Bitter som en Grapefrukt

I dag skal det handle om meg. Fordi jeg, som person, slettes ikke får den oppmerksomheten jeg trenger for tiden. Og fordi jeg er bitter som en grapefrukt og derfor synes at verdens sentrum er ingen andre enn meg selv.

Våren har kommet til Montreal. Å, ikke mistforstå, det finnes ikke en eneste plante som har spirt eller et tre som har skutt sine små blader (det kommer ikke til å skje før uti mai. Plantene er litt sjenerte her i byen, nemlig), men temperaturen har steget til omtrent 15 grader og solen varmer. Noe som betyr at alle restaurantene i gaten min (som jeg kan se fra stuevinduet mitt, hvertfall) har fyllt fortauet med bord på ekte fransk vis. Der sitter det mennesker hele dagen i sine lette vårjakker og balerinasko og drikker kaffe mens de skjuler halve ansiktet sitt bak store solbriller.

Og hva driver så vår antiheltinne på med? Hun ligger på sofaen og hoster og harker og vrenger lunger og har omtrent ikke vært ute av huset siden siste snøfall på fredag. Her i gården vanker det kun kleenex og ikke noe sol eller utendørskaffe. Skikkelig bittert.