Fransk for begynnere i Gaspésie 7: Ut på tur..

Middagen inntas sittende rundt langbord. Det er guidene som serverer maten før de setter seg ned blandt turistene og pludrer om dagen og morgendagen og skogen og elgen. Mellom hovedretten og desserten, etter at guidene har studert værkartet, presenteres aktivitetsmenyen for morgendagen. 

Den første kvelden kunne guidegruppa melde om 27 minusgrader og vind opp mot 35 km/t den kommende morgenen. Jeg vet ikke 35 km/t vil si når det gjelder vind, det er jo strengt tatt ikke så mye dersom en kjører bil. Men det hørtes fryktelig mye ut. Og vi skulle ut i skogen og gå på truger, hadde det blitt bestemt (det finnes jo ikke dårlig vær..). Vi skulle lete etter elg. Jeg kjente jeg var skeptisk. Selv elger må da holde seg inne i slikt vær.

Den aktuelle morgenen tok jeg på meg alt jeg hadde av ull. Og så fleece. Og så hva jeg måtte klare å karre sammen av votter, skjerf, luer og skibriller. Jeg følte meg litt som Micheleinkvinden. Og da walkietalkien ble lagt i lommen (slik at jeg kunne pludre meg guidene dersom jeg skulle finne på å gå i feil retning) og radiotransmitteren som skulle være til hjelp dersom jeg skulle slumpe til å bli tatt av et skred bundet til brystet, var jeg allerede så varm at jeg var god og rød i fjeset og litt svette-våt på ryggen. På det tidspunktet følte jeg meg mer dumnaiv. I minus 27 grader celsius, sammen med all slags elektorniske duppeditter (bare spbb for sikkerhets skyld) hadde jeg tenkt å leke meg og ha det gøy i snøen. 

Heldigvis var dagsguiden fjellskredekspert (han kunne stolt fortelle at han var opplært av nordmenn, så utdannelsen og ekspertisen var det ingenting i veien med). 

Så tuslet vi oss ut, da. En 16, litt småskeptiske asfalttråkkere, på jakt etter en elg og en foss. Men skeptisken ble snart snudd til barnslig glede. Jeg har aldri sett noe så hysterisk som en bråte med velutdannede, litt tørre byfanter skli nedover en åskant dekket av hoftehøy puddersnø. Og det iført truger. Trugene fikk vi se mye til, ettersom de fleste prøvde seg på noen akrobatiske krumspring. Vi hadde det faktisk veldig gøy. Eller kanskje det var desperasjon. Jeg er ikke sikker. Og inne mellom trærne (jeg er fremdeles helt himmelfallen over at det går an å ha et fjell med trær på) møtte vi på den lokale elgkua. Til og med hun hadde våget seg ut på middag.Hun sto halvgjemt under ei furugranbjørk og tygget på noe fristende granbar. 

Etter denne turen er jeg absolutt ikke redd for noenting mere. Jeg har vært ute i hardt vær. Og jeg har overlevd!

  Så lenge turde jeg ha neven utenfor votten. Det ble med ett forsøk.