Reven løper lett over jordene, forfulgt av det britiske jaktlag

Åslaug Haga gikk til slutt av. Etter å ha rotet det til for seg selv, skjemt seg ut og brutt loven på det mest alvorlige. Det var altfor mye å be om at hennes voldsomme lovbrudd ikke skulle bli oppdaget.

Rett nok bør en oppføre seg fint når en er en offentlig person. En bør kanskje ha papirene i orden før en begynner å bygge hus og hytte. Siden noen kommer til å finne ut av det dersom en er uærlig. Selv om de kanskje finner ut av det ved å ligge i buskene utenfor huset med kikkert til å se og vannkoker til å dampe opp posten. Kanskje grave litt i søpla også. Og krype inn gjennom en vindussprekk når offentlighetspersonen har gått på butikken.

Dersom noen hadde ligget rundt i buskene utenfor huset mitt kveld etter kveld, tror jeg at jeg hadde ringt til politiet. Men nå er ikke jeg kjendis og trenger ikke akseptere sånt.

Men jeg lurer på hvor Bondevik var når disse sladderskriblerne hang rundt i trærne og holdt øye med Haga? Skulle ikke han utrydde mobbing innen 2004? Selv om han ikke har lykkest spesielt bra med det, burde han ikke hjelpe en gammel ministerkollega når hun blir mobbet fire år etter mobbeutryddelsen? Han kunne jo, for eksempel, fortelle om sine egne små lovbrudd. Han har sikkert en parkeringsbot liggende ett eller annet sted. Eller han kunne fått alle kjendisene fra KrF til sammen å gå ut og fortelle om når de var på epleslang eller skrev svarene til gloseprøven på viskelæret. Støtte hverandre i at alle kan gjøre en feil. Slå hverandre på skuldrene og presse frem en tåre og snakke om angeren. Eventuelt kan en si "hvil deg og kom tilbake i full kraft". Det er jo nesten det samme.

En reise til den kulinariske hovedstad i Vest-Canada

Canada er et stort land. I store land kan det hende at folk er litt forskjellig fra hverandre. For eksempel er det stor forskjell på norskingene som bor i nord (som ustraffet kan si hæstkuk til politimenn) og norskingene i sør (som må betale 5000 kroner for å få lov til å kalle politiet et tilfelig valgt kjønnsorgan).

Jeg har vært i Calgary, på universitetet der, på konferanse. Vi bodde i studentboligene og gikk på forelesninger og presentasjoner i vidskabskomplekset. Mange store hjerner fra hele landet snakket om seg og sitt og litt om mikrobiologi og det hele var stort og flott og imponerende. Priser ble delt ut til mest lovende unge forsker, til han som hadde gitt mest til feltet de siste årene og beste studentpresentasjonen. Alt var skinnende, dyrt og flott.

Men dessverre var maten hverken stor, flott, imponerende. Derimot var den dyr og skinnende av fett.

Underlig nok var ikke noen måltider inkludert i konferanseavgiften (vi pleier vanligvis få lunch), men det sto i programmet at det skulle være en rekke spisesteder rundt om kring på det nærmeste universitetsområdet.

Vi fant en "food court".

Jeg innsert at ikke alle vet hva dette relativt uapetittelige fenomenet er, så her kommer en kjapp definisjon:

Food Court - adj. Kjennetegnes av et avgrenset område i et kjøpesenter hvor det er høy konsentrasjon av Hurtigmatrestauranter med et sentralt spiseområde. Maten skal være smakløs, fri fpr grønnsaker og helst inneholde så mye fett som mulig. Den skal tilberedes på under fem minutter mens kunden venter, stående med sitt serveringsbrett av orange eller brun plast. Eksempler på restauranter kan være Subway, Taco Bell og Burger King. Spiseområdet skal helst bestå av billige respatexbord, gjerne med en overflate av ingrodd fett og plastoler. Både bord og stoler kan gjerne være skrudd fast i gulvet. Glass, skåler og talerker bør være av ikke-gjenbruksbar polypropylen plast eller isopor.

I tre dager spiste jeg kjøtt med fettsaus eller fett med kjøttsaus.

Men så innså vi at det måtte være et alternativ. Studenthjemmet vi bodde på hadde nemlig ikke kjøkken! Mange av de nyutflyttede ungdommene kjøper seg nemlig inn i en matplan hvor en kan gå i en kantine og forsyne seg med mat tre ganger om dagen, hver dag, gjennom hele semesteret. Dersom en ikke er medlem, kan en vanligvis betale seg inn for et måltid eller to.

Vi satte ut på jakt.

Og vi fant!

Til frokost fikk jeg tilbud og kaffe og en sjokolademuffins. Eller stekte poteter, eggerøre, pølser (i fettsaus) og bacon, alt lekkert dandert på et isoporfat og spist med plastbestikk.

Nevnte jeg at det er 17-18 åringer som går og spiser på dette stedet tre ganger om dagen, hver dag, gjennom hele semesteret?

Dette er ca. tre dagers isoporfatforbruk. Isopor brytes ikke ned i naturen og kan ikke gjenvinnes.

Sumar

Graset er grønt og trea fått blader på seg. Det er fint og grønt i suburbia i Montreal no om dagen der bussen sneglar seg lengre og lengre vest og langt vekk fra den langt raskare metroen. Vanlegvis vil eg stå klemt, nesten oppå han som kjøyrer medan eg tviheld på det næraste som er noko solid slik at eg ikkje ramler over ei gammal kone eller oppi ei barnevagn når bussen bestemmer seg for å bråbremse i ett kryss.

Men ikkje no. No sit eg bakerst i bussen medan han brummer bedageleg av garde og drikk kaffi frå min raude termokopp. Det er berre meg og ein av sikkerhetsvaktane frå universitetet mitt på bussen. Ho som eg trur at eigentleg byrjar på jobb klokka ni, men som aldri får det helt til å komme i tide. Ingen hylande tenåringsjenter i sine altfor korte uniformsskjørt eller småknattar som skal på skulen. Ingen mødre som er på veg til barnehagen med ein liten i vagna. Berre meg og sikkerhetsvaktdama og kaffien.

élie forteljer folket om biologien

Eg har vore på fest. Det skjer jo sånn av og til. Vanlegvis sit eg i ein krok med vinen min og snakkar med dei eg veit at eg likar, men det hender at eg tar sjansen og snakkar med totalt ukjende frammadfolk. Av og til er det skikkelig kjekt/koseleg/interressant. Av og til er det smertefult. Som, for eksempel, når nokon forteljer meg korleis biologien egentleg virkar. Då kjenner eg at eg blir litt irritert. Etter all denne skoleringa føler eg at det er eg som skal fortelje om biologien, ikkje ein tilfeldig hippie med fettete hår og veganøl.

I dette tilfellet var saken den at hippien hadde vore sjuk. Det er jo ikkje så stas, det kan jo til og med den enklaste biolog skjønna. Det hadde vore så mykje sjukdom at antibiotika hadde vore løysninga. Slikt går ein til doktoren for å få. Og doktoren, den skikkelig kjipe doktoren, som heilt sikkert var mot auraer og krystallar og hippier generelt, hadde, ut av rein forakt, gitt hippien ein svak pingle-antibiotika som slettes ikkje hadde virka! Berre for å vere ekkel. Så hippien var nødd til å gå tilbake og få ein ny. Men, den skikkeleg ekle doktoren ville framleis ikkje gi frå seg en resept på den skikkelig sterke kuren. Hippien måtte ta til takke med ein eller annan sekundær styrke. Hippien var no, etter all dette arbeitet, frisk og kjekk, men følde seg framleis litt snytt av denne doktoren som satt der og ruga på hestekuren.

Når nokon kjem opp til meg på fest og fortel meg og biologien på ein måte som visar at dei ikkje veit stort og ikkje har tenkt å vita meire heller, pleier eg berre å gå. Eg vil ikkje ta den diskusjonen når eg eigentlig skulle ha det kjekt (eg vil mykje heller snakka om ting eg ikkje har greie på. Som jagarflykjøp eller utenrikspolitikk). Sånn som den gangen ei jente sa at ein ikkje burde spisa sjampingjongar. Fordi sopp et daue folk. Jada.

Uansett. No er det slik at antibiotika er noko eg faktisk er opptatt av. Tanken på multiresistent tuberkulose i russiske fengelse skremmar meg. Eg gremmes over at ein kan få halspastiller mer antibiotika i og at ein tilfelig doktor ga meg ein tidagars kur med stoffet fordi eg hadde litt hoste. Eg jobbar med antibiotika. Kvar dag. Eh har klart å drive fram antibiotikaresistente bakteriar i ei petriskål på benken på laben. Det er ikkje vanskeleg. Det er lett.

Så eg vil sei dette ein gang for alle: Antibiotikatesistans betyr at bakteriane som gjer oss ekle infeksjonar ikkje døyr etter ei veke med penicillin. Det er blant anna overbruk som har ledd til dette. Ein gjer ikkje nokon "den aller sterkaste, siste utveg"- antibiotikaen før det virkeleg er krise, fordi det er den aller siste utveg. Ein skal spara på den. Slik at ikkje alle bakteriane blir resistente mot også denne og me kan gå tilbake til å legga groblad og graut på infeksjonane.

Det lille Franskkurs

Antalet menneske som skriv på norsk, men leitar etter franskkurs (noko eg ikkje kan hjelpa med), eller berre fraser eller ord på fransk og som, etter eit raskt google-søk ender opp i min blogg, har fått meg til å innsjå at eg har svikta totalt. Dersom ein skriv ein blogg kalla "fransk for begynnare", må ein ta eit visst ansvar. Så her kjem Det lille Franskkurs. Her skal eg prøva å gje svar på dei store spørjesmåla som folk stiller seg og den store verdensveven.

Orda i firkantparantes er slik eg ville skrive fransken på norsk. Les høgt til deg sjølve og du vil ha omtrentlig uttale.

1. Sukker - Sucre [sukr]
2. Jeg snakker ikke fransk - Je ne parle pas francais [kjø nø parl pa franse]
3. Hva er klokken? - Quelle heure est-il? [kel ør etil?]
4. Lønnesirup - Sirop d'erable [Siro derabl]

Je vais retourner!


Springande oppdatering:

1. Det er - C'est [se]

La ville est Hockey!

Sloganet til Montreals ishockeylag er "la ville est hockey", eller "byen er hockey" om du vil. Og selv om jeg sitter her med nakne legger i 21 grader og sol, er det ganske tydelig at Montreal er hockey nå om dagen.

I kveld spiller Montreal Canadiens, som laget heter, en viktigviktig "vinn-eller-forsvinn"-kamp. Seier mot Boston betyr kvartfinale. Tap betyr forsvinn. Og da må en selvsagt vise sin støtte.

Skjermene inne på metroen som vanligvis viser været, reklame og nyheter hadde i dag, mellom annenhvert innslag, blinkende tekst som sa "GO Canadiens, GO!". Bussen min skiftet mellom å vise rutenummeret sitt og, ja, ganske riktig, "GO Canadiens, GO!". Jeg så en politibil med Canadiens flagg i vinduet. Flere brannstasjoner har blitt reprimandert for å ha malt canadiens logoen på siden av brannbilene sine.

I kveld kommer enhver bar til å vise kampen. Og enhver bar kommer til å være full. The winner takes it all!

Kampen for å bli ferdig med masteren

Dersom detter er livet som masterstudent, har jeg egentlig lyst til å ta en doktorgrad?

Matvarebeholder for transportformål

La oss se for oss et scenario. Ikke noe vanskelig, et helt hverdagslig og enkelt ett.

Det er dagen for den store handleturen. Ikke noe pinglete "ett brød og melk", men pasta, sennep, kjeks, mel og hele pakken. Nå skal vi ikke snakke om den fryktelig, montrøse, prisen som kassaaperatet blinker mot deg (det får de som stemmer FrP eller middelaldrene koner å ta seg av), men hva som skjer etter at skandiabankens visakort (det er jo gratis, må vite), har blitt trukket gjennom kortleseren og koden tastes. Da skal jo alle disse trehundreogsekstifire enkeltgjenstandene ut fra butikken, inn i bilen, ut av bilen og inn på kjøkkenet. Det er vanskelig å bære firehundreogtrettiseks enkeltgjenstander. Så hva gjør en? En trykker dem selvsagt ned i en plastpose! Eller, dersom en er litt sånn økofrik med økologisk melko på handlelisten som også er enig med miljøminister Erik Solheim, kjøper en kanskje de litt dyrere, biologisk nedbrytbare, maisposen! Slikt et glimrende tiltak!

Eller..
I mexico kalles brødet en tortilla, det er flatt som en pannekake og lages av mais. Dersom en er en rik mexicaner, vil middagen sannsynligvis bestå av en bråte med kjøtt og grønnsaker og en tortilla til hver (men alltid, alltid en tortilla). Dersom en er en relativt fattig mexicaner, vil middagen ha omvendt proprosjon; En bråte med tortilla og en halv avocado. Dersom en er en skikkelig, skikkelig, lutfattig mexicaner, vil middagen sannsynligvis bestå av salt og tortilla.

Men hva skjer med markedet når alle disse bleikfete rikingene i den vestlige verden plutselig finner ut at de vil ha biodisel og biopose? Maisprisen går til himmels. Og den fattige mexicaneren sitter igjen med salt på middagsbordet. Jeg har hørt at å bare spise salt ikke er spesielt sunt.

Hva er det som er så galt med et handlenett i stoff som en kan bruke flere ganger?
Det er det som kalles gjenbruk.

Her er en annen kar som pludrer litt om mer eller mindre akkurat det samme.

Bitter som en Grapefrukt

I dag skal det handle om meg. Fordi jeg, som person, slettes ikke får den oppmerksomheten jeg trenger for tiden. Og fordi jeg er bitter som en grapefrukt og derfor synes at verdens sentrum er ingen andre enn meg selv.

Våren har kommet til Montreal. Å, ikke mistforstå, det finnes ikke en eneste plante som har spirt eller et tre som har skutt sine små blader (det kommer ikke til å skje før uti mai. Plantene er litt sjenerte her i byen, nemlig), men temperaturen har steget til omtrent 15 grader og solen varmer. Noe som betyr at alle restaurantene i gaten min (som jeg kan se fra stuevinduet mitt, hvertfall) har fyllt fortauet med bord på ekte fransk vis. Der sitter det mennesker hele dagen i sine lette vårjakker og balerinasko og drikker kaffe mens de skjuler halve ansiktet sitt bak store solbriller.

Og hva driver så vår antiheltinne på med? Hun ligger på sofaen og hoster og harker og vrenger lunger og har omtrent ikke vært ute av huset siden siste snøfall på fredag. Her i gården vanker det kun kleenex og ikke noe sol eller utendørskaffe. Skikkelig bittert.

Botox på hjernen

Maten du tar inn via munnen blir fraktet til hjernen via magen. Avfallet hjernen produserer fraktes til nyrene og urinblæren. Dette gjelder også avfallstoffene cellene i foten lager. Eller øret. Når du er stresset i hodet og har mange ting å tenke på, blir immunsystemet påvirket og du blir lettere syk. Når du klemmer fingeren i bildøren, blir beskjed om at du har vondt sendt til hjernen via nervene.

Kroppen er et system hvor alt henger sammen, hvor komunikasjon foregår og alle funksjoner påvirker hverandre. Den kan ikke sees på som separate deler, men som et holistisk system.

Mange som har fått lagt inn silikon på ulike steder i kroppen, får senere alle slags plager som følge av at silikonen sprer seg til steder det ikke var meningen at den skulle være. Dersom en ammer med silikon i brystet, kan en risikere å få et fint og fast barn.

Så er det virkelig overraskende at når en sprøyter nervegiften botox inn i ansiktet sitt for å lamme musklene slik at ansiktet blir fint og glatt, at denne giften blir transportert rundt omkring i kroppen via nervene og kan ende i hjernen?

Gammel artikkel, alltid aktuell: Norske universiteters middelmådige kvalitet

McGill universitet i Montreal nekter studenter som ikke har C eller bedre i snitt å fortsette til siste året på Bachelorgraden. Dersom en har D i snitt etter første år, blir en bedt om å slutte eller "ta seg et tenkeår" (D er laveste ståkarakter på Nord-Amerikanske Universitetet. Karakteren "E" finnes ikke). McGill er, ifølge The Times Higher Education Supplement, verdens 21. beste universitet.

Samtidig som studenter på Nord-Amerikanske universiteter kastes ut over en lav sko dersom de ikke presterer, skriver Aftenposten om BI som nå skal begynne å "kaste studenter på dør". Studenter som ikke har flere enn 30 studiepoeng etter ett år, eller 60 etter fullført andreår vil bli kastet ut i kulden!

Sist jeg sjekket bestod ett års studier av 60 studiepoeng.

Det vil si at dersom en ikke klarer å fullføre et helt års studier i løpet av to, ønsker ikke BI å ha en som student lengre. Jeg vet ikke hvordan det er på BI, men sist jeg leste en artikkel om hvor mye studentene på UiB jobbet hver uke, lå det på rundt 20 timer. Til sammenligning forventer McGill at studentene skal jobbe 40-50 timer med studiene hver uke, hele semesteret.

Hert år er det store oppslag i media og bekymring bladt politikerene om hvordan norske universitetet og høyskoler ikke gjør det spesielt bra i forhold til andre universiteter i verden på internasjonale rangeringer. Er det virkelig så rart når de aller fleste insitusjonene ikke forventer hverken studieprogresjon eller har karakterkrav til elevene sine? Og når krav foreslås innført, blir det ramaskrik? Dersom halvparten av studentene får karakteren E Kjemi 1, vil læreren måtte bruke halve semesteret av kurset Kjemi 2 til å forklare pensum studentene allerede skulle hatt kunnskap om. Og hva skjer når en så kommer til Kjemi 3? Det kommer ikke til å være tid til å snakke om pensum i det hele tatt, fordi hele semesteret kommer til å gå med på å forklare det som ikke ble dekket tidligere. En situasjon som lett kunne vært unngått dersom en hadde krevd C eller bedre for å få forsette til neste semester.

En kan ikke få et universitet av høy kvalitet dersom en ikke stiller krav til studenten. Universitetene i Norge vil aldri nå internasjonalt nivå dersom studentene jobber 30 timer i uken ved siden av.

Ønsker en at en universitetsgrad skal være en rettighet eller at graden skal ha en verdi?
Er meningen med universitetet at norsk middelklasseungdom skal ha noe å gjøre mens de funderer på hva de egentlig vil bli når de blir store?
Får en et kvalitetsstudium dersom en ikke forventer at studentene skal ha bedre enn laveste ståkarakter?

Jeg snakker nok bare tull nå, men..

Norske tenåringer har i det siste ikke gjort det så bra på internasjonale prøver som PISA som vi gjerne skulle ønske. Spesielt realfag står det dårlig med. Er dette så underlig når en politiker skriver at professorer bare snakker vås?

I diskusjonen forrige uken om hvordan barselspermisjon skal deles, skriver leder for mannspanelet Arild Stokkan-Grande (Ap), på SMS til Aftenposten at "Dette er så dumt at det bare kunne vært sagt av en professor". Terje Bongard, som er forsker i human adferdsøkologi ved Norsk institutt for naturforskning snakker tøv (og burde gjøre leksene sine bedre og forske mer), mens Arild-gutt, han vet hva han snakker om, han! Han vet hvordan forholdet mellom mennesker egentlig virker. For han har nemlig en toårig utdannelse i kirkemusikk!

Jeg tror jeg skal gå ut og få meg en skikkelig lang utdannelse nå, jeg, for det er da en blir hørt på!

Trille pille

Jeg har vært bekymret over den noe ukritiske utdelingen av p-pillen til unge jenter I en verden hvor alle snakker om hvordan vi skal sitte, trimme, spise, og oppføre oss for å leve lengst mulig, synes jeg det er merkelig at legene oppmuntrer tenåringsjenter (som ikke engang nødvendigvis er ferdig utviklet) til å dytte i seg hormonelle preparater i store mengder. Naturen har laget et finurlig og fint hormonelt system for oss, men det er sensitivt og er lett å vippe av pinnen. Så når en gynekolog sier, på Nrks "Puls", at han er bekymret fordi flere og flere dropper p-pillen, kjenner jeg at jeg blir litt skremt. Gynekologen er redd for at dette kan lede til flere aborter og menssmerter og mener at pillen ofte har blitt stilt i et unødvenig dårlig lys. Han mener at før jenter slutter, bør de snakke med legen om alternativ prevansjon.

Nå finnes det faktisk et prevansjonsmiddel som ikke krever en leges involvering før det kjøpes og taes i bruk. Det er like effektivt, helt uten sideeffekter og kalles et kondom.

Jeg har stor respekt for p-pillen og hva den har gjort for kvinner. Jeg ser at uansett hvilke bieffekter den måtte ha, så er det bedre en elleve, sultne små. Og så kunne den tas uten hans viten, noe som sikkert var fint i en verden hvor kvinner ikke var spesielt likestilt.

Men nå har det seg sånn at P-pillen kan lede til mer enn "bare" blodpropp og migrene. Den har negativ påvirkning på utvikling av bein og gjenvekst etter brudd. Den har den også en negativ effekt på miljøet. Det har blitt funnet skremmende store mengder tvekjønnet og steril fisk som lever i områder hvor kloakken vår dumpes. Også mengden fisk med defekte kjønnsorganer er høy i disse områdene. For, mesteparten av hormonene går rett gjennom kroppen og ut igjen.

Jeg synes at det er skremmende at en ikke kan være i et langvarig forhold i Norge uten at det blir forventet at det blir tatt hormonell prevansjon. Jeg synes ikke at det er rett at hun skal lide av alle slags irriterende små bieffekter fordi han ikke synes at det er like kjekt med regnfrakk på.

Nodar

Det hender jeg drikker kaffe. Temmelig ofte i grunnen. Bortimot hver dag skyller jeg ut av termokoppen min og går til "Den Andre Koppen" (Second Cup) og får den fylt opp med nydelig bønnebrygg. Av og til tar jeg kaffen i en porselenskopp og sitter litt, gjerne sammen med noen andre nerder. I slike sammenkomster løser vi alle slags problemer som krig og religion og metode og sånn. (Ikke bli bekymret for min ekstravagante livsstil; det hender ay jeg brygger kaffen min selv også).

Siden jeg går til denne spesifikke Koppen så ofte, kjenner jeg liksom de som jobber der litt. Jeg vet hva de heter og vi pludrer gjerne om tare og tang mens de finner passende innhold til å putte i koppen min. Så, her om dagen sto jeg og pludret litt med damen bak kassen før hun plutselig ser tankefull ut og spør om det er "bikbok" som står der på jakkeermet mitt. Og det må jeg nok innrømme at det er. Gode, gamle vinterjakken min fra bikbok som nok har sett sine bedre dager men som fremdeles holder kulden ute og varmen inne. Men i motsetning til alle NordAmerikanerne som ser veldig spørrende ut etter å ha fått høre det noe kuriose merkenavnet, nikker denne damen gjenkjennende og spør hvor jeg er fra.

Jada, det viser seg at jeg har kjøpt kaffen min av en dame fra Oslo i nærmere et år nå.
Vi ble enige om at en NOrske-raDAR kanskje hadde vært på sin plass.

Journalistikken

I Dagblabladet (som Lise, moren til Nemi kaller det) var det er om dagen en artikkel skrevet av Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen som tok for seg hvor uintilligent den politiske debatten er (som for å understreke saken har Dagbladet forkortet artikkelen fra Samtiden. Som om det var trangt om plassen på Internettet). De har lagt sine forskjeller til sides og snakker om influensaen den politiske debatten lider under og om hvordan, når en har hodet tett av snørr, det er vanskelig å fokusere på fakta og ikke på sladder.

Jeg har tenkt litt på dette en stund. Det ble svært tydelig etter at jeg flyttet ut i verden. Mer spesifikt i et utland hvor jeg ikke snakker hovedspråket. Jeg kan få tak i en avis som er på engelsk, men den er ikke spesielt bra eller interessant. Så jeg leser aviser på nett. En vil jo holde seg oppdatert.

Men det er noe som ikke er helt rett med disse avisene. Artiklene deres er gjerne bare to små avsnitt, og når de forteller om den tidligere statsledende diktatoren i Indonesia med multippel organsvikt, snakker de heller om hvem som var på besøk heller enn hva slags effekt mannen har hatt på landet eller om noe kommer til å endre seg når han dør.

Dagbladet linker også helt ukritisk til Wikipedia. Ikke noe vondt mot Wiki. Jeg har brukt det. Ofte. Men artiklene på Wikipedia er ikke nødvendigvis skrevet av noen som har greie på temaet. Jada, de skal liksom skrive referanser og det er en viss utfiltrering av direkte feil siden noen som vet bedre kan gå inn og rette. Men det som står der kan likevel ikke tas for sannhet helt ukritisk. Artiklene på Wikipedia er i litt over gennomsnittet i beste fall. Fordi det er en gjennomsnittsperson med gjennomsnittskunnskap og tilgang til det Store Norske som har skrevet dem.

Ellers har vi TV-nyhetene. De norske kanalene er ikke så ille, men for eksempel CNN har et lite rullebånd med ekstra nyheter gående nederst på skjermen. Og enda et med sport. Og så går siste børsoppdateringer langs kanten. Og været. Og en digital klokke som viser sekunder. Alt i alt er det så mye bevegelse og så mye som skjer at det er ikke rart at de må illustrere nyheten sin om en lege som drev med seksuelle overgrep mot flere av sine pasienter med bilder av en hånd som stryker et nakent lår. Dersom en ser bort fra at det er helt feil, er det ikke så rart at en trenger illustrasjon, for det er jo så mye som skjer på en gang at det er umulig å følge med.

TVen viser reklame hver gang jeg har begynt å komme inn i programmet, men reklamepausen er bare så lang at jeg rekker å kjenne etter om jeg må på do, men slettes ikke gjøre det. Og så har en facebook. Som gjør det umulig å holde en komplett samtale om noenting. Som øker antallet bekjente, men sannsynligvis reduserer antallet venner. Og som dermed reduserer muligheten for at en eller annen interessant samtale om ting og tang kan skje.

Resultatet har blitt at jeg har en konsentrasjon som spenner seg over ti linjer og at jeg knapt klarer å holde en tanke i hodet lenge nok til å få den ned på papiret. Uansett hvor smart eller intelligent eller rett og slett bare latterlig det måtte være, ingen kommer noen gang til å få vite det. Det forsvant sammen med strømmen av uinterresant sladder.

Fly, flydde, har flydd

Jeg har vært ute på reisefot igjen. Denne gangen gikk turen til Mexico.

Når en flyr fra Canada til Mexico må en, dersom en ikke er veldig heldig, mellomlande i den store stygge ulven i sør, de Forente Statene av Amerika. Det ble en heller inntrykksfull opplevelse.

Da jeg var liten og ute og reiste var flyplassen "internasjonal sone" hvor en ikke trengte visum eller noe dersom en bare skulle mellomlande. En skulle jo ikke inn i landet i så måte. Vel, dersom en skal til FSA, er ting litt anderledes. Vi ankom flyplassen i Montreal og sjekket inn. Da vi ville gå gjennom sikkerhetskontrollen (den som jeg alltid går gjennom når jeg skal til Europa), fikk vi beskjed om at, nei, dette var feil sikkerhetskontrol. Dersom en skal til FSA, måtte en gjennom en annen. En helt egen sikkerhetskontroll. Vi stilte oss i kø, vi. Og ventet og ventet foran en lukket dør. Da døren endelig åpnet, ble vi møtt av et stort og hyggelig skilt som sa at vi nå var på amerikansk jord og at dersom vi skulle komme til å oppføre oss uskikkelig ville vi bli rettsforfulgt etter amerikansk lov.

Her er det på sin plass med en liten digresjon. For et par år siden var det en stor sak i Canada om en mann, opprinnelig fra Syria, men nå canadisk statsborger, som hadde "sett mistenkelig ut" da han mellomlandet i New York. Så de amerikanske myndighetene sendte ham like greit "hjem" til Syria fordi de ikke ville ha ham i landet sitt. Hvor han ble torturert før de canadiske myndighetene klarte å få ham utlevert. Se her for oppslag fra Dagbladet.

Så, tilbake til min reise i Ameriken. Etter den varme velkomsten ble vi lost gjennom gjennomlysning av tingene våre og passkontroll hvor jeg ble tatt bilde av, fingeravtrykk ble tatt og hvor jeg til slutt fikk utlevert visum. Dette ble etterfulgt av tollen (hvor de som var under 21 ble fratatt drikkevarene sine, enten de skulle til Europa eller ikke) før vi endelig fikk komme inn i området hvor utgangen vår var. Mens vi tuslet rundt der og ventet på at flyet vårt skulle gå, var det ikke hvilket fly som skulle til å lette som ble annonsert over høytaleranlegget, men en melding som gikk cirka som så: "Ikke ta imot eller bær bagasje for noen andre. Dersom dere ser noe mistenkelig, meld fra til sikkerhetsvaktene øyeblikkelig (de hadde pistol i beltet, så jeg følte meg trygg og god). Enhver kan på hvilket som helst tidspunkt bli utatt for full kroppskontroll".

Nevnte jeg at vi fremdeles var på flyplassen i Montreal?

Dei små hendene

Jeg vedder på at alle barna som har fått raketter inn i huset sitt i Midtøsten i det siste er helt enig i at det er forsvar det er snakk om. Småbarn er jo som kjent skikkelig farlige.

Sicko

En skal visstnok være litt kritisk til Roger Moore og arbeidteknikkene hans nå om dagen. Men jeg så nå Sicko likevel, jeg. Og jeg ble overrasket.

Snille lille élie, fra det snille landet Norge er overraskende naiv, viste det seg. Jeg har i alle år gått rundt og trodd at siden en må ha helseforsikring i USA, er det bare å skaffe seg en. Litt sånn som bilforsikring. Alle som har bil har en sånn. Litt dyrere for noen enn andre, men en alle som spør får en.

Sånn er det ikke. Siden hele systemet er privat, må det drives med profitt. Det betyr at dersom noen vil ha forsikring, så må de fylle ut et lengtig skjema om helsetilstander og ditt og datt. Og så vil helseforsikringsfirmaet ta frem sitt store regnestykke og kalkulere risiko og kostnader. Hvor stor er sjansen for at denne personen blir syk? Hvor stor er sjansen for at denne personen ikke blir syk. Og så får en forsikring dersom det er stor sjanse for at en ikke blir syk. De 40 millioner amerikanere uten helseforsikring har det ikke fordi de aldri kom seg til et firma som selger slike. De har det ikke fordi helsen deres ikke er god nok til å få forsikring.

Og selv om en har forsikring er en ikke garantert at den får behandling. Når en går til legen og det viser seg at det er noe skummelt fatt, vil legen vanligvis anbefale en test. Og så sender en et skjema til helseforsiktingsselskapet som får en annen doktor som aldri har møtt den aktuelle pasienten til å fastsette hvor nødvendig denne testen eller behandlinger eller hva det nå måtte være er. Dersom denne legen sier “nei, dette er ikke nødvendig”, så er det vel ikke det. Da er ikke den prosedyren dekket, og vil en ha den får en betale selv.

Bare ting som er forhåndsgodtjent er dekket. Er en skikkelig, skikkelig uheldig og blir påkjørt av en bil og blir slått bevisstløs og hentet av ambulanse, kan forsikringsselskapet nekte å betale for det. Det var jo ikke forhåndsgodtjent.
Jeg ble helt ulykkelig. Og deprimert. Amerikanerne blir opplært til å elske sitt land. Men landet ser ikke ut til å være særlig takknemlig.