Matvarebeholder for transportformål

La oss se for oss et scenario. Ikke noe vanskelig, et helt hverdagslig og enkelt ett.

Det er dagen for den store handleturen. Ikke noe pinglete "ett brød og melk", men pasta, sennep, kjeks, mel og hele pakken. Nå skal vi ikke snakke om den fryktelig, montrøse, prisen som kassaaperatet blinker mot deg (det får de som stemmer FrP eller middelaldrene koner å ta seg av), men hva som skjer etter at skandiabankens visakort (det er jo gratis, må vite), har blitt trukket gjennom kortleseren og koden tastes. Da skal jo alle disse trehundreogsekstifire enkeltgjenstandene ut fra butikken, inn i bilen, ut av bilen og inn på kjøkkenet. Det er vanskelig å bære firehundreogtrettiseks enkeltgjenstander. Så hva gjør en? En trykker dem selvsagt ned i en plastpose! Eller, dersom en er litt sånn økofrik med økologisk melko på handlelisten som også er enig med miljøminister Erik Solheim, kjøper en kanskje de litt dyrere, biologisk nedbrytbare, maisposen! Slikt et glimrende tiltak!

Eller..
I mexico kalles brødet en tortilla, det er flatt som en pannekake og lages av mais. Dersom en er en rik mexicaner, vil middagen sannsynligvis bestå av en bråte med kjøtt og grønnsaker og en tortilla til hver (men alltid, alltid en tortilla). Dersom en er en relativt fattig mexicaner, vil middagen ha omvendt proprosjon; En bråte med tortilla og en halv avocado. Dersom en er en skikkelig, skikkelig, lutfattig mexicaner, vil middagen sannsynligvis bestå av salt og tortilla.

Men hva skjer med markedet når alle disse bleikfete rikingene i den vestlige verden plutselig finner ut at de vil ha biodisel og biopose? Maisprisen går til himmels. Og den fattige mexicaneren sitter igjen med salt på middagsbordet. Jeg har hørt at å bare spise salt ikke er spesielt sunt.

Hva er det som er så galt med et handlenett i stoff som en kan bruke flere ganger?
Det er det som kalles gjenbruk.

Her er en annen kar som pludrer litt om mer eller mindre akkurat det samme.