Fransk for begynnere i Gaspésie 9: Ut på truge

Tuslende rundt i skogen på en litt sur dag, kom jeg til et vann. Det var bunnfrosset som seg hør og bør vintertider og midt utpå sto en litt snål type og filosoferte over livet, døden og kjærligheten iført noe litt rart fottøy som visstnok ikke er så uvanlige blandt de innfødte. 

På TV i romjulen og i påsketider er det alltid en bråte med ventebilder der Norge er idyllisk dekket med snø og solen skinner mellom frosne greiner. Postkort og kalendere er også fylt av det samme landskapet. Snø, fjell og furu i solnedgang dekket av et lag snø som gjør at trærne ser ut som spøkelser. Eller kremkaker. Alt etter om en er sulten eller ikke. Som vestlending har jeg aldri vært vant til å ha mye snø. Sånn snø som ligger i tunge lag og dekker hele verden. Og dersom jeg har vært på et sted med mye snø, har det vanligvis ikke vært så mye trær i området.

Jeg måtte reise til Gaspésie, Québec, for å finne Det Norske Postkortet. Med truger på føttene, etter å ha prustet meg opp på en fjellknaus som raget 750 meter over havet, snudde jeg meg vekk fra solen som hadde stukket meg i øynene hele den lange oppturen, og hva fant jeg ikke, om en ikke et postkort?