Barndomsnaivitet

Jeg innså plutselig en ting. Jeg satt og snakket med en av mine kolleger om musene jeg har i leiligheten. Og selvsagt gled samtalen over i å snakke om hvilke dyr som ville vært verst å ha på kjøkkenet til mark til.. Og etter mange omveier begynte vi å snakke om bjørn. Av en eller annen grunn får jeg ofte opp et bilde fra en barnebok hvor det står en bjørn i elven og fanger laks med bare poten når vi snakker om dyret. Jeg syntest at det var så imponerende at bjørnen klarer å fange den slimete, seige laksen med bare labbene. Hvor mektig og majestetisk bjørnen var. Vel, nok et naivt barndomsminne ble ødelagt, for jeg innså at på det tidspunktet bjørnen driver med denne lakseorgien i fangst og spising, er fisken nesten død. Den er ikke vanskelig å fange i det hele tatt! Bjørnen står bare på toppen av elven og fanger den halvdøde laksen som har gytt og som prøver å holde livet i gang (men aldeles ikke kommer til å klare det) og fanger den på randen av døden.

Som om det ikke var nok, spiser den ikke fisken heller. Den tar bare eggene og kaster resten på land slik at larvene kan få dem.