Å utsette det utsettelige

Når jeg har lite å gjøre, får jeg gjort enda mindre. Det er faktisk helt fryktelig. Etter at jeg inntok denne jobbsøkerstatusen, har jeg tilbrakt flere timer foran fjesbokfjaset og Dagbladet på nett enn hva jeg har gjort noen gang før. Jeg skriver søknader i siste øyeblikk, fordi jeg har jo så god tid. Rotet vokser rundt meg fordi jeg kan jo "rydde det litt senere". Og middagslaging, som jeg burde kunne bruke timesvis på og trylle frem de mest fantastiske kreasjoner fra bunn, er det smått med. En ferdigstekt kylling går i dag og. Mest sitter jeg på sofaen. Det er passivitet i nær perfeksjon. Og ikke gjør det meg spesielt fornøyd heller.

Så da det rundet juli og nummeret jobbannonser sank dramatisk og ethvert nordlig land ser ut til å ha gått inn i en slags passivitet grunnet varme og iskrem og sommer, sank aktivitetsnivået mitt ned til under dovendyrets. Da jeg spiste en gammel brødskive med en tørr ostebit på til middag fordi jeg ikke hadde ork til å lage noe (enda jeg ikke hadde vært ute av døren den dagen), innså jeg at noe måtte gjøres.

Vi fant fram teltet. Vi har lånt bil. Vi kjøpte en guidebok. Vi drar til Maine. Pinglestaten Maine som jeg har hatt lyst til å se helt siden jeg kom hit (men som jeg selvsagt har utsatt og utsatt). Med sin lange kystlinje og evigvarende sceneri for John Irving sine bøker. Jeg har tenkt til å sitte passivt foran teltet med tærne gravd ned i sanden på en strand i Maine. Kanskje kommer vi til å gå en tur. Kanskje kommer jeg til å steke en pannekake på stormkjøkkenet. Kanskje. Men så lenge jeg ikke sitter på sofaen hjemme i stuen, kan det hvertfall kalles ferie. Og bilder. Det skal jeg ta.