Journalistikken

I Dagblabladet (som Lise, moren til Nemi kaller det) var det er om dagen en artikkel skrevet av Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen som tok for seg hvor uintilligent den politiske debatten er (som for å understreke saken har Dagbladet forkortet artikkelen fra Samtiden. Som om det var trangt om plassen på Internettet). De har lagt sine forskjeller til sides og snakker om influensaen den politiske debatten lider under og om hvordan, når en har hodet tett av snørr, det er vanskelig å fokusere på fakta og ikke på sladder.

Jeg har tenkt litt på dette en stund. Det ble svært tydelig etter at jeg flyttet ut i verden. Mer spesifikt i et utland hvor jeg ikke snakker hovedspråket. Jeg kan få tak i en avis som er på engelsk, men den er ikke spesielt bra eller interessant. Så jeg leser aviser på nett. En vil jo holde seg oppdatert.

Men det er noe som ikke er helt rett med disse avisene. Artiklene deres er gjerne bare to små avsnitt, og når de forteller om den tidligere statsledende diktatoren i Indonesia med multippel organsvikt, snakker de heller om hvem som var på besøk heller enn hva slags effekt mannen har hatt på landet eller om noe kommer til å endre seg når han dør.

Dagbladet linker også helt ukritisk til Wikipedia. Ikke noe vondt mot Wiki. Jeg har brukt det. Ofte. Men artiklene på Wikipedia er ikke nødvendigvis skrevet av noen som har greie på temaet. Jada, de skal liksom skrive referanser og det er en viss utfiltrering av direkte feil siden noen som vet bedre kan gå inn og rette. Men det som står der kan likevel ikke tas for sannhet helt ukritisk. Artiklene på Wikipedia er i litt over gennomsnittet i beste fall. Fordi det er en gjennomsnittsperson med gjennomsnittskunnskap og tilgang til det Store Norske som har skrevet dem.

Ellers har vi TV-nyhetene. De norske kanalene er ikke så ille, men for eksempel CNN har et lite rullebånd med ekstra nyheter gående nederst på skjermen. Og enda et med sport. Og så går siste børsoppdateringer langs kanten. Og været. Og en digital klokke som viser sekunder. Alt i alt er det så mye bevegelse og så mye som skjer at det er ikke rart at de må illustrere nyheten sin om en lege som drev med seksuelle overgrep mot flere av sine pasienter med bilder av en hånd som stryker et nakent lår. Dersom en ser bort fra at det er helt feil, er det ikke så rart at en trenger illustrasjon, for det er jo så mye som skjer på en gang at det er umulig å følge med.

TVen viser reklame hver gang jeg har begynt å komme inn i programmet, men reklamepausen er bare så lang at jeg rekker å kjenne etter om jeg må på do, men slettes ikke gjøre det. Og så har en facebook. Som gjør det umulig å holde en komplett samtale om noenting. Som øker antallet bekjente, men sannsynligvis reduserer antallet venner. Og som dermed reduserer muligheten for at en eller annen interessant samtale om ting og tang kan skje.

Resultatet har blitt at jeg har en konsentrasjon som spenner seg over ti linjer og at jeg knapt klarer å holde en tanke i hodet lenge nok til å få den ned på papiret. Uansett hvor smart eller intelligent eller rett og slett bare latterlig det måtte være, ingen kommer noen gang til å få vite det. Det forsvant sammen med strømmen av uinterresant sladder.