauet i stedet (bilene er jo mye viktigere enn fotgjengerne, må vite) slik at det ble liggende en to meter høy haug av snø på fortauet. Det hjalp ikke så mye for vår del, for å si det sånn. Bilen var bare enda mer innesnødd.

Etter å ha stått der og gremmet seg en stund, hørte vi et nytt brøytebilfølge oppe i svingen. Og heldigvis kom en karavane som skulle rydde fortauet også. En enorm lastebil kjørte først etterfulgt av en gigantisk snøfreser som blåste mesteparten av snøen på fortauet opp på lasteplanet. Disse ble fulgt av en middels stor brøytebil som skuflet den tiloversblevne snøen til siden. Og til slutt kom den pittelille brøytebilen som sørget for at oppkjørslene var åpne for utfart. Denne karavanen var selvsagt ledet av en mann til fots (men med refleksvest) som forsikret seg om at ingen mennesker gikk i veien og at det ikke var nedsnødde biler i veien.

Det kan kanskje høres litt voldsomt ut, men det var faktisk helt nødvendig med slikt et bukkene brusefølge av brøytebiler. På lørdag måtte de ut igjen.

Mere mat, sa èlie

Jeg kjenner en dame fra Italia og denne damen fikk en dag for seg at nå skulle den jevne bermen lære å lage tortellini. Siden jeg er utrolig opptatt av mat (og siden jeg stort sett må lage den selv, dersom jeg skulle være sulten), ble jeg svært så fornøyd med tanken på å lære å lage pasta.

Tortellini er altså de små pastaputene med fyll i og når en lager slike ting selv kan en få til langt mer spennende ting enn osten eller kjøttdeigen en får i de ferdiglagede i butikken. Vi laget potetfyll, søtpotetfyll, skinkefyll, spinatfyll.. Det var ikke måte på. Men selv om vi hadde mye rart å ha i pastaen, så var det ikke dette som tok tiden da pastaen skulle lages. Deigen måtte eltes. Og gjøres flat med en fancy pastamaskin. Og så måtte den gjøres enda flatere. Og litt til. Da gikk det vanligvis hull på deigen slik at en måtte begynne om igjen. Når en endelig hadde laget seg en fin, flat deig var det fyllets tur. Det ble lagt i små hauger med passende avstand, en ny pastaleiv (som måtte eltes og kjevles og flates ut) ble lagt på toppen. Så kuttet vi pastaen i små firkanter og presset deigen godt sammen slik at fyllet ikke skulle falle ut når pastaen ble kokt. Og etter akt dette arbeidet hadde vi laget cirka 8 tortellini. Så var det bare å begynne på neste omgang.

For å si det slik; å lage pasta er langt mer arbeid enn å lage sushi. Når en har laget seg en sushirull, har en plutselig 6 sushibiter. Når en har eltet og kjevlet i en halv time har en til sammenligning omtrent 10 tortellinibiter. Og det er jo ikke engang lunch for et middels stort spedbarn.

Men da vi etter langt og lengre enn langt og flere flasker vin, hadde det samlede selskapet laget nok mat til at det var tid for å slenge maten i gryten. Pasta ble kokt og fortært og tonnevis. Det var helt vanvittig godt. Beste pastaen jeg har spist. Men om det var verd alt arbeidet? Vel, neste gang jeg er sulten på pasta, kommer jeg ikke til å sette i gang og elte pastadeig, det er helt sikkert.

Dette er et relativt uskarpt bilde jeg tok a labbenken min med telefonen. Jeg tenkte at det kanskje kunne være interessant å se for alle som ikke har satt sine bein i denslags områder. Min lab er også høysikkerhet. Ikke fordi jeg jobber med skumle ting, men fordi den hører til Center for Structural and Functional Genomics (CSFG). Og de er jo selvsagt privateide og holder en del av oppdagelsene sine hemmelig. Det jeg gjør er ikke hemmelig. Jeg ønsker å tjene menneskeenheten. Haha.

Sjekk den kjekke sjekken

Stian sendte meg denne linken som handler om en liten by nord for Montreal.

Sitat:
"(Dagbladet.no): I den canadiske småbyen Herouxville i Quebec forbereder de seg på innvandring. På sin hjemmeside har bystyret lagt ut en liste over hva de nyinnflyttede ikke kan gjøre i byen.«Det livet de forlot ved å reise fra sitt hjemland kan ikke gjenopptas her», står det i erklæringen. Videre forklarer den at kvinner i Herouxville kan kjøre bil, danse, signere sjekker, kle seg som de vil, jobbe og har stemmerett. «Vi anser det derfor som helt utenfor våre normer å drepe kvinner ved offentlig steining, brenne dem levende, svi dem med syre, bedrive omskjæring osv», heter det videre."

Det Stian ville vite var om jeg hadde signert noen sjekker i det siste. For det må en jo gjøre når en bor i Canada, tydeligvis. Vel, etter at latteren hadde stilnet litt, må jeg faktisk inrømme at, jo, jeg har signert en sjekk i det siste. Jeg har faktisk eget sjekkhefte. For her i landet er det å drive med banking på nett eller telefon en relativt ny affære. Så hva gjør vel en stakkars pike som har husleie å betale? Det er frem med sjekkheftet, det. Jeg diskuterte faktsik dette sjekkfenomenet med en av mine venner her. Det var i den samme anedningen som da den første sjekke skulle fylles ut. Og jeg ikke ante hvordan det skulle gjøres. Så jeg måtte ty til en innfødt for å få hjelp. "Har dere ikke sjekker i Skandinavia?" utbrøt han "hvordan betaler dere da husleien?". Så jeg fortalte villig om internettbanken min og om hvor mye enklere det er å bare overføre penger direkte til den andres konto. Det er jo så fort gjort. Han var mektig imponert og syntes at sånn, sånn burde de få seg her i Nord-Ameriken også.

Aften i Sushi

Er det noe Quebec har lært meg, så er det at sushi er godt i magehuset. Her i byen er det en rekke steder som serverer all den sushien en kan spise til en billig penge. Jeg må inrømme at jeg går litt oftere enn hva lommeboken egentlig tillater. Min interesse for den japanske matkultur har blitt observert, for da en av Louis' søskenbarn bestemte at her skulle det lages sushi, var jeg en av de første hun ringte til før å invitere. Da kvelden kom troppet jeg opp, klar til å trå til.

Og frøkenen hadde jammen planlagt. Det var ikke bare sushi som skulle lages, men en heljapansk aften. Først slurpet vi japansk soyaspiresuppe mens vi ventet på at risen skulle koke. Og mens risen kjølte seg, dyppet vi reker og allskens grønnsaker i tempurarøre som etterpå ble frityrstekt. Det var svært så spiselig. Og til slutt ble det rullet sushi til den store gullmedaljen. For den som ikke har gjort denslags; det er forhåldsvis enkelt. En legger ris på et firkantet lite stykke grønn alge. Oppå risen danderer en fyllet. Vi hadde gurøtter, agurk, grønne blader av ukjent opphav og fisk. Tunfisk, laksefisk, røkt ålefisk (utrolig godt, faktisk) og crabsticksfisk. Men dersom en ikke er skikkelig sushikokk, kan en strengt tatt legge hva som helst (jeg fikk sushi med kjøtt i av en japansk jente en gang. Men kjøttet var ikke rått, altså). Dersom en er sushikokk, er det relativt strenge regler for hva en kan blande sammen etter hva jeg har hørt . Men så går de på skole i en syv år før de får lov til å kalle seg ordentlig sushikokk også. Uansett. Når en har lagt på fyll og fisk etter ønske kommer den vanskelige delen; Firkanten må rulles til en pølse! Ting ramlet ut og ramlet fra hverandre og det hele ble et eneste stort fiskerisgris. Men etter hvert fikk vi taket på det også, og sushi ble laget i slik en fart at den stakkars riskokeren ikke klarte å holde tritt.

Til slutt kom den hyggeligste delen, for da måtte jo herligheten spises! (Etter en dag blir risen hard og egner seg ikke som føde mere. Så alt må spises. Alt! Så fort som mulig!). Og vi spiste. Og spiste. Og etter at vi hadde spist oss skikkelig mette, spiste vi litt til. Og enda var det rester igjen. Det var så mye at restene ble fordelt mellom deltakerne da de gikk. Så jeg spiste suhi til frokost på lørdag. Og som snack lørdag ettermiddag. Vertinnen og verten hadde endatil fisk igjen. De skulle lage mere dagen etter. Sushigalskap!

Om jeg er sushilei? Ikke det spor!

Jeg trenger ikke drive med ekstremstport -jeg jobber på lab

Som tidligere nevnt var jeg på radioaktivitetskurs forrige uke. Eller, rettere sagt, "forhåndregler en må ta når en jobber med radioaktivt materiale"-kurs. Og det er mange, gitt. Forståelig nok.
Kurset ble holdt av to kjempetøffe menn som har jobbet på alle slags farlige, radioaktive steder. De brisket seg og var skikkelig kjempetøffe mannemenner. Så snakket de både lenge og vel om alle skjemaer som må fylles ut og søknader som må leveres når en jobber med så potensielt farlig materiale. De viste frem radioaktivitetsmålere en alltid må ha på labfrakken sin slik at de kan holde øye med hvor mye stråling vi får i oss (en får jo alltid i seg litt, selv om en tar alle forhåndsregler). Og så snakket de lenge om stråledoser og kreft og Livinenkosaken (selv om vi aldri kommer til å jobbe med så farlige saker).

Men for at vi ikke skulle bli helt vettskremte der vi satt og storme ut mens vi ropte at dette var galskap og at vi ikke ville arbeide med sånne ting, kom de tøffe mennene av og til med små anekdoter om hvor lite stråling vi egentlig har lov til å få i oss (dersom en blir utsatt for mer, må en slutte å jobbe med denslags en stund) og om hvor lite det egenlig betydde for vår generelle allmennhelse. Så sammelignet de radioaktivitet med alt det andre vi jobber med for at vi skulle bli mindre engstelige. For hvem vet vel hva det hvite pulveret på labbenken til naboen er? Er det vanlig bordsalt eller er det et kjempeetsende superkjemikalie? Og all den ethidium bromiden som vi bruker på DNAet vi jobber med. Det er jo også et velkjent kreftfremkallende stoff. Og det er det ingen reguleringer på. Konklusjonen var dermed at det å jobbe på en lab tar 10 år fra livet ditt uansett (redioaktivitet eller ikke) og at alt var farlig.

Det var da jeg seriøst vurderte å finne meg en annen karriere.

Miljøuvennlige aktiviteter

Det er noe eget med å kjøre bil i et land som er så stort som Canada. Veiene er veldig brede og lange og strekker seg mot horisonten. En kan også kjøre fryktelig fort uten at noen bryr seg. Det er en helt annen følelse enn å krongle seg rundt på småveiene langs norskekysten (ikke for det, jeg liker det også. Også er det så mye grønnere å finere langs kysten enn her. Grønt og fint og konglete).

Men jeg har altså funnet en helt ny glede i å bile. Aller helst sittende i passasjersetet foran. Jeg liker å vekselvis pludre med sjåføren og ellers kikke på naturen som farer forbi. Og så kan en høre på fin musikk (dersom en husker å ta med seg, selvsagt). En gang kjørte vi gjennom et område der det var så vindete av vind som hele tiden kom fra samme retning, at alle trærne vokste krumbøyd i vindretningen. En annen gang kjørte vi forbi en campingvognprodusent som hadde så mange vogner stående på plassen utenfor at det føltes som om de strakte seg helt til horisonten.

Av og til må en ha bensin når en er ute og biler. Da hender det at jeg får lov til å kjøpe kaffe på bensinstasjonen. Da sitter jeg og ser på landskapet som farer forbi i en fryktelig fart mens jeg drikker kaffe. Det liker jeg også veldig godt. Av og til er det så trivelig at jeg nesten ønsker at vi aldri nådde bestemmelsesstedet. Men bilingen hadde vel mistet nyhetens interesse og glans etter et par dager som det meste annet.