Jeg har utvekslingsstudent på labben. Selv om det til tider kan være litt som å ha skadedyr, er det strengt tatt en student som skal lære å jobbe selvstendig på en lab. Sånt trenger nemlig en del tilvenning. Som når en flytter inn i en ny leilighet hvor det alerede bor folk, finnes det uskrevne regler, ting som skal plasseres på bestemte steder og ting skal vaskes på bestemte måter. Smøret er felles for alle i leiligheten, men osten til Ove skal en bare ligge unna.
Siden jeg har vært der i en evighet etter hvert, vet jeg hvordan ting fungerer, hvor ting skal være. Og jeg kan også mesteparten av teorien bak det vi gjør. Det er sånt som skjer. Senior har jeg også blitt etter hvert (ikke det at det betyr stort annet enn at det er jeg som vet hvordan ting skal gjøres og hvilken leverandør det ulike utstyret skal bestilles fra). Så når utvekslingsstudenten spør, kan jeg vanligvis svare.
På et eller annet tidspunkt ble det spurt hvor gammel jeg var, og jeg svarte som sant var at jeg ligger og bakser i midten av 20-tallet.
Så, her om dagen måtte utveksleren innrømme noe.. Men jeg måtte love å ikke bli sur. Hun hadde trodd at jeg var 30 år da hun kom. Fordi hun er nærmere trettitallet og jeg kunne mye mer enn henne og var liksom litt autoritet, så måtte jeg jo selvsagt være eldre.
Verden er et underlig sted og alt er relativt.
Hjemme blir jeg fremdeles spurt om legitimasjon når jeg skal kjøpe sprit.
måndag, oktober 29, 2007
laurdag, oktober 27, 2007
fredag, oktober 26, 2007
Skal en skoleres eller utdannes?
Selv om jeg bor langt borte fra "verdens beste land", hender det at jeg kikker innom dagbladet eller aftenposten på nett eller sål. Det skjer ikke for ofte, fordi nettaviser er bare sladder og er mer fordummende enn opplysende, men en ønsker jo å få med seg ting. Jeg har for eksempel fått med meg at det har vært omrokkeringer i statrådene. Og jeg skal ikke være den som gråter høyest over savnet av den gamle kunnskapsministeren.
Skole er noe som opptar meg meget. Det er det jeg er best til. Det er faktisk mer eller mindre det eneste jeg har gjort i hele mitt liv. Bortsett fra å gå. Og spise. Jeg har ikke greie på barneskoler og ungdomsskoler og barn generelt, men universiteter kan jeg litt om. Jeg har tross alt gått på tre, i to forskjellige land. Så jeg ser meg semi-pseudo-skikket til å gi vår nye kunnskapsminister noen råd om hvordan en kan endre universitetssystemet slik at ungdommen på UiB, UiO, NTNU og alle de andre blir de mest velutdannede i verden i motsetning til de noe bakstreverske, så-som-så- kunnskapsrike "kidza" de er nå.
1. Gjenninfør tregangersregelen. Dersom en student ikke klarer å stå på eksamen på tredje forsøk, er det kanskje på tide å gi eg?
2. Øk ståkravet fra 40% til 50%. At kandidaten skal kunne halvparten av pensum er virkelig ikke mye forlangt.
3. Kvalitetsreformens karakterskala kan ikke skille mellom noenting. Innfør en skala med plusser og minser (og bruk dem på vitnemålet) eller en 1-10 poengsskala med én desimal (prosent, ja!). Enkelt å tolke for enthvert vesen.
4. Innfør flere studieretninger innenfor ett program, av typen "ett av de følgende fem fagene er obligatorisk.." Fagene bør velges sammen med en kompetent studieveilerer slik at den ferdige graden blir noe meningsfull og spesialisert.
5. Ta vekk alle obligatoriske fag på masternivå. Masterstudentene bør, sammen med veileder, velge fag som passer til graden og studieområdet. Reduser i samme slengen obligatorisk fagmengde fra 60 studiepoeng til 30 og gjør mer rom for selvstendig arbeid. Dersom det er noe kandidaten ikke kan, får de slå det opp selv.
6. Siden karakterskalaen nå har blitt større og kan skille mellom elevene, kan midtsemestereksamen nå faktisk ha betydning for avsluttende karakter. Den bør telle ca. 30%. Avsluttende eksamen bør være nonkumulativ og telle 40-50%. Resten av karakteren kan baseres på labrapporter, oppmøte og slikt.
7. Innfør karakterkrav for å ta videregående kurs i ett fag. Det vil si, dersom en gjør det skikkelig dårlig i Biokjemi1, så får en ikke ta Biokjemi2.
Og vips så har vi en kunnskapsnasjon.
Skole er noe som opptar meg meget. Det er det jeg er best til. Det er faktisk mer eller mindre det eneste jeg har gjort i hele mitt liv. Bortsett fra å gå. Og spise. Jeg har ikke greie på barneskoler og ungdomsskoler og barn generelt, men universiteter kan jeg litt om. Jeg har tross alt gått på tre, i to forskjellige land. Så jeg ser meg semi-pseudo-skikket til å gi vår nye kunnskapsminister noen råd om hvordan en kan endre universitetssystemet slik at ungdommen på UiB, UiO, NTNU og alle de andre blir de mest velutdannede i verden i motsetning til de noe bakstreverske, så-som-så- kunnskapsrike "kidza" de er nå.
1. Gjenninfør tregangersregelen. Dersom en student ikke klarer å stå på eksamen på tredje forsøk, er det kanskje på tide å gi eg?
2. Øk ståkravet fra 40% til 50%. At kandidaten skal kunne halvparten av pensum er virkelig ikke mye forlangt.
3. Kvalitetsreformens karakterskala kan ikke skille mellom noenting. Innfør en skala med plusser og minser (og bruk dem på vitnemålet) eller en 1-10 poengsskala med én desimal (prosent, ja!). Enkelt å tolke for enthvert vesen.
4. Innfør flere studieretninger innenfor ett program, av typen "ett av de følgende fem fagene er obligatorisk.." Fagene bør velges sammen med en kompetent studieveilerer slik at den ferdige graden blir noe meningsfull og spesialisert.
5. Ta vekk alle obligatoriske fag på masternivå. Masterstudentene bør, sammen med veileder, velge fag som passer til graden og studieområdet. Reduser i samme slengen obligatorisk fagmengde fra 60 studiepoeng til 30 og gjør mer rom for selvstendig arbeid. Dersom det er noe kandidaten ikke kan, får de slå det opp selv.
6. Siden karakterskalaen nå har blitt større og kan skille mellom elevene, kan midtsemestereksamen nå faktisk ha betydning for avsluttende karakter. Den bør telle ca. 30%. Avsluttende eksamen bør være nonkumulativ og telle 40-50%. Resten av karakteren kan baseres på labrapporter, oppmøte og slikt.
7. Innfør karakterkrav for å ta videregående kurs i ett fag. Det vil si, dersom en gjør det skikkelig dårlig i Biokjemi1, så får en ikke ta Biokjemi2.
Og vips så har vi en kunnskapsnasjon.
torsdag, oktober 25, 2007
Tidspress lærer sulten kvinne at koke?
Jeg driver jo på med denne masteren. Og det går relativt trått for tiden, så for at jeg skal noen gang bli ferdig, legger jeg igjen en del timer på universitetet for tiden. En sånn ti-tolv timer til dagen. I uken riktignok. I helgen tar jeg meg fremdeles fri.
Men siden jeg går hjemmefra litt før ni og kommer hjem nærmere midnatt, betyr det at mens dagligvareforretningen er åpen, er jeg fanget midt ute i tomhetslandet uten tilgang til dagligvarer dersom jeg ikke vil benytte meg av kolektivtransporten. Og det vil jeg jo helst ikke. På dagtid skal en jo jobbe, ikke drive å busse omkring. Så når jeg da kommer hjem, sulten som en tiger, der i kveldingen, og kikker inn i kjøleskapet, blir jeg vanligvis møtt av sennep, philadelphia, kokevin og en eller annen relativt rynkete grønnsak.
Jeg har alltid beundret de som kan lage mat fra det de måtte finne rundt omkring.
I går vanket det poteter med chilimarinert sopp og blomkål. I dag ble det spagetti med tinte reker og saus av philadelphiaost og pesto.
Jeg vet ikke om sulten er det beste krydder eller om jeg faktisk begynner å få taket på denne "man tager hvad man haver"- koketeknikken.
Men det er godt det nesten er helg, for jeg vasket akkurat de siste bladrestene ut av kjøleskapets grønnsaksskuff og satte pestoglasset i oppvaskemaskinen. Kanskje jeg kan klare å komme meg til grønnsakshandelen på hjørnet på lørdag. Ikke har jeg mer kokevin heller. Den havnet i glasset.
Men siden jeg går hjemmefra litt før ni og kommer hjem nærmere midnatt, betyr det at mens dagligvareforretningen er åpen, er jeg fanget midt ute i tomhetslandet uten tilgang til dagligvarer dersom jeg ikke vil benytte meg av kolektivtransporten. Og det vil jeg jo helst ikke. På dagtid skal en jo jobbe, ikke drive å busse omkring. Så når jeg da kommer hjem, sulten som en tiger, der i kveldingen, og kikker inn i kjøleskapet, blir jeg vanligvis møtt av sennep, philadelphia, kokevin og en eller annen relativt rynkete grønnsak.
Jeg har alltid beundret de som kan lage mat fra det de måtte finne rundt omkring.
I går vanket det poteter med chilimarinert sopp og blomkål. I dag ble det spagetti med tinte reker og saus av philadelphiaost og pesto.
Jeg vet ikke om sulten er det beste krydder eller om jeg faktisk begynner å få taket på denne "man tager hvad man haver"- koketeknikken.
Men det er godt det nesten er helg, for jeg vasket akkurat de siste bladrestene ut av kjøleskapets grønnsaksskuff og satte pestoglasset i oppvaskemaskinen. Kanskje jeg kan klare å komme meg til grønnsakshandelen på hjørnet på lørdag. Ikke har jeg mer kokevin heller. Den havnet i glasset.
tysdag, oktober 23, 2007
Drama lama på TV
På slutten nittitallet var det serier som skulle sees på TV. For å være med i samtalen på skolen måtte en se serier som "Friends, Seinfeld og Frasier". Vi lo av dem, refererte til spøker av dem når vi snakket og klippet håret som Rachel. Så kom 2000 og det var "Reality" som var det store og det en snakket om. "Big Brother", "Farmen", "Medusa" og "Ursula". Vi snakket om hva for slags virkelighets-TV vi helst ville vært med i og om hvor mye snillere vi ville vært med hverandre enn de som faktisk var med.
Nå har jeg vagt fått med meg at det er, det som her i Nord-Amerika kalles "Mystery TV" som er det store. Jeg nevner "CSI", "House", "Bones" og "Numbers". I begynnelse var dette serier jeg satte svært så pris på. "CSI" handler om en gjeng med nerdete åstedsetteforskere og "Numbers" er om en kul matteprofessor som løser mordmysterier ved hjelp av avansert fysikk. Men etterhvert har de begynt å irritere meg mer og mer. Hvorfor? De har alle samme oppskrift. Så, jeg har bestemt meg for å lage min egen variant av "Mysterie TV" etter samme handlingsmønster. Serien heter "Kjæledyrsdetektivene".
*Dramatisk musikk med bjeffing og mjauing i bakgrunnen mens kameraet feier over det ene dyreliket etter det andre. Umerkelig går vi over til handling og en utrolig sexy, gammel dame kommer løpende ut av huset i sin gjennomsiktige nattkjole*
"Katten min, Pusi er døøøød!"
*Grining, sirener idet en svart varebil kommer til stedet. Ut hopper en stygg, eldre herre med et usympatisk fjes og nok en utrolig lekker blondine med høye bryster og bein som ender cirka under armen. De er begge kledd i siste mote bortsett fra en svart vest hvor det står "Kjæledyrsdetektivene" på ryggen og "KD" foran.*
"Så, dette er offeret?" Sier den usympatiske mannen.
Den eldre damen forteller gråtende om hvordan hun fant katten sin død på trappen den morgenen mens blondinen stryker henne over håret. Den usympatiske mannen stiller spørsmål om hvordan hun pleide ta seg av katten sin og setter spørsmålstegn om hun i det hele tatt var skikket til å ha en katt. På åstedet finner de også fortspor som de antar kommer fra en sjuskete rev som har blitt sett i området tidligere. Da den usympatiske mannen og den lekre blondinen setter seg inn i bilen for å finne reven, sier blondinen:
"Du hadde ingen grunn til å være så usympatisk med henne"
Den usympatiske kommer med ett eller annet dypt filosofisk svar som handler om at de aller fleste mord blir utført av noen som kjente offeret.
REKLAMEPAUSE
Etter en lengre og anstrengende leting finner de den sjuskete reven i hans miserable bol under et vedskjul. Han ser sliten ut og har et sår på den ene poten som med sikkerhet tas som et tegn på slosskamp. De tauer ham inn, får ham stilt for retten og dømt til døden til tross for at han bedyrer at han er uskyldig.
*Reven ligger bundet på et bord og en ser en lege (med klare likhetstrekk med Ken) gjøre klar en sprøyte, sjekker at det ikke er luft i sprøyten etc. Kamera skifter til Kjæledyrsdetektivenes kontor hvor den usympatiske mannen og den lekre blondinen snakker om hvorvidt de skal handle etter følelsene sine eller beholde forholdet på et strengt profesjonelt plan. Han vegrer seg for å ta steget, mens hun mener at det ikke gjør noe at de er sammen. De har jo så mye felles. Plutselig kommer en dame i stilletthæler og hvit, skreddersydd labfrakk med silikonlepper løpende med et papirark i hånden*
"Fotavtrykket var ikke fra en rev. Vi har målt lengden av neglen på den midterste tåen og den er 2/5 av lengden på nabotåen. På en rev ville den vært 3/5!"
"Hvilket dyr har en neglelengde på midttåen som er 2/5?" (den usympatiske mannen. Blondinen er altfor opptatt med å se forførende på mannen til å svare).
"Hunderasen Amstaff. Det har vært ulovlig å importere og avle slike hunder siden 2005"
"Jeg så et stort hundebur i nabohagen til katteeieren"
"Kom igjen, vi må stoppe henrettelsen"
*Alle løper i milelange, hvite ganger. Kameraet skifter til reven som er iferd med å få sprøyten.*
REKLAMEPAUSE
*Iden legen setter sprøyten i armen, stormer de tre inn i rommet. Henrettelsen er stoppet!
Fokuset skifter til en rekke biler med sirener som kjører til et stort og staselig hus og kjæledyrspolitiet hopper ut med løftede pistoler.*
"Lukk opp, det er Kjæledyrspolitiet" brøler den usympatiske mannen
*Kjæledyrspolitiet gjennomsøker huset, men finner ingen hund på tross av hundeskålen på kjøkkenet. Idet de skal til å gå henger stilletthælen til den lekre blondinen seg fast i en løs gulvplanke. Den viser seg å være løs. De løfter på planken og i et hull i gulvet sitter en stor, brun amstaff. I pelsen finner de restene etter blodig kattepels.*
Den usympatiske mannen "saken er løst! La oss ta en øl"
Blondinen "Hjemme hos meg?"
*Rulletekst og dramatisk musikk*
Dedikert til Cecilie og Dag.
Nå har jeg vagt fått med meg at det er, det som her i Nord-Amerika kalles "Mystery TV" som er det store. Jeg nevner "CSI", "House", "Bones" og "Numbers". I begynnelse var dette serier jeg satte svært så pris på. "CSI" handler om en gjeng med nerdete åstedsetteforskere og "Numbers" er om en kul matteprofessor som løser mordmysterier ved hjelp av avansert fysikk. Men etterhvert har de begynt å irritere meg mer og mer. Hvorfor? De har alle samme oppskrift. Så, jeg har bestemt meg for å lage min egen variant av "Mysterie TV" etter samme handlingsmønster. Serien heter "Kjæledyrsdetektivene".
*Dramatisk musikk med bjeffing og mjauing i bakgrunnen mens kameraet feier over det ene dyreliket etter det andre. Umerkelig går vi over til handling og en utrolig sexy, gammel dame kommer løpende ut av huset i sin gjennomsiktige nattkjole*
"Katten min, Pusi er døøøød!"
*Grining, sirener idet en svart varebil kommer til stedet. Ut hopper en stygg, eldre herre med et usympatisk fjes og nok en utrolig lekker blondine med høye bryster og bein som ender cirka under armen. De er begge kledd i siste mote bortsett fra en svart vest hvor det står "Kjæledyrsdetektivene" på ryggen og "KD" foran.*
"Så, dette er offeret?" Sier den usympatiske mannen.
Den eldre damen forteller gråtende om hvordan hun fant katten sin død på trappen den morgenen mens blondinen stryker henne over håret. Den usympatiske mannen stiller spørsmål om hvordan hun pleide ta seg av katten sin og setter spørsmålstegn om hun i det hele tatt var skikket til å ha en katt. På åstedet finner de også fortspor som de antar kommer fra en sjuskete rev som har blitt sett i området tidligere. Da den usympatiske mannen og den lekre blondinen setter seg inn i bilen for å finne reven, sier blondinen:
"Du hadde ingen grunn til å være så usympatisk med henne"
Den usympatiske kommer med ett eller annet dypt filosofisk svar som handler om at de aller fleste mord blir utført av noen som kjente offeret.
REKLAMEPAUSE
Etter en lengre og anstrengende leting finner de den sjuskete reven i hans miserable bol under et vedskjul. Han ser sliten ut og har et sår på den ene poten som med sikkerhet tas som et tegn på slosskamp. De tauer ham inn, får ham stilt for retten og dømt til døden til tross for at han bedyrer at han er uskyldig.
*Reven ligger bundet på et bord og en ser en lege (med klare likhetstrekk med Ken) gjøre klar en sprøyte, sjekker at det ikke er luft i sprøyten etc. Kamera skifter til Kjæledyrsdetektivenes kontor hvor den usympatiske mannen og den lekre blondinen snakker om hvorvidt de skal handle etter følelsene sine eller beholde forholdet på et strengt profesjonelt plan. Han vegrer seg for å ta steget, mens hun mener at det ikke gjør noe at de er sammen. De har jo så mye felles. Plutselig kommer en dame i stilletthæler og hvit, skreddersydd labfrakk med silikonlepper løpende med et papirark i hånden*
"Fotavtrykket var ikke fra en rev. Vi har målt lengden av neglen på den midterste tåen og den er 2/5 av lengden på nabotåen. På en rev ville den vært 3/5!"
"Hvilket dyr har en neglelengde på midttåen som er 2/5?" (den usympatiske mannen. Blondinen er altfor opptatt med å se forførende på mannen til å svare).
"Hunderasen Amstaff. Det har vært ulovlig å importere og avle slike hunder siden 2005"
"Jeg så et stort hundebur i nabohagen til katteeieren"
"Kom igjen, vi må stoppe henrettelsen"
*Alle løper i milelange, hvite ganger. Kameraet skifter til reven som er iferd med å få sprøyten.*
REKLAMEPAUSE
*Iden legen setter sprøyten i armen, stormer de tre inn i rommet. Henrettelsen er stoppet!
Fokuset skifter til en rekke biler med sirener som kjører til et stort og staselig hus og kjæledyrspolitiet hopper ut med løftede pistoler.*
"Lukk opp, det er Kjæledyrspolitiet" brøler den usympatiske mannen
*Kjæledyrspolitiet gjennomsøker huset, men finner ingen hund på tross av hundeskålen på kjøkkenet. Idet de skal til å gå henger stilletthælen til den lekre blondinen seg fast i en løs gulvplanke. Den viser seg å være løs. De løfter på planken og i et hull i gulvet sitter en stor, brun amstaff. I pelsen finner de restene etter blodig kattepels.*
Den usympatiske mannen "saken er løst! La oss ta en øl"
Blondinen "Hjemme hos meg?"
*Rulletekst og dramatisk musikk*
Dedikert til Cecilie og Dag.
måndag, oktober 22, 2007
Om å gi seg når leken er god
Så kom boken til forhenværende LO leder Valla. Jeg lurer på hva det er med disse politikerne og ledere som går av (i skam) og må benytte sjansen til å fortelle "sin side" av historien i bokform og lekser opp om "hvor såret en ble da en ble dolket i ryggen av den og den" og "den og dens egentlige ansikt".
Når det kommer til hele Valla/Yssen- saken, begynner jeg å få nok. Vi har alle fått med oss at Yssen mener hun ble mobbet og at Valla mener at hun aldri har gjort en flue fortred. Det er det. Det er greit. Alle oppfatter verden forskjellig. Og nå er det nå engang sånn at dersom Yssen følte seg mobbet av Valla, vel, så ble hun det. Alle har forskjellig tålegrense og forskjellige grenser og linjer og personlig rom. Noen takler å bli skreket til, andre gjør det ikke. Noen mener at å heve stemmen er det samme som å skrike, andre mener at det må mange flere decibel til. "Sannheten" er ikke noe objektivt begrep.
Jeg synes at det er på tide at Valla ber Yssen om unnskyldning og sier "Sorry, Yssen, jeg mente det faktisk ikke sånn" og at Yssen svarer med et "det er greit, jeg skjønner at du ikke var ufin med overlegg". Så kan de ta hverandre i hånden, gi hverandre en klem, gå hjem og sminke hverandre mens de lover å være Best Friends Forever. Dersom de om et par år kommer over det sutrende tenåringsstadiet, kan de kanskje gå på den lokale puben og ta en pils.
Når det kommer til hele Valla/Yssen- saken, begynner jeg å få nok. Vi har alle fått med oss at Yssen mener hun ble mobbet og at Valla mener at hun aldri har gjort en flue fortred. Det er det. Det er greit. Alle oppfatter verden forskjellig. Og nå er det nå engang sånn at dersom Yssen følte seg mobbet av Valla, vel, så ble hun det. Alle har forskjellig tålegrense og forskjellige grenser og linjer og personlig rom. Noen takler å bli skreket til, andre gjør det ikke. Noen mener at å heve stemmen er det samme som å skrike, andre mener at det må mange flere decibel til. "Sannheten" er ikke noe objektivt begrep.
Jeg synes at det er på tide at Valla ber Yssen om unnskyldning og sier "Sorry, Yssen, jeg mente det faktisk ikke sånn" og at Yssen svarer med et "det er greit, jeg skjønner at du ikke var ufin med overlegg". Så kan de ta hverandre i hånden, gi hverandre en klem, gå hjem og sminke hverandre mens de lover å være Best Friends Forever. Dersom de om et par år kommer over det sutrende tenåringsstadiet, kan de kanskje gå på den lokale puben og ta en pils.
Abonner på:
Innlegg (Atom)