Kvalitet eller kvantitet?

Det nærmer seg nyttår, og desto nærmere nyttår kommer, desto hissigere blir diskusjonene om hvorvidt en skal forby privatepersoner å sende opp raketter eller ikke. Jeg har ment at "folk flest" (for å bruke et godt, gammelt FrP-ord) ikke har bruk for dennslags brannfarlig leketøy. At det egentlig ikke er nødvendig å leke med ild og krutt midt i boligfeltet og om det kanskje hadde vært bedre å bare overlate hele spetakkelet til en eller annen offentlig instans. Det hadde kanskje blitt mindre fyrverkeri, men kunne det blitt bedre? Hele fyrverkeridiskusjonen fikk meg til å tenke på et fyrverkeri jeg bivånet i Montreal i sommer.

Montreal er en øy som ligger i midten av St. Lawrence elven. Selvsagt er det flere øyer spredt rundt omkring og en av disse øyene har en fornøyelsespark. Hver lørdag, gjennom hele sommeren, har de fyrverkeri. Fra flere steder i Montreal kan en se dette og dersom en har med radio og stiller inn på rette kanalen, kan en høre musikk som sendes spesielt for å akkompagnere fyrverkeriet. Showet varer i omtrent en halv time og er som jeg nevnte aldeles fantastisk. Selv de største og dyreste rakettene som er mulig å oppdrive i norske butikker blir puslete i forhold til de enorme rosene av lys i forskjellige farger som kom fra fornøyelsesparken La Ronde.

Vanligvis husker jeg ikke at det er lørdag og fyrverkeri før lenge etter det hele er over, men en av helgene i løpet av sommeren ble det bestemt at dette skulle være lørdagens store happening. Så da klokken nærmet seg halv tolv fant jeg megselv sittende på kaien i gamlebyen i Montreal, pludrende med mine omkringsittende bekjente. Etterhvert som det nærmet seg midnatt, kom det flere og flere mennesker, noen med sitteunderlag, andre med øl og enda noen som hade vært forutseende nok til å ta med en radio. Været var varmt og fint, det var sommer og helg og stemningen var deretter. Jeg vet ikke om det skyldes radioen eller at den første lysstripen ble skutt opp fra La Ronde, men plutselig ble det fullstendig stille. Stemningen var nesten andaktig mens vi satt å så på de utrolig store lysrosene i et vell av farger som bredte seg over himelen. Ingen sa ett ord; alt som hørtes var smellene idet rakettene eksploderte og musikken fra noens radio. Det var aldeles fantastisk.

Jeg vet ikke om det hadde vært den verste måten å gå inn i et nytt år på.