Om å gi seg når leken er god

Så kom boken til forhenværende LO leder Valla. Jeg lurer på hva det er med disse politikerne og ledere som går av (i skam) og må benytte sjansen til å fortelle "sin side" av historien i bokform og lekser opp om "hvor såret en ble da en ble dolket i ryggen av den og den" og "den og dens egentlige ansikt".

Når det kommer til hele Valla/Yssen- saken, begynner jeg å få nok. Vi har alle fått med oss at Yssen mener hun ble mobbet og at Valla mener at hun aldri har gjort en flue fortred. Det er det. Det er greit. Alle oppfatter verden forskjellig. Og nå er det nå engang sånn at dersom Yssen følte seg mobbet av Valla, vel, så ble hun det. Alle har forskjellig tålegrense og forskjellige grenser og linjer og personlig rom. Noen takler å bli skreket til, andre gjør det ikke. Noen mener at å heve stemmen er det samme som å skrike, andre mener at det må mange flere decibel til. "Sannheten" er ikke noe objektivt begrep.

Jeg synes at det er på tide at Valla ber Yssen om unnskyldning og sier "Sorry, Yssen, jeg mente det faktisk ikke sånn" og at Yssen svarer med et "det er greit, jeg skjønner at du ikke var ufin med overlegg". Så kan de ta hverandre i hånden, gi hverandre en klem, gå hjem og sminke hverandre mens de lover å være Best Friends Forever. Dersom de om et par år kommer over det sutrende tenåringsstadiet, kan de kanskje gå på den lokale puben og ta en pils.