Tristesse

Jeg er lei. Jeg er lei av å jobbe mangfoldige timer i uken uten at det leder til noe. Jeg er lei av å ikke vite når jeg kommer til å bli ferdig med dette. Jeg er lei av å knapt ha tid til å gjøre noe annet enn skolearbeid. Jeg er lei av å alltid ha dårlig samvittighet for alt det jeg ikke fikk gjort.

Jeg er lei av å bo i et land hvor jeg ikke snakker språket. Jeg er lei av å bli sett på som "søt og litt dum" fordi jeg nesten skjønner hva som blir sagt. Jeg er lei av å bli behandlet dårlig på fest fordi folk "er så lei av alle amerikanerne som kommer hit og ikke vil lære språket". Jeg er lei av min relativt begrensede omgangskrets. Jeg er lei av å ikke ha noen å gå på kino for å se de filmene jeg vil se med. Jeg er lei av å ikke kunne snakke politikk med oppegående mennesker. Jeg er lei av at, hver gang jeg er i en sosial sammenheng må jeg bevise hvor morsom og sjarmerende jeg er fordi jeg nesten ikke kjenner noen av de som er der.

Jeg er lei av at det alltid er et halvt år til jeg ser familien min igjen. Jeg er lei av at når jeg endelig ser dem må jeg reise igjen så altfor fort.

Jeg savner å kunne sitte avslapet i en krok på fest og vite at det er utrolig mange kjekke mennesker jeg liker der. Jeg savner byen hvor jeg kjenner alle krinkler og kroker og vet hvor jeg finner det jeg vil ha. Jeg savner baren min. Jeg savner familien min. Jeg savner alle vennene mine som har kjent meg i mer enn et år. Jeg savner å ha en idé over hvor jeg skal videre i livet.

Nå er det nok. Nå har jeg vært ute på eventyr lenge nok. Nå vil jeg hjem.