Bare litt sutring

Noen ting er ganske forskjellige mellom gamlelandet og Quebec. For eksempel snakker de et språk jeg ikke skjønner spesielt bra her. Det er vanlig å spise lunch på restaurant. Er en jente og skal ut på byen er det obligatorisk å ha på høye hæler. Når en tar master får en betalt (en latterlig liten sum, men likevel). Thanksgiving er viktig. Halloween er skikkelig viktig. Dersom en har engelsk som morsmål kan en "date" flere personer på en gang. Dersom en har fransk som morsmål har en sex på første daten noe som igjen utelukker polydating (kanskje ikke så anerledes fra hjemme).

Men det er flere ting som er helt det samme-utenom-det-vanlige-kjedelig-og-norsk.

For eksempel har det snødd. Det kom snø fra himmelen. Hvitt, tørt vann. Det la seg på veien og på gresset og på de som måtte være ute og gå. Så kom det mer. Og enda litt til. Tre ganger kom det snø. Nå har vi bortimot en meter. Og det førte selvsagt til en enorm krise! Selv om det er måkt og alt er fint kjører folk som komplette idioter. Og siden vi nå har brøytekanter, har veien blitt litt smalere enn det som er vanlig. Men det hindrer ikke folk i å parkere i veikanten. Eller midt i veien som det blir nå. For eksempel slik at bussen ikke kommer forbi. Min 40 minutters skolevei har denne uken vært 1 1/2 time. Akkurat som hjemme med andre ord.

Jeg sitter nå og kikker på avgangene fra flyplassen. Jeg skal ta fly til Amsterdam i kveld. Så jeg holder et lite øye med og sjekker om det faktisk er noen fly som letter etter rute. Det er det ikke. Ikke ett.

Akkurat som hjemme. Er det ikke fint?

Juledram

Han har snart bursdag. Julebarnet, kaller vi ham. Men siden jeg ikke skal være her, feiret vi bursdag litt tidlig. Vi hadde (neida, det var ikke elie som organiserte i det hele tatt):

Hjemmelaget gløgg (basert på kjip rødvin)
Freia melkesjokolade
Mandariner i lange baner
Akke, ekte linjeakke. Som ble utrolig godt mottatt av de innfødte. Flasken var tom før jeg fikk snudd meg.

Et sted hvor de fastboende vet å sette pris på en god akke, er ikke et så verst et sted.

Ein skal no passa på dei som er mindre enn seg sjølve

Eg jobbar i ei bygning som kallas for vitskapskomplekset. Det er ei stor bygning med biokjemiavdeling, fysikkavdeling, biologiavdeling og av alle ting, ei psykologiavdeling. Her i det store utlandet blir psykologien rekna som ekte vitskap og får vere med på matematisk og naturviteinskapleg fakultet.

Psykologane held til i kjellaren. Ikkje eingong i den "vanlege" kjellaren, men i den etasjen som er under den valege kjellaren. Eg har aldri vore der. Kvifor? Ein må ha åtgangskort og kode og gjennomlysast før heisen i det heile tatt går ned.

Dei held på med rotteforsøk der i kjellaren.

Tidlegare har dyrevernsaktivistar brote seg inn og slept ut alle rottene.

Og det er jo snilt av dei. Dei som ikkje har det så kjekt burde definitivt ha det betre. Det er bare det at dei fleste av desse rottene manglar deler av hjernen sin. Det er jo slikt psykologar held på med; hjernar. Og så er dei kvite. Det er ikkje så lett å gøyma seg når ein er kvit og naturen er grøn. Eg kan se for meg alle rottene som slit seg ut av å springa i sirklar eller blit tatt av ein gribb eller huskatten. Snille dyrevernare, dersom dykk skal redde dyr som har det vondt, ikkje berre slepp dei ut av bura deira, men ta dei med heim og gje dei eit betre liv. Ingen likar å bu på gata.

Pol eller ikke pol?

Det er ingen tvil at klimapolitikk er vanskelig. Det er ikke lett å etsimere hva som fører til hva og hva endeproduktet kommer til å bli. Jorden er samensatt av en bråte med komplekse systemer som alle påvirker hverandre og når meteorologene ikke klare å si bestemt hvorvidt det blir regn eller sol i Bergen i morgen, hvordan skal klimaforskerene klare å si om det blir kaldere, varmere eller mer vind? Jorden som system er mye mer komplekst enn luftrommet over vestlandets hovedstad.

Det som gjør klimapolitikken litt vanskeligere, er at ingen noengang snakker om nøyaktig de samme tingene. Jeg har akkurat skummet meg gjennom Dagbladets artikket "Havet vil ikke stige selv om Nordpolen smelter: Bjørn Lomborg plukker Al Gore fra hverandre".

Nå har jeg vanskelig for å tro at Al Gore noengang sa at havet vil stige fordi Nordpolen smelter. Nordpolen består, som barnekunnskapen sier, av is. Bare is. Dersom den smelter, vil vi, som Lomborg nevner i artikkelen, ha akkurat like mye vann som før og sammenligner isbiter i et vannglass med nordpolens smelting. Dette er noe alle vet, kjære Dagbladet. Men dersom en faktisk leser artikkelen, ser en at Lomborg ikke svarer på Gores hypotese i det hele tatt. Spørsmålet dreier seg om Grønland og SYDPOLEN. Og dette er en helt annen sak; isen der ligger nemlig på land.

Jeg siterer litt, jeg:
Gore: Hvis Grønland smelter eller brekker og faller ut i havet eller hvis halve Grønland og halve Sydpolen smeltet eller brakk fra hverandre og falt i havet, ville havnivået over hele verden stige med mellom 18 og 20 fot (5-6 meter)

Lomborg: Stemmer ikke.
Når havnivået stiger, er det ikke på grunn av issmelting. Isen erstatter sin egen vekt. Hvis du putter isbiter i et glass vann, får du ikke mer vann når de smelter. Smelting på Nordpolen vil ikke få havet til å stige, siden isen allerede flyter. Det er to grunner til at havet stiger: Når vann blir varmere, utvider det seg. Samt at vann fra landbaserte isbreer øker mengden vann. De siste 40 årene har isbrevann stått for 60% og vannutvidelse for 40% av den økte vannmengden.

Akkurat, ja, dersom den landbaserte isen på Grønland og Sydpolen smelter, vil altså vannmengden øke.

Hva har skjedd med korrekturlesningen, herr Dagbladet? Blir ikke dette litt som å legge ting i munnen til Gore som han aldri har sagt.

Ellers vil jeg også anbefale Dagens Onde Kvinners blåggpost om dustejournalistikk.

Gammel dame er vond at vende

Jeg har utvekslingsstudent på labben. Selv om det til tider kan være litt som å ha skadedyr, er det strengt tatt en student som skal lære å jobbe selvstendig på en lab. Sånt trenger nemlig en del tilvenning. Som når en flytter inn i en ny leilighet hvor det alerede bor folk, finnes det uskrevne regler, ting som skal plasseres på bestemte steder og ting skal vaskes på bestemte måter. Smøret er felles for alle i leiligheten, men osten til Ove skal en bare ligge unna.

Siden jeg har vært der i en evighet etter hvert, vet jeg hvordan ting fungerer, hvor ting skal være. Og jeg kan også mesteparten av teorien bak det vi gjør. Det er sånt som skjer. Senior har jeg også blitt etter hvert (ikke det at det betyr stort annet enn at det er jeg som vet hvordan ting skal gjøres og hvilken leverandør det ulike utstyret skal bestilles fra). Så når utvekslingsstudenten spør, kan jeg vanligvis svare.

På et eller annet tidspunkt ble det spurt hvor gammel jeg var, og jeg svarte som sant var at jeg ligger og bakser i midten av 20-tallet.

Så, her om dagen måtte utveksleren innrømme noe.. Men jeg måtte love å ikke bli sur. Hun hadde trodd at jeg var 30 år da hun kom. Fordi hun er nærmere trettitallet og jeg kunne mye mer enn henne og var liksom litt autoritet, så måtte jeg jo selvsagt være eldre.

Verden er et underlig sted og alt er relativt.
Hjemme blir jeg fremdeles spurt om legitimasjon når jeg skal kjøpe sprit.

Er det noe galt

med verden når hovedposten til Aftenpostens kultursider dreier seg om "Idol"?

Skal en skoleres eller utdannes?

Selv om jeg bor langt borte fra "verdens beste land", hender det at jeg kikker innom dagbladet eller aftenposten på nett eller sål. Det skjer ikke for ofte, fordi nettaviser er bare sladder og er mer fordummende enn opplysende, men en ønsker jo å få med seg ting. Jeg har for eksempel fått med meg at det har vært omrokkeringer i statrådene. Og jeg skal ikke være den som gråter høyest over savnet av den gamle kunnskapsministeren.

Skole er noe som opptar meg meget. Det er det jeg er best til. Det er faktisk mer eller mindre det eneste jeg har gjort i hele mitt liv. Bortsett fra å gå. Og spise. Jeg har ikke greie på barneskoler og ungdomsskoler og barn generelt, men universiteter kan jeg litt om. Jeg har tross alt gått på tre, i to forskjellige land. Så jeg ser meg semi-pseudo-skikket til å gi vår nye kunnskapsminister noen råd om hvordan en kan endre universitetssystemet slik at ungdommen på UiB, UiO, NTNU og alle de andre blir de mest velutdannede i verden i motsetning til de noe bakstreverske, så-som-så- kunnskapsrike "kidza" de er nå.

1. Gjenninfør tregangersregelen. Dersom en student ikke klarer å stå på eksamen på tredje forsøk, er det kanskje på tide å gi eg?
2. Øk ståkravet fra 40% til 50%. At kandidaten skal kunne halvparten av pensum er virkelig ikke mye forlangt.
3. Kvalitetsreformens karakterskala kan ikke skille mellom noenting. Innfør en skala med plusser og minser (og bruk dem på vitnemålet) eller en 1-10 poengsskala med én desimal (prosent, ja!). Enkelt å tolke for enthvert vesen.
4. Innfør flere studieretninger innenfor ett program, av typen "ett av de følgende fem fagene er obligatorisk.." Fagene bør velges sammen med en kompetent studieveilerer slik at den ferdige graden blir noe meningsfull og spesialisert.
5. Ta vekk alle obligatoriske fag på masternivå. Masterstudentene bør, sammen med veileder, velge fag som passer til graden og studieområdet. Reduser i samme slengen obligatorisk fagmengde fra 60 studiepoeng til 30 og gjør mer rom for selvstendig arbeid. Dersom det er noe kandidaten ikke kan, får de slå det opp selv.
6. Siden karakterskalaen nå har blitt større og kan skille mellom elevene, kan midtsemestereksamen nå faktisk ha betydning for avsluttende karakter. Den bør telle ca. 30%. Avsluttende eksamen bør være nonkumulativ og telle 40-50%. Resten av karakteren kan baseres på labrapporter, oppmøte og slikt.
7. Innfør karakterkrav for å ta videregående kurs i ett fag. Det vil si, dersom en gjør det skikkelig dårlig i Biokjemi1, så får en ikke ta Biokjemi2.

Og vips så har vi en kunnskapsnasjon.

Tidspress lærer sulten kvinne at koke?

Jeg driver jo på med denne masteren. Og det går relativt trått for tiden, så for at jeg skal noen gang bli ferdig, legger jeg igjen en del timer på universitetet for tiden. En sånn ti-tolv timer til dagen. I uken riktignok. I helgen tar jeg meg fremdeles fri.

Men siden jeg går hjemmefra litt før ni og kommer hjem nærmere midnatt, betyr det at mens dagligvareforretningen er åpen, er jeg fanget midt ute i tomhetslandet uten tilgang til dagligvarer dersom jeg ikke vil benytte meg av kolektivtransporten. Og det vil jeg jo helst ikke. På dagtid skal en jo jobbe, ikke drive å busse omkring. Så når jeg da kommer hjem, sulten som en tiger, der i kveldingen, og kikker inn i kjøleskapet, blir jeg vanligvis møtt av sennep, philadelphia, kokevin og en eller annen relativt rynkete grønnsak.

Jeg har alltid beundret de som kan lage mat fra det de måtte finne rundt omkring.

I går vanket det poteter med chilimarinert sopp og blomkål. I dag ble det spagetti med tinte reker og saus av philadelphiaost og pesto.

Jeg vet ikke om sulten er det beste krydder eller om jeg faktisk begynner å få taket på denne "man tager hvad man haver"- koketeknikken.

Men det er godt det nesten er helg, for jeg vasket akkurat de siste bladrestene ut av kjøleskapets grønnsaksskuff og satte pestoglasset i oppvaskemaskinen. Kanskje jeg kan klare å komme meg til grønnsakshandelen på hjørnet på lørdag. Ikke har jeg mer kokevin heller. Den havnet i glasset.

Drama lama på TV

På slutten nittitallet var det serier som skulle sees på TV. For å være med i samtalen på skolen måtte en se serier som "Friends, Seinfeld og Frasier". Vi lo av dem, refererte til spøker av dem når vi snakket og klippet håret som Rachel. Så kom 2000 og det var "Reality" som var det store og det en snakket om. "Big Brother", "Farmen", "Medusa" og "Ursula". Vi snakket om hva for slags virkelighets-TV vi helst ville vært med i og om hvor mye snillere vi ville vært med hverandre enn de som faktisk var med.

Nå har jeg vagt fått med meg at det er, det som her i Nord-Amerika kalles "Mystery TV" som er det store. Jeg nevner "CSI", "House", "Bones" og "Numbers". I begynnelse var dette serier jeg satte svært så pris på. "CSI" handler om en gjeng med nerdete åstedsetteforskere og "Numbers" er om en kul matteprofessor som løser mordmysterier ved hjelp av avansert fysikk. Men etterhvert har de begynt å irritere meg mer og mer. Hvorfor? De har alle samme oppskrift. Så, jeg har bestemt meg for å lage min egen variant av "Mysterie TV" etter samme handlingsmønster. Serien heter "Kjæledyrsdetektivene".

*Dramatisk musikk med bjeffing og mjauing i bakgrunnen mens kameraet feier over det ene dyreliket etter det andre. Umerkelig går vi over til handling og en utrolig sexy, gammel dame kommer løpende ut av huset i sin gjennomsiktige nattkjole*

"Katten min, Pusi er døøøød!"

*Grining, sirener idet en svart varebil kommer til stedet. Ut hopper en stygg, eldre herre med et usympatisk fjes og nok en utrolig lekker blondine med høye bryster og bein som ender cirka under armen. De er begge kledd i siste mote bortsett fra en svart vest hvor det står "Kjæledyrsdetektivene" på ryggen og "KD" foran.*

"Så, dette er offeret?" Sier den usympatiske mannen.

Den eldre damen forteller gråtende om hvordan hun fant katten sin død på trappen den morgenen mens blondinen stryker henne over håret. Den usympatiske mannen stiller spørsmål om hvordan hun pleide ta seg av katten sin og setter spørsmålstegn om hun i det hele tatt var skikket til å ha en katt. På åstedet finner de også fortspor som de antar kommer fra en sjuskete rev som har blitt sett i området tidligere. Da den usympatiske mannen og den lekre blondinen setter seg inn i bilen for å finne reven, sier blondinen:

"Du hadde ingen grunn til å være så usympatisk med henne"

Den usympatiske kommer med ett eller annet dypt filosofisk svar som handler om at de aller fleste mord blir utført av noen som kjente offeret.

REKLAMEPAUSE

Etter en lengre og anstrengende leting finner de den sjuskete reven i hans miserable bol under et vedskjul. Han ser sliten ut og har et sår på den ene poten som med sikkerhet tas som et tegn på slosskamp. De tauer ham inn, får ham stilt for retten og dømt til døden til tross for at han bedyrer at han er uskyldig.

*Reven ligger bundet på et bord og en ser en lege (med klare likhetstrekk med Ken) gjøre klar en sprøyte, sjekker at det ikke er luft i sprøyten etc. Kamera skifter til Kjæledyrsdetektivenes kontor hvor den usympatiske mannen og den lekre blondinen snakker om hvorvidt de skal handle etter følelsene sine eller beholde forholdet på et strengt profesjonelt plan. Han vegrer seg for å ta steget, mens hun mener at det ikke gjør noe at de er sammen. De har jo så mye felles. Plutselig kommer en dame i stilletthæler og hvit, skreddersydd labfrakk med silikonlepper løpende med et papirark i hånden*

"Fotavtrykket var ikke fra en rev. Vi har målt lengden av neglen på den midterste tåen og den er 2/5 av lengden på nabotåen. På en rev ville den vært 3/5!"

"Hvilket dyr har en neglelengde på midttåen som er 2/5?" (den usympatiske mannen. Blondinen er altfor opptatt med å se forførende på mannen til å svare).

"Hunderasen Amstaff. Det har vært ulovlig å importere og avle slike hunder siden 2005"
"Jeg så et stort hundebur i nabohagen til katteeieren"
"Kom igjen, vi må stoppe henrettelsen"

*Alle løper i milelange, hvite ganger. Kameraet skifter til reven som er iferd med å få sprøyten.*

REKLAMEPAUSE


*Iden legen setter sprøyten i armen, stormer de tre inn i rommet. Henrettelsen er stoppet!
Fokuset skifter til en rekke biler med sirener som kjører til et stort og staselig hus og kjæledyrspolitiet hopper ut med løftede pistoler.*

"Lukk opp, det er Kjæledyrspolitiet" brøler den usympatiske mannen

*Kjæledyrspolitiet gjennomsøker huset, men finner ingen hund på tross av hundeskålen på kjøkkenet. Idet de skal til å gå henger stilletthælen til den lekre blondinen seg fast i en løs gulvplanke. Den viser seg å være løs. De løfter på planken og i et hull i gulvet sitter en stor, brun amstaff. I pelsen finner de restene etter blodig kattepels.*

Den usympatiske mannen "saken er løst! La oss ta en øl"
Blondinen "Hjemme hos meg?"

*Rulletekst og dramatisk musikk*

Dedikert til Cecilie og Dag.

Ellers fniser vi litt.

Fnis

Om å gi seg når leken er god

Så kom boken til forhenværende LO leder Valla. Jeg lurer på hva det er med disse politikerne og ledere som går av (i skam) og må benytte sjansen til å fortelle "sin side" av historien i bokform og lekser opp om "hvor såret en ble da en ble dolket i ryggen av den og den" og "den og dens egentlige ansikt".

Når det kommer til hele Valla/Yssen- saken, begynner jeg å få nok. Vi har alle fått med oss at Yssen mener hun ble mobbet og at Valla mener at hun aldri har gjort en flue fortred. Det er det. Det er greit. Alle oppfatter verden forskjellig. Og nå er det nå engang sånn at dersom Yssen følte seg mobbet av Valla, vel, så ble hun det. Alle har forskjellig tålegrense og forskjellige grenser og linjer og personlig rom. Noen takler å bli skreket til, andre gjør det ikke. Noen mener at å heve stemmen er det samme som å skrike, andre mener at det må mange flere decibel til. "Sannheten" er ikke noe objektivt begrep.

Jeg synes at det er på tide at Valla ber Yssen om unnskyldning og sier "Sorry, Yssen, jeg mente det faktisk ikke sånn" og at Yssen svarer med et "det er greit, jeg skjønner at du ikke var ufin med overlegg". Så kan de ta hverandre i hånden, gi hverandre en klem, gå hjem og sminke hverandre mens de lover å være Best Friends Forever. Dersom de om et par år kommer over det sutrende tenåringsstadiet, kan de kanskje gå på den lokale puben og ta en pils.

Lyckliga gatan

I går prøvde jeg å telle antallet platoniske samboere, romvenniner og -kamerater jeg har hatt. Da jeg rundet 30 gav jeg opp. Etter å ha levd i diverse store leiligheter med et utall antall rom i snart 6 år og ikke har klart å holde meg noen steder i stort mer en åtte måneder, har antallet mennesker jeg har delt bad og kjøkken (og dersom vi var heldige, også stue) blitt så høyt at jeg ikke engang husker navnet på alle disse noe tilfeldige menneskene. Akkurat nå bor jeg sammen med fire andre jenter. De er sikkert hyggelige, de, men de to nyeste (som kom i går), kan jeg ikke engang navnet på. Jeg tror ikke at jeg kommer til å lære dem heller. For nå skal jeg flytte. Igjen. Men denne gangen skal jeg oppgradere!

Min kjære og jeg har tenkt å ta et steg oppover i forholdsseriøsitetsstigen og har funnet oss en treroms. Dette kommer til å bli fine ting. Det ekstra soverommet skal brukes til masteroppgaveskrivingsrom. Siden det er noe vi begge har planer om å gjøre etter hvert. Men heldigvis ikke samtidig. Alternativt skal det brukes til gjesterom (finfin seng står der også). Så grunnen til at jeg skriver dette er nok mest: Nå har jeg et ekstra soverom. Kom på besøk da vel!

élies lille skole om samtaleemner

Når en bor på et nytt sted (spesielt i et nytt land) er det en del spørsmål som stadig dukker opp i samtaler med lokalbefolkningen. Spørsmål som i begynnelsen er hyggelige og viser interesse for ens person, men som etter et par måneders tid (kan ikke se for meg hva de gjør etter et par år!) blir intetsigende, kjedelige og gir en lyst til å brøle "det må da være mulig å finne et mer inerressant samtaleemne for svarte!" Jeg har tenkt å nevne disse spørsmålene her for å opplyse folket om ting som en ikke behøver å si i sitt møte med et menneske som har bodd i landet i mer enn ett år. Mye fordi jeg tror at folk ikke er bevisste på hva de sier og at alle andre faktisk sier det samme (og jeg beklager aldri så mye og virkelig at jeg tok den arrogante stemmen her).


1. Hvor lenge har du vært her, da (med et litt nedlatende smil).

2. Du snakker skikkelig godt fransk!

4. Liker du byen? Vil du ikke bo her resten av livet???

5. Jeg har skikkelig lyst til å reise til Skandinavia, spesielt Finland! (Hyggelig det du, men nå er ikke Finland i Skandinavia).


Bytt geografiske navn/språk med passende for situasjon eller lignende.

Fransk for ikke fullt så nybegynnere lengre.

Jeg innser at jeg ikke har skrevet noe om hvordan det går med denne fransken. Så kanskje det var på tide. Nå som jeg har vært borte i fem uker og vent meg til å ikke høre fransk hver dag for så å vende tilbake hit og lytte til den delvis uforståelige snøvlingen til de innfødte. Det dukker jo nødvendigvis opp nye tanker.

Å lære et nytt språk er ikke spesielt lett. Spesielt ikke når en gjør det enten på kveldstid (fordi en, hvertfall i mitt tilfelle, er mer opptatt med tapre forsøk i å karre til seg en master) eller med metode "diffusjon" (som jeg driver med nå fordi jeg ble utslitt av kveldskurs tre ganger i uken og valgte å ta en midlertidig pause). Metoden diffusjon består i å være sammen med og omgås fransktalende og prøve så godt en kan å henge med i stroppen og forstå hva som skjer rundt en. Aldeles ikke blottet for frustrasjoner, men det går fremover. Om aldri så sakte.

Nå har jeg kommet til det punktet at jeg skjønner hva som blir sagt rundt meg under visse forutsetninger. Disse forutsetningene er at vi ikke er i en bar eller lignende lokaler med mye bakgrunnsstøy og at det ikke snakkes om emner som kan lede til opphisselse, avbrytninger og imunnenpåhverandre-snakk. Dette dekker dessverre svært mange interressante emner som for eksempel politikk (og å skjønne seg på det politiske systemet her er nå også en oppgave jeg prøver å mestre. Hvordan kan jeg påstå at det norske systemet er bedre dersom jeg ikke skjønner hvordan det canadiske fungerer ned til detaljnivå?).

Men selv om jeg skjønner hva som blir sagt, er det med en aldri så liten forsinkelse. Så når en kommentar har blitt sagt, jeg har forstått den og somlet meg til å lappe sammen et svar (vanligvis på engelsk; fransk hadde tatt tre ganger så lang tid), har noen allerede bragt ballen videre og samtalen har fortsatt inn i andre detaljer. Så jeg ender med å ikke få sagt noenting fordi jeg altid ender med å kommentere gårsdagens nyheter. Og det i seg selv reduserer meg til den lyttende, smilende partner som ler hjertelig av alles spøker (om enn noe forsinket), men ikke bidrar noe særlig i samtalen selv. Slik blir en lett oppfattet som litt enfoldig og kanskje litt dum. Jeg har til og med opplevd at en venn av Ham spurte Ham (og ikke meg) om hva jeg driver med og hvor lenge jeg har bodd i Montreal. Jeg er jo bare tilbehør, ikke verd å legge merke til. Noe som er litt uvanlig for en pige som har sagt sin hjertens mening i forsamling (dersom jeg har noen) siden jeg kom over ungdommens drepende sjenanse.

Så det er altså status quo: Fra å være tilbehør som ikke forstår noenting har jeg blitt tilbehør som forstår at jeg blit oppfattet som enfoldig (og sikkert temmelig kjedelig) men ikke er helt i stand til å ta til motmæle.

Men bare vent! En dag kommer jeg til å fortelle dem alle hvor David kjøpte ølet!

Og DER.. ..

dro jeg visst på ferie.

Jaja.

Litt andre perspektiver på ting

Av og til lurer jeg på hvordan jeg hadde vært dersom jeg hadde vært litt anderledes. Dersom jeg hadde vært mann, for eksempel. Hadde verden vært helt forskjellig? Hadde jeg sett den ikledd helt andre farger og fasonger? Hadde jeg valgt en helt annen utdanning, likt andre filmer, stemt på et annet parti og foretrukket en blodig biff fremfor fiskesuppe? Hva med dersom jeg var svart? Eller buddist? Verden ville nok tatt imot meg på en litt annen måte, og slik hadde jeg nok hatt litt andre perspektiver og tanker om ting. Min svarte venn ser rasisme i alt mulig som det aldri hadde falt meg inn å tenke på som forskjellsbehandling. Som feminist ser jeg forskjellsbehandling av kvinner i mye større grad enn hva min andre halvdel gjør som har vokst opp i Montreal med deres "finn din indre kvinne"-feminister.

Ulikheter leder til ulike perspektiver på ting, greit nok. At de også leder til ulike utfordringer, skjønner jeg også. Men hvilke ulike utfordringer ulike mennesker møter synes jeg at er vanskelig å se for meg. Det er så mange småsmå detaljer jeg ikke tenker på og tar for gitt.

Sosial og helsedirektoratet har for tiden en kampanje jeg likte godt. Den setter søkelyset på hvilke hindringer en kan møte dersom en har en funksjonshemning. Blant annet gir de eksempler på hva som er god design eller arkitektur. De har også tre små filmsnutter hvor de viser hvordan den samme strekningen fortoner seg for tre ulike mennesker med tre ulike funkjsonshemninger. Jeg syntes at de var svært tankevekkende og opplysende på en gang. Jeg har aldri tenkt på hvor vanskelig en svingdør må fortone seg for en som nesten ikke ser eller en som sitter i rullestol.

Den bortkomne postdue

Av og til er jeg ute og tusler litt langs hovedgaten jeg bor ved. Det er en stor gate med mye trafikk og butikker og allslags en måtte ønske seg, og som de aller fleste gatene her i NordAmeriken er den rett som en snor med mange små gater som krysser den helt perfekt vinkelrett. Jeg bor i en av de små gatene som krysser den store gaten. Siden den store gaten er frykteligfryktelig lang (husnummerne går helt opp til langt over 7000), hender det at jeg møte mennesker som spør hvor den butikken eller den tverrgaten eller slike ting er. Det er jo så fryktelig kjedelig å gå 2000 husnumre før en finner ut at en gikk feil vei. Og dersom jeg vet hvor det de leter etter er, pleier jeg vanligvis fortelle dem det. Det er jo helt normal imøtekommenhet, synes jeg.

Ikke så langt fra der jeg bor, i denne store gaten, er et postkontor. Det er et av hovedpostkontorene hvor postbudene henter posten sin, stapper dem i trillebagen og så tusler de av gårde i den blå uniformsshortsen sin (de har da uniform det står Postes Canada og Canada Post på (ting må jo stå på begge offisielle språk, må vite)).

Jeg synes at det er litt morsomt med voksne mennesker som har shorts som uniform.

I dag da jeg var på vei til skolen, vandrende litt sånn i halvsvime på mine to stutte bein, ble min utrolig dype og filosoferende tankerekke plutselig avbrutt av noen som sa "unnskyld" i øret mitt. "Unnskyld, vet du hvor postkontoret er?". Jeg snudde meg, med noe jeg tror var et vennligsinnet smil, beredt til å hjelpe, for jeg, jeg vet jo hvor postkontoret er! Og der sto han, en middelaldrende mann med trillebag, shorts og skjorte som det sto "Postes Canada/Canada Post" på.

I dag har jeg hjulpet en forvillet postdue hjem til vaglepinnen.

Ein liten blome

Den siste uka har eg sitte på kontoret mitt og stirra tomt inn skjermen til arbeidsboksen. Så har eg klødd litt på myggestikket eg har på leggen, sukka tungt, før eg har venda tilbake til skjermen. Og stirra. Etter en times tid eller så, når øyet er i ferd med å varta firkanta, har eg gått ut i gangen og kikka inn på nabokontoret. "Kaffi?" seier eg. Då vert det ofte kaffi.

Så sit vi ei stund på plenen foran bygget der kontora våre er og drikk kaffi og nyt sola og kjenner på at det er sommar. Før vi, med bøyde nakker vender tilbake til det kalde halvmørket i kvar vår boks, foran kvar vår arbeidsmaskin. Og stirrar tomt inn i skjermen i nokon timar til. Og når klokka vart fem og eg skunder meg å komme meg ut (for å vere sikker på at ingen sjef stopper meg på vegen mot døra med spørjesmål), har eg frykteleg dårleg samvittighet for at eg absolutt ikkje har fått gjort nokon ting i dag heller.

4 dagar igjen til somarferie.

Ei fullmoden kvinne

Av og til, der i heimlandet, når eg nevner (eller det kjem fram sånn heilt av seg sjølve) at eg er feminist, er det nokon som blir litt sinte. Av ei eller anna grunn. Byrjar å snakke om traktorlesber og stygge damer og mangel på barberte armhular og mannehat. Og så blir gjerne heile situasjonen litt ubehageleg. Då gjer eg gjerne ein av to. Enten vert eg læraren som prøver å plukke dummheter av eleven eller, dersom eg ikkje orkar være lærar, smyg eg meg vekk medan eg mumlar noko om toalettet.

Her, i Canada (kor kvinner forøvreg fekk stemmerett i 1944!), er det ingen som vert sinte. Dei klappar meg heller på hovudet og seier "ja, ja". Eg undra lenge på korleis eg klarte å gå frå provoserande til søt berre ved å skifta kontinent. Eg har funne svaret. Stikkorda er kvinne og styrke (eller female empowerment). Indre styrke. Og livmor, sjølvsagt.

For, dersom ei feministgruppe samlast i Montreal, er det ikkje for å diskutere mangelen på statlege midler til krisesenteret, kriminalisering av horekunder eller om korleis forhindra at den rundjulte invandrerkvinna blir satt på fyste fly ut av landet fordi ho berre var gift med sin norske ektemann i litt under tre år. Feministane i Montreal tenner ein røykelsespinne, tar på seg dei flagrande gevantane, sett seg i ring, held kvarandre i hendene og snakker om korleis finne sin indre styrke, zen og farge auraen blå. Etterpå snakker dei litt med livmora si før dei går ut i skogen for å klappe på, og forstå trea. "Men kva gjer dykk?" seier eg. "Vi hjelper oss sjølve bli betre kvinner. Fulle og modne kvinner".

Jaha, ja.

Ved veis ende

DER innså Universitetet i Bergen at jeg ikke er student der lengre og de sendte meg en relativt formell email om hvordan de uten å nøle kommer til å deaktivere alle mine kontoer og passord i databasen deres med mindre jeg øyeblikkelig registrerer meg som student der igjen.

Jeg kjenner at det er litt trist. En æra er over. Og det en æra jeg satte ganske stor pris på mens den var der. Jeg har vært student ved UiB i hele mitt liv, omtrent, og nå kutter de nådeløst navlestrengen og kaster meg ut i kulden. Jeg kjenner tomhet.

Jeg tror at jeg må sette av dagen til å mimre. Fine, fine Bergen. Fine, fine UiB.

Kvinner og klær

Jeg synes at dette var slik en dyptgående og fin artikkel om hvorfor dagens jenter tar av seg alle klærne og samtidig føler seg frigjorte at jeg bare må poste linken. Det er så fint.. Det er slik en dyptgående og slik ypperlig fungerende journalsitikk at.. jeg.. finner.. rett.. og.. slett.. ikke.. ord.. .. ..


Jeg har fått en klage på at linken ikke virker, men siden den virker på min maskin, vet jeg ikke helt hva som er galt. Så her er den i skrevet versjon. Slik kan folket klippe og lime.
http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1803462.ece

Samtale

-Alt dreier seg om finans.
-Finans?
-Ja, alt dreier seg i bunn og grunn og finans.
-?
-For eksempel det at du sitter her og ser på TV istedenfor å jobbe er finans; du veide kostnadene ved å jobbe mot kostnadene ved å sitte her mot hverandre.
-(Jeg kom hjem mest fordi jeg var sulten.. .. )
-Maten du kjøpte var basert på finans. Du veide kostnadene ved å kjøpe den ene tingen versus den andre mot hva de var verd og hvor mye du hadde lyst på dem i forhold til prisen.
-(Jeg spiste det jeg hadde i kjøleskapet..)
-Finans. Og dersom du spiste noe du allerede hadde er det fordi du ikke ville tape penger ved å kaste det. Alt dreier seg om kostnadsestimering. Når du synes at noe er stygt, er det fordi det ikke er verd prisen som har blitt satt på det. Jeg er så fryktelig lei av dere forskere som sier at dere jobber for et felles beste for mennesket og ikke vil innrømme at det er alt om penger og prestisje!
-(Jeg driver med det jeg gjør mest fordi det er det jeg har funnet til nå som jeg er best til..)
-Det handler alltid om å skaffe penger til neste prosjekt og om hvorvidt dere har råd til å forske på den tingen eller ikke. Og dersom dere ikke har noen resultater, får dere ikke mer penger og da blir det heller ingen prestisje, så alt dere driver med alltid er å skaffe penger. Jeg synes at dere skal se sannheten i øynene; Dere er fullstendig sturt av penger.
-(Det er ikke du?)
-Alt dreier seg om penger! Men jeg innrømmer det i hvertfall!

Og jeg som trodde at livet dreide seg om kjærlighet.

"Hun oppfant.."

1. Google ordene "she invented" i internasjonal Google (eventuelt trykk på linken; jeg har gjort det for deg).
2. Les den første linjen.
3. Skrik.

Hjerteskrik

Etter å ha sittet her i denne byen en stund og menget meg med all slags immigranter (er det noe Quebec har mye av, er det akkurat det) må jeg komme med en ytring. Jeg har snakket med svært så mange som føler at de ikke har overskudd til å lære språket etter 8 timer på jobb og middag med familien (selv om de hadde fått en bedre jobb med høyere lønn dersom de hadde lært det). Jeg har snakket med tonnevis som har aller mest lyst til å pakke snippesekken og sette seg på flyet hjem og som hadde gjort det på et sekund dersom de hadde hatt samme mulighet der de kommer fra. Med mennesker som bare ønsker å fullføre utdannelsen sin, slik at de kan reise tilbake å gjøre noe godt for landet sitt. Det er noe jeg har lyst til å skrike til enkelte som vandrer rundt på sine to bein der ute (jeg vet det er gammelt nytt, men det må ut. Det må ut NÅ).

DE ER IKKE HER FOR Å TA JOBBEN DIN ELLER DAMA DI! DE ER HER FORDI DE IKKE SÅ NOEN ANNEN MULIGHET! DET ER IKKE SÅ JÆVLA KULT Å VÆRE IMMIGRANT LANGT HJEMMEFRA I ET LAND HVOR EN IKKE SNAKKER SPRÅKET ELLER KJENNER KULTUREN OG BESTANDIG FØLER SEG UTENFOR!

Det var bare det.

Interaktiv nettverksbygging

Denne artikkelen fikk meg til å tenke at verden jammen ser anderledes ut i dag enn for bare noen ganske så få år siden. Vi står ovenfor noen problemer som sannsynligvis er mer latterlige enn utenkelige for tidligere generasjoner. Jeg ser for meg oldemor gå til en spåkone dengang hun var ung: "Hva kommer mine oldebarn til å drive med? Kommer de til å bli sukksessfulle forretningmennesker med mange venner som reiser til mage land?" Og spåkonen ser inn i spåkulen sin og grubler lenge før hun sier "venner kommer de til å ha, men oldebarna dine kommer til å stryke videregående fordi de er for opptatt med å bygge nettverk med 300 venner de aldri har møtt fordi de bor på andre siden av kloden. Men reise dit? Nei, det har de ikke penger til; de har jo ikke jobb fordi de ikke fikk utdanning".

Kven er best?

Eg veit ikkje korleis det er er andre plassar, men her eg tek masteren min, må alle, sånn cirka halvveis uti ein plass, holda ei presentasjon kor dei forsvarar arbeidet sitt så langt og viser for avdelinga at det er verdt å betala dei store summane dei gjer for å halda deg med utstyret du treng. Litt sånn: "Eg jobbar hardt og er flink nok, altså!"

I dag var det min tur saman med to andre. Dei to andre gutane presenterte før meg. Dei har begge bodd i landet i ett års tid og engelsk er ikkje morsmålet deira (litt som meg) og dei var frykteleg nervøse (akkurat som meg) (eg må seie, rommet hadde ei svak eim av nervøs mastergradsstudent). Ein kan seie at det gjekk fryktelig raskt. Og mumlete og ord vart slukt og kononantar forsvann. Så då det endeleg var min tur var ramma dei hadde satt absolutt til mi fordel.

Då eg sto der med tanka "ingen i dette rommet kan meir om dette enn meg, ikkje eingong min eigen veiledar og presentasjonen eg har forebudd er god" forsvann nervøsiteten og eg koste meg. Eg snakte tydeleg og holdt tidsramma perfekt. Og eg fekk tonnevis av spørjesmål som vitna om at dei hadde forstått kva det dreide seg om, men som gjerne ville ha litt utbrodering om kvifor eg valde å bruke akkrat den metoden eller framgangsmåten.

Eg vandrar på ei lita sky av sjølvtillit: Eg er skikkelig flink i det eg held på med. Slika dagar er bra dagar. Og no skal eg ut og drikke øl i sola for å feire.

Steinalderhygge fra biologens perspektiv

En lykkelig Aftenposten kunne her om dagen gledelig fortelle oss at steinaldermenneskene sannsynligvis hadde heftig fysisk omkvem (det er jo tross alt ingenting som selger mer enn sex). Videre kan de opplyse om at, basert på en artikkel fra Times Online, steinaldermenneskene sannsynligvis ikke hadde fast partner og at de ikke kun hadde sex for reproduksjonens skyld slik de som har greie på denslags har trodd til nå.

Siden dette tydeligvis kom som en overraskelse på steinalderforskerne, føler jeg meg kallet til å komme med biologens syn på tingene: Selvsagt hadde de ikke bare sex for reproduksjonens skyld! Se på dvergsjimpansen, vår nærmeste slektning i dyreriket. De har sex med hvem som helst! Det eneste tabuet er mor og sønn. De har sex når de kjeder seg, når de er sure på hverandre, for å bli venner igjen, for å roe ned gemyttene, for hva som helst.

Se for deg steinaldermenneskene som sitter rundt bålet sitt og grynter og ser inn i ilden. Det er mørkt, så de kan ikke gå noe sted av redsel for å bli spist av ville dyr som ser bedre enn dem i mørket. De er kanskje mette etter å ha spist tonnevis av frukt hun har sanket eller et vilt dyr han har drept. Så sitter de der, da, og kjeder seg. Det har akkurat blitt mørkt, så det er kanskje litt tidlig å legge seg. Er ikke særlig trøtt etter det store måltidet heller. Selvsagt hadde de seg litt! Jeg kan ikke få meg til å tro at å synes at sex er gøy er en ting som kom med ”det moderne mennesket”. Og at ”det moderne mennesket” er de eneste som har seg når de kjeder seg.

For å forsterke mitt argument, vil jeg nevne at, for 8 år siden var det snøstorm her i Montreal. Så mye snøstorm at strømledningene ble ødelagt. Byen var mørklagt og uten strøm i nesten tre uker. Ni måneder etterpå hadde Montreal (hvor en gjennomsnittskvinne føder 1,1 barn) en babyboom de aldri hadde sett maken til. Folk hadde ikke TV eller data, så de kjedet seg. Og hva gjorde de istedenfor?

Barndomsnaivitet

Jeg innså plutselig en ting. Jeg satt og snakket med en av mine kolleger om musene jeg har i leiligheten. Og selvsagt gled samtalen over i å snakke om hvilke dyr som ville vært verst å ha på kjøkkenet til mark til.. Og etter mange omveier begynte vi å snakke om bjørn. Av en eller annen grunn får jeg ofte opp et bilde fra en barnebok hvor det står en bjørn i elven og fanger laks med bare poten når vi snakker om dyret. Jeg syntest at det var så imponerende at bjørnen klarer å fange den slimete, seige laksen med bare labbene. Hvor mektig og majestetisk bjørnen var. Vel, nok et naivt barndomsminne ble ødelagt, for jeg innså at på det tidspunktet bjørnen driver med denne lakseorgien i fangst og spising, er fisken nesten død. Den er ikke vanskelig å fange i det hele tatt! Bjørnen står bare på toppen av elven og fanger den halvdøde laksen som har gytt og som prøver å holde livet i gang (men aldeles ikke kommer til å klare det) og fanger den på randen av døden.

Som om det ikke var nok, spiser den ikke fisken heller. Den tar bare eggene og kaster resten på land slik at larvene kan få dem.

Sur, gammal kone

Eg har alltid håpa at eg kjem til å bli ei morosam, gal gammal dame ein dag. Men eg ser at dersom eg ikkje passar nøye på, kan det hede eg blir ei sur gamal røy som hytter med stokken og seier ”då eg var ung”..

Årsaka er barn. Ei bråte med studentar som kom for å gjere eit prosjekt saman med ein av gutane som jobbar i laben min. Dei er eigentleg ikkje barn i den forstand, for dei fleste er eldre enn meg, trur eg. Men dei er barn på ein lab; dei anar ikkje kva som føregår og korleis ein skal forhalla seg til dei andre og dei andre sine ting.

Så byrja dei å jobbe sjølve og fekk ein pult kvar og flokkdanninga blei straks litt mindre. Men nå må dei jo ha utstyr til å jobbe med. Så då forsyner de seg av det dei ser. Treng dei ei flaske, tar dei den som står på nærmaste pult i staden for i skåpet. Treng dei tubar, tar dei det og. Den næraste arbeidsbenken er min.

Vanlegvis vil me som jobbar på laben rydda og vaska og sørgja for at alle ting er sterile etter kven som bruker mest og litt sånn etter som ein ser kva me treng og kva ein sjølve treng. Så når eg treng ting klargjer eg det eg har bruk for og litt til. Slik at andre kan ta. Så sett eg det i skåpet. Dersom eg treng noko på eit bestemt tidspunkt, set eg det på arbeidsbenken min. Slik veit ein at eg har "reservert det" og at ein ikkje skal forsyna seg (ein kan spør, sjølvsagt).

Slikt veit ein jo ikkje når ein kommer til ein ny stad. Ein veit jo ikkje at ein skal holda fingrane vekke frå det som står på den andre sin plass. Men når ein har blitt det fortalt, synes eg at ein skal følgja den regelen. Når ein har brukt noko, synes eg og at ein skal vaska det. For eg har i det siste gått rundt og leitt og leitt og vaska og vaska fordi alt står på feil plass eller er skittent og ekkelt. Det er greitt når me er tre (som me vanlegvis er). Men når me er 8?

Pennane mina har dei tatt og.

På eit tidspunkt ville eg skrike. Etter å ha følgt etter ein bråte med ungar som ikkje har peiling på kva dei skal gjere og som rotar og treng hjelp til alt byrja eg å gøyme meg på kontoret mitt. Det er alltid noko kontorarbeid som må gjerast. Eg får ikkje gjort noko på laben likevel.

Jepp. Drittsur gammal kone. Som gøymer seg bar gardina og tiskar og viskar. Nå skal eg gå til frisøren å legga håret.

Sidan eg likevel var inne på det..

Sidan Quebec ikkje feirar arbeidardagen før utpå høsten, vil eg ikkje snakka om arbaidarar i dag. Eg vil snakka om fett. Bare fordi eg har tenkt litt på det etter eg byrja å lese om slankematen.

Så no skal me snakke om dette ein gong for alle, slik at me kan verta ferdige med det. No skal me ha ein kjapp lita gjennomgang om kvifor feittsuging IKKJE er nokon langvarig løysing på noko problem.

Eit menneske har eit bestemt nummer feittceller i kroppen. Det er celler som tar opp og lagrar det feittet ein spis om ein ikkje trenger der og då. Det betyr ikkje at alle har det same nummeret, men at eg alltid har, for eksempel 10 millionar celler og at du alltid ha ti millionar og ei feittcelle. Det er ikkje nummeret feittceller som seier noko om kor overvektig eller tynn ein person er, det er kor store dei er. Altså. Eg har eit skur som eg kan lagra ting i, du har to. Men mitt eine skur kan vera langt større enn ditt.

Dersom ein går gjennom den julinga feittsuging er, vil ein suge ut eit ubestemt nummer celler før ein blir sendt heim att. Men no har ein jo færre feittceller enn det ein hadde før. Dette vil kroppen, på forunderleg vis finne ut og starta produksjon av NYE feittceller for å få talet opp igjen til det same som det var før. Og dersom ein ikkje startar å trene eller sluttar å ete reint frityrfeitt, vil dei nye cellene snart vere like store som dei ein har betalt ei formue og et auga for å få fjerna.

Så dersom ein vil halda fram å vere så tynn som ein var like etter operasjonen, må ein altså legga om kosthaldet og starta å trena. Og kva var då vitsen å betala som mykje for slik ein risikabel operasjon? Når ein ender opp med den torturen trening og sunnare mat er likevel?

Mat som slankar deg

Nå har me fått det også. Mat som skal gjere deg slank.

Ideen er, som artikkelen seier, at maten skal gjere slik at du brenn fleire kaloriar enn det ein får i seg når ein et han. Slik at kaloriane i sjokoladen du åt rett før bere forsvinn og blir til ingenting. Dersom ein drikk 3 boksar av dette kvar dag, skal ein kunne forbrenne 100 kaloriar.

100 kaloriar, ja. Eg har aldri vært noko stor på dette med å telle kaloriar, så det seier meg ingenting. Etter litt søking på nettet finn eg ut at det tilsvarer ca. 30 minuttar med matlaging, støvsuging eller normal gange (ein heilt vanleg tur, altså). 33 gram vanlig sjokolade inneheld 100 kaloriar, det gjør også 250 ml brus eller 2 eple. Men det er jo sjølvsagt mykje betre å eta alt ein vil for så å hella i seg 3 boksar med dette nye og fantastiske produktet og slanka seg mens ein sit stille og roleg.

Spesielt tykkjer eg at dette er genialt nå som stadig fleire forskarar går ut og seier at det er mykje verre å være i dårleg form enn tjukk. Og med tanke på pris (dette produktet kan umuleg koste mindre enn 10 kroner boksen), vil det vere langt, langt billegare å få seg et medlemsskap på eit helsestudio.

Men det speler jo sjølvsagt ingen rolle, så lenge ein er tynn.

Tristesse

Jeg er lei. Jeg er lei av å jobbe mangfoldige timer i uken uten at det leder til noe. Jeg er lei av å ikke vite når jeg kommer til å bli ferdig med dette. Jeg er lei av å knapt ha tid til å gjøre noe annet enn skolearbeid. Jeg er lei av å alltid ha dårlig samvittighet for alt det jeg ikke fikk gjort.

Jeg er lei av å bo i et land hvor jeg ikke snakker språket. Jeg er lei av å bli sett på som "søt og litt dum" fordi jeg nesten skjønner hva som blir sagt. Jeg er lei av å bli behandlet dårlig på fest fordi folk "er så lei av alle amerikanerne som kommer hit og ikke vil lære språket". Jeg er lei av min relativt begrensede omgangskrets. Jeg er lei av å ikke ha noen å gå på kino for å se de filmene jeg vil se med. Jeg er lei av å ikke kunne snakke politikk med oppegående mennesker. Jeg er lei av at, hver gang jeg er i en sosial sammenheng må jeg bevise hvor morsom og sjarmerende jeg er fordi jeg nesten ikke kjenner noen av de som er der.

Jeg er lei av at det alltid er et halvt år til jeg ser familien min igjen. Jeg er lei av at når jeg endelig ser dem må jeg reise igjen så altfor fort.

Jeg savner å kunne sitte avslapet i en krok på fest og vite at det er utrolig mange kjekke mennesker jeg liker der. Jeg savner byen hvor jeg kjenner alle krinkler og kroker og vet hvor jeg finner det jeg vil ha. Jeg savner baren min. Jeg savner familien min. Jeg savner alle vennene mine som har kjent meg i mer enn et år. Jeg savner å ha en idé over hvor jeg skal videre i livet.

Nå er det nok. Nå har jeg vært ute på eventyr lenge nok. Nå vil jeg hjem.

Så spang dei bortetter på små, lette føtter.

Da jeg var liten og leste (eller ble lest for) bøker av Anne-Kath Vestly og sånne søte barnebokforfattere, fortalte de ofte om våren på et visst tidspunkt. Vårene til Lillebror og Knerten og våren i Småland står fremdeles for meg som en solfylt, snøsmeltende hvit trehusidyll. Spesielt ville følelsen barneheltene hadde når beksomstøvlene ble byttet ut med tøysko og boblejakken ble erstattet med en litt mindre vårjakke beskrevet. Hvordan slik en tyngde var fjernet fra barnas skuldre og hvor lett de sprang bortover veien eller jordet eller hva som helst. Jeg undret meg litt over dette da jeg var liten. Siden jeg har vokst opp i Stavanger, hvor 10 grader på julaften er relativt normalt, har det aldri i hele mitt liv vært nødvendig å gå med vintersko og vinterjakke hele vinteren. Det har blitt vekslet mellom vintersko og tøysko alt etter hvordan temperaturen lå. Da jeg var liten fikk jeg aldri føle på lettheten i beina som kom sammen med den første vårdagen.

Intill nå. I dag hadde jeg på meg tøysko. Bittesmå sko som ville blitt søkkvåte dersom det hadde vært antydning til regn. For første gang siden midten av oktober. Og beina mine var virkelig lette. Det var like før jeg sprang til metrostasjonen i dag morges. I min bittelille jakke og bitte små sko. Følelsen var nesten verd all snøen og slapset jeg har strevd meg gjennom i måned etter måned. Men bare nesten.

20 centimeter snø på mandag er ingen hindring for at det kan være 20 grader på lørdag.

Lett-Tyfus

Jeg ble invitert med på konsert. Jeg hadde ikke hørt om bandet før, men invitøren mente at det var en gruppe jeg kom til å like. Og konsert er nå konsert. Konsert er kjekt. Så jeg takket ja med glede. Jeg har ikke lyttet til levende musikk på aldri den tid, enda jeg synes det er aldeles fantastisk. Kjent eller ukjent, så lenge det ikke er plastikkpop eller country går det finfint. Lokalet konserten skulle holdes i er også riktig så fint. Det er svart og har svart, høye bord med barkrakker langs vekkene og masser av gulvplass i midten. På veggene er det vinrøde draperier i fløyel og lampene har eggeskallsfargede skjermer. Det var definitivt svært så lovende. Jeg gledet meg.

Men nå er det sånn at jeg skal ut og reise til den store Asien. Før en reiser til slike eksotiske steder, må en ta vaksine. Jeg tar for tiden tyfusvaksine i pilleform. Fire piller som skal tas i løpet av åtte dager. Torsdag kveld var det en skikkelig stusselig dame som lå under teppet og var kvalm og svettet og frøs om hverander. Stusselige, stusselige damen. Der lå jeg og klamret meg til konsertbilletten og så min kjære med kompani forlate meg for sin store konsertkveld på byen.

Det var pille nummer to. Lurer på hva mer jeg går glipp av mens jeg ligger halvdød etter den neste.

Gatekrysset Champagneur og Lajoie 15. April 2007.

Sommeren var relativt kort i Montreal i år. 20 centimeter med kram snø.

Fini

Eg er, frå og med førre veke, ferdig med alle dei obligatriske kursa til masteren min. Ingen fleire førelesningar, ingen fleire eksamenar. Slutt, over, fini. Frå no av er det berre labb for alle pengane. Det kjennest bra. Eg trur at eg var klar for det no. Eg var ikkje nervøs før eksamen, ikkje var eg engsteleg. Det var meir: Gje meg eksamen slik at eg kan skrive han og bli ferdig med det og gå over til viktigare ting. Som å planlegge reisa til Kina. Eg gler meg.

Åstadsetterforskarar

I Toronto har dei ein skule som utdannar åstadsetterforskarar. Dei siste åra har denne skulen gått frå å vere ikkje så populær til kjempepopulær. Inntakskrava for å kome inn har skote i veret og nå er det berre dei med dei aller, aller beste karakterane som kjem inn. Kvifor denne popularitetsaukinga i ei tid kor interiørarkitektar og andre livsstilyrkjar er det store? Eg har eit ord til svar: CSI (Crime Scene Investigation). Det har kome ei bråte med TV program dei siste åra som visar det glamorøse og utfordrande livet åstadsetterforskarane har. Kor dei spring frå åstadsbefaring og bevisinnsamling i det eine til intervju av mistenkte i det neste.

I førre veke var eg på foredrag der ei dame snakka om kva ho gjer i jobben sin. Ho analyserer DNA-et til potensielle kriminelle. Kva dag gjer ho den same, litle oppgåva som stort sett består av å stappe ein viss mengde ulike væsker som liknar på vatn i veldig små plastbehaldarar før ho gjer det vidare til neste person på samlebandet. Ho har aldri vært på ein åstad. Ingen av dei ho jobbar med har vore på ein åstad. Dei gjer alle den same litle oppgåva kvar dag. Vanlegvis har dei til og med noen som står og ser på og kontrollerar at alt går riktig for seg (det er jo bevismateriale, ein må ikkje gjere feil). Det var også ei anna dame der. Ho analyserer små beter av maling frå bilar. Dersom nokon har krasja i noko og stukke av, får ho tilsendt malingsflekkene bilen har etterlate seg. Så er det opp til ho å plukke beten frå kvarandre og fine it kva slags farge dei ulike laga har. Deretter slår ho opp i ein database som har ei liste over kva slags bilfabrikk bruker den typen malingssammenssetning. Det er alt. Det er hennar spannande, utfordrande og glamorøse jobb. Litt anleis enn kva dei visar på TV.

Biletet er av Gil Grissom, den store helten i CSI Las Vegas.

Cabane à sucre

Jeg har bloggtørke. Jeg synes ikke at livet her er så fryktelig interessant nå om dagen og så har facebook tatt meg.

Men her på søndag var jeg på årets sukkerfest. Når våren kommer og temperaturen stiger til over frysepunktet, begynner sevja å stige i trærne også. Og da er det på tide å begynne å tappe lønnesirup. For den jevne befolkning og ikke minst turister som meg betyr det at tur til lønnesirupstapperi (cabane à sucre) venter.

I år gikk jeg sammen med en gjeng fra skolen og i den forsamlingen ble jeg rene sukkerveteranen (jeg har jo tross alt vært to ganger før!), for det var en ganske brokete gjeng som karret seg ut i diverse kjøretøy søndag morgen. En bråte russere, et par kinesere, meg og to gutter som faktisk har vokst opp i Montreal. Og gutten fra Bangladesh må ikke glemmes. Han hadde en nervørs, skingrende latter gjennom hele affæren.

Så, tenker du kanskje nå, hva i alle er det hun snakker om? Joda. En Cabane a sucre er hvor de henter inn og koker lønnesirupen for at den skal bli sirup og ikke sukkervann. Her kan en komme en gang i mars, tidlig april og se hvordan de tapper, koker, bringer lønnesirupen fra skog til flaske. Vanligvis blir en tatt med ut i skogen for å se på trærne med hest og kjerre og det er riktig så hyggelig. Men høydepunktet av opplevelsen er maten en får etterpå. En blir bragt inn i en stor spisesal og servert ekte, tradisjonell mat fra provinsen akkompagnert til tradisjonsrik trekkspillmusikk. Maten består av skinke, grisesvor, pølser, eggerøre, pannekaker, bønner og alt som er skikkellig fettete og basert på gris. En fyller opp sin talerken og så.. så.... Dekker en det hele med lønnesirup! Bon apetit!

Etterpå er en så fryktelig fryktelig mett og full av sukker at en er usikker på om en skal sovne på benken eller løpe rundt i sikksakk fordi en er så full av sukker. Men det er enda ikke slutt. For en har jo ikke spist dessert enda! Desserten består av en paibunn en har helt lønnesirup i og stekt i ovnen til lønnesirupen er omtrent stiv. Litt for søtt etter min smak, men jeg var tross alt full av pannekaker og lokalbrygget øl.

Turistaktig, sier du? Neida, de innfødte gjør dette hvert år.

Tradisjonsrik og tradisjonsbunden

I går hadde jeg husmorkaffe på trappen til Simon. Jeg kaller det husmorkaffe fordi jeg stakk innom ham på veien for å gjøre noe helt annet. Mannen som åpnet døren var relativt uflidd (hadde han vært husmor på femtitallet hadde han hatt krøllspenner i håret) men han var mer en villig til å slenge en jakke over T-skjorten og tråkke inn i tøflene før vi vaglet oss på trappen med nybakte muffins (mitt bidrag) og en kaffekopp. Det var desidert min favorittdag i året. Det er den første dagen hvor solen faktisk varmen pittelitt dersom en sitter foran en hvit vegg, mens luften fremdeles er kald og det ligger små klatter av snø her og der.

Jeg tenkte på påske. Jeg har lyst på fjell, kvikklunch og appelsiner. En hytte med furupanel og peis. Desverre ser det relativt dårlig ut for fjellet. Det finnes ikke en eneste topp som strekker seg en millimeter over tregrensen i mils omkrets.

Fryktelig så tradisjonsforheligende en blir av å bo i utlandet..
Men neste år.. Da skal jeg vise Han en skelig kvikklunchpåske!

Science and Music - Without Both, You Know Neither!

Jeg har altså vært åndsfraværende i det siste. Eller, som en også kan si det, opptatt av arbeid og øldrikking i ulike sammengenger. Slikt blir det ikke mange interessante tanker av (kanskje for meg, riktignok, men ikke for noen andre. Dersom vi ekskluderer mine kolleger, rett nok).

Men jeg hadde en tanke her en dag. Jeg kom inn i klasserommet hvor mitt kjære kurs av semesteret foregår. I løpet av formiddagen hadde en av de mer eller mindre religiøst fanatiske gruppene vært rundt i det som måtte være av klasserom på unitetet mitt og lagt ut lapper om deres avsløringer av vitenskaplige feil. Slike ting er vanligvis så ladde av kunnskapssvikt og misforståelser at jeg ikke er helt sikker på om at jeg skal le eller grine. Men denne lille pamfletten tok altså den store kaken.

The LaRouche Youth Movement har nemlig omfavnet Kepler (hvem det er nevnes ikke) og utbasunerer så vennlig: "Vitenskap og Musikk - Uten begge, kjenner du ingen!"

La meg sitere et avsnitt:
"Animations" represent an explicit representation of a pattern of "dots" by methods of "curvefitting". No scientific principle as such is involved, only those of mere mathematics which fall outside the domain of actual physical science: e.g., the ontologically infinitesimal. The usefulness of "animations" is to pose a question to the domain of experimental, ontological actuality.. ..".



Så, du gadd ikke lese det? Du tenkte kanskje at engelsken din ikke var god nok til å oppfatte den utsøkte meningen i dette skrivet.

Vel, du tar feil; det finnes ikke mening. Ordene er satt sammen gramatisk korrekt, men sammen gir de null informasjon. Skriv om din oppdagelse så ullent og diffust at ingen forstår det (og dermed kan lese hva som helt inn i det) at de må ta deg for å være et geni! Og selvsagt; det skal jo bare en litenliten oppdagelse til for at vi kan kaste all kunnskapen vi har om verden (les: videnskaben) på sjøen. Bra jobba, LaRouche!

Prinsesse, du vakreste, du!

Jeg kom over denne bloggen og den opptok meg veldig. Jeg har aldri tenkt på at det å være rosa i huden er et skjønnhetsideal over alt. Jeg fikk vondt inne i meg og klump i halsen av barna i videosnutten. Jeg synes at alle skal lese den, så jeg nevner den her istedenfor i lenkelisten. Se den og send meg tanker.

Prinsesse, du vakreste, du! av Undre

Her er linken til filmen hun snakker om: A Girl Like Me

"Du får ikke gjort noe uten fagforeningen"

Fagforeningene star sterkt i Quebec. Så sterkt at når ni veiarbeidere bruker ni dager på å fylle ni små hull i veien, får de ikke sparken, de blir omplassert. Og når en ansatt i en industribedrift stempler inn femten minutter etter påbegynt arbeidstid og ut igjen femten minutter før avsluttet dag, får han også beholde jobben sin. Det kan hende slike avisskriblerier bare er urbane myter. Men det er mange av dem. Og de gir et signal om at respekten for fagforeningene er på vikende front (en kan også påstå at en eller annen kakse finner opp slike historier for at respekten skal minke og at folk skal slutte å organisere seg og vi alle vender tilbake til tidlig industrialisering når det gjelder rettigheter for arbeiderne, men vent nå litt før du kommer med konklusjoner, for jeg har mer å si. Og ikke glem at journalisten som skrev artiklene også var organisert).

Jeg trodde at arbeidere begynte å organisere seg for å kreve ting som lunchpause og vask til å vaske hendene i før de spiste. Ting som er nødvendige for ve og vel. For å beskytte arbeiderne mot åpenbar urett fra arbeidsgiverne. Så hvorfor har da master- og doktorgradsstudentene ved universitetet mitt organisert seg? Det gjelder de som er ”lærerassistenter” og bruker en tre -fire timer i uken på å rette rapporter eller midsemestereksamener eller så. Ikke skjønte jeg hvorfor de føler seg så fryktelig urettferdig behandlet, for TA stillinger blir opprettet i hopetall slik at alle som ikke får stipend eller noe skal få mulighet til å tjene litt ekstra. ”Jaja”, tenkte jeg, ”selv om folk er fornøyde på Biologi, betyr jo ikke det at det er like bra i alle de andre avdelingene”. Jeg så for meg scenarioer hvor jentene ble kløpet i rumpa og skitne professorer som ville ha ”tjenester” og sånn. Det var inntill jeg mottok den lykkelige e-mailen fra lederen for unionen. ”Vi har nå organisert oss, satt in ledelse etc etc., og nå er det på tide å komme med våre krav. Hvilke krav har våre kjære medlemmer?” Og under denne vennligsinnede hilsen kom en liste med foreslåtte krav (dersom en ikke har klart å komme opp med noen selv).

På listen sto ”gratis kaffe og doughnuts hver dag”. Jeg gjentar: Gratis kaffe og smultringer??? Hver dag?? Ikke rart at de innfødte mister troen på fagforeninger, dette minner mer om elevrådstyret på ungdomsskolen løpt løpsk.

Ode til den Andre Koppen

Campusen min ligger relativt langt unna alt annet. Så langt unna at mange ikke har hørt om stedet når jeg nevner hvor jeg. Det er skikkelig fint der ute, grøntområder, en fin, stor plen vi spiser lunch på om sommeren og en togstasjon. Det er vel omtrent det som er der ute. Det betyr at dersom en ikke har lunch en dag (eller dersom en har spist den og fremdeles er sulten), må en enten benytte seg av det dårlige utvalget som finnes på Loyola. Eller ta bussen en halv times tid. Ute i ingenmannsland kan en få kjøpt utrolig fettete pizza i en utroli fettete pizzarestaurant eller dagspåsmurte skiver i en liten kiosk. Ellers er alternativene kantinen på skolen (dyr og dårlig som alle kantiner bortsett fra den på Statoil) eller Subway.

På mine vandringer rundt om kring i området det året jeg har tilbragt på ingenmannskampusen har jeg lagt merke til et bygg som sto tomt. Første etasjen ville vært perfekt for en kafë eller noe annet hyggelig. Og jeg har tenkt for meg selv i mitt stille sinn at det er underlig at ingen av de to store kaffebarkjedene som finnes i Montreal har oppdaget dette stedet. De er dumme dersom de ikke gjør det. For det lille ledige lokalet som ville vært perfekt for en kafe ligger i krysningen mellom to videregående skoler og Concordias Loyola Campus (med sine ca. 7000 studenter). Jeg vet ikke med kafeteriaene til de videregående skolene (jeg tror de er ganske fancy, for de har skoleuniform), men kafeteriaen på universitetet selger mer hestesvette isatt garvesyre enn nydelig kaffebrygg. Jeg tror markedet absolutt ville vært til stede.

I januar åpnet kaffebaren. Heldigvis ble det Second Cup og ikke Starbucks (Second Cup er canadisk. Og de behandler de ansatte mye finere). Og det er stapp fullt hele tiden. Det er bortimot poengløst å gå før etter seks om kvelden. En får seg kanskje en kaffe, men bord får en ikke (heldigvis er de mer enn villige til å helle "ta med"-kaffen i en medbragte kopp). Jeg tror det må være mitt favorittsted i hele området. Enhver dag kan bli reddet av litt velsmakende kaffedrikke.

Jeg elsker min kaffe latte.

Hurra på Dagen til Alle de Fine Damene!

I dag er jeg litt oppgitt, kjenner jeg. Det er internasjonal kvinnedag og dersom jeg hadde vært hjemme i gamlelandet hadde jeg gått i tog og på foredrag og drukket øl og feiret. Det pleier å være riktig så hyggelig. Men istedet sitter jeg altså her i Montreal for tredje året på rad og for tredje året på rad er jeg overrasket over at ingenting skjer. Ingen markering. Ikke noe tog. Ikke noen film eller noenting. Neste år får jeg være bedre forberedt og arrangere min egen parade.

Men jeg vil hvertfall si: Gratulerer med dagen alle damene! La oss aldri glemme all uretten som har blitt begått og fremdeles skjer mot kvinner i hele verden!

Valgets kval

Nok en gang nærmer det seg valg i Quebec. Denne gangen er det provinsvalget som står for tur. Datoen er 23. mars og da skal den sittende regjeringen kastes. Det har hvertfall min andre halvdel bestemt og har dermed meldt seg inn, blitt sækretær i lokallaget for Parti Quebecois og startet å henge opp plakater. Jeg sitter og aner i mitt stille sinn oppløpet til et aggressivt valg.

I Canada kjører de det samme systemet som i England (de er jo, teknisk sett, fremdeles en Engelsk koloni). Det betyr at det er den sittende regjering som utlyser når neste valg skal være. Det skal skje en gang mellom tre og fem år etter at de ble valgt. Til høsten er det fem år siden sist, og vi (ikke meg så mye, men) har sett det komme, men på meg virker det likevel som om den sittende regjeringen har et urettferdig stort forsprang når det gjelder seiersmuligheter. For eksempel hadde de selvsagt all reklame og plakater liggende ferdig opptrykte på bakrommet før de gjorde datoen offisiell.

Systemet er heller ikke proporsjonelt, men hvert parti stiller med en representant for hver bydel. Så stemmer en. "Vil jeg at han eller han skal representere meg i parlamentet?". Enten får en sin representant. Eller ikke. Dette leder jo igjen til en voldsom kamp for å bli "kompis" med mennesker i bydelen sin. Det arrangeres coctailselskaper og sammenkomster. De har til og med en viss oversikt over hvem som stemte hva ved forrige valg. Så kanskje din mulige representant ringer for å slå av en prat og forsikre seg om at han har stemmen til den personen.

Jeg synes det hele er fryktelig rart. Og personfokusert.
Men de har jo bare tre partier. Så de har kanskje ikke noe valg.

Entre Deux Arrets

Det går en voldtektsbølge over gamlelandet. Det har jeg lest i filleavisene Dagbladet og Aftenposten. Der kommer det ene intervjuet etter det andre om hvor redde jentene i Oslo er og at de aldri går alene hjem. Men kjører selv eller tar drosjebil. Det er kommer selvsagt en masse forslag om hvordan damene skal oppføre seg for å ikke utsette seg for denslags farer. Jeg synes personlig at det er noe galt med et samfunn hvor jentene ikke kan gå over Karl Johan eller Torgalmenningen uten følge.

Nå skal jeg være forsiktig med å si at "alt er mye bedre i Quebec", for jeg setter virkelig pris på gamlelandet og kunne tenke meg å flytte tilbake. Men jeg liker hva den offentlige transporten, STM har gjort for at pikerne skal føle seg trygge i StorMontreal. Ikke bare går det buss hver natt, men de har også kampanjen "mellom to stopp". Det betyr at dersom du er engstelig kan du, etter klokken 19:30, spørre bussjåføren om han ikke kan stoppe mellom to holdeplasser. Slik at en kan gå av bussen så nærme hjemmet sitt som mulig. Jeg synes at det er litt fint. Det er kanskje ikke så mye, men jeg liker initiativet. Selv om jeg helt egentlig synes at alle burde kunne gå hjem, helt nakne dersom de følte for det, uten å bekymre seg for noen ting.

Hipp/Uhipp

I går var jeg i selskap. En av frøknene jeg kjenner hadde bursdag og vi gikk ut for å feire begivenheten. Mat og vin ble fortært og det hele var en hyggelig stund. Men etter at slik spising er over, er jo kvelden enda ung og det er ikke tid for bursdagsbarn å gå hjem. Det ble foreslått at vi skulle gå på Pub St. Jaques i gamlebyen. Vel, tenkte jeg, Gamlebyen er langt borte. Men alt med "Pub" i navnet sitt pleier å være ok. Det innbyr til godt utvalg i øl og støynivå som passer til å sitte og prate på sofistikert vis.

Så feil kan en ta. Da vi ankom var det kø. Jeg ble øyeblikkelig skeptisk. Jeg er generelt imot å stå i kø for å komme inn et sted i en by som har så mange steder som denne. Men greit. Det var bursdag. Da vi kom nærmere viste det seg at det ikke var en kø hvor en står i rad og rekke og blir sluppet inn etter når en ankom, men mer en halvsirkel rundt et rødt bånd. En sa hvor mange en var til dørvakten og dørvakten ville si "hvor mange jenter?". Jeg gjorde store øyne. Så kikket jeg litt på menneskene rundt meg. Samtlige jenter hadde stilletthæler, småsmå skjørt og en pitteliten jakke. Null lue, null skjerf. Jeg må legge til at det var -20 grader ute. Jeg begynte å tenke at dette kanskje ikke kom til å bli min nye favorittplass.

Så viste det seg at dørvakten sto der og valgte hvem som skulle få komme inn. Basert på kjørtlengde og mengde sminke og antall jenter i gruppen, antar jeg. Da gikk jeg. Bursdag eller ikke brusdag, slikt et sted vil jeg ikke støtte med så mye som en penny.

Oh, Honey, you baked!

Alle de av min generasjon som så filmen "Clueless" igjen og igjen husker kanskje den scenen hvor Silverstone mottar besøk av det hun tror kommer til å bli den nye flammen. Hun bruker tre timer på å bestemme antrekk og sminke og fem sekunder på å åpne en hermetikkboks med noe som ser ut som deig og slipper det i ovnen. Selvfølgelig brenner hun deigklumpen mens hun legger siste hånd på verket (seg selv). Da flammen ankommer ligger halve huset dekket av røyk og deigklumpen har blitt kull. Og den kjekke utbryter "Kjære, du har bakt" og får det til å høres ut som den ultimate kjærlighetsærklæringen at hun faktisk prøvde (det at det senere viser seg at han er homo er en helt annen sak).

Det jeg forsøker å si er at jeg har funnet bakervarer på boks! Min dagligvare er et foferdelig sted hvor en kan finne alt av halvfabrikata, men ingenting som må lages fra grunnen (frossen fisk som ikke allerede er badet i saus? Hørt sånt tull). Men på en av mine vandringer kom jeg over, i kjøleskapseksjonen, ferdiglaget deig! Deigen er klar og ferdig, pakket i noe som kan minne om en boks av hard papp og helt ferdig til å legges i ovnen. Dette måtte prøves!

Jeg kjøpte en boks med deig til croissanter, denne nydelige bakervaren som består av lite annet en smør. Boksen inneholdt noe som best kan minne om en pølse med deig, rullet sammen fra en utkjevlet, tynn leiv. Jeg rullet den opp (slik som det sto i oppskriften) klar til å dele den i triangler som deretter kunne rulles tilbake til passende croissantform. Men, neida, det var aldeles ikke nødvendig. Deigen var delt i 8 fine triangler, så alt som var nødvendig var å rulle dem tilbake og legge dem i ovnen på 200 grader. Og smaken? Slettes ikke verst!

Etter min erfaring, det å lage croissanter består altså av: 1. Åpne boks, 2. Rull croissanter, 3. Legg i ovn, 4. Spis. Hvorfor gjør ikke alle dette? Hele tiden?

Ølpludring

Molson er det mestselgende ølmerket i Canada. De har flere ulike typer øl, for eksempel Molson Export (også kalt Ex) og Molson Dry. De har utrolig mye midler å rutte med og kjøper opp rettigheter til å selge øl på ulike stadiumer og sportsarrangementer i hele Canada (hvem sa at sport og alkohol ikke passer sammen? Jeg sier som Odd Børrezen: "Men utøverne får jo ikke drikker!").

Og det smaker vondt. Veldig vondt.

Molson vil lage billig øl rask og derfor stapper de alt mulig oppi brygget sitt (ikke noe Tysk Renhetslov her, nei). Ris, kunstige enzymer og allslags kjemikalier legges i gryten. Resultater blir deretter. Det er selvsagt dette gule vannet som selges på de "hippe" klubbene. Sammen med Corona (de har kjøpt opp klubbene også, de svina!). Og de står alltid i kjøleskap i butikken! For produsenten må nemlig stille med kjøleskap selv dersom de vil ha ølet kaldt.

Det jeg synes er interressant med dem, er at Molson Ex finnes bare i Quebec. I resten av Canada er ølet kalt Moldon Canadien. De har insett at i separatistprovinsen får de kanskje ikke solgt så mye øl med navnet til staten. Kanskje det er derfor de har klart å bli så irriterende store.

Hockey live!

Jeg har vært på ishockeykamp! I NHL.

Alle som tilbringer litt tid i en by som har et ishockeylag i NHL bør gå og se, sies det. En billett koster en fortann og det hvite i øyet, men, jeg vil påstå at for opplevelsen sin del er det noe å få med seg.

Centre Bell som huser Montreal Canadiens rommer en 30 000 mennesker. Da vi gikk hadde 23 000 møtt opp (hvorfor noen kjøper dyre billetter og ikke møter opp, skjønner ikke jeg, men. For det er alltid utsolgt. Alltid!). Kampen var spennende, og svingte mellom tap, uavgjort og seier for Montreal, og endte på heldige 5-3 til heltene. Men selv om slike ting ikke interresserer en det smule, er det andre ting å gjøre på slik en kamp.

Stadium er for eksempel fullstendig dekket av reklame. Blinkende, støyende og aggresiv reklame. Alle veier bortsett fra på spillerne. På "balkongen" er det en stripe med blinkende lysreklame. På store TV skjermer over banen er det blinkende reklame. På veggene som skiller spillet fra publikum er det.. Reklame. I pausen kommer en dame og skravler for et eller annet produkt. Eller biler fra ølprodusenten Molson kjørte rundt på banen og kastet bokser med øl til publikum. Innimellom var det trekninger hvor publikum kunne vinne det ene produktet eller det andre.

Og selvsagt, som en ekte amerikansk film, går det selgere rundt med brett festet til livet og selger popcorn, brus og øl (øl, ja). Til fullstendig horrible priser, selvsagt. Omtrent dobbelt så høy som vanlig. Og ølet er selvsagt det kjipeste av de kjipe som er mulig å oppdrive av det canadiskproduserte (hvorfor er det alltid disse som har penger til å kjøpe seg monopol på stadiumer og slik skjønner ikke jeg).

Alt var kjøpt og betalt. Alt var reklame. For å ikke glemme navnet på stadiumen. Bell er telefonselskapet i Quebec (litt som Telenor). Og de har betalt en ublu sum for å få navnet på bygningen.

Om det var verd biletten? Absolutt. Å sitte i salen og føle på stemingen av 23 ooo fans av Canadiens og når de på toppen vant. Det var til å ta og føle på. Skuffelsen når de lå under, jubelen når de utlignet. Fantastisk! Jeg går mer enn gjerne igjen.

Sporty Ginger

Jeg har blitt rekrutert til et innebandylag her i Montreal. Serien er en slags promoteringsserie med relativt lavt nivå. Målet er mer å få sporten til å vokse i Quebec enn mye annet. Som for eksempel når nye potensielle spillere kontakter ligaen blir de fordelt mellom lagene på slik en måte at lagene skal være så jevne som mulig(bortsett fra dersom noen blir vervet av en venn. Da får de lov til å spille med vennen sin) slik at alle skal ha det gøy. Hvert enkelt lag har ikke egne treninger, men hele ligaen trener sammen. Slik kjenner folk hverandre på tvers av lagene og det er jo hyggelig. Men siden det er en promoteringsserie med organisert spilerfordeling, betyr det at det er en jente på hvert lag (det er 5 jenter i "unisexligaen", ja.. ). Så det betyr at det er meg.. Og gutta. Som vanlig (for her i min avdeling på universitetet er det også flest.. Menn.).

Men det at jeg spiller sammen med en bråte med guttunger betyr jo stort sett at jeg er treigere og mindre enn de andre. Og at jeg har dårligere kondis (det kan jo komme seg etter hvert). Men jeg har spilt før. Jeg kan reglene. Lagene er nemlig helt åpne for nye spillere gjennom hele sesongen. Så forrige kamp kom det to nye småtroll (de var vel 18 år eller så). Som aldri hadde spilt før (ishockey, ja, men ikke innebandy). Og de spilte etter ishockeyregler. Som betyr at de fikk et par utvisninger. Hver. Så selv om jeg er liten og treig betyr ikke det at jeg er den verste spilleren. Jeg går ihvertfall ikke til angrep på det andre lagets målmann og tror at jeg skal slippe unna med det.

Uansett. Siden det er en blandet serie, tenkte jeg at det kanskje kom til å være mindre drittslenging og baksnakking enn på mitt forrige lag. Det var jo grunnen til at jeg sluttet å spille sist. Det ble rett og slett for mange intriger og for dårlig stemning blant spillerne. Jeg håpet at slike tendenser kanskje ble mindre når det er spillere fra begge kjønn. Og gutta skal jo være så "reale" og direkte mot hverandre etter hva jeg har hørt (det var det store omkvedet på ungdomsskolen min, hvertfall). Vel. De skirker og hyler riktignok direkte til hverandre. Men så går de og surmuler og baksnakker de andre etterpå. De siste ukene har det toppet seg til emailer til de andre og baksnakking på fest. Skikkelig sjarmerende. Gutta er like ille. Definitivt.

Flere opplevelser i snø

Jeg er jo ikke så godt vant til snø, vestlending som jeg er, så av og til blir jeg forundret over hvordan dette fenomenet virker. På lørdag våknet jeg opp på landsbygda i Quebec og skulle ut og gå på ski. Siden det hadde snødd hele natten og hytten vi befant oss på lå midt inne i skogen, tenkte vi at vi kunne tusle litt rundt i naturen, sånn helt på måfå i all den fine snøen og nyte stillhet og fuglesang og slikt.

Vi spente på oss ski og beveget oss oppover bakken bak huset. Det gikk ikke så fort. Bakken var dekket av løssnø. To meter. Selv om jeg hadde ski, sank jeg ned til livet. Og der ble jeg stående. Snø i sokken fikk jeg også.

Det ble ferdiglagede løyper på oss, gitt.

Forhindret av snø

Det hender at det snør i denne byen som ligger midt inne i landet uten noen golfstøm. Av og til snør det en del. Et par meter, kanskje.

På fredag skulle jeg ut og kjøre. Planen var å stjele bilen til min kjæres opphav og kjøre til naturen for å stå på ski. Men da vi kom til oppkjørselen hvor bilen sto, hadde bilen snødd inne. Det var ikke mulig å få den ut uten å bli sittende helt fast. Heldigvis så vi brøytebilen oppe i veien, så vi tenkte at redningen var på vei og bestemte oss for å vente. Og brøytebilen kom. Og skuffet snøen til siden med den store spaden sin. Den flyttet snøen ut av veien og inn på fortauet i stedet (bilene er jo mye viktigere enn fotgjengerne, må vite) slik at det ble liggende en to meter høy haug av snø på fortauet. Det hjalp ikke så mye for vår del, for å si det sånn. Bilen var bare enda mer innesnødd.

Etter å ha stått der og gremmet seg en stund, hørte vi et nytt brøytebilfølge oppe i svingen. Og heldigvis kom en karavane som skulle rydde fortauet også. En enorm lastebil kjørte først etterfulgt av en gigantisk snøfreser som blåste mesteparten av snøen på fortauet opp på lasteplanet. Disse ble fulgt av en middels stor brøytebil som skuflet den tiloversblevne snøen til siden. Og til slutt kom den pittelille brøytebilen som sørget for at oppkjørslene var åpne for utfart. Denne karavanen var selvsagt ledet av en mann til fots (men med refleksvest) som forsikret seg om at ingen mennesker gikk i veien og at det ikke var nedsnødde biler i veien.

Det kan kanskje høres litt voldsomt ut, men det var faktisk helt nødvendig med slikt et bukkene brusefølge av brøytebiler. På lørdag måtte de ut igjen.

Mere mat, sa èlie

Jeg kjenner en dame fra Italia og denne damen fikk en dag for seg at nå skulle den jevne bermen lære å lage tortellini. Siden jeg er utrolig opptatt av mat (og siden jeg stort sett må lage den selv, dersom jeg skulle være sulten), ble jeg svært så fornøyd med tanken på å lære å lage pasta.

Tortellini er altså de små pastaputene med fyll i og når en lager slike ting selv kan en få til langt mer spennende ting enn osten eller kjøttdeigen en får i de ferdiglagede i butikken. Vi laget potetfyll, søtpotetfyll, skinkefyll, spinatfyll.. Det var ikke måte på. Men selv om vi hadde mye rart å ha i pastaen, så var det ikke dette som tok tiden da pastaen skulle lages. Deigen måtte eltes. Og gjøres flat med en fancy pastamaskin. Og så måtte den gjøres enda flatere. Og litt til. Da gikk det vanligvis hull på deigen slik at en måtte begynne om igjen. Når en endelig hadde laget seg en fin, flat deig var det fyllets tur. Det ble lagt i små hauger med passende avstand, en ny pastaleiv (som måtte eltes og kjevles og flates ut) ble lagt på toppen. Så kuttet vi pastaen i små firkanter og presset deigen godt sammen slik at fyllet ikke skulle falle ut når pastaen ble kokt. Og etter akt dette arbeidet hadde vi laget cirka 8 tortellini. Så var det bare å begynne på neste omgang.

For å si det slik; å lage pasta er langt mer arbeid enn å lage sushi. Når en har laget seg en sushirull, har en plutselig 6 sushibiter. Når en har eltet og kjevlet i en halv time har en til sammenligning omtrent 10 tortellinibiter. Og det er jo ikke engang lunch for et middels stort spedbarn.

Men da vi etter langt og lengre enn langt og flere flasker vin, hadde det samlede selskapet laget nok mat til at det var tid for å slenge maten i gryten. Pasta ble kokt og fortært og tonnevis. Det var helt vanvittig godt. Beste pastaen jeg har spist. Men om det var verd alt arbeidet? Vel, neste gang jeg er sulten på pasta, kommer jeg ikke til å sette i gang og elte pastadeig, det er helt sikkert.

Dette er et relativt uskarpt bilde jeg tok a labbenken min med telefonen. Jeg tenkte at det kanskje kunne være interessant å se for alle som ikke har satt sine bein i denslags områder. Min lab er også høysikkerhet. Ikke fordi jeg jobber med skumle ting, men fordi den hører til Center for Structural and Functional Genomics (CSFG). Og de er jo selvsagt privateide og holder en del av oppdagelsene sine hemmelig. Det jeg gjør er ikke hemmelig. Jeg ønsker å tjene menneskeenheten. Haha.

Sjekk den kjekke sjekken

Stian sendte meg denne linken som handler om en liten by nord for Montreal.

Sitat:
"(Dagbladet.no): I den canadiske småbyen Herouxville i Quebec forbereder de seg på innvandring. På sin hjemmeside har bystyret lagt ut en liste over hva de nyinnflyttede ikke kan gjøre i byen.«Det livet de forlot ved å reise fra sitt hjemland kan ikke gjenopptas her», står det i erklæringen. Videre forklarer den at kvinner i Herouxville kan kjøre bil, danse, signere sjekker, kle seg som de vil, jobbe og har stemmerett. «Vi anser det derfor som helt utenfor våre normer å drepe kvinner ved offentlig steining, brenne dem levende, svi dem med syre, bedrive omskjæring osv», heter det videre."

Det Stian ville vite var om jeg hadde signert noen sjekker i det siste. For det må en jo gjøre når en bor i Canada, tydeligvis. Vel, etter at latteren hadde stilnet litt, må jeg faktisk inrømme at, jo, jeg har signert en sjekk i det siste. Jeg har faktisk eget sjekkhefte. For her i landet er det å drive med banking på nett eller telefon en relativt ny affære. Så hva gjør vel en stakkars pike som har husleie å betale? Det er frem med sjekkheftet, det. Jeg diskuterte faktsik dette sjekkfenomenet med en av mine venner her. Det var i den samme anedningen som da den første sjekke skulle fylles ut. Og jeg ikke ante hvordan det skulle gjøres. Så jeg måtte ty til en innfødt for å få hjelp. "Har dere ikke sjekker i Skandinavia?" utbrøt han "hvordan betaler dere da husleien?". Så jeg fortalte villig om internettbanken min og om hvor mye enklere det er å bare overføre penger direkte til den andres konto. Det er jo så fort gjort. Han var mektig imponert og syntes at sånn, sånn burde de få seg her i Nord-Ameriken også.

Aften i Sushi

Er det noe Quebec har lært meg, så er det at sushi er godt i magehuset. Her i byen er det en rekke steder som serverer all den sushien en kan spise til en billig penge. Jeg må inrømme at jeg går litt oftere enn hva lommeboken egentlig tillater. Min interesse for den japanske matkultur har blitt observert, for da en av Louis' søskenbarn bestemte at her skulle det lages sushi, var jeg en av de første hun ringte til før å invitere. Da kvelden kom troppet jeg opp, klar til å trå til.

Og frøkenen hadde jammen planlagt. Det var ikke bare sushi som skulle lages, men en heljapansk aften. Først slurpet vi japansk soyaspiresuppe mens vi ventet på at risen skulle koke. Og mens risen kjølte seg, dyppet vi reker og allskens grønnsaker i tempurarøre som etterpå ble frityrstekt. Det var svært så spiselig. Og til slutt ble det rullet sushi til den store gullmedaljen. For den som ikke har gjort denslags; det er forhåldsvis enkelt. En legger ris på et firkantet lite stykke grønn alge. Oppå risen danderer en fyllet. Vi hadde gurøtter, agurk, grønne blader av ukjent opphav og fisk. Tunfisk, laksefisk, røkt ålefisk (utrolig godt, faktisk) og crabsticksfisk. Men dersom en ikke er skikkelig sushikokk, kan en strengt tatt legge hva som helst (jeg fikk sushi med kjøtt i av en japansk jente en gang. Men kjøttet var ikke rått, altså). Dersom en er sushikokk, er det relativt strenge regler for hva en kan blande sammen etter hva jeg har hørt . Men så går de på skole i en syv år før de får lov til å kalle seg ordentlig sushikokk også. Uansett. Når en har lagt på fyll og fisk etter ønske kommer den vanskelige delen; Firkanten må rulles til en pølse! Ting ramlet ut og ramlet fra hverandre og det hele ble et eneste stort fiskerisgris. Men etter hvert fikk vi taket på det også, og sushi ble laget i slik en fart at den stakkars riskokeren ikke klarte å holde tritt.

Til slutt kom den hyggeligste delen, for da måtte jo herligheten spises! (Etter en dag blir risen hard og egner seg ikke som føde mere. Så alt må spises. Alt! Så fort som mulig!). Og vi spiste. Og spiste. Og etter at vi hadde spist oss skikkelig mette, spiste vi litt til. Og enda var det rester igjen. Det var så mye at restene ble fordelt mellom deltakerne da de gikk. Så jeg spiste suhi til frokost på lørdag. Og som snack lørdag ettermiddag. Vertinnen og verten hadde endatil fisk igjen. De skulle lage mere dagen etter. Sushigalskap!

Om jeg er sushilei? Ikke det spor!

Jeg trenger ikke drive med ekstremstport -jeg jobber på lab

Som tidligere nevnt var jeg på radioaktivitetskurs forrige uke. Eller, rettere sagt, "forhåndregler en må ta når en jobber med radioaktivt materiale"-kurs. Og det er mange, gitt. Forståelig nok.
Kurset ble holdt av to kjempetøffe menn som har jobbet på alle slags farlige, radioaktive steder. De brisket seg og var skikkelig kjempetøffe mannemenner. Så snakket de både lenge og vel om alle skjemaer som må fylles ut og søknader som må leveres når en jobber med så potensielt farlig materiale. De viste frem radioaktivitetsmålere en alltid må ha på labfrakken sin slik at de kan holde øye med hvor mye stråling vi får i oss (en får jo alltid i seg litt, selv om en tar alle forhåndsregler). Og så snakket de lenge om stråledoser og kreft og Livinenkosaken (selv om vi aldri kommer til å jobbe med så farlige saker).

Men for at vi ikke skulle bli helt vettskremte der vi satt og storme ut mens vi ropte at dette var galskap og at vi ikke ville arbeide med sånne ting, kom de tøffe mennene av og til med små anekdoter om hvor lite stråling vi egentlig har lov til å få i oss (dersom en blir utsatt for mer, må en slutte å jobbe med denslags en stund) og om hvor lite det egenlig betydde for vår generelle allmennhelse. Så sammelignet de radioaktivitet med alt det andre vi jobber med for at vi skulle bli mindre engstelige. For hvem vet vel hva det hvite pulveret på labbenken til naboen er? Er det vanlig bordsalt eller er det et kjempeetsende superkjemikalie? Og all den ethidium bromiden som vi bruker på DNAet vi jobber med. Det er jo også et velkjent kreftfremkallende stoff. Og det er det ingen reguleringer på. Konklusjonen var dermed at det å jobbe på en lab tar 10 år fra livet ditt uansett (redioaktivitet eller ikke) og at alt var farlig.

Det var da jeg seriøst vurderte å finne meg en annen karriere.

Miljøuvennlige aktiviteter

Det er noe eget med å kjøre bil i et land som er så stort som Canada. Veiene er veldig brede og lange og strekker seg mot horisonten. En kan også kjøre fryktelig fort uten at noen bryr seg. Det er en helt annen følelse enn å krongle seg rundt på småveiene langs norskekysten (ikke for det, jeg liker det også. Også er det så mye grønnere å finere langs kysten enn her. Grønt og fint og konglete).

Men jeg har altså funnet en helt ny glede i å bile. Aller helst sittende i passasjersetet foran. Jeg liker å vekselvis pludre med sjåføren og ellers kikke på naturen som farer forbi. Og så kan en høre på fin musikk (dersom en husker å ta med seg, selvsagt). En gang kjørte vi gjennom et område der det var så vindete av vind som hele tiden kom fra samme retning, at alle trærne vokste krumbøyd i vindretningen. En annen gang kjørte vi forbi en campingvognprodusent som hadde så mange vogner stående på plassen utenfor at det føltes som om de strakte seg helt til horisonten.

Av og til må en ha bensin når en er ute og biler. Da hender det at jeg får lov til å kjøpe kaffe på bensinstasjonen. Da sitter jeg og ser på landskapet som farer forbi i en fryktelig fart mens jeg drikker kaffe. Det liker jeg også veldig godt. Av og til er det så trivelig at jeg nesten ønsker at vi aldri nådde bestemmelsesstedet. Men bilingen hadde vel mistet nyhetens interesse og glans etter et par dager som det meste annet.