élie forteljer folket om biologien

Eg har vore på fest. Det skjer jo sånn av og til. Vanlegvis sit eg i ein krok med vinen min og snakkar med dei eg veit at eg likar, men det hender at eg tar sjansen og snakkar med totalt ukjende frammadfolk. Av og til er det skikkelig kjekt/koseleg/interressant. Av og til er det smertefult. Som, for eksempel, når nokon forteljer meg korleis biologien egentleg virkar. Då kjenner eg at eg blir litt irritert. Etter all denne skoleringa føler eg at det er eg som skal fortelje om biologien, ikkje ein tilfeldig hippie med fettete hår og veganøl.

I dette tilfellet var saken den at hippien hadde vore sjuk. Det er jo ikkje så stas, det kan jo til og med den enklaste biolog skjønna. Det hadde vore så mykje sjukdom at antibiotika hadde vore løysninga. Slikt går ein til doktoren for å få. Og doktoren, den skikkelig kjipe doktoren, som heilt sikkert var mot auraer og krystallar og hippier generelt, hadde, ut av rein forakt, gitt hippien ein svak pingle-antibiotika som slettes ikkje hadde virka! Berre for å vere ekkel. Så hippien var nødd til å gå tilbake og få ein ny. Men, den skikkeleg ekle doktoren ville framleis ikkje gi frå seg en resept på den skikkelig sterke kuren. Hippien måtte ta til takke med ein eller annan sekundær styrke. Hippien var no, etter all dette arbeitet, frisk og kjekk, men følde seg framleis litt snytt av denne doktoren som satt der og ruga på hestekuren.

Når nokon kjem opp til meg på fest og fortel meg og biologien på ein måte som visar at dei ikkje veit stort og ikkje har tenkt å vita meire heller, pleier eg berre å gå. Eg vil ikkje ta den diskusjonen når eg eigentlig skulle ha det kjekt (eg vil mykje heller snakka om ting eg ikkje har greie på. Som jagarflykjøp eller utenrikspolitikk). Sånn som den gangen ei jente sa at ein ikkje burde spisa sjampingjongar. Fordi sopp et daue folk. Jada.

Uansett. No er det slik at antibiotika er noko eg faktisk er opptatt av. Tanken på multiresistent tuberkulose i russiske fengelse skremmar meg. Eg gremmes over at ein kan få halspastiller mer antibiotika i og at ein tilfelig doktor ga meg ein tidagars kur med stoffet fordi eg hadde litt hoste. Eg jobbar med antibiotika. Kvar dag. Eh har klart å drive fram antibiotikaresistente bakteriar i ei petriskål på benken på laben. Det er ikkje vanskeleg. Det er lett.

Så eg vil sei dette ein gang for alle: Antibiotikatesistans betyr at bakteriane som gjer oss ekle infeksjonar ikkje døyr etter ei veke med penicillin. Det er blant anna overbruk som har ledd til dette. Ein gjer ikkje nokon "den aller sterkaste, siste utveg"- antibiotikaen før det virkeleg er krise, fordi det er den aller siste utveg. Ein skal spara på den. Slik at ikkje alle bakteriane blir resistente mot også denne og me kan gå tilbake til å legga groblad og graut på infeksjonane.

Det lille Franskkurs

Antalet menneske som skriv på norsk, men leitar etter franskkurs (noko eg ikkje kan hjelpa med), eller berre fraser eller ord på fransk og som, etter eit raskt google-søk ender opp i min blogg, har fått meg til å innsjå at eg har svikta totalt. Dersom ein skriv ein blogg kalla "fransk for begynnare", må ein ta eit visst ansvar. Så her kjem Det lille Franskkurs. Her skal eg prøva å gje svar på dei store spørjesmåla som folk stiller seg og den store verdensveven.

Orda i firkantparantes er slik eg ville skrive fransken på norsk. Les høgt til deg sjølve og du vil ha omtrentlig uttale.

1. Sukker - Sucre [sukr]
2. Jeg snakker ikke fransk - Je ne parle pas francais [kjø nø parl pa franse]
3. Hva er klokken? - Quelle heure est-il? [kel ør etil?]
4. Lønnesirup - Sirop d'erable [Siro derabl]

Je vais retourner!


Springande oppdatering:

1. Det er - C'est [se]

La ville est Hockey!

Sloganet til Montreals ishockeylag er "la ville est hockey", eller "byen er hockey" om du vil. Og selv om jeg sitter her med nakne legger i 21 grader og sol, er det ganske tydelig at Montreal er hockey nå om dagen.

I kveld spiller Montreal Canadiens, som laget heter, en viktigviktig "vinn-eller-forsvinn"-kamp. Seier mot Boston betyr kvartfinale. Tap betyr forsvinn. Og da må en selvsagt vise sin støtte.

Skjermene inne på metroen som vanligvis viser været, reklame og nyheter hadde i dag, mellom annenhvert innslag, blinkende tekst som sa "GO Canadiens, GO!". Bussen min skiftet mellom å vise rutenummeret sitt og, ja, ganske riktig, "GO Canadiens, GO!". Jeg så en politibil med Canadiens flagg i vinduet. Flere brannstasjoner har blitt reprimandert for å ha malt canadiens logoen på siden av brannbilene sine.

I kveld kommer enhver bar til å vise kampen. Og enhver bar kommer til å være full. The winner takes it all!

Kampen for å bli ferdig med masteren

Dersom detter er livet som masterstudent, har jeg egentlig lyst til å ta en doktorgrad?

Matvarebeholder for transportformål

La oss se for oss et scenario. Ikke noe vanskelig, et helt hverdagslig og enkelt ett.

Det er dagen for den store handleturen. Ikke noe pinglete "ett brød og melk", men pasta, sennep, kjeks, mel og hele pakken. Nå skal vi ikke snakke om den fryktelig, montrøse, prisen som kassaaperatet blinker mot deg (det får de som stemmer FrP eller middelaldrene koner å ta seg av), men hva som skjer etter at skandiabankens visakort (det er jo gratis, må vite), har blitt trukket gjennom kortleseren og koden tastes. Da skal jo alle disse trehundreogsekstifire enkeltgjenstandene ut fra butikken, inn i bilen, ut av bilen og inn på kjøkkenet. Det er vanskelig å bære firehundreogtrettiseks enkeltgjenstander. Så hva gjør en? En trykker dem selvsagt ned i en plastpose! Eller, dersom en er litt sånn økofrik med økologisk melko på handlelisten som også er enig med miljøminister Erik Solheim, kjøper en kanskje de litt dyrere, biologisk nedbrytbare, maisposen! Slikt et glimrende tiltak!

Eller..
I mexico kalles brødet en tortilla, det er flatt som en pannekake og lages av mais. Dersom en er en rik mexicaner, vil middagen sannsynligvis bestå av en bråte med kjøtt og grønnsaker og en tortilla til hver (men alltid, alltid en tortilla). Dersom en er en relativt fattig mexicaner, vil middagen ha omvendt proprosjon; En bråte med tortilla og en halv avocado. Dersom en er en skikkelig, skikkelig, lutfattig mexicaner, vil middagen sannsynligvis bestå av salt og tortilla.

Men hva skjer med markedet når alle disse bleikfete rikingene i den vestlige verden plutselig finner ut at de vil ha biodisel og biopose? Maisprisen går til himmels. Og den fattige mexicaneren sitter igjen med salt på middagsbordet. Jeg har hørt at å bare spise salt ikke er spesielt sunt.

Hva er det som er så galt med et handlenett i stoff som en kan bruke flere ganger?
Det er det som kalles gjenbruk.

Her er en annen kar som pludrer litt om mer eller mindre akkurat det samme.