Og DER.. ..

dro jeg visst på ferie.

Jaja.

Litt andre perspektiver på ting

Av og til lurer jeg på hvordan jeg hadde vært dersom jeg hadde vært litt anderledes. Dersom jeg hadde vært mann, for eksempel. Hadde verden vært helt forskjellig? Hadde jeg sett den ikledd helt andre farger og fasonger? Hadde jeg valgt en helt annen utdanning, likt andre filmer, stemt på et annet parti og foretrukket en blodig biff fremfor fiskesuppe? Hva med dersom jeg var svart? Eller buddist? Verden ville nok tatt imot meg på en litt annen måte, og slik hadde jeg nok hatt litt andre perspektiver og tanker om ting. Min svarte venn ser rasisme i alt mulig som det aldri hadde falt meg inn å tenke på som forskjellsbehandling. Som feminist ser jeg forskjellsbehandling av kvinner i mye større grad enn hva min andre halvdel gjør som har vokst opp i Montreal med deres "finn din indre kvinne"-feminister.

Ulikheter leder til ulike perspektiver på ting, greit nok. At de også leder til ulike utfordringer, skjønner jeg også. Men hvilke ulike utfordringer ulike mennesker møter synes jeg at er vanskelig å se for meg. Det er så mange småsmå detaljer jeg ikke tenker på og tar for gitt.

Sosial og helsedirektoratet har for tiden en kampanje jeg likte godt. Den setter søkelyset på hvilke hindringer en kan møte dersom en har en funksjonshemning. Blant annet gir de eksempler på hva som er god design eller arkitektur. De har også tre små filmsnutter hvor de viser hvordan den samme strekningen fortoner seg for tre ulike mennesker med tre ulike funkjsonshemninger. Jeg syntes at de var svært tankevekkende og opplysende på en gang. Jeg har aldri tenkt på hvor vanskelig en svingdør må fortone seg for en som nesten ikke ser eller en som sitter i rullestol.

Den bortkomne postdue

Av og til er jeg ute og tusler litt langs hovedgaten jeg bor ved. Det er en stor gate med mye trafikk og butikker og allslags en måtte ønske seg, og som de aller fleste gatene her i NordAmeriken er den rett som en snor med mange små gater som krysser den helt perfekt vinkelrett. Jeg bor i en av de små gatene som krysser den store gaten. Siden den store gaten er frykteligfryktelig lang (husnummerne går helt opp til langt over 7000), hender det at jeg møte mennesker som spør hvor den butikken eller den tverrgaten eller slike ting er. Det er jo så fryktelig kjedelig å gå 2000 husnumre før en finner ut at en gikk feil vei. Og dersom jeg vet hvor det de leter etter er, pleier jeg vanligvis fortelle dem det. Det er jo helt normal imøtekommenhet, synes jeg.

Ikke så langt fra der jeg bor, i denne store gaten, er et postkontor. Det er et av hovedpostkontorene hvor postbudene henter posten sin, stapper dem i trillebagen og så tusler de av gårde i den blå uniformsshortsen sin (de har da uniform det står Postes Canada og Canada Post på (ting må jo stå på begge offisielle språk, må vite)).

Jeg synes at det er litt morsomt med voksne mennesker som har shorts som uniform.

I dag da jeg var på vei til skolen, vandrende litt sånn i halvsvime på mine to stutte bein, ble min utrolig dype og filosoferende tankerekke plutselig avbrutt av noen som sa "unnskyld" i øret mitt. "Unnskyld, vet du hvor postkontoret er?". Jeg snudde meg, med noe jeg tror var et vennligsinnet smil, beredt til å hjelpe, for jeg, jeg vet jo hvor postkontoret er! Og der sto han, en middelaldrende mann med trillebag, shorts og skjorte som det sto "Postes Canada/Canada Post" på.

I dag har jeg hjulpet en forvillet postdue hjem til vaglepinnen.

Ein liten blome

Den siste uka har eg sitte på kontoret mitt og stirra tomt inn skjermen til arbeidsboksen. Så har eg klødd litt på myggestikket eg har på leggen, sukka tungt, før eg har venda tilbake til skjermen. Og stirra. Etter en times tid eller så, når øyet er i ferd med å varta firkanta, har eg gått ut i gangen og kikka inn på nabokontoret. "Kaffi?" seier eg. Då vert det ofte kaffi.

Så sit vi ei stund på plenen foran bygget der kontora våre er og drikk kaffi og nyt sola og kjenner på at det er sommar. Før vi, med bøyde nakker vender tilbake til det kalde halvmørket i kvar vår boks, foran kvar vår arbeidsmaskin. Og stirrar tomt inn i skjermen i nokon timar til. Og når klokka vart fem og eg skunder meg å komme meg ut (for å vere sikker på at ingen sjef stopper meg på vegen mot døra med spørjesmål), har eg frykteleg dårleg samvittighet for at eg absolutt ikkje har fått gjort nokon ting i dag heller.

4 dagar igjen til somarferie.

Ei fullmoden kvinne

Av og til, der i heimlandet, når eg nevner (eller det kjem fram sånn heilt av seg sjølve) at eg er feminist, er det nokon som blir litt sinte. Av ei eller anna grunn. Byrjar å snakke om traktorlesber og stygge damer og mangel på barberte armhular og mannehat. Og så blir gjerne heile situasjonen litt ubehageleg. Då gjer eg gjerne ein av to. Enten vert eg læraren som prøver å plukke dummheter av eleven eller, dersom eg ikkje orkar være lærar, smyg eg meg vekk medan eg mumlar noko om toalettet.

Her, i Canada (kor kvinner forøvreg fekk stemmerett i 1944!), er det ingen som vert sinte. Dei klappar meg heller på hovudet og seier "ja, ja". Eg undra lenge på korleis eg klarte å gå frå provoserande til søt berre ved å skifta kontinent. Eg har funne svaret. Stikkorda er kvinne og styrke (eller female empowerment). Indre styrke. Og livmor, sjølvsagt.

For, dersom ei feministgruppe samlast i Montreal, er det ikkje for å diskutere mangelen på statlege midler til krisesenteret, kriminalisering av horekunder eller om korleis forhindra at den rundjulte invandrerkvinna blir satt på fyste fly ut av landet fordi ho berre var gift med sin norske ektemann i litt under tre år. Feministane i Montreal tenner ein røykelsespinne, tar på seg dei flagrande gevantane, sett seg i ring, held kvarandre i hendene og snakker om korleis finne sin indre styrke, zen og farge auraen blå. Etterpå snakker dei litt med livmora si før dei går ut i skogen for å klappe på, og forstå trea. "Men kva gjer dykk?" seier eg. "Vi hjelper oss sjølve bli betre kvinner. Fulle og modne kvinner".

Jaha, ja.

Ved veis ende

DER innså Universitetet i Bergen at jeg ikke er student der lengre og de sendte meg en relativt formell email om hvordan de uten å nøle kommer til å deaktivere alle mine kontoer og passord i databasen deres med mindre jeg øyeblikkelig registrerer meg som student der igjen.

Jeg kjenner at det er litt trist. En æra er over. Og det en æra jeg satte ganske stor pris på mens den var der. Jeg har vært student ved UiB i hele mitt liv, omtrent, og nå kutter de nådeløst navlestrengen og kaster meg ut i kulden. Jeg kjenner tomhet.

Jeg tror at jeg må sette av dagen til å mimre. Fine, fine Bergen. Fine, fine UiB.

Kvinner og klær

Jeg synes at dette var slik en dyptgående og fin artikkel om hvorfor dagens jenter tar av seg alle klærne og samtidig føler seg frigjorte at jeg bare må poste linken. Det er så fint.. Det er slik en dyptgående og slik ypperlig fungerende journalsitikk at.. jeg.. finner.. rett.. og.. slett.. ikke.. ord.. .. ..


Jeg har fått en klage på at linken ikke virker, men siden den virker på min maskin, vet jeg ikke helt hva som er galt. Så her er den i skrevet versjon. Slik kan folket klippe og lime.
http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1803462.ece

Samtale

-Alt dreier seg om finans.
-Finans?
-Ja, alt dreier seg i bunn og grunn og finans.
-?
-For eksempel det at du sitter her og ser på TV istedenfor å jobbe er finans; du veide kostnadene ved å jobbe mot kostnadene ved å sitte her mot hverandre.
-(Jeg kom hjem mest fordi jeg var sulten.. .. )
-Maten du kjøpte var basert på finans. Du veide kostnadene ved å kjøpe den ene tingen versus den andre mot hva de var verd og hvor mye du hadde lyst på dem i forhold til prisen.
-(Jeg spiste det jeg hadde i kjøleskapet..)
-Finans. Og dersom du spiste noe du allerede hadde er det fordi du ikke ville tape penger ved å kaste det. Alt dreier seg om kostnadsestimering. Når du synes at noe er stygt, er det fordi det ikke er verd prisen som har blitt satt på det. Jeg er så fryktelig lei av dere forskere som sier at dere jobber for et felles beste for mennesket og ikke vil innrømme at det er alt om penger og prestisje!
-(Jeg driver med det jeg gjør mest fordi det er det jeg har funnet til nå som jeg er best til..)
-Det handler alltid om å skaffe penger til neste prosjekt og om hvorvidt dere har råd til å forske på den tingen eller ikke. Og dersom dere ikke har noen resultater, får dere ikke mer penger og da blir det heller ingen prestisje, så alt dere driver med alltid er å skaffe penger. Jeg synes at dere skal se sannheten i øynene; Dere er fullstendig sturt av penger.
-(Det er ikke du?)
-Alt dreier seg om penger! Men jeg innrømmer det i hvertfall!

Og jeg som trodde at livet dreide seg om kjærlighet.

"Hun oppfant.."

1. Google ordene "she invented" i internasjonal Google (eventuelt trykk på linken; jeg har gjort det for deg).
2. Les den første linjen.
3. Skrik.

Hjerteskrik

Etter å ha sittet her i denne byen en stund og menget meg med all slags immigranter (er det noe Quebec har mye av, er det akkurat det) må jeg komme med en ytring. Jeg har snakket med svært så mange som føler at de ikke har overskudd til å lære språket etter 8 timer på jobb og middag med familien (selv om de hadde fått en bedre jobb med høyere lønn dersom de hadde lært det). Jeg har snakket med tonnevis som har aller mest lyst til å pakke snippesekken og sette seg på flyet hjem og som hadde gjort det på et sekund dersom de hadde hatt samme mulighet der de kommer fra. Med mennesker som bare ønsker å fullføre utdannelsen sin, slik at de kan reise tilbake å gjøre noe godt for landet sitt. Det er noe jeg har lyst til å skrike til enkelte som vandrer rundt på sine to bein der ute (jeg vet det er gammelt nytt, men det må ut. Det må ut NÅ).

DE ER IKKE HER FOR Å TA JOBBEN DIN ELLER DAMA DI! DE ER HER FORDI DE IKKE SÅ NOEN ANNEN MULIGHET! DET ER IKKE SÅ JÆVLA KULT Å VÆRE IMMIGRANT LANGT HJEMMEFRA I ET LAND HVOR EN IKKE SNAKKER SPRÅKET ELLER KJENNER KULTUREN OG BESTANDIG FØLER SEG UTENFOR!

Det var bare det.

Interaktiv nettverksbygging

Denne artikkelen fikk meg til å tenke at verden jammen ser anderledes ut i dag enn for bare noen ganske så få år siden. Vi står ovenfor noen problemer som sannsynligvis er mer latterlige enn utenkelige for tidligere generasjoner. Jeg ser for meg oldemor gå til en spåkone dengang hun var ung: "Hva kommer mine oldebarn til å drive med? Kommer de til å bli sukksessfulle forretningmennesker med mange venner som reiser til mage land?" Og spåkonen ser inn i spåkulen sin og grubler lenge før hun sier "venner kommer de til å ha, men oldebarna dine kommer til å stryke videregående fordi de er for opptatt med å bygge nettverk med 300 venner de aldri har møtt fordi de bor på andre siden av kloden. Men reise dit? Nei, det har de ikke penger til; de har jo ikke jobb fordi de ikke fikk utdanning".

Kven er best?

Eg veit ikkje korleis det er er andre plassar, men her eg tek masteren min, må alle, sånn cirka halvveis uti ein plass, holda ei presentasjon kor dei forsvarar arbeidet sitt så langt og viser for avdelinga at det er verdt å betala dei store summane dei gjer for å halda deg med utstyret du treng. Litt sånn: "Eg jobbar hardt og er flink nok, altså!"

I dag var det min tur saman med to andre. Dei to andre gutane presenterte før meg. Dei har begge bodd i landet i ett års tid og engelsk er ikkje morsmålet deira (litt som meg) og dei var frykteleg nervøse (akkurat som meg) (eg må seie, rommet hadde ei svak eim av nervøs mastergradsstudent). Ein kan seie at det gjekk fryktelig raskt. Og mumlete og ord vart slukt og kononantar forsvann. Så då det endeleg var min tur var ramma dei hadde satt absolutt til mi fordel.

Då eg sto der med tanka "ingen i dette rommet kan meir om dette enn meg, ikkje eingong min eigen veiledar og presentasjonen eg har forebudd er god" forsvann nervøsiteten og eg koste meg. Eg snakte tydeleg og holdt tidsramma perfekt. Og eg fekk tonnevis av spørjesmål som vitna om at dei hadde forstått kva det dreide seg om, men som gjerne ville ha litt utbrodering om kvifor eg valde å bruke akkrat den metoden eller framgangsmåten.

Eg vandrar på ei lita sky av sjølvtillit: Eg er skikkelig flink i det eg held på med. Slika dagar er bra dagar. Og no skal eg ut og drikke øl i sola for å feire.

Steinalderhygge fra biologens perspektiv

En lykkelig Aftenposten kunne her om dagen gledelig fortelle oss at steinaldermenneskene sannsynligvis hadde heftig fysisk omkvem (det er jo tross alt ingenting som selger mer enn sex). Videre kan de opplyse om at, basert på en artikkel fra Times Online, steinaldermenneskene sannsynligvis ikke hadde fast partner og at de ikke kun hadde sex for reproduksjonens skyld slik de som har greie på denslags har trodd til nå.

Siden dette tydeligvis kom som en overraskelse på steinalderforskerne, føler jeg meg kallet til å komme med biologens syn på tingene: Selvsagt hadde de ikke bare sex for reproduksjonens skyld! Se på dvergsjimpansen, vår nærmeste slektning i dyreriket. De har sex med hvem som helst! Det eneste tabuet er mor og sønn. De har sex når de kjeder seg, når de er sure på hverandre, for å bli venner igjen, for å roe ned gemyttene, for hva som helst.

Se for deg steinaldermenneskene som sitter rundt bålet sitt og grynter og ser inn i ilden. Det er mørkt, så de kan ikke gå noe sted av redsel for å bli spist av ville dyr som ser bedre enn dem i mørket. De er kanskje mette etter å ha spist tonnevis av frukt hun har sanket eller et vilt dyr han har drept. Så sitter de der, da, og kjeder seg. Det har akkurat blitt mørkt, så det er kanskje litt tidlig å legge seg. Er ikke særlig trøtt etter det store måltidet heller. Selvsagt hadde de seg litt! Jeg kan ikke få meg til å tro at å synes at sex er gøy er en ting som kom med ”det moderne mennesket”. Og at ”det moderne mennesket” er de eneste som har seg når de kjeder seg.

For å forsterke mitt argument, vil jeg nevne at, for 8 år siden var det snøstorm her i Montreal. Så mye snøstorm at strømledningene ble ødelagt. Byen var mørklagt og uten strøm i nesten tre uker. Ni måneder etterpå hadde Montreal (hvor en gjennomsnittskvinne føder 1,1 barn) en babyboom de aldri hadde sett maken til. Folk hadde ikke TV eller data, så de kjedet seg. Og hva gjorde de istedenfor?

Barndomsnaivitet

Jeg innså plutselig en ting. Jeg satt og snakket med en av mine kolleger om musene jeg har i leiligheten. Og selvsagt gled samtalen over i å snakke om hvilke dyr som ville vært verst å ha på kjøkkenet til mark til.. Og etter mange omveier begynte vi å snakke om bjørn. Av en eller annen grunn får jeg ofte opp et bilde fra en barnebok hvor det står en bjørn i elven og fanger laks med bare poten når vi snakker om dyret. Jeg syntest at det var så imponerende at bjørnen klarer å fange den slimete, seige laksen med bare labbene. Hvor mektig og majestetisk bjørnen var. Vel, nok et naivt barndomsminne ble ødelagt, for jeg innså at på det tidspunktet bjørnen driver med denne lakseorgien i fangst og spising, er fisken nesten død. Den er ikke vanskelig å fange i det hele tatt! Bjørnen står bare på toppen av elven og fanger den halvdøde laksen som har gytt og som prøver å holde livet i gang (men aldeles ikke kommer til å klare det) og fanger den på randen av døden.

Som om det ikke var nok, spiser den ikke fisken heller. Den tar bare eggene og kaster resten på land slik at larvene kan få dem.

Sur, gammal kone

Eg har alltid håpa at eg kjem til å bli ei morosam, gal gammal dame ein dag. Men eg ser at dersom eg ikkje passar nøye på, kan det hede eg blir ei sur gamal røy som hytter med stokken og seier ”då eg var ung”..

Årsaka er barn. Ei bråte med studentar som kom for å gjere eit prosjekt saman med ein av gutane som jobbar i laben min. Dei er eigentleg ikkje barn i den forstand, for dei fleste er eldre enn meg, trur eg. Men dei er barn på ein lab; dei anar ikkje kva som føregår og korleis ein skal forhalla seg til dei andre og dei andre sine ting.

Så byrja dei å jobbe sjølve og fekk ein pult kvar og flokkdanninga blei straks litt mindre. Men nå må dei jo ha utstyr til å jobbe med. Så då forsyner de seg av det dei ser. Treng dei ei flaske, tar dei den som står på nærmaste pult i staden for i skåpet. Treng dei tubar, tar dei det og. Den næraste arbeidsbenken er min.

Vanlegvis vil me som jobbar på laben rydda og vaska og sørgja for at alle ting er sterile etter kven som bruker mest og litt sånn etter som ein ser kva me treng og kva ein sjølve treng. Så når eg treng ting klargjer eg det eg har bruk for og litt til. Slik at andre kan ta. Så sett eg det i skåpet. Dersom eg treng noko på eit bestemt tidspunkt, set eg det på arbeidsbenken min. Slik veit ein at eg har "reservert det" og at ein ikkje skal forsyna seg (ein kan spør, sjølvsagt).

Slikt veit ein jo ikkje når ein kommer til ein ny stad. Ein veit jo ikkje at ein skal holda fingrane vekke frå det som står på den andre sin plass. Men når ein har blitt det fortalt, synes eg at ein skal følgja den regelen. Når ein har brukt noko, synes eg og at ein skal vaska det. For eg har i det siste gått rundt og leitt og leitt og vaska og vaska fordi alt står på feil plass eller er skittent og ekkelt. Det er greitt når me er tre (som me vanlegvis er). Men når me er 8?

Pennane mina har dei tatt og.

På eit tidspunkt ville eg skrike. Etter å ha følgt etter ein bråte med ungar som ikkje har peiling på kva dei skal gjere og som rotar og treng hjelp til alt byrja eg å gøyme meg på kontoret mitt. Det er alltid noko kontorarbeid som må gjerast. Eg får ikkje gjort noko på laben likevel.

Jepp. Drittsur gammal kone. Som gøymer seg bar gardina og tiskar og viskar. Nå skal eg gå til frisøren å legga håret.

Sidan eg likevel var inne på det..

Sidan Quebec ikkje feirar arbeidardagen før utpå høsten, vil eg ikkje snakka om arbaidarar i dag. Eg vil snakka om fett. Bare fordi eg har tenkt litt på det etter eg byrja å lese om slankematen.

Så no skal me snakke om dette ein gong for alle, slik at me kan verta ferdige med det. No skal me ha ein kjapp lita gjennomgang om kvifor feittsuging IKKJE er nokon langvarig løysing på noko problem.

Eit menneske har eit bestemt nummer feittceller i kroppen. Det er celler som tar opp og lagrar det feittet ein spis om ein ikkje trenger der og då. Det betyr ikkje at alle har det same nummeret, men at eg alltid har, for eksempel 10 millionar celler og at du alltid ha ti millionar og ei feittcelle. Det er ikkje nummeret feittceller som seier noko om kor overvektig eller tynn ein person er, det er kor store dei er. Altså. Eg har eit skur som eg kan lagra ting i, du har to. Men mitt eine skur kan vera langt større enn ditt.

Dersom ein går gjennom den julinga feittsuging er, vil ein suge ut eit ubestemt nummer celler før ein blir sendt heim att. Men no har ein jo færre feittceller enn det ein hadde før. Dette vil kroppen, på forunderleg vis finne ut og starta produksjon av NYE feittceller for å få talet opp igjen til det same som det var før. Og dersom ein ikkje startar å trene eller sluttar å ete reint frityrfeitt, vil dei nye cellene snart vere like store som dei ein har betalt ei formue og et auga for å få fjerna.

Så dersom ein vil halda fram å vere så tynn som ein var like etter operasjonen, må ein altså legga om kosthaldet og starta å trena. Og kva var då vitsen å betala som mykje for slik ein risikabel operasjon? Når ein ender opp med den torturen trening og sunnare mat er likevel?