Jeg har bloggtørke. Jeg synes ikke at livet her er så fryktelig interessant nå om dagen og så har facebook tatt meg.
Men her på søndag var jeg på årets sukkerfest. Når våren kommer og temperaturen stiger til over frysepunktet, begynner sevja å stige i trærne også. Og da er det på tide å begynne å tappe lønnesirup. For den jevne befolkning og ikke minst turister som meg betyr det at tur til lønnesirupstapperi (cabane à sucre) venter.
I år gikk jeg sammen med en gjeng fra skolen og i den forsamlingen ble jeg rene sukkerveteranen (jeg har jo tross alt vært to ganger før!), for det var en ganske brokete gjeng som karret seg ut i diverse kjøretøy søndag morgen. En bråte russere, et par kinesere, meg og to gutter som faktisk har vokst opp i Montreal. Og gutten fra Bangladesh må ikke glemmes. Han hadde en nervørs, skingrende latter gjennom hele affæren.
Så, tenker du kanskje nå, hva i alle er det hun snakker om? Joda. En Cabane a sucre er hvor de henter inn og koker lønnesirupen for at den skal bli sirup og ikke sukkervann. Her kan en komme en gang i mars, tidlig april og se hvordan de tapper, koker, bringer lønnesirupen fra skog til flaske. Vanligvis blir en tatt med ut i skogen for å se på trærne med hest og kjerre og det er riktig så hyggelig. Men høydepunktet av opplevelsen er maten en får etterpå. En blir bragt inn i en stor spisesal og servert ekte, tradisjonell mat fra provinsen akkompagnert til tradisjonsrik trekkspillmusikk. Maten består av skinke, grisesvor, pølser, eggerøre, pannekaker, bønner og alt som er skikkellig fettete og basert på gris. En fyller opp sin talerken og så.. så.... Dekker en det hele med lønnesirup! Bon apetit!
Etterpå er en så fryktelig fryktelig mett og full av sukker at en er usikker på om en skal sovne på benken eller løpe rundt i sikksakk fordi en er så full av sukker. Men det er enda ikke slutt. For en har jo ikke spist dessert enda! Desserten består av en paibunn en har helt lønnesirup i og stekt i ovnen til lønnesirupen er omtrent stiv. Litt for søtt etter min smak, men jeg var tross alt full av pannekaker og lokalbrygget øl.
Turistaktig, sier du? Neida, de innfødte gjør dette hvert år.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Så kjekt! Høyres litt kjent ut og. Laura Ingalls Wilder skreiv om noko liknande i ei av bøkene i serien om det vesle huset, trur det var i ”Det vesle huset i den store skogen”. Der dreiv dei og å tappa lønnesirup, og så var det fest etterpå. Det var vel omtrent på slutten av 1800, men med mange fellestrekk med dagens tradisjonen i Montreal likevel.
Dette burde introduseres for flere av slikkmunnene i familen Vee.
Kanskje som lørdagskos ?
Hehe, så bra at du fant noen nordmenn! Jeg har ikke vært ute med ansa, hadde tenkt til å dra på fredagspils med dem, men kom aldri så langt! :) Vet ikke om det blir retur enda, har ikke fått svar på søknaden... Jeg krysser fingrene da! :)
Veefamilien hadde blitt så hyperaktive at de hadde begynt å klatre i gardninene.
Og tradisjonen er ikke ny, så det var nok akkurat den samme situasjonen Ingalls snakket om. Finefine bøkene..
Legg inn en kommentar