Maine del 5: Hus og hjem

Da tiden kom for å vende nesen hjemover (mer på grunn av et bryllup i Montreal enn fordi jeg var lei. Langt ifra), bestemte vi oss for å ta den sceniske veien, gjennom et relativt ubebodd område av Maine før vi krysset grensen til det så uendelig store Quebec (sånn morsom fakta: En får lett plass til to Frankriker i én Quebec. Dersom en Frankrike var en måleenhet). Jeg satt som vanlig med strak hals og kikket. Og kikket. Og kommenterte til sjåføren som gryntet til svar. Mer fokusert på veien enn på noe annet.

Og nordlige Maine var interessant. Veldig. For det var to ting som sto for meg som rare: Nesten alle husene var så utrolig lange og tynne og så heller.. billige ut. Og det var flust av loppemarkeder, bruktboder og steder som solgte "antikviteter" og nips. Mange av hagene (kan enorme gressplener kalles for hager?) var fulle av gammelt maskineri, biler og annet skrot, slengt litt sånn utover. Da jeg kommenterte husene til Sjåføren, kikket han på meg fra øyenkroken (uten å ta blikket fra veien; ganske utrolig i grunnen) og sa noe sånt som "men kjære deg, det er mobile hjem". Jeg kikket på ham med det lekre ansiktsuttrykket en får når en holder en halvåpen munn og et tomt blikk. Et mobilt hjem, ble jeg fortalt, er et hjem som kan lastes på en trailer og transporteres dit en måtte ønske. Noe som gjør at det er relativt tynt (det må passe på veien) og lengden kan være noe.. begrenset. Det har ikke kjeller eller noen egentlig grunnmur og er laget av ganske billige materealer. Det er en av de billigste må måtene å skaffe seg et eget hjem på.

Mobilt hjem. Dette hjemmet er langt mer fansy enn de fleste vi kjørte forbi.

Klikk på bilde for lenke til hjemmeside hvor bildet kommer fra og flere modeller.

Så krysset vi grensen og voila (som de sier her), Quebec! Vi ble møtt av store, grønne åkre og ryddige hager med blomsterbed og små, men noe som så ut som solide, hus. Med grunnmur. Jeg var forundret. For selv om vi hadde krysset en landegrense var den faktiske luftdistansen ikke annet enn noen få hundre meter.

Jeg gikk til ekspertisen. Svigerfar, den pensjonerte økonomiprofessor kunne fortelle at uten noen som helst form for sosial støtte og stønad, både til sykefravær, barnepenger eller landbruket, hadde de aller fleste gårdene i nordøst av Maine blitt utkonkurrert av enormgårdene i Florida og det var ikke stort å leve av i området, enda jordsmonnet er både fint og flott. De aller fleste hjem har bare én inntekt (om de aldri så mye kunne tenke seg flere). Mens på andre siden av grensen, holder Quebec en solid landbruksproduksjon. Den er kanskje ikke billigere å drive enn i Uniten, men den er deres. Så gårdene trives. Og det samme gjør området.