Det motsatte av å dra ut i verden

Kloken er fem om morgenen og jeg sover ikke. Det går ikke, det. Det er i grunnen helt umulig, faktisk. Når leiligheten er full av rot. Rot som skal kastes, gis bort, resirkuleres, bøker som skal gis til bruktbokhandelen og mange valg om hva som skal få være med. 20 kilo over Atlanterhavet. En må være streng. Ordentlig streng.

Om en uke drar jeg. Kanskje skal jeg aldri bo her mer. Besøke, ja. Men bo?

Litt kjøtt mellom to brød?

Nå har jo jeg vært i Store Bror Uniten i sør to ganger i sommer og kjenner meg nesten som en ekspert på feltet etter hvert. Når en har vært i to-tre stater, kan en vel nesten regne seg selv som ekspert?

Jeg har ofte lurt på hvor idéen til McDonald's kom fra. Hvor fant de ut at de skulle servere litt kjøtt mellom to brødskiver, påmm fritt og brus? Vel. Etter å ha frekventert litt diverse billige restauranter i Maine, vei jeg nå hvor hele konseptet kommer fra. Det er rett og slett det de serverer. Det er billig mat fra mons. Og i mange tilfeller, har de ikke engang delt "sandwichene" (finnes det et norsk ord for sandwich, forresten?) fra hamburgerene (godt, norskt ord). Billig og greit nok.

Men da jeg kom over denne, sa det liksom litt stans i meg. En hamburger, uten brød, men med dypfrityrt kylling med litt ost, beiken og majones innimellom?

Klikk på bildet for å komme til KFC, den Friterte Kyllingen fra Kentucky.

Festivalsommer

Jeg må ha snakket om det til alle i hele verden, men jeg tror faktisk at jeg aldri har satt et ord i dataens nuller og enere om emnet: Jazzfestival. Montreal sin, for å være nøyaktig.

Jeg er en treiging med mange gode ideer som forblir.. ideer. Jeg har for eksempel aldri kommet meg på Kvartfestival. Eller Roskilde. Jeg har aldri fått lov til å bo i telt i et gjørmehull og drikke øl til frokost, la være og vaske meg og fryde meg over muligheten til å høre på verdens beste band. Jeg har liksom aldri kommet meg så langt.

Så siden jeg er så utrolig treig, er det så utrolig, utrolig bra at Montreal har opp til flere musikkfestival å by på, midt i sitt eget hjerte om sommeren. Min personlige favoritt er Montreal Internasjonale Jazzfestival. For ikke bare er den i sentrum, så alt treiginger som meg trenger å gjøre er å sette seg på en enslig buss, men de har massevis av utendørs konserter, helt, helt gratis. En kan også betale for å gå på konsert og se kjente band, men jeg har aldri kommet meg så langt (overrasket?); det er jo så utrolig mange kjekke, ukjente sangere, grupper og band som synger helt gratis. Og siden vi er i en relativt alkoholliberal provins, kan en kjøpe seg en øl. Eller et glass vin eller to. Og tusle rundt på festivalområdet med øl i neven (ikke noe øltelt her i gården, nei). Dersom en ikke liker konserten en er på, er det bare å tusle rundt kvartalet og finne en annen.

Det er så kjekt. Det er så utolig kjekk stas at selv bussen gleder seg!

Gratulerer med dagen på fransk er

Joyeux anniversaire dersom du er i Frankrie

Bonne fête dersom du er i Quebec

Maine del 6: Mil etter bil

Vi har vel stort sett alle skjønt at uniten, verdens mest bilelskende folk (både i nummer biler per person og i nummer biler totalt), har.. vel.. et godt utbygget system for bil. Ikke bare observerte jeg en familie som kjøpte seg iskrem for så å gå og sitte i den enorme pickup bilen sin mens de spiste (sikkert i velbalsamert luft som holdt kjølige 21 grader. Ikke for å bli forvekslet med de 27 i skyggen), men de hadde også kjør-og-kjøp muligheter (drive through) på omtrent hver eneste MacDonald's observert. Og dersom du ville ha en smultring og kaffe. Eller om du ville gå i minibanken. Alt kan gjøres med bakdelen godt plantet i bilsetet. Men det er jo litt arbeid å strekke seg så langt, da. Dersom en har stoppet litt uheldig, mener jeg.

Interessant syntes jeg og at dette var:

Kanskje ikke så spennende dersom jeg ikke nevner at bildet er tatt i 120 kilometer i timen på motorveien. Så hva er det egentlig den grønne bilen driver med så tett opp i bobilen? Er det en selvmordsbilist? Neida. Den lille grønne bilen blir slept etter bobilen. Sånn i tilfelle det ville bli bruk for den senere. En vet jo aldri og en bør jo aldri reise på ferie med bare én bil!

Det var ikke et unikt tilfelle.

Oppdatering: Dagbladet har også vært i Maine. Vi er ikke helt enige om kvaliteten på maten. 

Maine del 5: Hus og hjem

Da tiden kom for å vende nesen hjemover (mer på grunn av et bryllup i Montreal enn fordi jeg var lei. Langt ifra), bestemte vi oss for å ta den sceniske veien, gjennom et relativt ubebodd område av Maine før vi krysset grensen til det så uendelig store Quebec (sånn morsom fakta: En får lett plass til to Frankriker i én Quebec. Dersom en Frankrike var en måleenhet). Jeg satt som vanlig med strak hals og kikket. Og kikket. Og kommenterte til sjåføren som gryntet til svar. Mer fokusert på veien enn på noe annet.

Og nordlige Maine var interessant. Veldig. For det var to ting som sto for meg som rare: Nesten alle husene var så utrolig lange og tynne og så heller.. billige ut. Og det var flust av loppemarkeder, bruktboder og steder som solgte "antikviteter" og nips. Mange av hagene (kan enorme gressplener kalles for hager?) var fulle av gammelt maskineri, biler og annet skrot, slengt litt sånn utover. Da jeg kommenterte husene til Sjåføren, kikket han på meg fra øyenkroken (uten å ta blikket fra veien; ganske utrolig i grunnen) og sa noe sånt som "men kjære deg, det er mobile hjem". Jeg kikket på ham med det lekre ansiktsuttrykket en får når en holder en halvåpen munn og et tomt blikk. Et mobilt hjem, ble jeg fortalt, er et hjem som kan lastes på en trailer og transporteres dit en måtte ønske. Noe som gjør at det er relativt tynt (det må passe på veien) og lengden kan være noe.. begrenset. Det har ikke kjeller eller noen egentlig grunnmur og er laget av ganske billige materealer. Det er en av de billigste må måtene å skaffe seg et eget hjem på.

Mobilt hjem. Dette hjemmet er langt mer fansy enn de fleste vi kjørte forbi.

Klikk på bilde for lenke til hjemmeside hvor bildet kommer fra og flere modeller.

Så krysset vi grensen og voila (som de sier her), Quebec! Vi ble møtt av store, grønne åkre og ryddige hager med blomsterbed og små, men noe som så ut som solide, hus. Med grunnmur. Jeg var forundret. For selv om vi hadde krysset en landegrense var den faktiske luftdistansen ikke annet enn noen få hundre meter.

Jeg gikk til ekspertisen. Svigerfar, den pensjonerte økonomiprofessor kunne fortelle at uten noen som helst form for sosial støtte og stønad, både til sykefravær, barnepenger eller landbruket, hadde de aller fleste gårdene i nordøst av Maine blitt utkonkurrert av enormgårdene i Florida og det var ikke stort å leve av i området, enda jordsmonnet er både fint og flott. De aller fleste hjem har bare én inntekt (om de aldri så mye kunne tenke seg flere). Mens på andre siden av grensen, holder Quebec en solid landbruksproduksjon. Den er kanskje ikke billigere å drive enn i Uniten, men den er deres. Så gårdene trives. Og det samme gjør området.

Maine del 4: Ikke akkurat ute på viddene

Det er én ting en bare må innse når en driver og nasjonalparker seg i NordAmerika: Det er ikke akkurat Hardangervidda. Og da snakker jeg ikke om store, endeløse flater, jeg snakker størrelse. For selv om spesielt Canada er et helt enormt land med ingen mennesker inni, er det ikke bare å leke Lars Monsen og slenge seg på tur ut i ødemarken. Til det trengs det langt mer mot og erfaring og utstyr enn hva byslabben élie har. Så det blir nasjonalparker. Små, hyggelige nasjonalparker.

Og i forhold til hvor små disse bynærliggende parkene er, har de mange byslabber som meg som kommer på besøk. Så de har sett seg nødt til å lage anmerkede plasser hvor en kan sette opp telt, eller eventuelt campingvogn dersom en er av det slaget. Og vanligvis kjører en bare rett opp til plassen og slenger ut telt og hva det nå måtte være. Noe som av og til kan være like greit. Med tanke på at det er både vaskebjørn og, enda verre, svartbjørn i skogen, og en skal strengt tatt låse ned mat og matavfall i bilen. Og hvertfall ikke beholde det inne i teltet.

Vår heim på plass 102. 

Vanligvis er det greit nok. En har vanligvis litt skog rundt seg og er relativt isolert fra nærmeste nabo. Men Maine er veldig populært som campingmål og det vrimler av campere på sykkel, i bil eller enorm bobilbuss. Så mye at interessen nok er mye større en den lille Acadia nasjonalpark kan klare å huse. Så de utdelte campingsonene har nok gradvis krympet. Til det var ganske lite igjen.

Primusen i forgrunnen er vår. Hagebordet til høyre med alt dillet er også på vår plass. Men de to blå teltene tilhører naboen. Og dersom en ser skikkelig godt etter, kan en faktisk se et grått telt innimellom trærne. Vi følte oss i ett med naturen. Og naboen.

Maine del 3: Du er hva du spiser

 Hvem kan la være å fryde seg over slik idyll?

Det er bare å si det. Jeg innrømmer det. Maine var fantastisk. Camden var fantastisk. Acadia nasjonalpark var fantastisk. Båttur på sjøen i en 80 år gammel seilskute var spektakulært. Sjøkajakking var utrolig bra. Og fjelltur til en av fjellknausene var utrolig fint. Den milde sjøbrisen var en lettelse uten like etter de 30 fuktige gradene Montreal hadde å by på så altfor lenge (og fremdeles har). Det var langt (vi kjørte en distanse som tilsvarer Oslo-Bodø på de fire dagene), men det var finfint som tur.

Her var vi:

Vis større kart
A er Montreal, B er Cambden og C er Acadia nasjonalpark.

Og ved kysten i Maine, har de utrolig mye god fisk. Masse fisk jeg ikke aner hva er på norsk, men også blåskjell og kamskjell og krabbe og hummer. Vi gledet oss på veien ned. Det skulle bli godt. Trodde vi.

Da jeg var i Boston med mitt faderlige opphave tidligere i vår (Boston er og på kartet, der nede til høyre), mesket vi oss i noe av de beste rekene (sånne store, vet du) og kamskjellene jeg noen gang har smakt. Til og med Fish n' chipsen jeg spiste var perfekt. Den hadde vært lenge nok i frityren til at fisken var kokt, men ikke så lenge at den hadde rukket å bli fettete helt inn. Men i Maine. Å, kjære Maine. Selv om naturen var spektakulær, får ikke Maine helt til maten. Alt var dekket av centimetertykke lag med fityrskorpe og hold nede i oljen til alt dryppet av fett. Og alt var servert som sandwicher, mellom to skiver av hva jeg vil kalle skikkelig dårlig brød. Med påmm fritt på siden. Og kanskje en tomat. Dersom vi var heldige. På ett tidspunkt bestilte Morsmål seg en hummersalat. Og salat fikk han. Men hummeren var iblandet så mye majones at det knapt var hummer igjen.

Men selv om maten kanskje ikke var noe å rope hurra for, kunne vi så absolutt ikke klage på omgivelsene. Måkeskrik og hummerteiner. Og en meny hvor det sto "vennligst ikke fisk ut fra vinduene eller fra terrassen".

Maine del 2: Hvordan lese et amerikansk skilt?

Så vi satte oss i campomobilen og råkjørte videre vestover. Men straks vi kom oss tilbake på den berømte amerikanske highway-en oppstod det et lite problem. For uten advarsel, konverteringsskilt eller noe, ble plutselig stilen en annen. Og hva betyr egentlig 60 miles per time?

Dette kan virke som en digresjon, men jeg kommer tilbake til poenget; da jeg først bekynte å så smått kikke på (og prate med) Morsmål, nevnte han i en eller annen glemt forandledning at i Canada, bruker de veldig mye bilder på trafikkskiltene siden folket er tospråklig og de har mye immigranter (som er noe-helt-annet-språklige). Jeg husker at jeg ikke kunne skjønne hva han snakket om. Skiltene i Canada ser mye ut som de hjemme og at de hadde spesielt mye bilder hadde aldri falt meg inn.

Vel. Det var før jeg satt i forsetet som passasjer i uniten. For her måtte jeg lese skiltene for sjåføren. Som rett og slett ikke alltid hadde tid til å lese de lange og finurlige tekstene som sto på noen før vi hadde sust forbi. Andre ganger tror jeg rett og slett ikke at det hadde vært spesielt forsvarlig. Og plutselig gikk det opp for meg hva Morsmål hadde ment den gangen, for mange år siden: I forhold til i uniten har også gode gamle mor Norge billedskilter an mass.

Bump-skiltet (hump), bortsett fra skiltet det sto moose (elg) på, var min personlige favoritt. 

Jeg knipset også et bilde av denne entusiastiske arbeideren. Når en har mye arbeidskraft og høy ledighet, kan en gjøre sånn for å markere at en kjører inn i et område hvor de driver med veiarbeid. Av og til snudde han skiltet og på andre siden sto det "stopp".

Maine del 1: Om å sprenge sine egne grenser

Så satte vi oss i bilen, da. Spente oss fast og vente snuten sørover. Hver gang (det er riktignok såpass få at de kan telles på èn litt luben neve, men likevel) jeg kommer til grensen til storebror i sør, blir jeg litt overrasket over hvor kort det faktisk er. Når en har kommet seg ut av kaoset i Montreal, er det ikke mer enn en liten halvtimes råkjøring før en blir stoppet og spurt om pass og hvor mye alkohol en har med seg.

Vi hadde med oss akkevitt. Som det sømmer seg når en skal på campingtur. Så når vi hadde forklart det til den amerikanske grensemannen (godt utstyrt med pistol i beltet, må vite), fikk vi beskjed om å parkere bilen og komme inn i det ganske-så-store huset de har der på grensen. Norsken måtte tas fingeravtrykk av og bilde, må vite. Og sånn for å forsikre seg om at vi ikke skulle stikke av og bare råkjøre videre, tok de selvsagt passene våre mens vi parkerte.

Etter en havltimes ventetid og litt bildeknipsing og 6 overleverte amerikanske dollar, fikk jeg stempel og pass og beskjed om at leidet var fritt. Og det var jo riktig så fornøyelig. Men da jeg spurte om ikke min canadiske halvdel kanskje kunne få tilbake sitt pass også, ble ting litt verre. Det var rett og slett ikke å oppdrive. Og to av de skumle grensevaktene kikket på hverandre og så forvirrede ut. For canadierne har rett til å bare spasere over grensen, sånn helt egentlig. Så lenge de kan bevise at de er nettopp det: canadiere. Så da må det et pass til. Men vanligvis må de ikke engang forlate bilen. Den eneste grunnen til at Morsmål hadde måttet entre grensehuset var på grunn av sitt skumle europeiske reisefølge.

Etter litt romstering og forvirrede blikk, dukket det opp. En av grensevaktene hadde funnet det i stabelen med pass tilhørende alle de som satt og ventet og lurt på hvorfor det hadde havnet der. Så han hadde like så greit satt i gang et søk på diverse databaser sånn for å sjekke at eieren ikke var en rømt kriminell. Og det kan jeg egentlig forstå. For med det obligatoriske morske uttrykk på alle dagens passbilder, kan selv den snilleste canadier gi inntrykk av å være en hardbarket kriminell.

Neste gang: Amerikanerne i skilt.

Å utsette det utsettelige

Når jeg har lite å gjøre, får jeg gjort enda mindre. Det er faktisk helt fryktelig. Etter at jeg inntok denne jobbsøkerstatusen, har jeg tilbrakt flere timer foran fjesbokfjaset og Dagbladet på nett enn hva jeg har gjort noen gang før. Jeg skriver søknader i siste øyeblikk, fordi jeg har jo så god tid. Rotet vokser rundt meg fordi jeg kan jo "rydde det litt senere". Og middagslaging, som jeg burde kunne bruke timesvis på og trylle frem de mest fantastiske kreasjoner fra bunn, er det smått med. En ferdigstekt kylling går i dag og. Mest sitter jeg på sofaen. Det er passivitet i nær perfeksjon. Og ikke gjør det meg spesielt fornøyd heller.

Så da det rundet juli og nummeret jobbannonser sank dramatisk og ethvert nordlig land ser ut til å ha gått inn i en slags passivitet grunnet varme og iskrem og sommer, sank aktivitetsnivået mitt ned til under dovendyrets. Da jeg spiste en gammel brødskive med en tørr ostebit på til middag fordi jeg ikke hadde ork til å lage noe (enda jeg ikke hadde vært ute av døren den dagen), innså jeg at noe måtte gjøres.

Vi fant fram teltet. Vi har lånt bil. Vi kjøpte en guidebok. Vi drar til Maine. Pinglestaten Maine som jeg har hatt lyst til å se helt siden jeg kom hit (men som jeg selvsagt har utsatt og utsatt). Med sin lange kystlinje og evigvarende sceneri for John Irving sine bøker. Jeg har tenkt til å sitte passivt foran teltet med tærne gravd ned i sanden på en strand i Maine. Kanskje kommer vi til å gå en tur. Kanskje kommer jeg til å steke en pannekake på stormkjøkkenet. Kanskje. Men så lenge jeg ikke sitter på sofaen hjemme i stuen, kan det hvertfall kalles ferie. Og bilder. Det skal jeg ta.