Kraft og duppe

For en tid tilbake lest jeg en artikkel om hvor mye mat en gjenomsnittlig person i vesten kaster. Selv om jeg ikke har den fjerneste idé om noen tall lengre, husker jeg at jeg var overrasket og deretter beskjemmet over hvor mye det var. Så med tanken om at en trenger ikke sløse bare fordi en kan, bestemte jeg meg for å gjøre mitt beste for å tømme kjøleskapet etter at jeg har fylt det opp. Det startet med store mengder hjemmelaget tomatsaus fordi jeg tydeligvis har en tendens til å kjøpe langt flere tomater en holdbarheten tilsier at jeg bør.

Etterhvert har jeg blitt litt flinkere til å planlegge, både handling og koking og kanskje har jeg blitt litt mer bevisst også. Nå har jeg slått meg på å koke kraft. Både på de gamle gønnsakene som ligger der og ikke er så fryktelig fine lengre, men også på beinrestene som ligger som spor etter den karnivore beboeren her i heime. Etter å ha fylt fryseren med kraft, grønnskakskraft, kyllingkraft og kraftkraft, begynte jeg å vurdere om jeg faktisk skulle bruke all denne kraften til noe. Ti liter med saus ble vurdert og forkastet. Så selv om solen skinner for harde livet og våren banker på vinduet ble det suppe. God varm høstsuppe. I dag ble løkkraften fra onsdag omgjort til karrisuppe. Jeg lagte mer enn nok og tenkte at det kunne være en fin lunch til uken mens jeg sitter og taster. Det ble det ikke. Suppen er borte, den.

Heldigvis har jeg et kamera slik at jeg kan fortsette å nyte måltidet etter at jeg er mett og maten er borte.

Solkyss

I går hadde jeg på Den Lille Jakken for første gang i år. Den som ikke når lengre enn til hoftebeinet og hverken har fôr eller fyll. Jeg satt utenfor skolen midt i den fredelige søndags ettermidagen og pustet inn lukten av varm asfalt. Til slutt lukket jeg både boken og øynene og lot solen synke inn og danse lunt over ansiktet mitt.

Jeg var nesten skuffet da bussen ankom på tiden.

Grønn finger

I fjor vår sådde tomater. Det var noe spesielt med de små plantene som jeg hadde fra de var frø. De skjøt sine første, lysegrønne skudd som ble erstattet med litt mørkere blader. Etter hvert ble de større og flyttet ut på balkongen. Mot slutten av sommeren satte de frukt som det lokale ekornet så sitt snitt til å spise mens de fremdeles var gønne små erter.

Det ble ikke store matauken i fjor. I år prøver jeg igjen, denne gangen med koriander. Og mens jeg sitter på kne og kikker på planten i vinduskarmen, entusiastisk over hvert eneste nye lille skudd og blad, håper jeg at ekornet som jeg vet fremdeles bor i treet på hjørne enten har gått av med pensjon eller viser seg å være mer kresen når det kommer til krydderurt enn det var til kart.

Vår i luften, vår i livet

Bakerst i bussen har tre fnisete ungdomsskolejenter funnet sin plass. De sitter henslengt, nesten liggende i setene og snakker høyt om gutter og om neste prøve og om hva de skal i påskeferien (eller påskedagen som er rekkevidden av ferien her i landet). De sitter der i uniformene sine og er så sjuskete som tenåringer i skoleuniform kan være før skoledagen har offisielt begynt. Skjørtet er trukket godt opp slik at hele låret vises, sokker rullet ned til knærne og skjorten utenpå skjørtet.

De tre er overraskende opplagte til halv ni om morgenen å være, når alle andre på bussen viser seg fra sitt verste, mest gretne og mest morgentrøtte. Og de er selvsagt nydelige. Så nydelige som bare 15-årige jenter kan være.

Morgentrøtte mennesker med sovehår går av og på bussen mens den snirkler seg gjennom boligfeltet og på ett tidspunkt kommer en litt aldrende dame på og setter seg på det ledige setet midt i jentegjengen. Fornuftig kledd i flate, sorte sko, bukse som er høy i løvet og smal i ankelen kombinert med allværsjakke og en frisyre som bare kan ha vært anskaffet hos en middelmådig herrefrisør ser hun på de fnisende med stor misnøye og et heller dømmende ansiktuttrykk. Hun kniper munnen sammen til den er en liten strek og snur seg halvveis i setet slik at det ikke er vil om at hun i hvert fall ikke er i selskap med dem!

Småjentene lar seg ikke merke av den heller uvennlige damen. De ler og koser seg. Og står i perfekt harmoni til årets første vårdag.

Metrotanker

Selv gjennom den svimete tåken som er mitt liv fikk jeg med meg at det var dyrt å kjøpe bensin i høst. Folk snakket om det. Spesielt var det vondt og vanskelig i det landet som ligger rett syd for der jeg er, skjønte jeg.

Selv bor jeg i en by der jeg personlig ikke ser behovet for eget transportmiddel. Der er busser og metroer og for litt i overkant av 300 kroner måneden kan jeg reise alt jeg vil, dag som natt. Så trenger jeg heller aldri bekymre meg for parkering, mangel på sådan eller for at bilen plutselig forsvant fordi den sto i veien for snøfreseren.

Hver morgen tar jeg meg en tur ned i det dypeste av det dypeste, til tunnelsystemet under Montreal for å ta metroen. Selvsagt tar jeg den på samme tid som resten av befolkningen i byen, så det er ofte litt trangt om plassen. Her om dagen måtte jeg holde i samme stang som en annen dame. Men det går greit. Jeg får komme med.

I høst, derimot var det en helt annen historie. Jeg ble reist fra opptil flere ganger; det var rett og slett ikke rom. Dørene åpnet seg og jeg ble møtt av en menneskevegg. Når jeg til slutt klarte å presse meg inn i en åpning i veggen, ble jeg vanligvis stående tett og intimt med nesen i noens armhule eller ansiktet i noens uvaskede hår.

Men nå er det tilbake til normalen. Bensinprisen har gått ned. Metroprisen har gått opp og jeg får igjen komme med uten problemer. Men det har aldri slått meg hvor stor effekt denslags har på presset på den offentlige transporten. Og på toppen tar jeg metroen fra den minst folkerike ruten. Lurer på hvordan det var der nede i sentrum i november..?

Om å krysse grenser

Jeg har kanskje nevnt dette før, men til glede for alle mine nye lesere.. Um.. Eller.. Til glede for mine lesere med dårlig hukommelse..

Jeg leste i Aftenposten at nå skal vi få nytt pass. Igjen. Jeg har ikke noe imot nytt pass. Bortsett fra det faktum at jeg føler jeg må skaffe meg nytt hver gang det kommer et. Alt på grunn av storebror i sør. For dersom en ikke har det nyeste av det nye, må en nemlig ha visum. Og det er ikke det at jeg tar turen de 20 minuttene sørover så veldig ofte, jeg pleier vanligvis å holde meg her i franskenland selv når jeg har en "ut av byen"-opplevelse. Men når jeg faktisk tar turen, pleier det å være på impuls. Da har en ikke tid til visumsøknader og å reise til Ottava for å møte opp på ambassaden. Så ingen av passene jeg har hatt har fått lov til å leve i nærheten av de ti årene de var gyldige. Heldigvis for meg er dette bare et puslete luksusproblem.

I fjor innførte også ameriken passplikt for canadiere som vil krysse grensen. Det var mye diskusjon og kritikk fra canadierne i forkant. De aller fleste canadiske byer ligger spredt langs grensen til USA. Og det er kortere for veldig mange canadiere å ta bilferien til nærmeste amerikanske by enn nærmeste canadiske. Og billigere. Men nå må hele familien skaffe seg pass før de kan ta turen. Og pass er slett ikke billig. På toppen er et canadisk pass gyldig omtrent like lenge som et dypt sukk. Så nå er det mange av de bilferierende canadiere som rett og slett ikke har råd til å reise til ameriken.

Det som er interessant er, dersom en tar en titt på nordamerikakartet, er at grensen mellom USA og Canada er temmelig lang. Den skjærer tvers over hele noramerika, cirka der nordamerika er tykkest. Og ved hver hovedvei er det en grensepost. Men hva med områdene mellom veiene? Kilometer på kilometer med skog og ødeland? Det er jo ikke som om det er trangt om plassen. Vel, der markeres grensen med påler, slått ned i jorden med omtrent to meters avstand. Faktisk har Canada/USA verdens lengste ubevoktede grenseovergang. Så dersom du vil ta familien med deg til ameriken, og bare har råd til ett pass, er det bare å sette dem av i skogen i Canada, la dem spasere over grensen til USA og plukke dem opp på andre siden av grensen. Fine ting?

Våren og stanken

På størrelse med en middels stor huskatt, svart og hvit med stor buskete hale, ser skunken ut som et veldig koselig husdyr. Visstnok er den lett å temme og liker å være blandt mennesker. Middels lydig stiller den et sted mellom hund og katt. Skunken er rett og slett det perfekte kjæledyr. Helt til den blir presset opp i et hjørne og redd. Da snur den rumpa til og sprøyter irritasjonesobjektet full av en skikkelig illeluktende væske. Skikkelig illeluktende. Noen har visst prøvd å fjerne luktkjertlene på helt små skunkbabier for å se om dette kunne gjøre dem til fine husdyr. Men selv om lilleskunken aldri hadde fått brukt luktsprayen sin, virket det som om den visste at noe manglet og ble deprimert og lei seg.

Det jeg synes er rart med skunken, er at lukten den skiller ut er lett gjenkjennelig andre steder. Som ølen i en flaske som har stått ute hele dagen. Eller en mann som akkurat er ferdig med treningen. Og det er slettes ikke ubehagelig. Til det blir vanvittig mye og veldig, veldig sterkt.

Nå er det hvertfall vår igjen også i Quebec. Fordi Montreals sikreste vårtegn lå som en illeluktende grønn sky over kvartalet i dag morges.