Den bortkomne postdue

Av og til er jeg ute og tusler litt langs hovedgaten jeg bor ved. Det er en stor gate med mye trafikk og butikker og allslags en måtte ønske seg, og som de aller fleste gatene her i NordAmeriken er den rett som en snor med mange små gater som krysser den helt perfekt vinkelrett. Jeg bor i en av de små gatene som krysser den store gaten. Siden den store gaten er frykteligfryktelig lang (husnummerne går helt opp til langt over 7000), hender det at jeg møte mennesker som spør hvor den butikken eller den tverrgaten eller slike ting er. Det er jo så fryktelig kjedelig å gå 2000 husnumre før en finner ut at en gikk feil vei. Og dersom jeg vet hvor det de leter etter er, pleier jeg vanligvis fortelle dem det. Det er jo helt normal imøtekommenhet, synes jeg.

Ikke så langt fra der jeg bor, i denne store gaten, er et postkontor. Det er et av hovedpostkontorene hvor postbudene henter posten sin, stapper dem i trillebagen og så tusler de av gårde i den blå uniformsshortsen sin (de har da uniform det står Postes Canada og Canada Post på (ting må jo stå på begge offisielle språk, må vite)).

Jeg synes at det er litt morsomt med voksne mennesker som har shorts som uniform.

I dag da jeg var på vei til skolen, vandrende litt sånn i halvsvime på mine to stutte bein, ble min utrolig dype og filosoferende tankerekke plutselig avbrutt av noen som sa "unnskyld" i øret mitt. "Unnskyld, vet du hvor postkontoret er?". Jeg snudde meg, med noe jeg tror var et vennligsinnet smil, beredt til å hjelpe, for jeg, jeg vet jo hvor postkontoret er! Og der sto han, en middelaldrende mann med trillebag, shorts og skjorte som det sto "Postes Canada/Canada Post" på.

I dag har jeg hjulpet en forvillet postdue hjem til vaglepinnen.