Lyckliga gatan

I går prøvde jeg å telle antallet platoniske samboere, romvenniner og -kamerater jeg har hatt. Da jeg rundet 30 gav jeg opp. Etter å ha levd i diverse store leiligheter med et utall antall rom i snart 6 år og ikke har klart å holde meg noen steder i stort mer en åtte måneder, har antallet mennesker jeg har delt bad og kjøkken (og dersom vi var heldige, også stue) blitt så høyt at jeg ikke engang husker navnet på alle disse noe tilfeldige menneskene. Akkurat nå bor jeg sammen med fire andre jenter. De er sikkert hyggelige, de, men de to nyeste (som kom i går), kan jeg ikke engang navnet på. Jeg tror ikke at jeg kommer til å lære dem heller. For nå skal jeg flytte. Igjen. Men denne gangen skal jeg oppgradere!

Min kjære og jeg har tenkt å ta et steg oppover i forholdsseriøsitetsstigen og har funnet oss en treroms. Dette kommer til å bli fine ting. Det ekstra soverommet skal brukes til masteroppgaveskrivingsrom. Siden det er noe vi begge har planer om å gjøre etter hvert. Men heldigvis ikke samtidig. Alternativt skal det brukes til gjesterom (finfin seng står der også). Så grunnen til at jeg skriver dette er nok mest: Nå har jeg et ekstra soverom. Kom på besøk da vel!

élies lille skole om samtaleemner

Når en bor på et nytt sted (spesielt i et nytt land) er det en del spørsmål som stadig dukker opp i samtaler med lokalbefolkningen. Spørsmål som i begynnelsen er hyggelige og viser interesse for ens person, men som etter et par måneders tid (kan ikke se for meg hva de gjør etter et par år!) blir intetsigende, kjedelige og gir en lyst til å brøle "det må da være mulig å finne et mer inerressant samtaleemne for svarte!" Jeg har tenkt å nevne disse spørsmålene her for å opplyse folket om ting som en ikke behøver å si i sitt møte med et menneske som har bodd i landet i mer enn ett år. Mye fordi jeg tror at folk ikke er bevisste på hva de sier og at alle andre faktisk sier det samme (og jeg beklager aldri så mye og virkelig at jeg tok den arrogante stemmen her).


1. Hvor lenge har du vært her, da (med et litt nedlatende smil).

2. Du snakker skikkelig godt fransk!

4. Liker du byen? Vil du ikke bo her resten av livet???

5. Jeg har skikkelig lyst til å reise til Skandinavia, spesielt Finland! (Hyggelig det du, men nå er ikke Finland i Skandinavia).


Bytt geografiske navn/språk med passende for situasjon eller lignende.

Fransk for ikke fullt så nybegynnere lengre.

Jeg innser at jeg ikke har skrevet noe om hvordan det går med denne fransken. Så kanskje det var på tide. Nå som jeg har vært borte i fem uker og vent meg til å ikke høre fransk hver dag for så å vende tilbake hit og lytte til den delvis uforståelige snøvlingen til de innfødte. Det dukker jo nødvendigvis opp nye tanker.

Å lære et nytt språk er ikke spesielt lett. Spesielt ikke når en gjør det enten på kveldstid (fordi en, hvertfall i mitt tilfelle, er mer opptatt med tapre forsøk i å karre til seg en master) eller med metode "diffusjon" (som jeg driver med nå fordi jeg ble utslitt av kveldskurs tre ganger i uken og valgte å ta en midlertidig pause). Metoden diffusjon består i å være sammen med og omgås fransktalende og prøve så godt en kan å henge med i stroppen og forstå hva som skjer rundt en. Aldeles ikke blottet for frustrasjoner, men det går fremover. Om aldri så sakte.

Nå har jeg kommet til det punktet at jeg skjønner hva som blir sagt rundt meg under visse forutsetninger. Disse forutsetningene er at vi ikke er i en bar eller lignende lokaler med mye bakgrunnsstøy og at det ikke snakkes om emner som kan lede til opphisselse, avbrytninger og imunnenpåhverandre-snakk. Dette dekker dessverre svært mange interressante emner som for eksempel politikk (og å skjønne seg på det politiske systemet her er nå også en oppgave jeg prøver å mestre. Hvordan kan jeg påstå at det norske systemet er bedre dersom jeg ikke skjønner hvordan det canadiske fungerer ned til detaljnivå?).

Men selv om jeg skjønner hva som blir sagt, er det med en aldri så liten forsinkelse. Så når en kommentar har blitt sagt, jeg har forstått den og somlet meg til å lappe sammen et svar (vanligvis på engelsk; fransk hadde tatt tre ganger så lang tid), har noen allerede bragt ballen videre og samtalen har fortsatt inn i andre detaljer. Så jeg ender med å ikke få sagt noenting fordi jeg altid ender med å kommentere gårsdagens nyheter. Og det i seg selv reduserer meg til den lyttende, smilende partner som ler hjertelig av alles spøker (om enn noe forsinket), men ikke bidrar noe særlig i samtalen selv. Slik blir en lett oppfattet som litt enfoldig og kanskje litt dum. Jeg har til og med opplevd at en venn av Ham spurte Ham (og ikke meg) om hva jeg driver med og hvor lenge jeg har bodd i Montreal. Jeg er jo bare tilbehør, ikke verd å legge merke til. Noe som er litt uvanlig for en pige som har sagt sin hjertens mening i forsamling (dersom jeg har noen) siden jeg kom over ungdommens drepende sjenanse.

Så det er altså status quo: Fra å være tilbehør som ikke forstår noenting har jeg blitt tilbehør som forstår at jeg blit oppfattet som enfoldig (og sikkert temmelig kjedelig) men ikke er helt i stand til å ta til motmæle.

Men bare vent! En dag kommer jeg til å fortelle dem alle hvor David kjøpte ølet!