Bevæpnet ekorn

Ekornet utfører geriljakrig inne i vegetasjonen på balkongen.
Vi har spurt hva det vil, men vi forstår ikke svaret.

Eksperimenter fra kjøkkenbenken

Selv om såpeboblen jeg omgir meg med, forhindrer nyheter å trenge inn i fornuftig fart, tenkte jeg nå at jeg skulle kaste meg på denne lavglykemiske trenden. Det at Fedon visstnok har gått konkurs er ikke så viktig. En trenger ikke koke med fruktose, for å være fasjonabel. Det er visstnok et vell av alternative sukkertyper der ute og alle gjør underverker med blodsukkeret. Og når jeg sier underverker, mener jeg ingenting. Lavglykemisk skal røske så lite så mulig med blodsukkeret. For eksempel er steviaekstrakt ett av disse alternativene, produsert av en plante som vokser i Peru.

Alternativt gikk jeg til innkjøp av lavglykemisk sukkererstatning fordi jeg så et bilde på en nettside som fikk meg til å sugle. En av to.

Sukkerarter ble innkjøpt og kokkelering startet. Jeg svettet over grytene og syntest at jeg var riktig så eventyrlysten. Helt nye ingredienser og greier. Definitivt ute av min sedvanlige komfortsone. Eksperimenteringen endte i denne sjokoladepuddingen:

Og alt så ut til å både være vel og bra. Puddingen satte seg og stivnet gradvis der den var forvist til kjøleskapet og ble kremete og overraskende lik bildet inspirajonen kom fra. Altingen var i grunnen helt glimrende. Helt til prøvesmakingen. For sukkererstatninger smaker ikke som sukker. Og stevia ekstrakt går ikke engang på samme skole som sukker. Ikke litt engang. Jeg tror at steviaekstrakt henger mer sammen med suketter. På røykehjørnet.

Forsøket ble gjentatt på nasjonaldagen. Men med mer tradisjonelle smaksettere denne gangen. Det var langt mere suksessfult. Godt, faktisk.

Bok og atter bok

Til Linn som driver og blar seg gjennom meningsløse bøker om dagen og ikke er helt sikker på om det er meningsløst og fordummende (mine ord) eller ikke: Jeg har tenkt litt i de samme baner den siste tiden. Særlig etter at jeg begynte å taste hemningsløst på det som skal bli en masteroppgave en dag.

Jeg leser mye. Hver dag tar jeg metro, så buss for å komme til skolen og én vei tar omtrent 40 minutter. Etter å ha gremmet meg over hvor mye kostbar til som forsvinner med å stirre ut et bussvindu i en verden som ser ut til å ha nok av alt bortsett fra akkurat tid, begynte jeg å tenke på alternativer til aktivitet mens jeg sitter der. Sånn for å maksimere utbyttet av hvert ett øyeblikk. Jeg begynte å lese. Først en side eller to, men etter hvert som jeg sluttet å bli kvalm, har jeg nå nesen i en bok cirka fra jeg går ut døren hjemme til jeg sitter ved pulten på kontoret. Men lesing i 80 minutter hver dag krever en del bøker. Så jeg leser alt jeg klarer å røske ut av hendene på venner og bekjente. Og det betyr at de alltid er på engelsk. Tettheten av bokhandlere som fører Seierstad og Ibsen på originalspråket er ikke så høy her i byen.

Så jeg har lest mye rart de siste årene. Alt mulig fra søppel funnet i bunnen av bokhylla hos en bekjent til fantastisk litteratur som jeg syntes gav meg nye tanker og perspektiver på ting donert av en venn.

Men mang en gang har jeg kikket opp fra boken mens bussen snegler seg mellom husene og lurt på om det ikke er bedre måter å utnytte tiden på. Annet enn å lese meningsløs fiksjon.

Så begynte sjefen å hinte om at det kanskje var på tide å skrive oppgave. Og den skal jo også være på engelsk, visstnok. I lange tider før jeg faktisk satte meg ned og begynte, gruet jeg meg litt. For jeg kan ikke skyve under en stol at ordforrådet mitt er mindre på engelsk enn det er på gamlespråket. Og jeg kan heller ikke dytte under teppet at jeg av og til ikke får sagt ting helt nøyaktig på den måten jeg ville.

Men så kom jeg i gang med skrivingen. Og det viser seg at det var ikke noe særlig å være redd for. Det var ikke på langt nær så vanskelig og har til nå heller ikke gitt meg så mange grå hår som jeg hadde trodd. Det er mulig å beskrive alle de tullete tingene jeg har drevet med og nøyansene i resultatene på dette underlige hybridspråket. Og jeg tror at alt er takket være de hundre skjønnlitterære bøkene jeg har fordøyd utenom skoletiden.

Så meningsløs lesing?
Dersom en er det minste interessert i ord og hvordan uttrykke seg, tror jeg ikke at selv den dårligst skrevne bok er meningsløs lesning. For å vite hva som er bra, må en også være i stand til å se hva som er dårlig. Det er når det gjelder ordforråd. Dersom selve historien gav meg noe, da har jeg jo hatt en fantastisk reise i tillegg. Det skal en jo ikke kimse av.

élie skriver i bloggen sin

Noen ganger tenker jeg at jeg er i ferd med å bli en gammel dame. Spesielt de gangene jeg lurer på om noen ting faktisk ikke tenderte mor å være en smule, anelse litegranne bedre før (jeg hører meg selv meg en gammel dames knirkestemme si ”alt var bedre da jeg var ung”).

Vel. Nå lurer jeg igjen. Og det er mens jeg sitter her og tenker på twitter og facebook og tekstmeldinger som sendes inn til debattprogram på TV. Twitter, for eksempel, går ut på å sende små korte tekstmeldinger om hva en driver med nå, i dette nu til en slags hjemmeside. For eksempel ”élie drikker kaffer på kafeene på hjørnet” eller ”élie er på bussen etter en lang og slitsom dag”. Facebook har litt samme tendensen hvor en har statuser litt av samme format. Og jeg kan ikke hjelpe meg fra å lure på om disse tekniske nyvinningene ikke gjør oss veldig navlebeskuende?

Jeg liker stort sett andre mennesker. Det er mange hyggelige folk ute og går. Noen litt mere enn andre, men jeg synes at nesten alle har noe å fare med. Noen interessante perspektiver. En erfaring som gjør dem spennende. Noe sånt.

For meg reduserer twitter og facebook oss til selvsentrerte objekter som synes at det de driver med er mest interessant. Fullstendig uten perspektiver og tanker utenfor sin egen boble.

Så jeg lurer på: Var ikke ting i grunnen litt bedre før når det var litt mere arbeid å tigjengeliggjøre tankene sine? Når en måtte sette seg ned å skrive et brev istedenfor å skrive en 160 tegns tekstmelding til debattprogrammet på TV? 160 tegn gir ikke rom til mange tanker. Bare en kjapp oppdatering om hva akkurat den tekstende personen syns. Men har en mening noen verdi uten refleksjonen rundt? Er ikke setningen: ”jeg synes at det du sier er irrelevant tatt i betraktning at nå er det offentlige rom og den offentlige tale åpnet for mer enn bare en selvutnevnt elite” mer verd enn ”jeg synes at det du sier bare er tull”.

Det tenker jeg på. Og skriver om det i min blogg. Min blogg, bare min.

Frankenbok

Jeg har lest en bok. Det hender det skjer. Denne gangen var det en av disse som har blitt gitt betegnelsen "klassiker". En som "alle" må lese. Den skulle visstnok få meg til tenke. På store ting.

Jeg leste og leste og bladde meg fra side til side mens jeg gremtes. Først litt, så mer og mer. Av og til la jeg den bort og jeg glemte den fullstendig. Til den dukket opp igjen. Under en avis eller klemt imellom syltetøyet i kjøleskapet. Sakte men sikkert nærmet jeg meg slutten, mens jeg hele veien bladde fremover for å vite hvor mange sider jeg hadde igjen til kapittelet var slutt. Til boken var ferdig.

Men så, fire sider før slutten (jeg hadde akkurat sjekket), forandret hundre sider av klagende pjatt seg til ren bokmagi! Og da boken var over ville jeg at det skulle være mer.

Her sier de at "en skal ikke dømme boken utfra framsiden". En skal tydeligvis ikke dømme den før en har lest de fire siste sidene heller.

Studier og observasjon

På veggen like ved siden av døren min er det en bitte liten korktavle. Så liten er den, at det er plass til å feste et hjørne av et A4 ark. Kanskje to dersom en er heldig. Jeg tror den er ment til å henge opp lapper om foredrag og kanskje forsiden av siste publikasjoner. Eller kontortider. Eller noe annet nyttig. Selv er jeg ikke noen fancyperson. Jeg arrangerer ikke foredrag og har heller ikke kontortider. Så jeg bruker ikke den lille korktavlen særlig ofte.

Her om dagen leste jeg en tegneseriestripe som fikk meg til å fnise. Så jeg printet den ut og hang den opp utenfor døren. Hele dagen satt jeg med døren på gløtt og hørte på ”tap tap tap” av folk som gikk i gangen. ”Tap tap tap”. Stopp. Fnis. Og så ”tap tap tap” av skritt som fjernet seg.

Selv om jeg ikke fikk gjort så mye, var det en veldig fin dag.