Jul er ikke for barn, jul er for de som bor i langt borte

Da jeg var liten og adventskalenderen ble hengt opp med sine 24 pakker, føltes det som om det var en evighet til jul. Set var uendelig mange skoledager og uendelig mange helger før julen faktisk begynte. Så jeg begynte egentlig ikke å glede meg sånn ordentlig før julen omtrent begynte. Eller sammen med tre nøtter til askepott.

Nå som jeg bor relativt skikkelig langt borte, begynner julen samtidig som jeg kjøper flybillett, sånn i midten av oktober. Da er det plutselig helt klart at jeg skal hjem. Og snart. Om bare.. .. 12 korte uker. 12 helger. Det er jo ikke mer enn en trenger for å kjøpe julegaver. Så planlegges julegavene. Og jeg begynner å mase på de der hjemme om at "kan vi ikke treffes fjerde dag, da?". Dessverre er det ingen andre som har begynt å tenke i de baner ennå. Så ingen vil foreløpig treffe meg fjerde dag.

Selv har vært så klar for julen så lenge at 1. november, da butikkene kastet ut halloweenpynten og plutselig hadde ferdig pyntede juletrær i vinduene (jeg aner ikke hvordan de fikk det til så raskt, men det skjedde virkelig på noen få timer), syntes jeg egentlig at det var på høy tid (mens jeg nikket iherdig og var enig).  Ett slag er bakt og jeg ble direkte såret, såret da jeg ikke klarte å oppdrive lilla lys og adventsstake.

Julen varer mye lengre når en har en kaldender en krysser av fra oktober. Og en gleder seg desto mer når den skal feires med morsmål og brunost. Julen har aldri vært bedre enn etter at jeg flyttet meg til andre siden av atlanterhavet.

Skole skole ikke..

Takket være min sjarmerende venn som har tenkt til å entre den edle lærergjerning, har jeg vært på to pedagogikkforelesninger i mitt liv. På den ene forelesningen snakket den utrolig flinke og engasjerende proffessoren (selvsagt er en engasjerende, en er da proffessor i pedagogikk, må vite), om hvordan en prøve aldri bør stå alene, men burde brukes som grunnlag for videre arbeid (hva trenger eleven jobbe mer med? Hva har han/hun forstått? Hva har ingen forstått og må derfor forklares om igjen?).

Jeg syntes at det var et interessant perspektiv på prøven. I mitt lange skoleliv har prøven vært noe vi fikk etter at vi hadde gjennomgått et kappittel eller flere for å se om vi husket hva vi hadde (eller skulle hatt) lært. Prøven ble, etter en ukes tid når klassen var vel inni et nytt tema, levert tilbake uten videre kommentar enn "bra" eller "flott" dersom det var på barneskolen eller en mystisk bokstav eller et tall dersom det var senere. Mellom meg og læreren ble den senere aldri nevnt.

Så da vi uti tredje uken på franskkurset fikk en uventet prøve i adjektivenes verden (som på fransk involverer langt mer enn å skille mellom blå bil og blått hus), tenkte jeg at "fillern. Dette kommer ikke til å gå spesielt bra". Det gjorde det heller ikke. Og ikke for de andre i klassen for den slags skyld.

Men dagen etter møtte Læreren opp med papirprøvebunken under armen. Han hadde sett på dem, funnet ut hvilke feil som gikk igjen og nå visste han hva vi skulle arbeide mer med. Så vi gikk i gang med oppgaver. Men ikke ett sett med oppgaver som var felles for alle ("gjør oppgavene på side ti i boken din"). Ut fra hvilke feil vi hadde gjort, ble vi anbefalt å jobbe med noen få bestemte oppgaver av et ganske stort utvalg. Så mens jeg jobbet med nummer 5 og 16, jobbet sidemannen (som har russisk som morsmål og følgelig roter med helt andre ting enn meg) med nummer 5 og 10.

Så enkelt. Men så veldig veldig lurt.

Eplemos

Jeg liker å lage mat. Jeg liker det veldig godt, faktisk. Jeg liker å planlegge hvilke ting jeg skal bruke, hvordan sette dem sammen med krydder og hvordan få til et mest mulig balansert måltid (litt søtt, litt salt, litt surt, litt protein, litt karbohydrat og aller helst en andel av de fem om dagen). Men matlaging forutsetter en del ting. For eksempel rene gryter eller panner. Det kan være en utfordring. Også liker jeg ikke å være sulten når jeg lager mat. Eller, rettere sagt, jeg liker å bli sulten mens jeg holder på. Noe som forhinrer fancy hverdagsmatlaging (stor respekt for middag hver bidige dag gjennom hele oppveksten, mor). Mange av de beste kreasjonene mine har faktisk blitt til på kveldstid, etter middag.

Men selv om jeg er i stand til å slenge sammen en anstendig middag på kort tid (eller en fancy middag på dobbelt så lang) er og blir jeg fullstendig ute av stand til å bake. Dersom jeg følger oppskriften til punkt å prikke, blir det feil. Dersom jeg forandrer litt (fordi jeg tenker at det kommer til å bli for søtt, for mye eller for melete), blir det et moderne kunstverk. Et av de som en ser på og tenker "jaha. Hva er nå dette..?".

Jeg prøvde å lage den nordamerikanske Apple Crumble (litt sånn, omtrent. Bortsett fra at det er epler involvert som frukt). Det ble halvflytende fruktgrøt med brødsmuler i. Neste gang jeg har epler som holder på å skrumpe inn i kjøleskapet, blir det tilslørte bondepiker. Der et hvertfall eplegrøt og brødsmuler viktige bestanddeler.

Forøvrig har jeg jobbet med en oversettelse av navnet "tilslørte bondepiker" til engelsk. Så langt uten suksess.

Laubær

Mens jeg hviler meg selv på mine frynsete og utslitte laubær etter disputase, kan jeg foreslå litt lesning for den leselystne. For eksempet har matbloggeren Joacim Lund skrevet en liten tekst om hvorfor en ikke bør kjøpe kylling fra Rema1000.

Grått skue

Politikeren ser utover sin fødeby som har tatt på seg sin grå kjole i anledningen valgnederlaget. Han forventer seg nok grått i de kommende seks månedene nå som trærne har kastet bladene og gresset har sagt takk for seg. Men det har nok mer med vinterens komme heller enn valg.