Fransk for begynnere i Gaspésie 5: Vindmøller så langt øyet kan se

Matane, Matane. De innfødte kaller ikke lengre elven en elv. De kaller den heller ikke flod. Nå er den sjøen og det er ikke mulig å se den andre bredden. Så dersom en fester blikket vestover er det sjøen en ser. Is ispekket med vann kilometer på kilometer. Dersom en kikker østover, derimot, er utsikten en helt annen. Vindmøller og kraftledninger så langt øyet kan se.

 

Og der det er vindmøller, der er det konflinkt. For alle synes at vindmøller er en kjempeidé. Helt til de får vite at akkurat de skal få en vindmølle i hagen. Og med det skal få lov til å høre på summingen fra dynamoen hver gang det er vind (og her er det vind.. Alltid. Mye) og skal få bli smågale av blinkingen hver gang et av vindmøllebladene farer forbi den settende solen. 

Jeg snakket med en innfødt som mente at det hadde vært en bedre idé å lage en vindmøllehage i en av de nedlagte gruvebyene i området. Jorden er så forurenset etter gruvedriften at det er ingen som bor der likevel, men infrastukturen er til stede. Men foreløpig står de der i byggefeltet. Vindmøllene som alle liker men som ingen vil ha.