Mat som slankar deg

Nå har me fått det også. Mat som skal gjere deg slank.

Ideen er, som artikkelen seier, at maten skal gjere slik at du brenn fleire kaloriar enn det ein får i seg når ein et han. Slik at kaloriane i sjokoladen du åt rett før bere forsvinn og blir til ingenting. Dersom ein drikk 3 boksar av dette kvar dag, skal ein kunne forbrenne 100 kaloriar.

100 kaloriar, ja. Eg har aldri vært noko stor på dette med å telle kaloriar, så det seier meg ingenting. Etter litt søking på nettet finn eg ut at det tilsvarer ca. 30 minuttar med matlaging, støvsuging eller normal gange (ein heilt vanleg tur, altså). 33 gram vanlig sjokolade inneheld 100 kaloriar, det gjør også 250 ml brus eller 2 eple. Men det er jo sjølvsagt mykje betre å eta alt ein vil for så å hella i seg 3 boksar med dette nye og fantastiske produktet og slanka seg mens ein sit stille og roleg.

Spesielt tykkjer eg at dette er genialt nå som stadig fleire forskarar går ut og seier at det er mykje verre å være i dårleg form enn tjukk. Og med tanke på pris (dette produktet kan umuleg koste mindre enn 10 kroner boksen), vil det vere langt, langt billegare å få seg et medlemsskap på eit helsestudio.

Men det speler jo sjølvsagt ingen rolle, så lenge ein er tynn.

Tristesse

Jeg er lei. Jeg er lei av å jobbe mangfoldige timer i uken uten at det leder til noe. Jeg er lei av å ikke vite når jeg kommer til å bli ferdig med dette. Jeg er lei av å knapt ha tid til å gjøre noe annet enn skolearbeid. Jeg er lei av å alltid ha dårlig samvittighet for alt det jeg ikke fikk gjort.

Jeg er lei av å bo i et land hvor jeg ikke snakker språket. Jeg er lei av å bli sett på som "søt og litt dum" fordi jeg nesten skjønner hva som blir sagt. Jeg er lei av å bli behandlet dårlig på fest fordi folk "er så lei av alle amerikanerne som kommer hit og ikke vil lære språket". Jeg er lei av min relativt begrensede omgangskrets. Jeg er lei av å ikke ha noen å gå på kino for å se de filmene jeg vil se med. Jeg er lei av å ikke kunne snakke politikk med oppegående mennesker. Jeg er lei av at, hver gang jeg er i en sosial sammenheng må jeg bevise hvor morsom og sjarmerende jeg er fordi jeg nesten ikke kjenner noen av de som er der.

Jeg er lei av at det alltid er et halvt år til jeg ser familien min igjen. Jeg er lei av at når jeg endelig ser dem må jeg reise igjen så altfor fort.

Jeg savner å kunne sitte avslapet i en krok på fest og vite at det er utrolig mange kjekke mennesker jeg liker der. Jeg savner byen hvor jeg kjenner alle krinkler og kroker og vet hvor jeg finner det jeg vil ha. Jeg savner baren min. Jeg savner familien min. Jeg savner alle vennene mine som har kjent meg i mer enn et år. Jeg savner å ha en idé over hvor jeg skal videre i livet.

Nå er det nok. Nå har jeg vært ute på eventyr lenge nok. Nå vil jeg hjem.

Så spang dei bortetter på små, lette føtter.

Da jeg var liten og leste (eller ble lest for) bøker av Anne-Kath Vestly og sånne søte barnebokforfattere, fortalte de ofte om våren på et visst tidspunkt. Vårene til Lillebror og Knerten og våren i Småland står fremdeles for meg som en solfylt, snøsmeltende hvit trehusidyll. Spesielt ville følelsen barneheltene hadde når beksomstøvlene ble byttet ut med tøysko og boblejakken ble erstattet med en litt mindre vårjakke beskrevet. Hvordan slik en tyngde var fjernet fra barnas skuldre og hvor lett de sprang bortover veien eller jordet eller hva som helst. Jeg undret meg litt over dette da jeg var liten. Siden jeg har vokst opp i Stavanger, hvor 10 grader på julaften er relativt normalt, har det aldri i hele mitt liv vært nødvendig å gå med vintersko og vinterjakke hele vinteren. Det har blitt vekslet mellom vintersko og tøysko alt etter hvordan temperaturen lå. Da jeg var liten fikk jeg aldri føle på lettheten i beina som kom sammen med den første vårdagen.

Intill nå. I dag hadde jeg på meg tøysko. Bittesmå sko som ville blitt søkkvåte dersom det hadde vært antydning til regn. For første gang siden midten av oktober. Og beina mine var virkelig lette. Det var like før jeg sprang til metrostasjonen i dag morges. I min bittelille jakke og bitte små sko. Følelsen var nesten verd all snøen og slapset jeg har strevd meg gjennom i måned etter måned. Men bare nesten.

20 centimeter snø på mandag er ingen hindring for at det kan være 20 grader på lørdag.

Lett-Tyfus

Jeg ble invitert med på konsert. Jeg hadde ikke hørt om bandet før, men invitøren mente at det var en gruppe jeg kom til å like. Og konsert er nå konsert. Konsert er kjekt. Så jeg takket ja med glede. Jeg har ikke lyttet til levende musikk på aldri den tid, enda jeg synes det er aldeles fantastisk. Kjent eller ukjent, så lenge det ikke er plastikkpop eller country går det finfint. Lokalet konserten skulle holdes i er også riktig så fint. Det er svart og har svart, høye bord med barkrakker langs vekkene og masser av gulvplass i midten. På veggene er det vinrøde draperier i fløyel og lampene har eggeskallsfargede skjermer. Det var definitivt svært så lovende. Jeg gledet meg.

Men nå er det sånn at jeg skal ut og reise til den store Asien. Før en reiser til slike eksotiske steder, må en ta vaksine. Jeg tar for tiden tyfusvaksine i pilleform. Fire piller som skal tas i løpet av åtte dager. Torsdag kveld var det en skikkelig stusselig dame som lå under teppet og var kvalm og svettet og frøs om hverander. Stusselige, stusselige damen. Der lå jeg og klamret meg til konsertbilletten og så min kjære med kompani forlate meg for sin store konsertkveld på byen.

Det var pille nummer to. Lurer på hva mer jeg går glipp av mens jeg ligger halvdød etter den neste.

Gatekrysset Champagneur og Lajoie 15. April 2007.

Sommeren var relativt kort i Montreal i år. 20 centimeter med kram snø.

Fini

Eg er, frå og med førre veke, ferdig med alle dei obligatriske kursa til masteren min. Ingen fleire førelesningar, ingen fleire eksamenar. Slutt, over, fini. Frå no av er det berre labb for alle pengane. Det kjennest bra. Eg trur at eg var klar for det no. Eg var ikkje nervøs før eksamen, ikkje var eg engsteleg. Det var meir: Gje meg eksamen slik at eg kan skrive han og bli ferdig med det og gå over til viktigare ting. Som å planlegge reisa til Kina. Eg gler meg.

Åstadsetterforskarar

I Toronto har dei ein skule som utdannar åstadsetterforskarar. Dei siste åra har denne skulen gått frå å vere ikkje så populær til kjempepopulær. Inntakskrava for å kome inn har skote i veret og nå er det berre dei med dei aller, aller beste karakterane som kjem inn. Kvifor denne popularitetsaukinga i ei tid kor interiørarkitektar og andre livsstilyrkjar er det store? Eg har eit ord til svar: CSI (Crime Scene Investigation). Det har kome ei bråte med TV program dei siste åra som visar det glamorøse og utfordrande livet åstadsetterforskarane har. Kor dei spring frå åstadsbefaring og bevisinnsamling i det eine til intervju av mistenkte i det neste.

I førre veke var eg på foredrag der ei dame snakka om kva ho gjer i jobben sin. Ho analyserer DNA-et til potensielle kriminelle. Kva dag gjer ho den same, litle oppgåva som stort sett består av å stappe ein viss mengde ulike væsker som liknar på vatn i veldig små plastbehaldarar før ho gjer det vidare til neste person på samlebandet. Ho har aldri vært på ein åstad. Ingen av dei ho jobbar med har vore på ein åstad. Dei gjer alle den same litle oppgåva kvar dag. Vanlegvis har dei til og med noen som står og ser på og kontrollerar at alt går riktig for seg (det er jo bevismateriale, ein må ikkje gjere feil). Det var også ei anna dame der. Ho analyserer små beter av maling frå bilar. Dersom nokon har krasja i noko og stukke av, får ho tilsendt malingsflekkene bilen har etterlate seg. Så er det opp til ho å plukke beten frå kvarandre og fine it kva slags farge dei ulike laga har. Deretter slår ho opp i ein database som har ei liste over kva slags bilfabrikk bruker den typen malingssammenssetning. Det er alt. Det er hennar spannande, utfordrande og glamorøse jobb. Litt anleis enn kva dei visar på TV.

Biletet er av Gil Grissom, den store helten i CSI Las Vegas.

Cabane à sucre

Jeg har bloggtørke. Jeg synes ikke at livet her er så fryktelig interessant nå om dagen og så har facebook tatt meg.

Men her på søndag var jeg på årets sukkerfest. Når våren kommer og temperaturen stiger til over frysepunktet, begynner sevja å stige i trærne også. Og da er det på tide å begynne å tappe lønnesirup. For den jevne befolkning og ikke minst turister som meg betyr det at tur til lønnesirupstapperi (cabane à sucre) venter.

I år gikk jeg sammen med en gjeng fra skolen og i den forsamlingen ble jeg rene sukkerveteranen (jeg har jo tross alt vært to ganger før!), for det var en ganske brokete gjeng som karret seg ut i diverse kjøretøy søndag morgen. En bråte russere, et par kinesere, meg og to gutter som faktisk har vokst opp i Montreal. Og gutten fra Bangladesh må ikke glemmes. Han hadde en nervørs, skingrende latter gjennom hele affæren.

Så, tenker du kanskje nå, hva i alle er det hun snakker om? Joda. En Cabane a sucre er hvor de henter inn og koker lønnesirupen for at den skal bli sirup og ikke sukkervann. Her kan en komme en gang i mars, tidlig april og se hvordan de tapper, koker, bringer lønnesirupen fra skog til flaske. Vanligvis blir en tatt med ut i skogen for å se på trærne med hest og kjerre og det er riktig så hyggelig. Men høydepunktet av opplevelsen er maten en får etterpå. En blir bragt inn i en stor spisesal og servert ekte, tradisjonell mat fra provinsen akkompagnert til tradisjonsrik trekkspillmusikk. Maten består av skinke, grisesvor, pølser, eggerøre, pannekaker, bønner og alt som er skikkellig fettete og basert på gris. En fyller opp sin talerken og så.. så.... Dekker en det hele med lønnesirup! Bon apetit!

Etterpå er en så fryktelig fryktelig mett og full av sukker at en er usikker på om en skal sovne på benken eller løpe rundt i sikksakk fordi en er så full av sukker. Men det er enda ikke slutt. For en har jo ikke spist dessert enda! Desserten består av en paibunn en har helt lønnesirup i og stekt i ovnen til lønnesirupen er omtrent stiv. Litt for søtt etter min smak, men jeg var tross alt full av pannekaker og lokalbrygget øl.

Turistaktig, sier du? Neida, de innfødte gjør dette hvert år.