Skole skole ikke..

Takket være min sjarmerende venn som har tenkt til å entre den edle lærergjerning, har jeg vært på to pedagogikkforelesninger i mitt liv. På den ene forelesningen snakket den utrolig flinke og engasjerende proffessoren (selvsagt er en engasjerende, en er da proffessor i pedagogikk, må vite), om hvordan en prøve aldri bør stå alene, men burde brukes som grunnlag for videre arbeid (hva trenger eleven jobbe mer med? Hva har han/hun forstått? Hva har ingen forstått og må derfor forklares om igjen?).

Jeg syntes at det var et interessant perspektiv på prøven. I mitt lange skoleliv har prøven vært noe vi fikk etter at vi hadde gjennomgått et kappittel eller flere for å se om vi husket hva vi hadde (eller skulle hatt) lært. Prøven ble, etter en ukes tid når klassen var vel inni et nytt tema, levert tilbake uten videre kommentar enn "bra" eller "flott" dersom det var på barneskolen eller en mystisk bokstav eller et tall dersom det var senere. Mellom meg og læreren ble den senere aldri nevnt.

Så da vi uti tredje uken på franskkurset fikk en uventet prøve i adjektivenes verden (som på fransk involverer langt mer enn å skille mellom blå bil og blått hus), tenkte jeg at "fillern. Dette kommer ikke til å gå spesielt bra". Det gjorde det heller ikke. Og ikke for de andre i klassen for den slags skyld.

Men dagen etter møtte Læreren opp med papirprøvebunken under armen. Han hadde sett på dem, funnet ut hvilke feil som gikk igjen og nå visste han hva vi skulle arbeide mer med. Så vi gikk i gang med oppgaver. Men ikke ett sett med oppgaver som var felles for alle ("gjør oppgavene på side ti i boken din"). Ut fra hvilke feil vi hadde gjort, ble vi anbefalt å jobbe med noen få bestemte oppgaver av et ganske stort utvalg. Så mens jeg jobbet med nummer 5 og 16, jobbet sidemannen (som har russisk som morsmål og følgelig roter med helt andre ting enn meg) med nummer 5 og 10.

Så enkelt. Men så veldig veldig lurt.