En reise til den kulinariske hovedstad i Vest-Canada

Canada er et stort land. I store land kan det hende at folk er litt forskjellig fra hverandre. For eksempel er det stor forskjell på norskingene som bor i nord (som ustraffet kan si hæstkuk til politimenn) og norskingene i sør (som må betale 5000 kroner for å få lov til å kalle politiet et tilfelig valgt kjønnsorgan).

Jeg har vært i Calgary, på universitetet der, på konferanse. Vi bodde i studentboligene og gikk på forelesninger og presentasjoner i vidskabskomplekset. Mange store hjerner fra hele landet snakket om seg og sitt og litt om mikrobiologi og det hele var stort og flott og imponerende. Priser ble delt ut til mest lovende unge forsker, til han som hadde gitt mest til feltet de siste årene og beste studentpresentasjonen. Alt var skinnende, dyrt og flott.

Men dessverre var maten hverken stor, flott, imponerende. Derimot var den dyr og skinnende av fett.

Underlig nok var ikke noen måltider inkludert i konferanseavgiften (vi pleier vanligvis få lunch), men det sto i programmet at det skulle være en rekke spisesteder rundt om kring på det nærmeste universitetsområdet.

Vi fant en "food court".

Jeg innsert at ikke alle vet hva dette relativt uapetittelige fenomenet er, så her kommer en kjapp definisjon:

Food Court - adj. Kjennetegnes av et avgrenset område i et kjøpesenter hvor det er høy konsentrasjon av Hurtigmatrestauranter med et sentralt spiseområde. Maten skal være smakløs, fri fpr grønnsaker og helst inneholde så mye fett som mulig. Den skal tilberedes på under fem minutter mens kunden venter, stående med sitt serveringsbrett av orange eller brun plast. Eksempler på restauranter kan være Subway, Taco Bell og Burger King. Spiseområdet skal helst bestå av billige respatexbord, gjerne med en overflate av ingrodd fett og plastoler. Både bord og stoler kan gjerne være skrudd fast i gulvet. Glass, skåler og talerker bør være av ikke-gjenbruksbar polypropylen plast eller isopor.

I tre dager spiste jeg kjøtt med fettsaus eller fett med kjøttsaus.

Men så innså vi at det måtte være et alternativ. Studenthjemmet vi bodde på hadde nemlig ikke kjøkken! Mange av de nyutflyttede ungdommene kjøper seg nemlig inn i en matplan hvor en kan gå i en kantine og forsyne seg med mat tre ganger om dagen, hver dag, gjennom hele semesteret. Dersom en ikke er medlem, kan en vanligvis betale seg inn for et måltid eller to.

Vi satte ut på jakt.

Og vi fant!

Til frokost fikk jeg tilbud og kaffe og en sjokolademuffins. Eller stekte poteter, eggerøre, pølser (i fettsaus) og bacon, alt lekkert dandert på et isoporfat og spist med plastbestikk.

Nevnte jeg at det er 17-18 åringer som går og spiser på dette stedet tre ganger om dagen, hver dag, gjennom hele semesteret?

Dette er ca. tre dagers isoporfatforbruk. Isopor brytes ikke ned i naturen og kan ikke gjenvinnes.