Tøff i trynet

Jeg er ganske tøff. Hvertfall liker jeg å tro det der jeg brisker meg av gårde. Så når folk flest har klaget over den intense varmen som brer seg over Montreal om sommeren, for så å bli etterfulgt av en luftfuktighet på nærmere 100%, har jeg tenkt i mitt ikke så veldig stille sinn at "Sommeren i Montreal? Ikke noe problem!". Og de som kommer fra varme breddegrader og har vokst opp med en vintertemperatur som ligner min barndoms sommertemperatur kikker på meg der jeg sitter i skyggen med hummerrød hud etter turen over plassen for å komme treets varmedøyvende underside.

Vel. I år har ting vært litt anerledes. Og vi teller fremdeles bare 25. juni. Der jeg har gjort forsøk på å gå på handlerunde der nede i sentrum i de 28 gradene som ble lovet meg. Men vel inne i prøverommet, når jeg prøver å vrikke meg inn i ett eller åletrangt lite og moteriktig plagg slik at svetten såvidt begynner å piple frem på pannen, er det ingen nåde. For med slik en ekstrem luftfuktighet fordamper ikke svettedråpene. De blir liggende. Og når jeg endrelig får vrikket meg ut av plagg og tredd mine egne filler tilbake over en kropp som plutselig både er fuktig og mye større enn det den var for fem minutter siden, er ikke damen lengre så kjempetøff. Og hun som forlater prøverommet, litt lett dyvåt og med hår hengende slapt og fuktig mens det klistrer seg til halsen er ikke noe videre lekkert syn.

Sommeren ser helt anerledes ut når en tilbringer den i den luftbalsamerte (eller air conditionerte om du vil), luftfiltrerte atmosfæren som konstant holder 21 kjølige grader i et forskingslaboratorium. Da kan en være eplekjekk. I år tilbringer jeg sommerferien på toppen av en vannpytt. Men det kan være sjarmerende det også. Dersom en liker fisk.

En ettermiddag på Galtvort skole for hekseri og trolldom

Jeg liker Harry Potter. Jeg synes det er storveis faktisk. Og da jeg leste dem, var jeg alltid fasinert over fantasien til Rowling. Alt hun diktet opp og fant på. Spesielt likte jeg bildet av alle professorene der de sitter på scenen i storsalen hver semesterstart i sine rare kapper og hatter og frakker og kikker ned på elevene i salen. Jeg har alltid syntest at det var kjempemorsomt og lurt på hvor hun fikk ideen fra. Vel. I går fikk jeg svaret.

Jeg var på "ferdig med studiene"-sermoni på universitetet.

Kappe og hatt
Alle som skulle få diplom for bestått grad ble utstyrt med en svart kappe før vi ble geleidet inn i den store hallen. Vi ble selvsagt delt inn i hus, eller oppnådd grad om du vil. Doktorene fikk sitte på første rad, fulgt av mesterene og til slutt de 600 enslige bachelorene. Familie, venner og generell fanklubb ble lempelig henvist til balkongene.

Rektor Hummlesnurr snakker til forsamlingen på Galtvort. I bakgrunnen kan en se lærerene med sine rare hatter.

Bildet er lånt herfra.

Og så kom professorene og akademia vandrende. Til fanfare og sekkepipespill toget de inn. Ikledd frakker, kapper og hatter i allslags herlige farger før de benket seg på scenen med en alvorlig mine og så ned på oss over (de halvmåneformede) brilleglassene. Rektor satt selvsagt på en liten trone i midten.

 

Akademia. Med hatt i neven i anledning nasjonalsangen. Og med norsk flagg i bakgrunnen. 

Sorteringssermoni
Etter at rektor hadde pludret litt til forsamlingen, var det tid for diplom og heder og ære av hver enkelt student. En unik mulighet for hver en student til å bli annonsert, vandre opp og over scenen og få diplom i neven. Derretter var det tid til å gå tilbake til plassen sin. Det hele tok 9 sekunder per student. 9 sekunder med heder og ære og filmkamera og spotlys festet på seg før en setter seg og atter en gang siger inn i glemselen. Ikke ulikt utvelgelsessermonien på Galtvort, kan jeg tenke meg. Og også jeg hadde blitt plassert og fått utlevert en gruppe.

"Kjære professor, tusen takk for den fine diplomen. Men kan ikke jeg får være i Griffing sammen med Harry?"

Den store jakten II

Dersom jeg legger fryktelig mye arbeid i jobbsøknader til jobber jeg kunne tenke meg, er det da mer sannynlig at jeg får den jobben jeg aller aller helst vil ha?

Jeg synes nemlig ofte det er sånn, ting kommer ofte i flokk. Eller når det passer aller minst. Da jeg reiste til Montreal for å være der i noen få måneder og leve livet og opplevet det eksotiske Quebec før jeg reiste hjem og angrep en mastergrad, ramlet jeg over det som etter hvert viste seg å være en fantastisk mann. Det var jo ikke det som var planen.

Da jeg flyttet til Montreal for så å være med denne fantastiske mannen, gikk jeg rundt og var Viggo venneløs og litt sånn sosialt desperat en stund. Men da jeg fikk én venn, begynte det plutselig å balle på seg.

Så dersom jeg jobber masse med en bråte med jobbsøknader, kanskje jeg får flere jobber i løpet av sommeren? Og kanskje én av dem er den jeg sikler etter?

Den store jakten

Det er vanskelig å søke på jobb.

Det er vanskelig å ta kontakt med firmaer som har utlyst en stilling og stille det beste og det aller mest interessante spørsmålet som gjør at de husker akkurat meg og ikke alle de andre som også ringte.

Det er vanskelig å skrive søknad og si at jeg er passe flink, passe smart og at jeg kan lære omtrent hva som helst uten å si akkurat det.

Det er vanskelig å få potensielle arbeidsgivere til å skjønne at det er meg de burde ansette og ikke alle de andre.

Og det er bortimot helt umulig å ta kontakt med noen og si "dere gjør kjekke og spennende ting. Jeg har lyst til å være med jeg og".

Samtidig føles det ikke helt riktig å ha sommerferie når jeg ikke vet når den kommer til å ta slutt.