Lek og spill

I skrivende stund er stengselssermonien etter OL i Vancouver godt i gang og flammen skal snart slukkes. En gedigen fest er over. Selv har jeg kikket på ski og kost meg, men som vanlig er det noen spørsmål som kommer opp mens jeg undrer meg over hva disse innfødte egentlig mener. Sånn helt egentlig..? 

For eksempel har det vært mye snakk om at vi må støtte atletene. "Atletene må støttes!" sier TVen. Jeg har liksom ikke helt skjønt hvorfor atletene trenger all denne støtten, spesielt med tanke på at de allerede er i Vancouver. Det må da være begrenset hva min støtte kan gjøre; og så har denne støttingen alltid noe med å kjøpe ting å gjøre. Votter med lønneblad på. Eller glass med ringer på. Eller en bamse. Dersom jeg kjøper alt dette nipset, vil altetene gjøre det bedre? Og dersom jeg ikke gjør det, vil de slutte å gi mat til en av dem? En av de skøyteløperne som ikke gjorde det så bra som forventet, for eksempel?

Selv bestemte jeg meg for å oppmuntre atletene moralsk. Jeg kunne ringt dem og sagt "heia, heia", men siden det sikkert hadde ledet til politianmeldelse og andre ekkelheter, gjorde jeg det indirekte og gikk en knapp tremil på ski. Bare at jeg gjorde det i løpet av to dager med innlagt spisepause istedenfor i løpet av en formiddag.

Og det må jo virkelig ha fungert bra, for når medaljeneoversikten ble klar nå i ettermiddag, viste det seg at Canada har gjort det kjempebra og fått masse gull og grønne skoger (eller, skogene hadde de jo fra før, men).

Er det ikke sånn det virker?

Fransk for begynnere i Gaspésie 10: Heim igjen

Vi sitter i bilen og kjører sørover (vel, det er jeg som kaller det sørover. Egentlig er det vestover) og jeg kikker på husene og gårdene som ligger langs veien der vi kjører forbi en en voldsom fart. Det er bare såvidt jeg får tid til å lurer på hvorfor hvert eneste hus og hvert eneste bygg ligger rett ved hovedveien enda de har gigantiske tomter og hager og åkrer liggende bak. Hvorfor har de ikke trukket huset litt lengre bort fra veien og plantet en busk i for å skjerme det fra veien.

Og det tar ganske lang tid før vestlendingen i meg skjønner hvorfor. I et område hvor det kan falle et par meter med snø i løpet av en natt, vil en da aller helst ha en så kort oppkjørsel så mulig (med mindre en er den stolte eier av en traktor) og så kort vei som mulig å måke til en når den offentlige veien. Selv om det kanskje ikke er så altfor trivelig med tanke på utsikt.

Og så var vi hjemme igjen.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Fransk for begynnere i Gaspésie 9: Ut på truge

Tuslende rundt i skogen på en litt sur dag, kom jeg til et vann. Det var bunnfrosset som seg hør og bør vintertider og midt utpå sto en litt snål type og filosoferte over livet, døden og kjærligheten iført noe litt rart fottøy som visstnok ikke er så uvanlige blandt de innfødte. 

På TV i romjulen og i påsketider er det alltid en bråte med ventebilder der Norge er idyllisk dekket med snø og solen skinner mellom frosne greiner. Postkort og kalendere er også fylt av det samme landskapet. Snø, fjell og furu i solnedgang dekket av et lag snø som gjør at trærne ser ut som spøkelser. Eller kremkaker. Alt etter om en er sulten eller ikke. Som vestlending har jeg aldri vært vant til å ha mye snø. Sånn snø som ligger i tunge lag og dekker hele verden. Og dersom jeg har vært på et sted med mye snø, har det vanligvis ikke vært så mye trær i området.

Jeg måtte reise til Gaspésie, Québec, for å finne Det Norske Postkortet. Med truger på føttene, etter å ha prustet meg opp på en fjellknaus som raget 750 meter over havet, snudde jeg meg vekk fra solen som hadde stukket meg i øynene hele den lange oppturen, og hva fant jeg ikke, om en ikke et postkort?

Fransk for begynnere i Gaspésie 8: Reinsdyr

Reinsdyr liker å leve der det er kaldt. Ved foten av isbreen og sånn. Så da isbreen trakk seg tilbake etter siste istid, fulgte reisndyrene etter. Men de stakkars dyrene som endet opp i Gaspésie ble liksom litt fanget da isbreen trakk seg enda litt lengre bort og dersom reinsdyrene fremdeles hadde lyst til å følge etter, måtte de ta seg en svømmetur ut i havet. Så de ble bare værende i fjellene på Gaspépeninsulaet og har blitt verdens mest sydlige reinsdyrpopulasjon. Og det er kanskje ikke så rart at de ble værende når trærne er så fulle av grønngul, deilig lav som dette treet her.

Fransk for begynnere i Gaspésie 7: Ut på tur..

Middagen inntas sittende rundt langbord. Det er guidene som serverer maten før de setter seg ned blandt turistene og pludrer om dagen og morgendagen og skogen og elgen. Mellom hovedretten og desserten, etter at guidene har studert værkartet, presenteres aktivitetsmenyen for morgendagen. 

Den første kvelden kunne guidegruppa melde om 27 minusgrader og vind opp mot 35 km/t den kommende morgenen. Jeg vet ikke 35 km/t vil si når det gjelder vind, det er jo strengt tatt ikke så mye dersom en kjører bil. Men det hørtes fryktelig mye ut. Og vi skulle ut i skogen og gå på truger, hadde det blitt bestemt (det finnes jo ikke dårlig vær..). Vi skulle lete etter elg. Jeg kjente jeg var skeptisk. Selv elger må da holde seg inne i slikt vær.

Den aktuelle morgenen tok jeg på meg alt jeg hadde av ull. Og så fleece. Og så hva jeg måtte klare å karre sammen av votter, skjerf, luer og skibriller. Jeg følte meg litt som Micheleinkvinden. Og da walkietalkien ble lagt i lommen (slik at jeg kunne pludre meg guidene dersom jeg skulle finne på å gå i feil retning) og radiotransmitteren som skulle være til hjelp dersom jeg skulle slumpe til å bli tatt av et skred bundet til brystet, var jeg allerede så varm at jeg var god og rød i fjeset og litt svette-våt på ryggen. På det tidspunktet følte jeg meg mer dumnaiv. I minus 27 grader celsius, sammen med all slags elektorniske duppeditter (bare spbb for sikkerhets skyld) hadde jeg tenkt å leke meg og ha det gøy i snøen. 

Heldigvis var dagsguiden fjellskredekspert (han kunne stolt fortelle at han var opplært av nordmenn, så utdannelsen og ekspertisen var det ingenting i veien med). 

Så tuslet vi oss ut, da. En 16, litt småskeptiske asfalttråkkere, på jakt etter en elg og en foss. Men skeptisken ble snart snudd til barnslig glede. Jeg har aldri sett noe så hysterisk som en bråte med velutdannede, litt tørre byfanter skli nedover en åskant dekket av hoftehøy puddersnø. Og det iført truger. Trugene fikk vi se mye til, ettersom de fleste prøvde seg på noen akrobatiske krumspring. Vi hadde det faktisk veldig gøy. Eller kanskje det var desperasjon. Jeg er ikke sikker. Og inne mellom trærne (jeg er fremdeles helt himmelfallen over at det går an å ha et fjell med trær på) møtte vi på den lokale elgkua. Til og med hun hadde våget seg ut på middag.Hun sto halvgjemt under ei furugranbjørk og tygget på noe fristende granbar. 

Etter denne turen er jeg absolutt ikke redd for noenting mere. Jeg har vært ute i hardt vær. Og jeg har overlevd!

  Så lenge turde jeg ha neven utenfor votten. Det ble med ett forsøk.

Fransk for begynnere i Gaspésie 6: Auberge de Montagne des Chic-chocs

Se det for deg: 30 mennesker. En hytte. Ingen vei. Ingen mobil. Ingen inn og ingen ut mellom mandag og fredag. Høres det ut som et mareritt?

Midt i fjellene Chic-chocs ligger et herberge, avkuttet fra verden rundt. Trasporten opp og ned går to ganger i uken. Der er ikke dekning til vår alles kjæreste favorittdupeditt mobilen. Der er ikke TV. Der er ikke internett. Maten er hentet fra lavlandet rundt og en kokk tilbereder tre måltider om dagen til turister og guider. For klimaet er såpass tøft at her vokser ikke rosmarin utendørs.

Men de har derimot elg. Og verdens sørligstbeboende reinsdyr.
Og omtrent syv meter med snø hver vinter.

I mangel på vei, blir de glade turister hentet ved veien av et noen underlig kjøretøy. Et kjøretøy som bruker to timer på å åle seg opp fjellsiden til herberget, gjennom en skog som minner mistenkelig om vestlandsskogen: Gran og furu så langt øyet kan se iblandet med en og annen bjørk. 

Vi har kommet til målet. Selv om, i mine øyne, turen var litt mål i seg selv.

Fransk for begynnere i Gaspésie 5: Vindmøller så langt øyet kan se

Matane, Matane. De innfødte kaller ikke lengre elven en elv. De kaller den heller ikke flod. Nå er den sjøen og det er ikke mulig å se den andre bredden. Så dersom en fester blikket vestover er det sjøen en ser. Is ispekket med vann kilometer på kilometer. Dersom en kikker østover, derimot, er utsikten en helt annen. Vindmøller og kraftledninger så langt øyet kan se.

 

Og der det er vindmøller, der er det konflinkt. For alle synes at vindmøller er en kjempeidé. Helt til de får vite at akkurat de skal få en vindmølle i hagen. Og med det skal få lov til å høre på summingen fra dynamoen hver gang det er vind (og her er det vind.. Alltid. Mye) og skal få bli smågale av blinkingen hver gang et av vindmøllebladene farer forbi den settende solen. 

Jeg snakket med en innfødt som mente at det hadde vært en bedre idé å lage en vindmøllehage i en av de nedlagte gruvebyene i området. Jorden er så forurenset etter gruvedriften at det er ingen som bor der likevel, men infrastukturen er til stede. Men foreløpig står de der i byggefeltet. Vindmøllene som alle liker men som ingen vil ha.

Fransk for begynnere i Gaspésie 4: Tanker på veien

På veien til Morsmåls fødeby, Rimosky, spaserte vi litt i Riviere-du-loup (Ulveelven). Riviere-du-Loup er åpenbart kalt opp etter elven som går gjennom byen. Og den er åpenbart ikke kalt opp etter elven fordi den er så fin. Midt i sentrum av denne mini-byen er der en demining, et gigantisk monument som forsyner byen med strøm. Da byen ble grunnlagt var det vindmøller i elven (eller, langs den, da).

Ellers har jeg tre tanker i hodet der ferden går med radig fart:
Franskmennene som begynte å bygge byer langs St. Laurent-elven litegranne dårlig fantasi. Dersom byen ikke har et navn som indianerne gav den for lenge lenge siden, er den kalt opp etter en sankt. For eksempel Sankta Élisabeth. Sankt Simon. Nabobyen til Sankt Simeon.

Hver en landsby har en kirke. Uten kirke er en ikke en landsby på disse kanter. Den gangen for lenge siden da det var en prest i hver kirke må prestetettheten ha vært veldig høy.

På dette tidspunktet har St. Laurent-elven blitt mer en flod enn en elv. Og den er halvveis frosset igjen. Det ligner et månelandskap hvor en ikke kan se hvor veien slutter og elven begynner.

St. Laurent i vinterklær. Benkene står faktisk på elvekanten. Skal vi sette oss ned og nyte utsikten litt?

Fransk for begynnere i Gaspésie 3: Morsomme fakta fra Quebec

Veien i Quebec er hevet litt i forhold til omgivelsene rundt, slik at vinden skal blåse snøen ned i grøftekantene rundt, heller enn ned på veien og fange den der.

Dette virker selvsagt kun tidlig om vinteren når snødybden er mindre enn en halvmeter og veien fremdeles faktisk er hevet over brøytekanten.

Men det virker sikkert med vann også. Sånn til sommerbruk.

Fransk for begynnere i Gaspésie 2: Livet i den amerikanske drømmen

"Åh, det er en sånn diner!" utbrøt jeg entusiastisk iden jeg gikk inn på stedet Morsmål hadde valgt som passende frokoststed. Serveringsdamen som kom oss i møte for å vise oss til et bord så på meg med et blikk som insinuerte at dersom jeg ikke var fra en annen planet, så var jeg ihvertfall sprøyte gal. Min entusiasme var visst ikke helt passende når en snakker om tjukke pannekaker og frityrstekte poteter.

Men jeg var fornøyd. Jeg hadde sovet på et hotell av den gode gamle amerikanske-film-typen og fikk pannekaker, pølser svart kaffe og alt annet som er sunt og helsebringende til frokost.

Og "Road trippen" nordøstover fortsatte. Og vinden blåste snøen over veien.

Fransk for begynnere i Gaspésie

Fransk for begynnere hadde fri fra fransken. Og hva kan slik en uke brukes bedre til enn en tur nordøstover i Quebec for litt fransk fordypning? Så, en ettermiddag like før januar vek plassen for februar, satte Begynnere og Fransk som morsmål seg inn i lånt bil sammen med vinterklær, fyrstekake og langrennsski. I koppholderen var det en kopp kaffe til Begynnere og like ved lå en croissant (med mandler) til Morsmål.

Klokken halv til måtte vi gi opp. Vinden var så sterk at den blåste den pudderlette snøen over veien og sikten snakte seg knapt lengre enn til bilen foran og 1001-1002-1003. Så vi tok av motorveien ved første avkjørsel og fant, som tatt ut av en amerikansk film, et motell! Et motell med en rekke små rom med inngang fra utsiden og masser av plass til å parkere den obligatoriske bilen foran. Gjett om Begynnere var fornøyd! Ikke bare var hun på vei nordover mot Drømmen, men motell! Det var mer enn en kunne våge å håpe på.

Jeg ha laget et kart. Slik kan det lettere følges med på turen nordøstover og de ti timene med biltur (på sommerføre) vi har foran oss.