Maine del 4: Ikke akkurat ute på viddene

Det er én ting en bare må innse når en driver og nasjonalparker seg i NordAmerika: Det er ikke akkurat Hardangervidda. Og da snakker jeg ikke om store, endeløse flater, jeg snakker størrelse. For selv om spesielt Canada er et helt enormt land med ingen mennesker inni, er det ikke bare å leke Lars Monsen og slenge seg på tur ut i ødemarken. Til det trengs det langt mer mot og erfaring og utstyr enn hva byslabben élie har. Så det blir nasjonalparker. Små, hyggelige nasjonalparker.

Og i forhold til hvor små disse bynærliggende parkene er, har de mange byslabber som meg som kommer på besøk. Så de har sett seg nødt til å lage anmerkede plasser hvor en kan sette opp telt, eller eventuelt campingvogn dersom en er av det slaget. Og vanligvis kjører en bare rett opp til plassen og slenger ut telt og hva det nå måtte være. Noe som av og til kan være like greit. Med tanke på at det er både vaskebjørn og, enda verre, svartbjørn i skogen, og en skal strengt tatt låse ned mat og matavfall i bilen. Og hvertfall ikke beholde det inne i teltet.

Vår heim på plass 102. 

Vanligvis er det greit nok. En har vanligvis litt skog rundt seg og er relativt isolert fra nærmeste nabo. Men Maine er veldig populært som campingmål og det vrimler av campere på sykkel, i bil eller enorm bobilbuss. Så mye at interessen nok er mye større en den lille Acadia nasjonalpark kan klare å huse. Så de utdelte campingsonene har nok gradvis krympet. Til det var ganske lite igjen.

Primusen i forgrunnen er vår. Hagebordet til høyre med alt dillet er også på vår plass. Men de to blå teltene tilhører naboen. Og dersom en ser skikkelig godt etter, kan en faktisk se et grått telt innimellom trærne. Vi følte oss i ett med naturen. Og naboen.