Eplemos

Jeg liker å lage mat. Jeg liker det veldig godt, faktisk. Jeg liker å planlegge hvilke ting jeg skal bruke, hvordan sette dem sammen med krydder og hvordan få til et mest mulig balansert måltid (litt søtt, litt salt, litt surt, litt protein, litt karbohydrat og aller helst en andel av de fem om dagen). Men matlaging forutsetter en del ting. For eksempel rene gryter eller panner. Det kan være en utfordring. Også liker jeg ikke å være sulten når jeg lager mat. Eller, rettere sagt, jeg liker å bli sulten mens jeg holder på. Noe som forhinrer fancy hverdagsmatlaging (stor respekt for middag hver bidige dag gjennom hele oppveksten, mor). Mange av de beste kreasjonene mine har faktisk blitt til på kveldstid, etter middag.

Men selv om jeg er i stand til å slenge sammen en anstendig middag på kort tid (eller en fancy middag på dobbelt så lang) er og blir jeg fullstendig ute av stand til å bake. Dersom jeg følger oppskriften til punkt å prikke, blir det feil. Dersom jeg forandrer litt (fordi jeg tenker at det kommer til å bli for søtt, for mye eller for melete), blir det et moderne kunstverk. Et av de som en ser på og tenker "jaha. Hva er nå dette..?".

Jeg prøvde å lage den nordamerikanske Apple Crumble (litt sånn, omtrent. Bortsett fra at det er epler involvert som frukt). Det ble halvflytende fruktgrøt med brødsmuler i. Neste gang jeg har epler som holder på å skrumpe inn i kjøleskapet, blir det tilslørte bondepiker. Der et hvertfall eplegrøt og brødsmuler viktige bestanddeler.

Forøvrig har jeg jobbet med en oversettelse av navnet "tilslørte bondepiker" til engelsk. Så langt uten suksess.