Maine del 1: Om å sprenge sine egne grenser

Så satte vi oss i bilen, da. Spente oss fast og vente snuten sørover. Hver gang (det er riktignok såpass få at de kan telles på èn litt luben neve, men likevel) jeg kommer til grensen til storebror i sør, blir jeg litt overrasket over hvor kort det faktisk er. Når en har kommet seg ut av kaoset i Montreal, er det ikke mer enn en liten halvtimes råkjøring før en blir stoppet og spurt om pass og hvor mye alkohol en har med seg.

Vi hadde med oss akkevitt. Som det sømmer seg når en skal på campingtur. Så når vi hadde forklart det til den amerikanske grensemannen (godt utstyrt med pistol i beltet, må vite), fikk vi beskjed om å parkere bilen og komme inn i det ganske-så-store huset de har der på grensen. Norsken måtte tas fingeravtrykk av og bilde, må vite. Og sånn for å forsikre seg om at vi ikke skulle stikke av og bare råkjøre videre, tok de selvsagt passene våre mens vi parkerte.

Etter en havltimes ventetid og litt bildeknipsing og 6 overleverte amerikanske dollar, fikk jeg stempel og pass og beskjed om at leidet var fritt. Og det var jo riktig så fornøyelig. Men da jeg spurte om ikke min canadiske halvdel kanskje kunne få tilbake sitt pass også, ble ting litt verre. Det var rett og slett ikke å oppdrive. Og to av de skumle grensevaktene kikket på hverandre og så forvirrede ut. For canadierne har rett til å bare spasere over grensen, sånn helt egentlig. Så lenge de kan bevise at de er nettopp det: canadiere. Så da må det et pass til. Men vanligvis må de ikke engang forlate bilen. Den eneste grunnen til at Morsmål hadde måttet entre grensehuset var på grunn av sitt skumle europeiske reisefølge.

Etter litt romstering og forvirrede blikk, dukket det opp. En av grensevaktene hadde funnet det i stabelen med pass tilhørende alle de som satt og ventet og lurt på hvorfor det hadde havnet der. Så han hadde like så greit satt i gang et søk på diverse databaser sånn for å sjekke at eieren ikke var en rømt kriminell. Og det kan jeg egentlig forstå. For med det obligatoriske morske uttrykk på alle dagens passbilder, kan selv den snilleste canadier gi inntrykk av å være en hardbarket kriminell.

Neste gang: Amerikanerne i skilt.