Kvalitet eller kvantitet?

Det nærmer seg nyttår, og desto nærmere nyttår kommer, desto hissigere blir diskusjonene om hvorvidt en skal forby privatepersoner å sende opp raketter eller ikke. Jeg har ment at "folk flest" (for å bruke et godt, gammelt FrP-ord) ikke har bruk for dennslags brannfarlig leketøy. At det egentlig ikke er nødvendig å leke med ild og krutt midt i boligfeltet og om det kanskje hadde vært bedre å bare overlate hele spetakkelet til en eller annen offentlig instans. Det hadde kanskje blitt mindre fyrverkeri, men kunne det blitt bedre? Hele fyrverkeridiskusjonen fikk meg til å tenke på et fyrverkeri jeg bivånet i Montreal i sommer.

Montreal er en øy som ligger i midten av St. Lawrence elven. Selvsagt er det flere øyer spredt rundt omkring og en av disse øyene har en fornøyelsespark. Hver lørdag, gjennom hele sommeren, har de fyrverkeri. Fra flere steder i Montreal kan en se dette og dersom en har med radio og stiller inn på rette kanalen, kan en høre musikk som sendes spesielt for å akkompagnere fyrverkeriet. Showet varer i omtrent en halv time og er som jeg nevnte aldeles fantastisk. Selv de største og dyreste rakettene som er mulig å oppdrive i norske butikker blir puslete i forhold til de enorme rosene av lys i forskjellige farger som kom fra fornøyelsesparken La Ronde.

Vanligvis husker jeg ikke at det er lørdag og fyrverkeri før lenge etter det hele er over, men en av helgene i løpet av sommeren ble det bestemt at dette skulle være lørdagens store happening. Så da klokken nærmet seg halv tolv fant jeg megselv sittende på kaien i gamlebyen i Montreal, pludrende med mine omkringsittende bekjente. Etterhvert som det nærmet seg midnatt, kom det flere og flere mennesker, noen med sitteunderlag, andre med øl og enda noen som hade vært forutseende nok til å ta med en radio. Været var varmt og fint, det var sommer og helg og stemningen var deretter. Jeg vet ikke om det skyldes radioen eller at den første lysstripen ble skutt opp fra La Ronde, men plutselig ble det fullstendig stille. Stemningen var nesten andaktig mens vi satt å så på de utrolig store lysrosene i et vell av farger som bredte seg over himelen. Ingen sa ett ord; alt som hørtes var smellene idet rakettene eksploderte og musikken fra noens radio. Det var aldeles fantastisk.

Jeg vet ikke om det hadde vært den verste måten å gå inn i et nytt år på.

Halloween i Nord-Ameriken

Jeg vet at det er lenge siden Haloween, men siden jeg tenkte blogen skulle dreie seg om mitt liv i utlendighet, og jeg for tiden faktisk befinner meg i gamlelandet, så får det bli Haloween.

Jeg er jo selvsagt, som den utrolig politisk korrekte sjel jeg er, utrolig stor motstander av Haloweenfeiringen slik den skjer i Norge (likeså Valentine, så det er sagt). Jeg synes at festligheter importert av handelstanden slik at de kan tjene mere penger er noe tull. Men i Canada har jo denne tradisjonen vært til stede noen år, så der tillot jeg meg å feire litegranne. Jeg fikk et stort gresskar av min kjære og dette skar jeg i, med stor liv og lyst (mens Lou satt og så på og moret seg over at hans kjæreste med ett var omdannet til en entusiastisk åtteåring), til det hadde, etter min mening, det mest skjrekkingydende fjeset jeg hadde sett på slik en grønnsak. Etterpå brukte jeg en uke på å flytte det rundt i leiligheten (med lys i), og satt det gjerne like utenfor det rommet Lou måtte befinne seg i. Utenfor soverommet, like innenfor inngangsdøren, utenfor badet, i det håp om at han skulle bli skrekkslagen idet han satte foten utenfor døren.

Jeg syntes at jeg var hysterisk morsom.

Men dengang ei. Han ble ikke skremt en eneste gang. Til slutt utbrød jeg i min indikasjon: "Hva er det meg deg? Hvorfor blir du ikke skremt av slikt et skummelt gresskar???" Nei, gresskar med skremmende smilefjes er ikke skummelt for en som har vokst opp i Nord-Amerika. Der setter de nemlig gresskar med lys i på trappen på Haloweenkvelden. Og dette betyr at de er "med på leken" og har godteri. Så dersom de utkledde barna ringer på og sier "knask eller knep" så blir det godteri å hente. Dersom det ikke er lys i gresskaret, er det en ganske enkel beskjed om at det ikke er mere snop å hente. Dersom trappen ikke er dekorert eller har denslags frukt og grønt betyr det at beboerne ikke feirer Haloween. De feirer hvertfall ikke ved å gi godteri til ukjente unger. Så gresskar er lik godteri.

Der hadde jeg prøvd i dagevis å skremme lokalbefolkningen, og alt jeg egentlig hadde gjort var å signalisere at jeg hadde kjøpt inn sjokolade for kvelden.

Det skal ikke være lett.