Fransk for ikke fullt så nybegynnere lengre.

Jeg innser at jeg ikke har skrevet noe om hvordan det går med denne fransken. Så kanskje det var på tide. Nå som jeg har vært borte i fem uker og vent meg til å ikke høre fransk hver dag for så å vende tilbake hit og lytte til den delvis uforståelige snøvlingen til de innfødte. Det dukker jo nødvendigvis opp nye tanker.

Å lære et nytt språk er ikke spesielt lett. Spesielt ikke når en gjør det enten på kveldstid (fordi en, hvertfall i mitt tilfelle, er mer opptatt med tapre forsøk i å karre til seg en master) eller med metode "diffusjon" (som jeg driver med nå fordi jeg ble utslitt av kveldskurs tre ganger i uken og valgte å ta en midlertidig pause). Metoden diffusjon består i å være sammen med og omgås fransktalende og prøve så godt en kan å henge med i stroppen og forstå hva som skjer rundt en. Aldeles ikke blottet for frustrasjoner, men det går fremover. Om aldri så sakte.

Nå har jeg kommet til det punktet at jeg skjønner hva som blir sagt rundt meg under visse forutsetninger. Disse forutsetningene er at vi ikke er i en bar eller lignende lokaler med mye bakgrunnsstøy og at det ikke snakkes om emner som kan lede til opphisselse, avbrytninger og imunnenpåhverandre-snakk. Dette dekker dessverre svært mange interressante emner som for eksempel politikk (og å skjønne seg på det politiske systemet her er nå også en oppgave jeg prøver å mestre. Hvordan kan jeg påstå at det norske systemet er bedre dersom jeg ikke skjønner hvordan det canadiske fungerer ned til detaljnivå?).

Men selv om jeg skjønner hva som blir sagt, er det med en aldri så liten forsinkelse. Så når en kommentar har blitt sagt, jeg har forstått den og somlet meg til å lappe sammen et svar (vanligvis på engelsk; fransk hadde tatt tre ganger så lang tid), har noen allerede bragt ballen videre og samtalen har fortsatt inn i andre detaljer. Så jeg ender med å ikke få sagt noenting fordi jeg altid ender med å kommentere gårsdagens nyheter. Og det i seg selv reduserer meg til den lyttende, smilende partner som ler hjertelig av alles spøker (om enn noe forsinket), men ikke bidrar noe særlig i samtalen selv. Slik blir en lett oppfattet som litt enfoldig og kanskje litt dum. Jeg har til og med opplevd at en venn av Ham spurte Ham (og ikke meg) om hva jeg driver med og hvor lenge jeg har bodd i Montreal. Jeg er jo bare tilbehør, ikke verd å legge merke til. Noe som er litt uvanlig for en pige som har sagt sin hjertens mening i forsamling (dersom jeg har noen) siden jeg kom over ungdommens drepende sjenanse.

Så det er altså status quo: Fra å være tilbehør som ikke forstår noenting har jeg blitt tilbehør som forstår at jeg blit oppfattet som enfoldig (og sikkert temmelig kjedelig) men ikke er helt i stand til å ta til motmæle.

Men bare vent! En dag kommer jeg til å fortelle dem alle hvor David kjøpte ølet!